Torkil Damhaug har så langt skrevet ni romaner, hvorav seks er krim. For to av kriminalromanene har han mottatt Rivertonprisen.
Les mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Torkil_Damhaug
Forlagets omtale av boken:
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.
I motsetning til de fleste norske krimforfattere har Torkil Damhaug ingen fast hovedperson. Derfor møter vi nye miljøer og karakterer i hver nye roman. I Glasshjerte møter vi brødrene Mikkel og Robin. Yngstemann Robin har en hjerneskade, eldstebroren Mikkel på 19 er hans trofaste hjelper og beskytter. Foreldrene er skilt, og de to guttene bor sammen sin mor, som er kunstmaler. Faren er en kjent skuespiller. En dag blir en 16 år gammel jente, Amina, borte.
Robin er vitne til det som skjer, men han mangler både språk og evner, og kan derfor verken hjelpe henne eller fortelle hva han har sett. Amina er guttenes kusine, og Mikkel ble som sekstenåring mistenkt for å ha forgrepet seg på den tre år yngre kusinen. Han havnet en tid på en psykiatrisk institusjon, der han møter en annen av romanens viktige personer, Boel. En uke før Amina blir borte, har Mikkel truffet jusstudenten Inga. Til tross for en historikk der hun stadig har blitt dumpet, forelsker Inga seg på ny, hodestups og betingelsesløst.
«Med ett kjentes det som hun kom til å få influensa, den samme kriblende følelsen. En tåke som legger seg i hodet, tingene blir fjerne, men på en måte hun likte. Som etter to glass hvitvin. Den veldige lette rusen. Silkerusen. Influensarusen. Stoppe den der, før hun ble virkelig syk.
Og jeg liker deg Mikkel Ravnum. Jeg liker deg bedre og bedre for hvert sekund.»
Politiet avhører alle som kan være involvert, og Mikkel blir raskt tatt i løgn. Mange av sporene peker mot ham og han blir derfor mistenkt og satt i varetekt. Inga er overbevist om at Mikkel er uskyldig. Sammen med Carl Fredrik Rivers, en gang en dyktig advokat som nylig har sluppet ut av fengsel etter å ha sonet åtte år for mord, prøver hun derfor å finne ut hvem den skyldige er Advokatens om egentlig er satt på saken, hypokonderen Elton, er derimot slett ikke så sikker på sin klients uskyld.
«Glasshjerte» er på samme tid både en annerledes krim, – og en klassisk krimfortelling.
Grunnhistorien er klassisk, vi har lest den mage ganger før: Ei ung jente forsvinner. Vi følger utviklingen gjennom en rekke sidespor, inntil alle trådene spinnes sammen og løsningen er klar. En årvåken leser vil kunne skjønne sammenhengen et stykke før slutten, men neppe så tidlig at det dreper spenningen. For historien har driv og er vanskelig å legge fra seg, og det ble derfor en sen natt for denne leseren.
Samtidig så er det ikke spenningen som – i mine øyne – er romanens store styrke. Det er først og fremst forfatterens evne til å beskrive menneskenes psyke, vi kommer under huden på flere – på ulikt vis – skadede mennesker, og det er tydelig at forfatteren har nytte av sin bakgrunn som psykiater. Historien blir fortalt oss gjennom tre synsvinkler. I hovedsak av «den allvitende fortelleren», men i tillegg har både Mikkel og broren Robin egne tanker. Dialogene er gode og troverdige, og forfatteren har et språk som de fleste andre norske krimforfattere kan misunne ham. Selv det småirriterende barnespråket og tankene til den utviklingshemmede Robin har en rytme og en tone som gjør at man blir dratt med videre.
«Robin har bæsja på seg. Mor er sint på Robin. Robin skrur av lyset. Skrur på lyset. Av og på. Støvlene snakker sammen når de går i skogen. Støvlene er sinte på Robin. Dukken er ødelagt.»
Allikevel, noen ganger skurrer det. Nabokvinnen Ragna, som tidligere var brødrenes dagmamma, er en kvinne jeg ikke helt greier å få taket på. I starten sterkt kuet og lojal mot sin voldelige ektemann, kort tid senere merkelig villig til å invitere de unge inn og ganske enkelt gi dem all informasjon de ønsker. At den unge Inga så lett får tilgang til alle personene hun ønsker å snakke med, og at flere av de involverte på eget initiativ ønsker å betro seg til den drapsdømte River føles også tidvis i overkant urealistisk. Jeg lar meg også etter hvert irritere over hypokonderen Eltons stadige gjentagende tanker rundt egen sykdom, det er vanskelig å se hvorfor de fortjener så stor plass i historien.
Men bortsett fra disse ganske få ankepunktene, så er Glasshjerte absolutt en spennende, velskrevet og intrikat psykologisk krim. Avslutningen er hesblesende, med både dystre kirkegårdsscener og nye mord / mordforsøk, og romanen holder på spenningen omtrent til siste side.
Om slutten er helt realistisk er jeg nok allikevel litt usikker på. Det hele er kanskje litt for godt skrudd sammen, eller i hvert fall temmelig skrudd? Men det er Damhaug som er psykiateren, så jeg lar tvilen komme ham til gode …
** *
Terninkast 5
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks