Hjelp! Hva skal jeg gjøre? Stenge meg inne eller våge meg ut?

Da jeg var liten, var verden stor. Kjempestor. Og det var bra, rett og slett trygt på et vis. Gata mi var liten og trygg og bebodd av bare snille mennesker, og alt det som var farlig var i hvert fall minst noen kvartaler borte. Og selv i de skumle kvartalene langt der borte, var det snakk om rampete gutter, kanskje en sint dame, eller en mann som visstnok likte småjenter litt for godt. Ingen snakket om selvmordsbombere over kjøttkakene ved middagsbordet da jeg var liten, og avisen var noe far brukte til å sove under.

Nå derimot, er verden blitt mye mindre. Den er faktisk blitt så liten at den stadig sniker seg helt inn i stua mi. Selv barna mine vet hvem Mullah Krekar er, de vet hvordan Clinton brukte sigarer, og at det finnes gifte menn der ute som kjøper sex uten å bruke kondom. Men jeg begynner å lure på om det er sunt. Har jeg godt av all denne informasjonen? Har du? Har barna mine? Eller har verden rett og slett blitt for liten?

Den slemme mannen som likte småjenter er riktignok død nå, og i dag vet jeg ikke hvor menn som liker barn bor. Jeg kjenner bare noen få av naboene mine, og jeg kjenner i hvert fall ikke de som bor flere kvartaler unna. Men jeg vet at de finnes fremdeles, slike menn som liker barn. Jeg har sett dem på fjernsynet, der de sitter bak nedtrukne gardiner og laster ned barneporno på internett. Runker foran skjermen, mens de bytter bilder og filmer med andre som har samme interesse, og alle de småjentene de ønsker bare er en billig flyreise unna. Og når de er lei av høyrehånda, mens de venter på at flybilletten de har bestilt over nettet skal dukke opp i posten, kan de trekke opp gardinene og rusle ned til de prostituerte som prøver å skaffe seg et liv ved å oppfylle hvite menns skitne ønsker på Karl Johan.

De snakket verken om barnemisbruk eller prostituerte da jeg vokste opp, og på fjernsynet viste de Pompel og Pilt og gule akvariefisker.Det betydde selvfølgelig ikke at det ikke lurte alvorlige farer der ute den gangen også, selvfølgelig gjorde det det.  Men disse farene var allikevel velsignet langt  vekk. Jeg hørte riktignok om gamle menn og en atombombe-knapp i Russland, men siden jeg aldri hadde sett en levende russer, ja ikke en død en heller for den saks skyld, og filmer som ”The day after”  ennå ikke var påtenkt, så virket det allikevel ikke spesielt skremmende. I dag derimot, jobber russerne i salgsbransjen over store deler av Nord-Norge, og på tv har jeg sett både Olga i miniskjørt og rød munn, og et helt teater fullt av døde russere. Jeg har sett tjetjenske opprørere drepe barn på skolen, og på film har jeg sett resultater av hva slurvete bruk av atombomber kan føre til. Verden er ikke lenger stor og trygg, den er blitt liten og skummel.

Forresten,  jødene, de fantes i hvert fall da jeg var liten også, skolebøkene var fulle av dem. Den gangen var de Hilters utvalgte folk, forfulgt, mishandlet og drept. Det var synd på jødene, den gangen jeg var liten.

I dag er de Guds utvalgte og kaster bomber i hodet på Palestinske og Libanesiske barn og mødre, og er de riktig heldige, så kanskje de treffer noen terrorister også. De bomber dem hver kveld under Dagsrevyen, og omtrent samtidig sprenger noen selvmordsbombere en eller annens mor i luften, og jeg er slett ikke sikker på hvem jeg skal synes mest synd på.

Dessuten, terrorister, hvem visste egentlig noe særlig om dem, før i tiden? De fantes nok, men dengangen hadde de langt skjegg, snakket fremmede språk og bodde langt vekk. I dag har mange av dem fremdeles skjegg, men i hvert fall en av dem bor i Oslo. Og noen av dem har slett ikke skjegg, og de er kanskje de aller skumleste. De ser akkurat ut som deg og meg, og har gått på samme slags skole som barna mine. Men når de er ferdig utdannet, så søker de ikke jobb. Isteden styrter de fly i høye blokker, slik at mennesker stuper i døden om og om igjen, og i sakte film, slik at jeg – og barna mine – kan få med meg alle detaljene. De plasserer bomber i den undergrunnsbanen jeg tok sist jul da jeg var i London på shopping, eller på feriestedet hvor jeg kjøpte gull og tepper og røykte vannpipe sist vinter, og på nyhetene har de vært greie nok til å fortelle meg at en uskyldig utseende boks med barnemat kan sprenge et helt fly i lufta…

Så sitter jeg her da. Med avisene mine, med fjernsynet mitt, med all informasjonen og kunnskapen strømmende i mot meg, og lurer på om jeg skal våge meg utenfor stuedøren. Kanskje jeg møter en voldtektsforbryter eller en drapsmann på veien? En kjærlighetssyk ordfører, eller en manipulerende prest? Og barna mine, skal jeg våge å sende dem på skolen? Kanskje lommemannen sitter på lur og venter på å misbruke dem? Eller for den saks skyld, kanskje læreren, fotballtreneren eller speiderlederen gjør det? Og mannen min, hva er han egentlig ute etter, når han sier han går for å få seg en lunsj på Karl Johan?

Forresten, kanskje det er akkurat det samme om jeg blir hjemme eller går ut, for statistikken viser jo at de fleste ulykker skjer nettopp i hjemmet, og hvis en kvinne blir drept, så er som regel ektemannen den skyldige. Og han er jo allerede her inne sammen med meg …

Og hva med vannet i springen, er det trygt å drikke, blir man virkelig syk av mobiltelefoner og strømledninger, og hva er egentlig galt med den norske laksen?

 

Den velsignede? julekalenderen …

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden barna følte når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden deres når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankulerned fra kjøkkenbordet.

Men juler kom og gikk, og barna ble større. Og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen.

Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var november, og om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun, og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, pyntet med nissetog, pakker og snø. Og med tjuefire blanke ringer. Pakkeringer. Tomme pakkeringer.

Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, så må det kjøpes.

De første årene var det ganske enkelt. Jeg skjønte det ikke den gang, men jeg vet det nå. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.

Et år gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den.

Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Hvis den noen gang i det hele tatt hadde vært der…

Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i?

Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne godt endres. Ikke trengte pakkene å være små heller. Verken i størrelse eller pris.

Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr…

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykke. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid…