Synes du Øygard-dommen er for mild? Da er det noe du ikke har forstått!

Nettet flommer over av kommentarer vedrørende dommen i Øygard-saken. De fleste går på at de synes dommen er uforståelig lav. Mange spekulerer i at det er hans tidligere ordførerrolle og mektige venner  som gjør at han slipper så billig. Men da er det rett og slett noe de ikke har forstått…

Det er nemlig akkurat slik det er. Uansett posisjon. Uansett mektige venner. I Norge er det stor sjanse for å bli dømt hardere for å jukset med momsen enn man gjør for å ha begått overgrep mot et barn. I tillegg er det i overgrepssaker langt større sjanse for at anmeldelsen blir henlagt eller at den mulige overgriperen går fri. I seksualsaker er dessuten mørketallene store, antagelig blir de fleste overgrep mot barn aldri anmeldt. Men av anmeldte saker blir over halvparten avvist av systemet. Ofte virker det også som om politiet ikke har lyst til å ta i saken, som i tilfellet der en tingrettdommer var anmeldt for overgrep mot en tolvåring. Politiet brukte rundt 16 måneder før de fant tid til å avhøre de første vitnene…

Og selv der saken når fram til rettsapparatet, ender en av fire saker med frifinnelse. Ofte fordi det er vanskelig å finne rene og klare bevis. Det er jo Øygardsaken et godt eksempel på. Min gjetning er at dersom Skypesamtalene ikke var blitt funnet, hadde ordføreren gått fri og bygda sørget for at jenta hadde vært dømt for all framtid.

I andre tilfeller slipper den tiltalte unna fordi en dyktig forsvarer får retten med på at overgriperen ikke bør dømmes pga sykdom eller alder. En av de kanskje mest spesielle dommer i den forbindelse, ble avsagt i fjor. Faren begikk grove overgrep mot sine to døtre i en periode på åtte år. Begge barna var langt under den seksuelle lavalder, og retten mener at faren var fullt klar over hva han utsatte dem for. I tillegg mente de at det er fare for gjentagelse. Allikevel gikk han fri. Grunnen?

Retten trodde ekspertene som hevdet at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket. I alle gjerningsøyeblikkene. Så burde han kanskje vært stengt inne på en psykiatrisk klinikk? Nei. Visst var det fare for gjentagelse, det var de sakkyndige enige om. Men siden de ikke visste om noen nye overgrep som hadde skjedd etter at saken ble anmeldt, så var ikke faren for gjentagelse akutt nok. (Saken ble anmeldt i 2008, dom falt ikke før fire år senere, i 2012.) Så mannen som er dømt skyldig – slapp ut uten å sone overhodet. Og uten behandling. Han må riktignok betale 125.000 i oppreisning til hver av sine to døtre. Det er hva en ødelagt barndom er verd…

I en annen fersk sak innrømmet overgriperen skyld. En 60-åring fra Vefsn i Nordland ble dømt til tre års fengsel for seksuelle handlinger mot ei jente på under ti år og for besittelse og distribusjon av overgrepsbilder av den samme jenta. Straff? Tre års fengsel og 100 000 i oppreising. Det betyr at mannen antagelig er tilbake i samfunnet i løpet av et par års tid. Jentungen på sin side, må leve med traumene etter overgrepene samt vissheten om at bildene finnes på nett. Hele livet. I tillegg til at hun selvfølgelig risikerer å møte mannen på gaten allerede før hun selv kommer i puberteten…

I en annen sak ble en kvinnelig lærer dømt for seksuell omgang med en mindreårig elev. Resultat seks måneders fengsel og 35.000,- i oppreisning. En annen 30 år gammel lærer fra Buskerud, mann denne gang, fikk kun seks måneders betinget fengsel for å ha forgrepet seg på ei jente under 16 år.

I den kjente lommemannsaken ble den skyldige dømt til forvaring i 7 – 10 år, og det kan høres lenge ut. Men så var det også 66 gutter involvert. Det tilsier ikke mer enn rundt et par måneder pr. overgrep…

Listen kunne vært mye, mye lengre, dette er bare noen få av mange, lignende saker. Og flere av disse sakene gjelder små barn, barn langt yngre enn jenta i ”Vågasaken”, uansett om man antar at overgrepene startet da hun var tretten eller fjorten år. Så de som synes at eks-ordføreren har fått altfor mild straff, de har rett og slett ikke skjønt at dette er helt vanlig norsk straffeutmåling. Dette er ingen unormalt mild dom. Den føyer seg faktisk pent inn blant alt for mange lignende saker.

Eller kanskje det er tvert i mot? Kanskje det er de som har skjønt det? Kanskje reaksjonene på internett viser at det er norsk rettsvesen og de som har anledning til å endre retningslinjene som ikke har skjønt noe?

Når skal menn slutte å ta med seg kvinner og barn i døden?

Nå har det skjedd igjen. En mann har drept partneren sin. Denne gangen i Oslo. To nederlandske barn er funnet døde. Antagelig druknet av faren. To franske smågutter har fått strupen skåret over. Faren er den skyldige. Det har vært alt for mange slike drap i år, drap hvor menn tar med seg partneren og / eller barna sine inn i døden. Mange av dem skjer i Norge.  Av 13 drap som blir etterforsket så langt i år, tror politiet at det i ni tilfeller er partneren som står bak. I all hovedsak kvinner som er drept av menn. Av sine ektemenn, kjærester, eksmenn. I perioden 1991 – 2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge. 144 av ofrene var kvinner. Partnerdrap skjer så ofte at jeg har inntrykk av at dersom man ikke kjenner offeret, trekker man litt på skuldrene. Ser for seg nok en skuffet kjæreste, kanskje en mann hvis kone har tenkt å gå fra ham. Tenker at «han var sikkert fortvilet, stakkar…»

Men hvorfor skjer det? Det vet vi altfor lite om. Allerede i 2008 ble det vedtatt at det skulle forskes på problemet. Først nå, fem års etter at det ble vedtatt, blir forskningen startet. Det er gått mange liv tapt siden 2008, det kommer garantert til å gå mange fler før vi finner løsningen For tallet er dessverre økende, og vi trenger derfor kunnskap om hvorfor. Men mye vet vi allerede. Vi vet at gjennom de siste årene er ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Vi har alle lest om det. En mann dreper nesten hele sin familie. Dette skjedde i Vestfold. Før det i Sandvika:  En mann dreper kone og barn. I disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. Det vekker medlidenheten vår, en familietragedie, han hadde det nok vondt, hun drev ham kanskje til det?

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Hadde ikke noe annet valg???

Er det en mørkhudet utlending som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. På den måten greier vi å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir begått av nordmenn. Ofte etniske nordmenn med høy status og god utdannelse. Ofte er drapet utløst av at kvinnen vil gå, av at mennene mister jobben, av at de har økonomiske problemer. De orker ikke leve videre med følelsen av mislykkethet, det er deres personlige valg. Men hvorfor tar de med seg familien sin inn i døden?

Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et for meg ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?

Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og jeg har allerede nevnt at det også finnes kvinner som dreper. Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at  kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor «hjemmets trygge arne». De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige. Si ifra til dem det faktisk gjelder!

For i de aller fleste tilfeller hvor kvinner blir drept av sine menn, så har mannen slått før. Ofte er han kontrollerende og sjalu. Ofte har andre reagert på oppførselen hans. Det er ikke sikkert du vet det, men du kjenner mest sannsynlig noen som slår. Og noen som blir slått. Ikke lukk øynene, men snakk om det! På arbeidsplassen, med familien, med venner og kollegaer.  Det er ikke noen privatsak, ingen «familietragedie», ikke uviktig «husbråk.» Det er et grovt lovbrudd og et alvorlig samfunnsproblem!

Så mens politiet, forskerne og politikerne gjør det de kan for å finne årsaken, kan du gjøre en forskjell her og nå.  Vis at du tar avstand, vis at du synes vold mot kvinner er uakseptabelt! Er du mann og har en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Din reaksjon kan gjøre en forskjell. Den kan få en du kjenner som en vanligvis skikkelig kar til å se seg i speilet og se hvem han ikke vil være. Din reaksjon kan få ham til å søke hjelpen han trenger.

Er du kvinne og har en venninne som blir slått, hjelp henne ut av det! Fortell henne at hun fortjener bedre, at det ikke er normalt, at det ikke er hennes skyld. At det finnes en bedre framtid et annet sted. At hun må komme seg vekk.

Og hvis det er barn i forholdet som også får unngjelde, anmeld det! Gi beskjed til politi og barnevern, ikke lukk øynene og håp at det går over. Ikke la avgjørelsen være din venns alene. Noen ganger trenger man venner for å få hjelp til å gjøre det riktige, det man ikke greier selv. Og noen ganger har barn det faktisk langt bedre andre steder enn hjemme hos foreldrene sine.

Ta ansvar. Ikke la det gå som i Christopher-saken. Eller en av de mange andre sakene som får tragisk utfall. Så slipper kanskje DU å leve et liv med skyldfølelse, etter at det aller, aller verste har skjedd.

***

(Dette er et innlegg skrevet tidligere, som er oppdatert etter de mange tragiske hendelsene i år. Jeg skulle ønske det aldri  noen gang blir aktuelt å oppdatere det på ny…. )

Min aller første «Bokryggpoesi»

Bokryggpoesi har lenge vært en hit på Facebook, og det er vel også gitt ut en bok hvor en del av gullkornene er samlet. Dette er mitt første forsøk, det kommer nok til å bli flere etter hvert. Men jeg har allerede ved første forsøk valgt å øke vanskelighetsgraden ved å prøve å holde meg til dikt hvor alle titlene / linjene er skrevet av samme forfatter. Og jeg kan ikke tenke meg en mer fortjent førstemann ut enn Jens Bjørneboe:-)

stillheten

før hanen galer

frihetens øyeblikk