Nettet flommer over av kommentarer vedrørende dommen i Øygard-saken. De fleste går på at de synes dommen er uforståelig lav. Mange spekulerer i at det er hans tidligere ordførerrolle og mektige venner som gjør at han slipper så billig. Men da er det rett og slett noe de ikke har forstått…
Det er nemlig akkurat slik det er. Uansett posisjon. Uansett mektige venner. I Norge er det stor sjanse for å bli dømt hardere for å jukset med momsen enn man gjør for å ha begått overgrep mot et barn. I tillegg er det i overgrepssaker langt større sjanse for at anmeldelsen blir henlagt eller at den mulige overgriperen går fri. I seksualsaker er dessuten mørketallene store, antagelig blir de fleste overgrep mot barn aldri anmeldt. Men av anmeldte saker blir over halvparten avvist av systemet. Ofte virker det også som om politiet ikke har lyst til å ta i saken, som i tilfellet der en tingrettdommer var anmeldt for overgrep mot en tolvåring. Politiet brukte rundt 16 måneder før de fant tid til å avhøre de første vitnene…
Og selv der saken når fram til rettsapparatet, ender en av fire saker med frifinnelse. Ofte fordi det er vanskelig å finne rene og klare bevis. Det er jo Øygardsaken et godt eksempel på. Min gjetning er at dersom Skypesamtalene ikke var blitt funnet, hadde ordføreren gått fri og bygda sørget for at jenta hadde vært dømt for all framtid.
I andre tilfeller slipper den tiltalte unna fordi en dyktig forsvarer får retten med på at overgriperen ikke bør dømmes pga sykdom eller alder. En av de kanskje mest spesielle dommer i den forbindelse, ble avsagt i fjor. Faren begikk grove overgrep mot sine to døtre i en periode på åtte år. Begge barna var langt under den seksuelle lavalder, og retten mener at faren var fullt klar over hva han utsatte dem for. I tillegg mente de at det er fare for gjentagelse. Allikevel gikk han fri. Grunnen?
Retten trodde ekspertene som hevdet at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket. I alle gjerningsøyeblikkene. Så burde han kanskje vært stengt inne på en psykiatrisk klinikk? Nei. Visst var det fare for gjentagelse, det var de sakkyndige enige om. Men siden de ikke visste om noen nye overgrep som hadde skjedd etter at saken ble anmeldt, så var ikke faren for gjentagelse akutt nok. (Saken ble anmeldt i 2008, dom falt ikke før fire år senere, i 2012.) Så mannen som er dømt skyldig – slapp ut uten å sone overhodet. Og uten behandling. Han må riktignok betale 125.000 i oppreisning til hver av sine to døtre. Det er hva en ødelagt barndom er verd…
I en annen fersk sak innrømmet overgriperen skyld. En 60-åring fra Vefsn i Nordland ble dømt til tre års fengsel for seksuelle handlinger mot ei jente på under ti år og for besittelse og distribusjon av overgrepsbilder av den samme jenta. Straff? Tre års fengsel og 100 000 i oppreising. Det betyr at mannen antagelig er tilbake i samfunnet i løpet av et par års tid. Jentungen på sin side, må leve med traumene etter overgrepene samt vissheten om at bildene finnes på nett. Hele livet. I tillegg til at hun selvfølgelig risikerer å møte mannen på gaten allerede før hun selv kommer i puberteten…
I en annen sak ble en kvinnelig lærer dømt for seksuell omgang med en mindreårig elev. Resultat seks måneders fengsel og 35.000,- i oppreisning. En annen 30 år gammel lærer fra Buskerud, mann denne gang, fikk kun seks måneders betinget fengsel for å ha forgrepet seg på ei jente under 16 år.
I den kjente lommemannsaken ble den skyldige dømt til forvaring i 7 – 10 år, og det kan høres lenge ut. Men så var det også 66 gutter involvert. Det tilsier ikke mer enn rundt et par måneder pr. overgrep…
Listen kunne vært mye, mye lengre, dette er bare noen få av mange, lignende saker. Og flere av disse sakene gjelder små barn, barn langt yngre enn jenta i ”Vågasaken”, uansett om man antar at overgrepene startet da hun var tretten eller fjorten år. Så de som synes at eks-ordføreren har fått altfor mild straff, de har rett og slett ikke skjønt at dette er helt vanlig norsk straffeutmåling. Dette er ingen unormalt mild dom. Den føyer seg faktisk pent inn blant alt for mange lignende saker.
Eller kanskje det er tvert i mot? Kanskje det er de som har skjønt det? Kanskje reaksjonene på internett viser at det er norsk rettsvesen og de som har anledning til å endre retningslinjene som ikke har skjønt noe?