For en stund tilbake hadde jeg en morsom dag sammen med Karethe Linnae, journalist i Det norske magasinet. Vi var på drapsrunde, der vi fulgte i politietterforsker Håkon Haakonsens fotspor rundt i Sandefjord. Et mord der, et lik her, en drapsmann både her og der …
Hvis du befinner deg i nærheten av Guardamar del Segura i Spania lørdag den 16.04, så er du hjertelig velkommen til noen spennende timer med krim og vin 🙂
I år blir det krim for ”alle penga” under Litteraturuka i Sarpsborg, med en blodrød tråd spunnet rundt krim og kriminallittera- turen. Uka har et spennende og fyldig program, og lørdag 13.11 kl. 15.00 skal jeg få avslutte «blodbadet» i samtale med biblioteksjef Anette Kure.
Det er enda en stund til påske, men påskekrimmen til Strawberry forlag er allerede i salg. Der er jeg så heldig å være med, med en helt nyskrevet novelle. Den foregår, av alle steder, på min lokale Rusta-butikk…
Det hender ofte jeg får spørsmål om hvordan jeg blir inspirert, hvor jeg får ideene mine ifra. Svaret på det er «overalt.»
I fantasien min lurer det en morder rundt ett hvert hjørne, det skjules en skarpslipt kniv under enhver damekåpe… Mannen som sitter bak deg på bussen fantaserer om voldtekt og drap, den unge jenta foran deg har akkurat drept moren sin fordi hun ikke fikk lov til å gå på kino …
Eller, som i novellen i denne påskekrimsamlingen, der døden lurer mellom reolene på Rusta … (Men ikke føl deg trygg andre steder, det kunne like gjerne vært på Kid, Nille eller Plantasjen …)
Jeg har vært virkelig imponert over Peter Mays tre tidligere krimromaner fra Hebridene. Jeg ga «Svarthuset» en sterk femmer, trillet en sekser for oppfølgeren «Lewismannen», og avsluttet med fire + for «Lewisbrikkene». Nå var det tid for å lese «Drapene på Entry Island», en bok som har fått mange fine anmeldelser både hos avisanmeldere og bloggere. Derfor hadde jeg store forventninger da jeg startet lesingen, men de viste seg dessverre å være i største laget.
Avisanmeldelser er nesten ikke-eksisterende for tiden, men desto mer gledelig at Tarald Aano i Stavanger Aftenblad både har lest og likt Djevelens yngel.
Etter å ha lest og ikke helt latt meg overbevise av Kaninjegeren, tenkte jeg at jeg ville prøve en bok til av ekteparet «Kepler.» Det må jo være en grunn til at så mange elsker bøkene deres?
Og ja, etter å ha lest Stalker, skjønner jeg det bedre. Fremdeles er det mye som er usannsynlig og et godt stykke fra troverdig, men ikke verre enn at det er innenfor i denne – tross alt og heldigvis – ganske usannsynlige «seriemorder-sjangeren.» I tillegg kjøper jeg morderens motiv denne gangen, usannsynlig, selvfølgelig, men det henger likevel «på greip» og er faktisk nesten litt rørende.
Lars Kepler er psevdonymet til det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Begge var anerkjente forfattere av allmenn skjønnlitteratur før begynte å skrive krim. De har solgt mer enn fem millioner krimbøker i over 40 land.
Omtale fra forlaget:
Stalker er femte bok i suksess-serien til Lars Kepler om etterforsker Joona Linna.
For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter.Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet.
Politiet kommer ikke til å løse saken uten Joona Linna. Problemet er at Joona har vært forsvunnet i over et år. Nesten alle tror han er død. Nesten alle.
«Stalker» er først og fremst skrevet for å underholde, og det gjør den. Den er intens spennende nesten hele boka gjennom, og definitivt vanskelig å legge fra seg underveis. Boka har en rekke ulike perspektiv og fortellerstemmer, og har en rekke spennende cliffchangere som drar deg videre til neste side, neste kapittel, boka ut, over 500 sider senere …
«Lewisbrikkene» er den tredje og avsluttende boken i Lewis-serien til Peter May fra de Ytre Hebridene. Også i denne boken følger vi to parallelle historier, en nåtidshistorie og en historie fra hovedpersonen, Fin McCleod, barndom og ungdomstid.
Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske en bølge av ulovlig jakt på øya. Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, en lokal krypskytter som var hans bestevenn i tenårene. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, innser Fin at sannheten vil være ødeleggende for øya. Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays Lewis-trilogi etter Svarthuset og Lewismannen.
Boken starter med en storm, der en helt innsjø forsvinner i løpet av en natt. Tilbake er bare et krater og et fly som tydeligvis har ligget på bunnen av innsjøen i mange år. I førersete sitter restene av en den de antar er en keltisk rockestjerne, Roddy, som også var en av Fin McCleods tidligere venner. Da han finner flyet, er Fin McCleod sammen med en av sine andre barndomsvenner, den sosialt mistilpassede og temperamentsfulle Whistler. En mann som går sine egne veier, og som – til tross for at han er en svært intelligent fyr – nekter å innrette seg etter samfunnets normer. Men hvorfor reagerer han så sterkt på funnet av flyet med den døde i?
Liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er «Enken» absolutt verd å lese!
Britiske Fiona Barton, født i 1957, er en erfaren journalist som i en årrekke har skrevet for Daily Mail og andre store britiske aviser. Hun debuterte med Enken i 2016, en debut som et samlet britisk pressekorps ga glimrende anmeldelser. Hun er i dag bosatt i Frankrike. Mer om forfatteren på hennes hjemmeside her: http://fionabartonauthor.com/
Jean Taylor er bare sytten år, da hun gifter seg med Glen. Hun lar Glen bestemme det meste og trives tilsynelatende godt i rollen som husmor, men hun ønsker seg veldig et barn, noe Glenn ikke kan gi henne. Da en to år gammel jente, Bella, blir borte, blir Glen siktet for å ha bortført og drept henne. Han blir frikjent, og blir senere overkjørt av en buss og dør. Mistanken er likevel blitt hengende med ham, og presse og media nærmest beleirer enken hans. Nå som ektemannen er død, kan hun vel fortelle det hun vet?
Om boken:
Jean Taylor er enken etter Glen Taylor. Han ble anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes.
Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?
Handlingen foregår i løpet av fire år, med start den dagen lille Bella forsvant, samt hyppige tilbakeblikk. Fortellervinklingen skifter stadig, handlingen hopper fram og tilbake, men hvert kapittel starter med dato og fortellernavn, noe som gjør det enklere å holde oversikten. Både enken, journalisten, politimannen, moren og mannen får selv fortelle deler av det som skjedde. Slik får vi sakte presentert stadig nye biter av puslespillet.
Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman «Vi ses der oppe.» Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.
Alex, er akkurat som forgjengeren Irène, spekket med detaljerte grusomheter. Som kriminalroman er den likevel hakket bedre, med en fantastisk intrige, mange spennende tvister og en slutt til ettertanke. Det er kanskje derfor Aschehoug forlag valgte å gi ut denne først?
Forlagets omtale.
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?
Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Det starter med en kidnapping, en ung, ukjent kvinne blir kidnappet på gaten i Paris. Alex – som er kvinnens virkelige navn – er en vakker kvinne som vekker menns begjær, men innestengt i et bur omgitt av sultne rotter har hun ingen glede av skjønnheten sin. Selvoppholdsdriften, staheten og den skarpe hjernen derimot, det får hun desto mer bruk for.
Mens hun holdes fanget under grusomme omstendigheter som vi får svært grundig beskrevet, leter politiet, den kortvokste overbetjenten Camille Verhoeven og hans menn, etter henne. De finner de opplysninger som gjør dem nysgjerrig på den bortførte kvinnen. Hvem er hun egentlig?
Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman «Vi ses der oppe.» Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.
Irène er en svært godt gjennomtenkt thriller, med et par fascinerende tvister på slutten. Selv hadde jeg en anelse om hvem morderen var relativt tidlig, men visshet fikk jeg allikevel ikke før det nærmet seg slutten. En slutt som for øvrig er en virkelig thriller, en voldsom kamp mot klokken, der leseren allerede på forhånd har fått beskrevet det grusomme utfallet, dersom politier kommer for sent.
Forlagets omtale:
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis – bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.
Grusom er på mange måter et dekkende ord for romanen. Selv om den absolutt er velskrevet spennende og intrikat, så er den først og fremst grusom. Så detaljert er de voldelige detaljene, at jeg undrer meg om det er nødvendig. Gjør det virkelig boken bedre? Trenger vi å få virkelige groteske mord og tortur så detaljert og grundig beskrevet, ikke bare en gang, men både i politiets rekonstruksjoner og morderens egne ord? Jeg er i tvil. Når man får så grusomme handlinger detaljert beskrevet så mange ganger, mister det – i hvert fall på denne leseren – effekten. Og det var vel neppe forfatterens hensikt?
Brystene er overstrødd av brennmerker fra sigaretter. Høyre bryst er skåret av. Det henger fast i resten kroppen etter noen strimler av kjøtt og hud. Venstre bryst er flenget opp ved brystvorten. Sårene er dype og går helt inn til beinet. Det er tydelig at den unge kvinnen ble bundet fast. De dype merkene syntes godt, lik brannsår, og er antagelig forårsaket av et tykt tau. Det tredje fotografiet er et nærbilde av hodet. Noe så grusomt. Ansiktet er et eneste stort sår. Nesen er slått inn. Munnen er skåret opp fra øre til øre. Det er som om offeret stirrer tilbake fra papiret med et grufullt smil. Alle tennene er knust. Det er ingenting igjen, annet enn denne parodien på et smil.
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.
I motsetning til de fleste norske krimforfattere har Torkil Damhaug ingen fast hovedperson. Derfor møter vi nye miljøer og karakterer i hver nye roman. I Glasshjerte møter vi brødrene Mikkel og Robin. Yngstemann Robin har en hjerneskade, eldstebroren Mikkel på 19 er hans trofaste hjelper og beskytter. Foreldrene er skilt, og de to guttene bor sammen sin mor, som er kunstmaler. Faren er en kjent skuespiller. En dag blir en 16 år gammel jente, Amina, borte.
Helt siden jeg som ung så «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen, og leste Ingvar Ambjørnsen «23-salen» fra Lier sykehus, har jeg vært skeptisk til hva som skjer innenfor de hvite veggene i psykiatrien. «Pasienten» av Trude Teige gjør ikke akkurat fordommene mine mindre …
Trude Teige er nok for mange mer kjent som nyhetsanker og programleder i TV2, enn som forfatter. «Pasienten» er likevel hennes åttende roman siden debuten i 2002. Du kan lese mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Trude_Teige
I Trude Teiges femte krim er det på ny journalisten Kajsa Coren som har hovedrollen. Det hele starter – kanskje en smule usannsynlig – med at en hemmelig oppdragsgiver ber henne å finne ut hva som skjedde da 18-årige Julia Winther forsvant sporløst høsten 2002. Historien fortelles oss hovedsakelig gjennom tre forskjellige stemmer, handlingen foregår vekselvis i Asker/Oslo og Kistevika på Sunnmøre, og tiden veksler fra midten av 30-tallet til nåtid.
Forlagets omtale:
En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.
Romanen har et rikt persongalleri og vi blir presentert for mangfoldige sider av menneskers psyke. Størst inntrykk gjør absolutt Krøsus, – Gunnar Lauritzen – en av langtidspasientene på Dikemark. Han er levende og sympatisk portrettert, gjennom både hans egne notater og de andre romanpersonenes hukommelse. Disse passasjene er mesterlig skrevet, i et litt gammelmodig og vakkert språk som passer karakteren. Krøsus framstår definitivt som en person det hadde vært interessant å møte, også utenfor romansidene.
Jeg har en pc full av mer eller mindre ferdigskrevne manus. De lever i hodet mitt, når jeg sover, når jeg er våken, når jeg jobber, når jeg er på ferie. Mannen som knivstakk den prostituerte i København, jenta som sitter innesperret i kjelleren, Stella som ikke greier å fri seg fra den alkoholiserte eks-kjæresten, selv om hun er gift med en annen. Og dette er bare tre av bøkene, de for voksne, de som er nesten ferdig. I tillegg har vi novellesamlingen med paret som reiser på sin aller første og aller siste cruisetur, krimnovellesamlingen for ungdom. barneboken om lille Mickel på tur og jaggu har ikke Marianne fra Cyprianus, og den gale oldemoren hennes, dukket opp igjen også.
Bokhandlerkjeden Ark inviterte til påskekrimstafett, hvor Hans Olav Lahlum skrev førstekapittelet. Dette er en ganske spennende måte å bygge opp en historie på, og siden man har mange forskjellige forfattere så vet man aldri hvilken vending historien tar. Totalt ble det elleve kapitler. Selv kom jeg med på tampen og skrev tre av de siste kapitlene. Hele påskekrimmen kan du lese her:
Dette er en gammel bok, langt fra en av årets. Ikke engang fjorårets. Men det er bok som fortjener bortimot evig liv. For dette er en bok som er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.
«I blodet» av Dennis Lehane, utgitt i 2003.
La meg si det med en gang;
Denne boken er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.
Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i bolig – gata, og en bil kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Den ene gutten, Dave, setter seg inn i bilen slik de to fremmede mennene gir ham beskjed om. De to andre står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.
Dave dukker ikke opp før fire dager etter, fire dager i et helvete alle aner, men ingen ønsker å prate om. Etter det er alt forandret, vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten. Helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene? Les mer →
Brennevinsflaskene samles sammen og det siste glasset tømmes. Våpen skifter hender, de to kvinnene velger begge rifler. Den eldste av mennene retter på solbrillene og putter revolveren i innerlommen. Den yngste rydder med seg smykker og sølv. Personalet på Fannys Cafe trekker et lettelsens sukk idet døra lukker seg bak firkløveret, og stillheten igjen senker seg over cafelokalet. De fire begynner å gå innover det tidligere industriområdet, Hammerdalen i Larvik.
Det knirker i snøen under føttene deres, sola har bare så vidt begynt å varme. En av de fire er politimann, men han gjør ingenting for å stoppe det kriminelle følget. Tvert imot. Det er han som bærer safen med alle smykkene. Det snakkes lavmælt om mord, motiv, sjalusi og drapsvåpen, helt dagligdagse samtale-emner for disse fire.
Det lille følget som er på vei innover området i Hammerdalen denne morgenen, har allerede mange liv på samvittigheten. De har skutt, halshogget og brent uskyldige personer, mesket seg i blodige detaljer og frydet seg over hvert eneste drap. Og det er ikke slutt enda. Les mer →