Spekulativt bondefangeri fra 1885.no?

I desember 2012 fikk jeg en telefon fra en hyggelig selger. Hun ringte fra 1885.no og talte varmt om alle de nye kundene jeg skulle få, bare jeg tegnet en avtale med dem. Utenfor vinduene blåste det surt, innenfor veggene på kontoret var det varmt og lunt og jeg var slett ikke i så dårlig humør som jeg burde ha vært. Men jeg har vært i gamet en stund, og løpende avtaler med varighet herfra til skifteretten er ikke en del av mitt ønskescenario. Litt sunn skepsis greide jeg derfor å mobilisere;  jeg ville ikke være automatisk bundet utover de første seks prøvemånedene?  Nei da, slett ikke. Damen lovet at slik var det ikke, ikke hos dem. I god tid før neste forfall skulle jeg motta et varsel i posten, der jeg hadde mulighet til å endre korrektur og gi min godkjenning før videreføring. Og hun skulle legge ut søkeord og alt som var nødvendig, slik at jeg ikke trengte å bruke tid på det. Hun skulle ordne alt, og kundene ville strømme til…

Vel tenkte jeg, da er det vel verdt et forsøk. Alle vet at synlighet på internett er viktig, flere kunder er jo alltids hyggelig. Prislappen på et par tusen kroner for et halvår var jo heller ikke altfor avskrekkende. Så kunne jeg jo se når varselet kom, om dette var noe jeg ville fortsette med. Jeg takket ja, la på røret, betalte regningen som kom og ventet på alle de nye kundene.

De kom selvfølgelig ikke. Salget gikk som før, helt greit, men uten noen merkbar 1885.no-topp. Sant å si, betalingen tatt i betraktning, så vil jeg nok heller kalle det en real 1885.no-flopp… Og der kunne historien ha stanset, med et forsøk som ikke gikk helt som håpet. Jeg har erfaring med slike, det er greit.

Men det var ikke bare kundene som ikke dukket opp. Det dukket ikke opp noe varselbrev heller. Isteden dukket det opp en ny regning etter seks måneder, på nesten fire tusen kroner denne gang. Videreføring av avtalen, for et år fram i tid. Av forhåpentligvis forståelige kundemangelgrunner, var jeg lite interessert i å fortsette ”samarbeidet”. Jeg tok derfor kontakt med 1885.no, og ga beskjed om at jeg ikke ønsket å fortsette avtalen. Svaret var at det var greit, avtalen var herved sagt opp fra 13.06.2014. Vennlig hilsen, ha en fortsatt god dag…

2014???

Jeg svarte og skrev at siden jeg ikke hadde mottatt noe varsel før forlengelsen, ønsket jeg å si opp avtalen med virkning fra nå. Med en eneste gang. Helst i går!

Nytt svar fra kundeservice, der jeg fikk beskjed om at siden jeg ikke hadde svart på brevet jeg ikke hadde fått, og heller aldri hadde vært inne og avbestilt avtalen på kontrollpanelsidene jeg aldri har besøkt, ( Hvorfor skulle jeg det? Selgeren skulle ordne alt, og varselet var jeg lovet pr. post.) – så var jeg bundet et år til. Vennligst betal, ha en fortsatt god dag…

Jeg prøvde selvfølgelig på ny. Fortalte at jeg ikke hadde fått brevet jeg var lovet, og dermed anså avtalen som ugyldig og avsluttet. Og det fra og med i år. Ikke et år og nesten firetusen kroner fram i tid…

Det er vel ingen som tror at jeg nådde fram? Mailsvarene fra 1885.no var omtrent likelydende, uansett hvor jeg prøvde å hente forståelse. De hadde sendt meg brev, de kunne dersom jeg ønsket det sende meg kvittering på at de hadde sendt brev. At jeg ikke hadde mottatt det, at brevet kunne ha blitt borte i posten – jeg har faktisk hørt rykter om at det har hendt før – var helt uvesentlig. At jeg dermed ikke har fått noe varsel, og at damen som solgte meg avtalen hadde lovet at ingenting løp uten min videre godkjenning, var helt uvesentlig. At de helt sikkert kan se at jeg aldri har besøkt kontrollpanelet jeg tydeligvis har et eller annet sted inne i dataverdenen deres er helt uvesentlig. Total taushet er tydeligvis godkjenning mer enn bra nok for 1885.no. Alle vet at taushet er gull, og for 1885.no også lik klingende mynt. Eller rettere sagt, knitrende sedler.  Vennligst betal, ha en fortsatt god dag…

Jaggu sa jeg fortsatt god dag…

Men jeg tror ikke jeg er alene om dette. Jeg tror vi er flere. Jeg tror det er god butikk for 1885.no og true igjennom avtaler med kunder som ikke lenger vil være kunder. Jeg tror det er flere brev som tidvis blir borte i posten… Så, dersom du får en hyggelig selger fra 1885.no på tråden, er du herved advart. Uansett hva selgeren sier, avtalen er så løpende som 1885.no kan få den til å bli.  Det er slett ikke sikkert du får verken nye kunder eller varslingsbrev. Men  regningen får du nok, de har en merkelig evne til bestandig å finne veien.

Jeg anbefaler deg derfor å takke nei, uansett hvor hyggelig selgeren måtte være. Men hvis du allerede har latt deg bondefange:

Så bare betal. Vennlig hilsen 1885, med ønske om en fortsatt god dag…

***

Slik gikk det til slutt:

***

Det hele endte allikevel bra for mitt vedkommende. Jeg ba om å få se beviset for at jeg hadde mottatt brev fra dem. Hvilket de selvfølgelig ikke kunne gi meg, man signerer jo ikke på mottagelse av vanlige brev. Det de derimot kunne bevise, var at brevet var sendt fra dem. De sendte meg derfor kivttering fra posten, samt kopi av brevet som bevis. Og da så jeg straks at 1885.no hadde brukt helt feil adresse…

Da jeg påpekte det, ga de seg. Jeg fikk sågar en telefon fra en hyggelig mann i sleskapet som beklaget og lovet å sende kreditnota. Det har de gjort, og saken er dermed ute av verden for mitt vedkommende. Etter å ha brukt X antall timer på å prøve å forklare at jeg faktisk ikke hadde mottatt et brev, etter X antall mailer, ble jeg endelig trodd. På grunn av at selv de skjønte at brev med helt feil adresse neppe kommer fram…

Og jeg er selvfølgelig glad for at jeg ikke lenger er mistenkt for å lyve for å prøve å lure meg unna en regning jeg egentlig skulle ha betalt. Allikevel er jeg fremdeles irritert over all tiden jeg måtte bruke før de ga seg, og jeg er provosert over å ha blitt behandlet som en løgner.  Så til tross for den «lykkelige» slutten, synes  jeg derfor fremdeles denne historien er et tegn på svært dårlig kundebehandling av 1885.no. For det hender faktisk at også riktig adresserte brev aldri når mottakeren. 24.830 brev ble meldt savnet hos posten i 2011. I tillegg kommer alle de brevene man ikke vet at man skulle ha hatt, og som derfor ikke blir etterlyst. Dette er noe 1885.no bør ha i bakhodet neste gang de har en kunde på tråden som hevder å ikke ha mottatt noe varsel fra dem. Det kan faktisk hende at kunden snakker sant…

 

Bokryggpoesi nr 3

Ingvar Ambjørnsens titler er ofte poesi i seg selv, men her er tre titler satt sammen til nok et bokryggpoesiforsøk.

en lang natt på jorden

dronningen sover

delvis tilstede

Man straffer ikke barn for foreldrenes synder! Eller… gjør man?

I  bibelen, 2. Mosebok 34,7 står det at Gud lar straffen for fedrenes synder kommer over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd. Så lenge trengte ikke familien til Neda å vente. I går natt ble Neda, de tre søknene og foreldrene hennes sendt ut av landet. Fire barn, flere av dem født her, er på vei ”hjem” til et land som er dem totalt fremmed. Fire uskyldige barn.

Jeg er ikke blåøyd naiv. Det er godt mulig – ja til og med sannsynlig – at Nedas foreldre løy da de ankom Norge. Som veldig mange desperate asylsøkere sa de antagelig det de trodde måtte til for å få opphold i dette forjettede land vårt. Og ja, ting hadde vært langt enklere, antagelig både for foreldre og barn, dersom de hadde reist tilbake tidligere, slik at barna hadde sluppet å bo i årevis på asylmottak. Jeg skjønner grunnen til at foreldrene har gjort som de har gjort, men jeg applauderer det ikke. Jeg synes heller ikke det er spesielt fornuftig – av hensyn til nettopp barna – å få enda flere unger i en slik situasjon. Jeg tenker at foreldrene her har tatt mange dårlige valg.

Men det er allikevel – i mine øyne – helt uvesentlig. Det er nedfelt i lovverket vårt og det er gjengs moraloppfatning. Man straffer ikke barn for foreldrenes synder. I Norge straffer man faktisk ikke barn i det hele tatt.

Også gjør man det allikevel.

En rødgrønn regjering, en regjering som roper høyt om hjertevarme og inkludering, om fellesskap og samhold, sørger for at politiet bryter seg inn i et hus med en sovende familie, for å stue dem sammen og frakte dem av gårde ut av landet. Fordi vi – verdens rikeste land – ikke har råd til å gi de rundt 600 barna som har bodd her omtrent hele sitt liv, en framtid i Norge. Barn som er født eller oppvokst i landet vårt. Barn som har alle sine venner her. Barn som ofte ikke en gang har vært i landet vi sender dem ”hjem” til.

Regjeringen skylder på at det å la dem få bli vil skape presedens, at de ikke kan belønne foreldrene for å ha løyet og drøyet. At de da risikerer at alle barnefødende familier fra de fattige delene av verden vil komme og banke på døren vår. Jeg skjønner uroen. Men faktum er at det har regjeringen selv makt til å unngå. Ved å endre det sendrektige systemet de selv har laget, slik at ingen trenger å sitte opptil ti år på et asylmottak for å få saken sin endelig avgjort. Ved å sørge for at familiene som skal sendes ut blir sendt ut langt raskere, før barna har knyttet seg til norske barn, norsk skole, tilpasset seg et norsk liv. Disse barna som nå blir sendt ut, blir ikke bare straffet for sine foreldres handlinger, de blir også straffet for norsk asylmyndigheters sendrektighet.

Man straffer ikke barn for foreldrenes synder. Man straffer ikke barn i det hele tatt.

Også gjør man det allikevel.

I demokratiske Norge kommer politiet midt på natten, knuser vindu i døren og drar fire sovende barn ut av sengene sine. De to yngste er født her og de to eldste har bodd her nesten hele livet. I natt ble de hentet for å sendes til en hverdag og et land de ikke kjenner. Til et språk de knapt snakker.

Eldstejenta, Neda, var bare to år da familien kom som flyktninger til Norge. Hun har bodd mesteparten av livet sitt på asylmottaket på Dale. Hele tiden med redselen for å bli hentet og sendt ut av landet. Hun fortalte oss om angsten og redslene sine på Dagsrevyen, stirret på oss fra tv-skjermen og sa med et alvor og en inderlighet som rørte de fleste: «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg».

I går natt fikk hun beviset for at det hun sa var sørgelig sant. I går natt skjedde det hun fryktet mest. Fire uskyldige barn ble vekket fra søvnen og satt på et fly ut av landet. Verdens rikeste land hadde ikke plass til dem. Cirka fire hundre andre uskyldige barn lever i frykt for at det er deres tur i natt.

Man straffer ikke barn for foreldrenes synder.

Også gjør man det allikevel.

Besøk av Bok og Samfunn

I forrige uke hadde jeg Stian Johansen, en overraskende hyggelig fyr fra Bok og Samfunn, på besøk på kontoret. I går kom saken han laget på nett. Alltid fint når noen i hovedstaden oppdager at det skjer ting her ute i «provinsen» også:-)

100 år i dag! (Og ikke ble vi vanskapte monstre heller… )

I dag er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, et av de aller viktigste stegene mot full likestilling. 100 år kan virke lenge, men det er ikke lengre enn at det faktisk lever kvinner som opplevde denne dagen. Kvinner som ble født inn i et Norge hvor kvinner ikke hadde rett til å mene, påvirke, stemme. Et Norge hvor kvinners meninger ikke ble tillagt verdi.

Diskusjonen før vi fikk stemmerett gikk høyt, kampen varte i over tjue år.  Mange mente at det å ta stilling til alvorlige ting i samfunnet, rett og slett ikke var noe våre små kvinnehjerner var egnet til…

Motstanderne av stemmerettsforslaget argumenterte med at kvinner og menn var skapt forskjellig. Menn var skapt til å delta i det offentlige liv, mens kvinner skulle holde seg til den private sfæren i hjemmene. Motstanderne var redde for kvinnesakens revolusjonære karakter, for at det å gi stemmerett til kvinner ville oppløse familiene og ødelegge naturens naturlige orden. Mange kristne var spesielt negative, og Biskop J.C. Heuch fra Kristiansand markerte seg fort som en av de mest innbitte motstanderne av stemmerett for kvinner. Han mente at en kvinne som opptrer offentlig forbrøt seg mot sin natur, og at en offentlig kvinne var det samme som en prostituert. Han var dessuten redd for de biologiske konsekvensene. Ville ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de slapp til i politikken?

«Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et  Neutrum», hevdet biskpoen under debatten.

Jeg tror ikke det er så altfor mange som vil rope det samme offentlig i dag, selv om en og annen internett-debatt nok viser at det fremdeles finnes noen gjenlevende menn med «steinaldersyn» der ute. Jeg tenker at det sier mer om deres hjerne, enn om min…

Jeg er takknemlig ovenfor de som tok kampen den gangen. Jeg er også takknemlig for kvinnesaksbevegelsen som senere ytterligere utvidet kvinners hverdag, og gjorde at jeg ble født inn i et Norge hvor jeg tar det som en selvfølge at jeg har like muligheter og rettigheter som menn. Jeg tenker at det er noe alle bør ha i bakhodet; at noen har kjempet en kamp for at vi skal kunne leve et fullverdig liv. Det er ingen selvfølge at det er slik,  det er nok eksempler på steder i verden hvor kvinner er undertrykket, usynliggjort og umyndiggjort, bare i kraft av å være født med «feil» kjønn. I Kuwait fikk faktisk ikke kvinner stemmerett før i 2005…

Men takket være mange modige og utrettelige kvinneforkjemperne, kan vi i dag feire 100-årsdagen for innføring av demokrati og allment folkestyre i Norge. La oss ta godt vare på gaven de ga oss, og bruke både stemme og stemmerett til å påvirke samfunnet slik vi ønsker det skal være! Gratulerer med dagen!

Afghanistan i 2001. Og i dag.

Livet for kvinnene i Afghanistan var totalt begrenset da USA startet militæroperasjonen Operasjon Enduring Freedom (OEF) i landet 7. oktober 2001. De fikk ikke bevege seg ute alene, fikk verken utdanne seg eller jobbe. Hovedformålet med OEF var å fange terroristen Osama bin Laden og styrte Taliban-regimet. Regimet falt, folket jublet og internasjonalt var der stor prestisje i å si at kampen mot terror i Afghanistan også var en kamp for å befri landets kvinner. Men krigen  var ikke over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. I 2005 gjenopptok de en omfattende geriljakrig mot føderale myndigheter og de internasjonale styrkene. I løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan. Selvmordsaksjonene er hyppige, og Afghanistan er fremdeles et av verdens farligste land å bo i. Spesielt rammer dette kvinnene. 87 prosent av afghanske kvinner er analfabeter, mens 70–80 prosent av jentene blir tvangsgiftet. Det er også det farligste landet å føde i, det dør en kvinne i barsel annenhver time i landet…I tillegg er det, ifølge FN, svært liten sjanse for at menns overgrep mot en kvinne vil bli straffet.  Jeg føler derfor at «tabloid»diktet jeg skrev da hele vesten jublet i 2001, dessverre fremdeles har livets rett…

Afghanistan 2001

Afghanske kvinner kaster burka og slør

og jubler for frihet mens Taliban dør.

I gatene hører vi sang og musikk,

tiden er kommet for ny politikk.

.

Det snakkes så fint om demokrati,

om frihet og FN og diplomati.

De taler et språk vi i Vesten forstår

og klesdrakten deres er identisk med vår.

.

Kan vi så tro det er dette de vil vil,

eller er det på ny bare taktisk spill?

Fortidens lærdom bør ikke bli glemt,

bak vestlig fasade kan mangt være gjemt…

.

Så hadde jeg vært en kvinne med slør

ville jeg ventet ennå litt før

jeg blottet mitt hode og viste meg bar,

for vinden kan vende og straffen bli hard…

.

(Diktet ble februar 2001 publisert i VG, samt i magasinet Elle)

Afghanistan, mer om den pågående konflikten, kilde Globalis.no:

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for dramatisk å øke antallet soldater i Afghanistan. I løpet av 2009-2010 økte antallet amerikanske soldater i landet fra under 50.000 til mer 130.000. Samtidig intensiverte amerikanerne arbeidet med å bygge opp den føderale Afghanske hæren, med et offisielt mål om å trekke sine egne tropper ut i løpet av 2014.

USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte igjen Taliban i områder der de bare måneder før var drevet tilbake. Troppeoppbyggingen gjorde det likevel mulig å gjennomføre et nytt presidentvalget i Afghanistan i 2009, der ble Hamid Karzai gjenvalgt som president. Valget var imidlertid ikke så fritt og uavhengig som man skulle ønske. Uro og frykt førte til lav valgdeltakelse, og flere undersøkelser peker på at valget var preget av fusk og korrupsjon. Karzais hovedmotstander i valget, Abdullah Abdullah, trakk seg til slutt i protest, noe som førte til at Karzai ble utpekt som vinner.

I løpet av 2010 gjennomførte Taliban igjen nye angrep i sør, blant annet mot Kandahar. Karzai-regjeringen på sin side startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban. Men Taliban har så langt nektet å forhandle, så lenge det er utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan. I september 2011 ble Karzais sjefsforhandler, Burhanuddin Rabbani, drept i et selvmordsangrep, da han skulle møte representanter for Taliban til samtaler. Abdullah Abdullah mente angrepet var et uttrykk for at Taliban ikke ønsket fred.

Den føderale afghanske regjeringshæren teller nå mer enn 150.000 soldater, men er likevel svak og lite slagkraftig. Disiplinen er lav, antallet desertører stor, og hærledelsen beskyldes for å være korrupt. Til tross for planene om å trekke seg militært ut av Afghanistan innen utgangen av 2014, bygger USA nå store permanente baser i de sørlige provinsene i Afghanistan. USAs langsiktige strategi er å overlate framtidige kamphandlinger til den afghanske hæren, men bli værende igjen med en liten gruppe profesjonelle

Nytt Bomagasin klart

 Da er et nytt nummer av Bomagasinet som blir sendt ut av Labo og Tibe klart. Denne gangen har jeg skrevet om «hardtslående Ylva» som elsker både å male og bokse, om Garanti eiendom som i mai var beste megler`n i Larvik,  og om Jeanette som har dilla på lilla. Jeg deler bilder og tekst fra turen jeg hadde i Cubas hovedstad Havanna, og har hatt med megler og labodirektør på sletta som ligger der Veldrebakken borettslag snart skal vokse fram. I tillegg prøver jeg å friste deg til å melde deg på årets kommende Labotur. Og som vanlig har jeg delt noen tanker over kaffekoppen, denne gangen om fotballgalskap. Min fotballgalskap. Men det kommer i et senere innlegg…

I tillegg kan du lese om feriepenger, om at du bør sjekke reiseforsikringen, og få tips om opp-pussing og om årets interiørtrender. I det hele tatt verdt å lese:-)

Bokryggpoesi, forsøk nr. 2

Da prøver jeg meg på en ny bokryggpoesi. Jeg har fremdeles pålagt meg selv å hente titlene fra bare en forfatter, og de som har fulgt bloggen min vil vite at jeg har stor sans for Karin Fossum. Titlene er derfor hentes fra hennes rikholdige forfatterskap. I tillegg passer vel også tematikken til ting jeg ofte skriver om…

brudd

natt til fjerde november

se deg ikke tilbake