Første del av 20-jubileums-mimringen sluttet da jeg var 11 år og fikk publisert min første bok. Det var selvfølgelig ikke fullt så flott som jeg kanskje fikk det til å høres, men for meg, den gangen, var det akkurat slik det føltes. Jeg elsket skolestiler, og de stakkars lærerne fikk ofte en hel kladdebok å rette når jeg leverte inn oppgavene.
Det var alltid mye dramatikk, ofte noe som ble stjålet eller noen som døde. Og helten lignet veldig ofte på meg … Og så en dag, etter at jeg hadde levert enda en eviglang stiloppgave – skrevet med blokkbokstaver – ble jeg spurt om jeg ville ha den siste stiloppgaven min publisert i skoleavisa som føljetong. OM jeg ville!
«Tina i teten»- en historie om en stjålet hest – ble publisert i skoleavisa til Borgen skole. En skole med elever fra ( tror jeg) fjerde til niende klasse. Jeg var elleve og gikk i femte. Jeg har ikke lenger skoleavisene, men jeg tror den ble delt på fem eller seks kapitler. Forhåpentligvis sluttet de på «rett sted», slik at medelevene mine ble fristet til å lese videre.
Baksideteksten (og selvtilliten?) var det ihvertfall ikke noe å si på:
TINA I TETEN
En dramatisk bok for gutter og jenter i alderen 8 – 15 år.
Tina i teten» er en slags lang roman som ingen skulle ha vondt av å lese.
Deretter fikk jeg selvfølgelig blod på tann. Jeg skrev masse. Litt senere fikk jeg mitt første kjærlighetsdikt på trykk i Romantikk. Skikkelig hjerte-smerte, jeg tror til og med det var på rim, inspirert av den rødhårede, sekstenårige gutten som gikk med Aftenposten i blokka der vi bodde. Det var en grei gutt, han takket nei på en veldig hyggelig måte den morgenen han fant et kjærlighetsbrev hengende på postluka, og dermed ble min aller første – og veldig kortvarige – kjærlighetssorg.
Debutdiktet som kom på trykk husker jeg ikke, men jeg husker det viktigste: Jeg fikk betaling! Det var hele fem kroner, like mye som jeg fikk i ukelønn for å vaske leiligheten, holde rommet mitt ryddig, passe lillebroren min, og en rekke andre kjedelige oppgaver.
En hel ukelønn for et lite dikt!
Jeg sendte tekster til alle blader som det gikk an å sende inn dikt og småhistorier til. Der hverdagen var traurig, var fantasien desto mer fargerik. Hva som var sant og hva som var løgn, etter hvert er jeg ikke sikker på om jeg engang greide å skille det selv, men det meste havnet på papir. De fleste tekstene kom selvfølgelig aldri på trykk, men som regel kom det hyggelige tilbakemeldinger, mange lot seg nok sjarmere av at jeg var så ung.
Jeg var ikke mer enn elleve år da jeg fikk mine første refusjoner – det skulle bli flere langt senere i livet og de skal jeg skrive om senere – men jeg kan likevel ikke huske at det gikk innpå meg. Jeg småflikket litt før jeg sendte den samme teksten til et nytt sted, og fant fort ut at smaken var forskjellig hos de forskjellige ungdomsmagasinene.
Etter hvert ble det mange femmere. Kanskje mamma tok feil? Kanskje det gikk an å leve av å være forfatter likevel?
Skjønt, livet har en tendens til å straffe den som drømmer, så også denne gangen. og Da jeg var tolv flyttet vi til Larvik. Først til en adresse, så til en annen. En tredje. Den fjerde gikk til Sandefjord. Deretter tilbake til Larvik igjen. Det var en følelsesmessig berg- og dalbanetid med drama nok til mange bøker, men for første gang i livet hadde jeg ikke engang ro til å lese bøker, langt mindre til å skrive dem. Likevel, fremdeles drømte jeg om et liv som journalist, forfatter, eller kanskje, hvis karakterene var bra nok, forsvarsadvokat?
Da jeg var seksten ble jeg – i løpet av noen nattetimer – innhentet av virkeligheten. Jeg måtte flytte hjemmefra og dermed også slutte gymnaset. Alt jeg eide var en ransel med skolebøker jeg ikke lenger trengte og noen klær. Jeg måtte ha meg en jobb, men det var ikke flust av jobber for ungdom uten annen erfaring en niårig og ni måneder gymnas i 1979. Det var ikke de ganske gode karakterene, men S-en i orden – og null fravær – som gjorde at jeg til slutt likevel fikk var jobb som oppvaskhjelp på en av Sandefjords restauranter. Noe som innebar Me Too, sene kvelder og helgevakter. Til femten kroner timen.
Jeg var seksten, tok alle vaktene jeg kunne for å ha råd til mat og husleie, og hadde for lengst sluttet å drømme. Journalist? Forfatter? For ikke å snakke om; advokat??? En skoledropout som meg?
Hvem trodde jeg egentlig at jeg var?
Fortsettelse følger …
I neste del skal jeg ta dere med fram til novellen «Smil for faen», mine mange skrivekurs, min første forlagskontrakt. Og hvordan livet igjen holder narr av den som drømmer …
På denne tiden av året er det mange som skriver topplister, og det er gøy! Spesielt når Engelens fall / bøkene mine dukker opp på flere av dem
Av de jeg har fått med meg, så har Aftenpostens anmelder Kurt Hanssen hatt «Engelens fall» med på sin ti-på-topp-liste ( Jeg ante ikke engang at han hadde lest noe av meg)
Bloggeren Lillasjel / Mariann Sæther Tøkle har den blant fem-på-topp, Hverdagsnett / Anne Lise Johansen har den med på sin toppliste.
Forfatter Jørn Lier Horst trakk den fram på TV2 som en av de to bøkene han anbefalte, og i tillegg er jeg også på topplista til bokbloggeren Bokbritt
I år er det tjue år siden jeg fikk min første seriøse tekst på trykk i en ordentlig bok. Novellen «Smil, for faen», i antologien «Vi kommer med ordene.» Det var i 2002, da jeg var 39, rett før den berømmelige førtiårskrisa. Kanskje det var derfor den krisa aldri kom? Fordi jeg var på vei inn i et nytt kapittel, den delen av livet jeg alltid hadde ventet på å få mulighet til å starte?
Men det startet selvfølgelig lenge før det, og den reisen har jeg tenkt å ta dere med på. En gang i blant framover vil jeg derfor gi dere et tilbakeblikk. Fra mine første skriblerier og fram til i dag. Kanskje du vil føle at det er for personlig, da kan du bare avfølge meg eller scrolle videre. Men kanskje du er skrivende eller kreativ selv, slik at du stedvis kjenner deg igjen, og kan finne noen små drypp av motivasjon til å følge egne drømmer? For alle drømmer starter et sted, så også min drøm om å skrive.
Men når var det egentlig?
Jeg lærte meg å lese som femåring, kanskje var det da jeg første gang skjønte at noen hadde skrevet alle bøkene jeg var så fasinert av? Bobseybarna, Frøken Detektiv, Heidi, Hardyguttene, Frendeløs, Hjortefot, Onkel Toms hytte …. Eller startet det allerede på fosterstadiet, lagret i genene, siden jeg var resultatet av et møte mellom to journalister?
Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske eksakt når jeg bestemte meg for å skrive når jeg ble stor.
Kanskje jeg bare begynte å skrive og oppdaget at jeg hadde glede av det, og det dermed vokste fram et ønske, en beslutning, et … behov?
Det var i hvert fall ikke skolen som inspirerte meg de første årene, tvert imot. I andre og tredje klasse gikk jeg på Drengsrud skole, og der hadde jeg en kristen lærerinne som slett ikke likte denne lille lausungen hun hadde fått inn i sin ellers så «ryddige» klasse. Det var to år uten en eneste positiv tilbakemelding på noe av det jeg gjorde, isteden ble jeg gjerne dratt fram som klassens verste. Det viktigste hun lærte meg gjennom de to årene, var hvor viktig det er at lærere bruker makten sin riktig. De kan bygge opp små barnesinn. Eller rive dem i stykker.
Heldigvis byttet jeg skole.
Først et år på Rønningen, deretter over til Borgen skole, fremdeles i Asker. Jeg var ti, hadde allerede byttet skole fire ganger. Borgen gikk for å være en urolig skole, en «åpen skole», den første i landet. Det var store klasser, litt mobbing og mye støy, men slik jeg husker det: også en skole med mange unge og entusiastiske lærere. Og jeg var ikke lenger klassens verste, tvert imot. Teori falt meg lett og jeg var raskere og sterkere enn mange av gutta i gymmen. Og kanskje det viktigste: Lærerne ga meg ofte skryt, spesielt for stilene mine. Positive tilbakemeldinger var nytt for meg, kanskje det var det som startet det?
Fra jeg var ti, så visste jeg det i hvert fall. Jeg skulle jobbe som journalist og forfatter når jeg ble stor.
Som journalist fordi mamma sa at ingen kunne leve av å være forfatter. Og fordi verden var urettferdig. Noen måtte skrive om det, slik at vi ble snillere mot hverandre. Slik at ingen måtte ha det som Onkel Tom, Heidi eller hittebarnet Remi. Slik at lærere sluttet å mobbe og alle barn fikk det godt hjemme. Ord i media hadde makt, det forsto jeg tidlig.
Mamma og jeg.
Jeg hadde en rekke barnevakter og dagmammaer som barn, og jeg husker dem alle som snille. Noen av dem leste til og med for meg. Men når mamma måtte på jobb på kort varsel og ikke fant noen som kunne passe meg, var jeg med på jobb. De første årene satt jeg i et hjørne med en bok og følte meg som teskjekjerringa, til stede, men nesten usynlig, mens jeg lyttet til journalistene som snakket sammen, og lot meg fascinere av de ofte litt røffe typografene, som selv mamma virket som hun hadde respekt for. Var jeg ekstra heldig fikk jeg også være med å sitte stille ved eller under bordet mens de avsluttet kvelden på en eller annen brun uteplass. tok en øl og pratet skit.
Da jeg ble litt større, ble jeg gjerne plassert ved en skrivemaskin, der jeg kunne klapre ned egne setninger, late som om jeg var en av dem. En av de viktige.
For journalistene var generelt flinke til å framstå som viktige, litt klokere og mer opplyste enn «folk flest.» De vanlige normene gjaldt ikke helt for dem. Til tross for mange sene og fuktige kvelder, det var de som skrev artiklene folk snakket om rundt lunsjbordene. De hadde mulighet til å vinkle saker og påvirke folkemeningen. Som barn så jeg veldig opp til dem.
Mange forfattere hadde nok også det samme selvbildet, men som barn hadde jeg aldri møtt en ekte forfatter, og jeg kan heller ikke huske at jeg drømte om akkurat det. De som personer var ikke viktige for meg. Alt jeg brydde meg om var bøkene deres.
Jeg elsket å fantasere meg inn i andres virkeligheter, leve andres liv gjennom bokstavene. Bøkene var mine beste og mest stabile venner. Tenk å kunne skape slike opplevelser for både meg selv og andre?
Drømmen begynte å ta form da jeg var elleve. Da fikk jeg min første bok på trykk. Det skal jeg skrive om i neste kapittel. Følger du meg videre?
Grønnøyd monster kan leses helt frittstående, men karakterene er kjent for dem som har lest Engelens fall. Vibeke og Christian har giftet seg. Alt er tilsynelatende bra, men Vibeke mottar skremmende brev der noen forsøker å advare henne, og hevder at Christian drepte den forrige kona si. Noen skraper opp bilen hennes og skriver HORE!!! på den.
Samtidig blir hun dårlig og kjenner seg både uvel og svimmel. Hun går til legen som konstaterer at hun er blyforgiftet. Er det virkelig noen som prøver å ta livet av henne? Har avsenderen av brevet rett, er Christian virkelig en skruppelløs morder? Og vil Håkon Haakonsen finne svaret før det skjer nye drap?
NOEN TILBAKEMELDINGER FRABOKBLOGGERE, ANMELDERE, BOKHANDLERE, FORFATTERE, BIBLIOTEKARER OG HELT VANLIGE LESERE:
Simen Ingemundsen / Randaberg 24.no skriver blant annet:
En innertier fra Bjerkli! Hun har blitt nominert til den lokale krimprisen «Sølvkniven» hele to ganger, og har med «Grønnøyd monster» skrevet en psykologisk thriller som slår «knock out» på samtlige som har prøvd seg på sjangeren tidligere. … Bjerkli leverer kvalitet i hver en setning, og jeg er mektig imponert. …
Bjerkli er en av Norges beste krimforfattere blant kvinner. Måtte hun ville en pris snart, for det er sjelden kost, en thriller så troverdig og realistisk. Gleder meg allerede til neste.
Bokbader og bokblogger Asle Lien skriver blant annet dette: Som alltid skriver vår Larvik-baserte forfatter med helt vanntette skott, uten noen form for logisk brist. Hun fyller spenningsnivåets glass helt fullt, og i det du tror du begynner å få grep om dette og at glasset begynner å tømmes noe; ja, da fylles det opp igjen. Sånn slutter hvert eneste kapittel. Du blir hengende, som det heter – akkurat som på en fjellhylle du for all del ikke må være. På denne måten er det uunngåelig (i hvert fall var det det for meg) å legge fra seg boken – det må i så fall være til en kort kaffepause.Språket er akkurat slik et språk må og bør være, i en psykologisk sjanger. Ikke for komplisert, oversiktlig, korthugde dialoger og ditto kapitler. Igjen så skriver Myriam Halden Bjerkli til terningkast 6!
Nok en gang har Bjerkli skrevet en pageturner der sidene bare føk av gårde!Handlingen holder på leseren til siste side er lest, og følelsene blir tatt med på en skikkelig karuselltur. Akkurat som i de tidligere bøkene hennes, røsker denne i følelsene mine, og jeg vil helst at det skal gå godt til slutt. Man forblir ikke uberørt etter å ha lest Bjerklis bøker. Boka ble slukt i ett, og at en bok fra henne nok en gang har gått utover nattesøvnen min, lever jeg veldig fint med. Har du lest forfatterens tidligere bøker, så er bare å få denne også inn på leselista. «Grønnøyd monster» er perfekt til late feriedager!
Hildes Bokblogg har også anmeldt boken. Hun skriver blant annet:
En lettlest bok med godt språk så man bare flyr igjennom boka. Det er en nerve som sitrer mer og mer etterhvert som man lese fordi det er spenningsmomenter fra flere hold, så følelsene hoppet og skvatt og jeg ble så hekta så her ble natta tatt i bruk, måtte bare lese hvordan det endte. En fantastisk bok levert av Bjerkli, personlig har jeg likt alle sammen fordi forfatter skriver så råbra med aktuelle temaer.
Fiksjon og virkelighet blandes troverdig så det blir realistisk for leseren. Samtidig blir ikke vold og drap utbrodert så voldsomt, man man aner den i bakgrunnen. Hun holder kortene til siste slutt der alle de røde trådene nøstes i sammen. Nå kan pusten roes ned igjen før jeg sovner.Terningkast seks.
WOW! For en bok! Ble hekta fra første side. Terningkast seks!
Forfatter Jørn Lier Horst
Myriam Bjerkli har et psykologisk skarpsinn og skriver nervepirrende krim om indre og ytre hendelser i menneskers hverdagsliv.
Unni Breen Vinge, Nannestad bibliotek
Ikke bare var boken kjempespennende, men den ga også masse ettertanke. Her var det en del problemstillinger som er høyst reelle. Jeg slukte den!
Forfatter Margaret Solberg
Flott bok Fikk ikke lagt den fra meg. Spennende til siste slutt! Som vanlig behandler forfatteren ulike former for vold på en seriøs måte og med sympati for ofrene. Håkon blir jeg mer og mer glad i med sin følsomhet, gode vilje og tidvise tafatthet . Takk!
Instabokblogger Bok_i_hagen
Monica Wang, Nannestad bibliotek
Kjedelig med sommerferie på hytta når været er litt kjølig? Nix, det er bare å ta med seg en av bøkene til Myriam H. Bjerkli ~ og timene bare flyr! Jeg merker ikke at jeg leser, jeg merker ikke at jeg blar ~ jeg bare nyter!
Det er finurlig, det er skummelt normalt, det kryper under huden, det sitrer nedover ryggen! Jeg blir forbanna, kvalm og knurrer ~ blir du ikke engasjert av det her kan jeg ikke hjelpe deg!
Bokblogger Anita Ness / Artemisias verden
Grønnøyd monster er en sabla drivende sidevender, som holdt meg våken til langt på natt. Bjerkli skriver lett, hun har kontroll på håndverket, sidene flyr avgårde, jeg bare må lese mer, lese mer, og vips er klokka alt for mye.. Utrolig spennende, akkurat som jeg liker det. Sett av god tid når du skal lese denne, ikke start sent på kveld.
Myriam H. Bjerkli er utvilsomt en av Norges dyktigste krimforfattere og jeg anbefaler alle hennes domestic noir krimbøker på det varmeste. Jeg har lest dem alle.
Inger Henriksen, Bokbader og drifter av Ingers mikrobibliotek
Jeg har lest boka og jeg likte den så godt!! Myriam skriver godt og språket er lett. Tema er vondt, men viktig!
Bok og matbloggen Heidis Boble skriver blant annet:
«Grønnøyd monster» av Myriam Bjerkli er en utrolig spennende og velskrevet thriller. Forfatteren gir leserne akkurat nok informasjon til at vi aner sammenhengene, men vi blir ikke sikre før helt på slutten av boka. Bjerkli skriver så lett og ledig samtidig som hun har disponert historien og dens små og store spenningskurver så godt at det er helt umulig å legge fra seg boka når en først begynner å lese. … Bjerkli tar opp og skriver godt om emner som det kan være vanskelig å snakke om og ta tak i, slik som vold mot eldre samt kontroll, vold og utrygghet i nære relasjoner, og hva det kan gjøre med mennesker. … Som leser liker jeg Bjerklis fortellerteknikk, ved at vi får innblikk i det som skjer gjennom øynene til flere av karakterene parallelt. Det gjør historien levende og mer spennende. «Grønnøyd monster» av Myriam Bjerkli er en fantastisk spennende, lettlest og fengende thriller, som det er helt umulig å legge fra seg når en først har begynt å lese. Jeg triller derfor et godt terningkast: 5.
Frilansjournalist, kunstner og forfatter Vigdis Løbach
Av og til når jeg sier noe om bøker jeg har lest, sier jeg f.eks. at jeg tok en tur til Polen eller Chile. Denne gangen dro jeg ikke langt, for når forlaget sier at det er en psykologisk thriller solid forankret i lokalsamfunn i Vestfold, er det mitt nærmiljø det er snakk om. Jeg vet hvordan det ser ut der det skjer. Jeg kjenner gatene, bryggene, butikkene. Det liker jeg godt.
Boka er spennende og har driv, og som vanlig tar Bjerkli opp viktige temaer som angår utsatte grupper. Denne gangen er partnervold i hovedfokus, men også vold og overgrep mot eldre er med.
Har du lyst på et spennende opphold i Sandefjord, les denne boka!
Det er selvfølgelig hyggelig at anmeldere og bokbloggere liker boka, men det aller viktigste for meg er at «vanlige lesere» liker den.Dette er tilbakemeldinger fra noen av dem:
Else Mari Heibø, Larvik
Terningkast 6! Klarte nesten ikke å legge den fra meg!
Ann Kristin, Grenland
Vigdis Maria Andreassen, Sandefjord
Nå er jeg ferdig med siste bok til Bjerkli. Jeg er stor tilhenger av henne etter at jeg leste Stella Polaris og Lille linerle. Fantastiske bøker og så fine titler!! Anbefales på det sterkeste ❤
Natalia Bagoslawski, Kristiansand
En glimrende triller som tar for seg et veldig viktig tema! En fantastisk bok! Løp og kjøp
Randi Flemming Schaathun, Byremo
Jeg hadde gitt terningkast 7 hvis det fantes på terningen
Bente Kjellstrøm Svines, Sandefjord
Denne boka anbefales på det sterkeste! Umulig å legge fra seg!
Nina Flaten, Arendal
Line Møller, Larvik
For en bok! Ble fenget etter første side og klarte ikke å slutte før jeg var ferdig Virkelig en bok jeg kan anbefale
Ann-Brita Bjørnfelt, Tønsberg
Nok en gang:En fantastisk bok!
Solfrid Kangas-Enger Negård, Tynset
Terningkast seks!
Sylvi Berg, Larvik
Klarte knapt å legge den fra meg. You did it again, Myriam!
Magne Fløtre, Skien
Terningkast 6!
Kathrin Aalo, Porsgrunn
Myriam skriver godt, hun leker seg med språket – og hun har igjen fanget meg inn i et nett av spenning og undring – hvem har gjort hva og hvorfor? Skildringene er gode, det er akkurat nok til at man bilder seg fint inn i boken, uten at det blir for mye. Terningkast 6
Bente Øyestaul, Larvik
En fantastisk bok!
Anne Hilde Strandhus Vederhus, Evje
Randi Flemming Schaatun, Mandal
Denne ventet jeg på lenge, men den som venter på noe godt … En fantastisk bok av Myyriam H. Bjerkli som jeg gir 6-er uten å nøle!
Janne Gui, Larvik:
Helt umulig å legge fra seg. Anbefales
Heidi Schøyen, Nøtterøy
Terningkast seks! Denne er like god som hennes foregående bøker! Skrivestilen drar deg inni handlingen, du klarer nesten ikke å legge boka fra deg!