Jeg husker da jeg var liten og leste eventyret om Piken med fyrstikkene for første gang. Om den lille fattige piken som gikk gatelangs en kald nyttårsaften, lueløs og barfot. Mens folk satt inne og feiret kvelden med god mat og drikke, så satt den lille jenta i snøen utenfor og forsøkte å varme seg på fyrstikkene hun ikke hadde lykkes med å selge. Dagen etter fant de henne ihjelfrosset.
Riktignok hadde Hans Christian Andersen gjort slutten delvis vakker, den lille jenta hadde sett mormoren sin i lyset fra fyrstikkene og med et smil fulgt henne inn i døden. Men det hjalp ikke. Selv om jeg var liten, så lot jeg meg ikke lure til å tro at det å fryse i hjel, sulten og kald, var noen behagelig død. Og i likhet med andre bøker jeg slukte på den tiden, Heidi, Onkel Toms Hytte, Frendeløs, så ga eventyret meg en dyp forståelse av at verden var et svært urettferdig sted. At uansett hvor synd jeg innimellom kunne synes på meg selv, så var det andre der ute som hadde det langt, langt verre. Og at det livet man fikk, ikke nødvendigvis hadde noe med egen dyktighet og snillhet å gjøre, men vel så ofte hvilke mulighet man fikk tildelt allerede ved fødselen. Om man var født i rett land, i rett klasse, med rett hudfarge, i rett familie…
I disse dager blir jeg ofte minnet på eventyret. Når jeg går forbi den rumenske tiggeren utenfor mitt lokale kjøpesenter, der hun står og skutter seg mot kulden i et gammelt sjal mens hun prøver å finne blikket mitt. Når jeg ser bilder av flyktninger og migranter i kø utenfor Tøyen i Oslo, noen av dem barføtt i sandaler. Når jeg ser små barn krølle seg sammen for å sove på bakken i Hellas. Når jeg ser narkomane sitte og halvsove over Seven Eleven-kruset sitt på Karl Johan.
Den lille piken døde mens hun drømte om et bord med en skinnende hvit duk, fint porselen og deilig stekt gås. Hun drømte om et juletre med tusen brennende lys, grønne grener og fargerik pynt. Men mest av alt drømte hun om det eneste mennesket som noen gang hadde vært snill mot henne, mormoren. Hun døde mens hun drømte om det de fleste av oss nå gleder oss til. Jul og nyttår, god mat og drikke, varme og familiehygge.
Piken med fyrstikkene er bare et eventyr. Det ble skrevet i 1848, men fremdeles dør barn hver eneste dag fordi godene er fordelt så urettferdig skjevt. De siste månedene har vi fått nøden langt nærmere husveggen enn tidligere, strømmen av migranter og flyktninger kan virke uendelig, noen flykter fra krig, andre fra fattigdom og håpløshet. De ønsker seg alle en bit av den velstanden og tryggheten som de fleste av oss tar som en selvfølge. I en rettferdig verden ville det selvfølgelig vært likt fordelt, alle ville hatt lik mulighet til skolegang, arbeid og fred. Alle ville ha mulighet til å gå til sengs i en myk seng, varme, mette og trygge. Men verden er ikke rettferdig. Og når nøden blir så stor, er det lett å føle at det ikke nytter. Føle at det er for mange trengende, for mange tiggere, for mange som ønsker seg litt av det vi har. Så mange at det er fristende å snu hodet vekk. Å ikke møte blikket til kvinnen med kaffebegeret, ikke åpne hjertet for barnet som fryser. Det nytter jo ikke allikevel.
Men det nytter. Om vi ikke kan redde alle, så kan vi alle hjelpe noen. Det er politikernes oppgave å trekke de store linjene, lage retningslinjer for hvem som skal få dele godene med oss, og hvem som skal sendes tilbake dit de kom. Skaffe jobb, skole og bopel til de som trenger det, være seg nordmenn, syrere eller andre trengende. Så får du og jeg og egen samvittighet avgjøre hva og hvem vi velger å støtte. Syriske flyktninger, norske narkomane, rumenske tiggere, en skole i Afrika, et barnehjem på Filipinene, Frelsesarmeens suppekjøkken. Det er mange som trenger hjelp. Og vi har betydning. Du har betydning. Uansett om du er tilhengere av å hjelpe dem «der» eller «her», uansett hvilken nød som berører hjertet ditt mest. Uansett hvor mye eller lite penger du har. En dråpe for deg, monner for dem. Hvis vi kjøper en litt billigere julegave til oss selv, en litt rimeligere vin, bruker julebordkjolen fra i fjor ett år til og isteden gir pengene til noen som trenger det, så gjør det en forskjell. Den forskjellen som kanskje gjør at en liten jente ikke sitter frossen, sulten og redd, mens du og jeg går rundt juletreet og synger «Deilig er jorden.»
Ikke engang verdens rikeste land kan hjelpe alle som trenger det. Men alle kan tenne en fyrstikk.
***
Første gang publisert i desembernummeret av Bomagasinet (2015)