– Islendinger flest er svært godt utdannet, forteller guiden oss. – Nesten alle har tilgang til internett, og alle har mobiltelefon. Allikevel tro de fleste på alver og huldrefolk, spøkelser og andre overnaturlige vesener. På Island finnes antagelig den eneste kommunen i verden som har tatt alver, underjordiske og andre overnaturlige med i generalplanen. Kommunestyret i Kopavogur hadde vedtatt å bygge ut et alveområde, men isteden er nå området fredet. Visstnok fordi alvene skapte så mange problemer under utbyggingen at de rett og slett måtte gi opp.
Jeg ser ut av bussruten. Vi kjører igjennom Skaftafjell nasjonalpark, langsmed isbreen Vatnajökull, Europas største bre. Fjellene ruver mot himmelen og forrevne tinder gir tydelige tegn på kreftene som bor i naturen her. Et trolsk og magisk landskap, der man fort kan innbille seg at finnes magiske skapninger, det er ikke vanskelig å skjønne at det innbyr til overtro og fantasier.
Jeg skriver reisebrev for diverse magasiner som jeg også deler her. Ofte fra spennende storbyer og land, Gambia, Budapest, Island, Marokko osv… Men det er jo i nærmiljøet mitt, Larvik og Vestfold, jeg som regel befinner meg, og til tross for tidvise irritasjonsmomenter 😉 så er jeg stolt over både byen og fylket mitt . Jeg har derfor lyst til å vise det i noen innlegg også. Tidligere har jeg skrevet om idylliske Stavernsodden fyr, og i dag vil jeg skryte av den strålende jobben Larvik kommune har gjort med å lage en helt ny sti langs Lågen, Elvestien. Den litt over to kilometer lange Elvestien – idyllisk beliggende mellom Lågen og Elveveien – er virkelig verd en rusletur!
Jeg var heldig og fikk selskap av Inger Merete Sande og Lene Kalleberg Nilsen, som ofte bruker stien når de skal gå tur med hundene. Elvestien er lett tilgjengelig for de fleste, cirka en kilometer av stien er godt egnet både for sykkel, barnevogn og rullestolbrukere.
I 2003, samme år som Karin Fossum ga ut «Jonas Eckel» som jeg skrev om tidligere denne uka, ga hun også ut den langt mer kjente «Svarte sekunder.» Svarte sekunder er Karin Fossums sjette kriminalroman med Konrad Sejer som gjennomgangsfigur, og selv om den i mine øyne ikke når helt opp til Elskede Poona, så er den absolutt verdt å lese.
Forlagets omtale
Nå er det her. Marerittet. Stort svart og krafsende på innsiden av hjertet.
Helga Joner opplever alle mødres mareritt. Ida, hennes tiårige datter, skal bare en liten tur til kiosken for å kjøpe godteri og hesteblad. Hun kommer aldri tilbake.
Som i de tidligere kriminalbøkene til Karin Fossum er det menneskene i denne boken, mer enn selve handlingen, som driver leseren og historien videre. Historien er selvfølgelig grufull nok; ei lita jente forsvinner og en bygd er i sjokk. Moren, Helga Joner, opplever alle foreldres mareritt. Datteren, Ida, snart ti år, skulle bare en tur i kiosken for å kjøpe siste nummer av hestebladet, Wendy og Bugg for resten av pengene. Så blir hun sporløst borte.
Sidsel Mørck ble født i Oslo i 1937, men tilbrakte deler av barn og ungdomstid i Sandefjord,. Hun debuterte som lyriker med samlingen «Et ødselt sekund» i 1967, og har deretter markert seg som en allsidig forfatter, som skriver dikt, noveller, romaner, debattbøker og barnebøker.
Sidsel Mørck sterke samfunnsengasjement vises tydelig gjennom forfatterskapet. Hun er også en aktiv foredragsholder, samfunnsdebattant og spaltist, og er spesielt opptatt av sosialisme, kjønnsroller, kvinnesak og miljøvern.
For engasjementet har hun mottatt flere priser, deriblant Venstres miljøpris i 1988, Kardemommestipendet i 1989, Fritt Ords honnør i 1990, og Rachel Carson-prisen i 1991. Mørck fikk Statsstipendiat i 1993, og i fjor mottok hun Vestfold Litteraturpris.
I boken «Pappa, en russisk flyktning» forteller hun stefarens, fotograf Dimitri Dimitrivitsj Koloboff, spennende historie, en historie som dermed også involverer forfatteren selv.
Forlagets omtale:En lite kjent historie om flyktninger som kom til Norge under dramatiske omstendigheter i 1920. En av dem var kaptein i tsarens hær, Dimitri Dimitrivitsj Koloboff. Han ble tatt til fange av bolsjevikene, men greide å rømme, og sammen med offiserer, regjeringsmedlemmer og velstående borgere flyktet han sjøveien. Etter flere regulære sjøslag kom de velberget fram til Norge. Debatten om flyktningene den gang har klare paralleller til dagens flyktninge- og asylpolitikk. Koloboff fikk aldri se igjen sin familie i Russland, men han etablerte seg i Sandefjord som en av våre fremste portrettfotografer. Her vokste Sidsel Mørck opp, og den russiske kapteinen ble hennes pappa.
Anne Holt er en forfatter som relativt sjelden blir omtalt blant bokbloggerne, og det til tross for at hun fortsatt er en av de norske forfatterne som selger best, og i flere år ikke minst var den norske forfatteren som solgte best i utlandet. Litt av grunnen kan nok være at hun stiller relativt sjelden opp på bokarrangement, og når vi ser og hører henne i media, er det oftere i kraft av å være privatperson med sterke meninger, enn som forfatter.
Allikevel, hun har gitt ut totalt 20 bøker, mange av dem til strålende kritikker, og omtrent midtveis i rekken kom romanen «Det som er mitt» som internasjonalt skal ha blitt solgt i et opplag på over 500 000!
Anne Holt ble født 16. november 1958 i Larvik. Før hun ble forfatter var hun bl.a politiker for Arbeiderpartiet, der hun hadde et kort innhopp som justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering fra 25. oktober 1996 til 4. februar 1997. Hun er utdannet cand. jur. og var ansatt som programsekretær i NRK, hun har jobbet som programleder i Dagsrevyen og vært politifullmektig ved Oslo politikammer. Holt debuterte som forfatter i 1993 med kriminalromanen Blind Gudinne, og hun har totalt skrevet 20 bøker, de fleste innen krimsjangeren. Flere av bøkene er også filmatisert.
Romanen «Det som er mitt» dreier seg om barn og pedofili, og er av den grunn – dessverre – minst like aktuell i dag som da den kom ut for cirka seksten år siden.
Lille Emilie på ni år blir borte på vei hjem fra skolen. Tilbake ligger bare ranselen og en bukett hestehov. Seks dager senere blir også lille Kim kidnappet. Han kommer raskt til rette, men dessverre ikke i live. De finner han død, med en beskjed festet til liket: «Der fikk du som fortjent.»
Tidligere har jeg delt jeg en anmeldelse av Karin Fossums fantastiske kriminalroman «Elskede Poona». Der skrev jeg også at jeg mener at Karin Fossum er en av Norges absolutt dyktigste kriminalforfattere, og det mener jeg virkelig. Det betyr ikke at jeg mener at alt hun har skrevet er like bra. Spesielt gjelder det denne boken, som jeg ikke tror det er så veldig mange som har hørt om. «Jonas Eckel», en ganske tynn bok, som ble utgitt i 2003, samme år som Fossum kom med kriminalromanen «Svarte sekunder.» Men selv om det ligger spenning i luften også i «Jonas Eckel», så er dette ingen krim, mer et lavmælt familiedrama.
Det er Ekcel selv som forteller oss historien, historien om sitt liv generelt, og om sitt ekteskap med Lillian Ask spesielt. Og selv om Jonas Eckel riktignok skriver navnet sitt med ck, så hjelper det ikke. Jonas Eckel er rett og slett litt ekkel.
Eckel er en 38 år gammel pedantisk lagerarbeider, ganske alminnelig og kjedelig, noe han synes å trive greit med å være. Inntil han for første gang i sitt liv får nærkontakt med en kvinne. Den litt lubne, kaffeluktende Lillian Ask fasinerer han og gjør hans indre lys synlig. Eller sagt på prinsesse-språk; Lillian Ask er kvinnen som får Eckel til å stråle …
En stund.
Men den en gang så fristende og kaffeluktende Lillian Ask, blir etter hvert som boken strider frem, redusert til en lite sympatisk og mindre intelligent person. Kun opptatt av sminke, ukebladlesing og shopping. Samt søt likør. En person omtrent like triviell som Eckel selv.
Jonas Eckel ser mer og mer at de ikke har noe felles, og ingen av hans forsøk på å få oppmerksomhet når helt frem. Den lubne, blide og litt enkle jenta han giftet seg med, er forandret til en slank og hard isjomfru. Hun ønsker ganske enkelt ikke hans tilnærmelser.
Kanskje hun aldri har ønsket det, kanskje hun aldri har elsket ham?
I håp om å finne tilbake til det snev av romantikk som engang var, overtaler han sin motvillige kone til å bli med på en sydentur. Hvordan denne turen forløper skal jeg ikke røpe her, men det ligger mellom linjene helt fra starten av boken at historien vil ende i dramatikk.
Og det er det som er bokens styrke, denne underliggende følelsen Karin Fossum gir oss av at noe kommer til å skje, at noe kanskje allerede har skjedd. Her er vi på Fossum-grunn, dette er hun dyktig til. I tillegg er språket godt, der hun bygger opp spenningen igjennom Eckels nøytrale, ganske lavmælte beretning. Vi får et godt og troverdig innblikk i hva som kan røre seg inne i hodet til en vanlig, kjedelig, men stadig mer desperat mann.
Og det er kanskje det som gjør boken litt lite spennende og medrivende? For hvor interessant kan det egentlig være å lese om en kjedelig mann? Når avslutningen i tillegg er lett å forutse, og i tillegg – i mine øyne – dessverre heller ikke er helt troverdig, så ble aldri denne romanen den leseopplevelsen jeg håpet på. jeg er også litt usikker på hva Fossum egentlig ønsker å fortelle oss i denne boken, dersom man skal lete etter en dypere mening. Tålmodighet, kunsten å holde ut … Helt til «nok er nok» og begeret er fullt, at man ikke skal tåle alt?
Det jeg personlig sitter igjen med etter ha lest denne boken er faktisk først og fremst nysgjerrighet. Nysgjerrighet på hvordan dette trøstesløse samlivet ville sett ut skildret gjennom Lillian Asks øyne? DET skulle jeg gjerne visst …
Jeg er en uttalt Stepen King-fan, spesielt av hans tidlige bøker, og Krittmannen har mange av de samme kvalitetene som jeg den gangen fant hos King. Det er slett ingen dårlig attest for en debutant!
Forfatteren C.J Tudor bor i Nottingham i England, sammen med sin partner og deres tre år gamle datter. Hun har tidligere hatt mange forskjellige jobber, men er nå fulltids forfatter. Krittmannen er hennes debutroman.
Forlagets omtale:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente …
Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over ?
Er du klar for en søvnløs natt?
Noen søvnløs natt ble det ikke for denne leseren, for Krittmannen er ikke en slik roman som suger deg med fra første side, til det er det for mange hverdagsskildringer, innskutte tanker og avsporinger. Noe som gjør at man får god tid til å komme under huden til hovedpersonen Eddie Adams, bli kjent med han og vennene hans, deres omgangsform og særegenheter. Spesielt spenningsdrivende er det ikke. Selv hadde jeg passert nesten tohundre sider, før jeg virkelig ble dradd med og bare «måtte» lese ferdig. Likevel er det både sjarm og spenning nok også i starten til at det aldri var aktuelt å legge boken helt bort.
Myriam H. Bjerkli 