I det jeg setter meg ned for å skrive dette er over firehundre barn drept i Gaza, det avholdes pressekonferanse om terrorvarselet mot Norge, og en «mistenkelig, utseende utlending» har fått ferien sin ødelagt fordi en kvinnelig medpassasjerer med flyskrekk krevde han fjernet fra flyet. Og midt oppi all denne elendigheten skal jeg prøve å skrive noe fornuftig for Bomagasinet, gjerne muntert formulert, om «fellesskap og samhold og sånn…» Men det er ikke alltid så lett og sette ting på spissen, når det virker som om verden allerede står dirrende plassert nettopp der…
Allikevel, i nettopp i en slik urolig situasjon, er kanskje samhold, omtanke og fellesskap det viktigste av alt? Ikke bare det intense samholdet som inkluderer egen familie og de som ser akkurat ut som oss, men samhold og omtanke også i litt større skala? Det samholdet som får oss til å engasjere oss i krisene i verden, som gjør ar leger uten grenser, Amnesty og Redd Barna kan gjøre verden til et litt bedre sted, selv midt i det som ofte må fortone seg som helvete? Som får oss til å ønske å hjelpe andre, selv om de har annen hudfarge, annerledes hodeplagg eller prater et språk vi ikke skjønner? Et felleskap i det å vite at vi alle er mennesker, uansett?
(Skjønt FRPs Sylvi Hardy er tydeligvis uenig i dette, fra bystyrets talestol i Arendal stilte hun spørsmålet; «Vil vi egentlig ha noen inn i vår stue, som tenker, spiser og lukter annerledes enn oss?»
Hennes uttalelse får hun stå for selv, men selv omgås jeg daglig mennesker som tidvis tenker, spiser og lukter ganske så annerledes enn meg. Som oftest sågar med glede. Disse menneskene kalles vanligvis menn… ) Men jeg er sikker på at selv Frp-sylvi vil være enig med meg i at samhold er viktig. Kjærligheten til egen familie. Til gode venner. Vennskap med kollegaer og naboer. Ønske om å få til noe godt sammen, fellesskapsfølelsen, det å være der for noen. Det som gjør oss til verdensmestere i dugnad, det som gjør at vi forhåpentligvis oppdager det når nabokona trenger hjelp til å bære inn varene, eller at mannen i nabohuset ikke har hentet inn posten de siste dagene. Som gjør at vi anstrenger oss litt ekstra for å inkludere guttungen som går litt for mye alene, som gjør at vi tar oss tid til å snakke med noen når verdenene deres har falt litt fra hverandre. For hver tragiske historie man leser om i avisen der døde er blitt liggende uten å bli oppdaget, så er det hundrevis av solskinnshistorier der folk stiller opp, hjelper hverandre, klipper plener, handler, kjører egne og naboens unger på trening, maler gjerder og følger svigermor på legebesøk.
Samhold og fellesskap er viktigere enn noensinne, sammen kan gjøre hverandre sterkere og bedre. Og de fleste av oss vet det. Selv sittende alene bak hver vår datamaskinen dyrker vi fellesskapet i forskjellige sosiale medier. Samtidig som vi ikke må glemme at det å inkludere, også kan bety å ekskludere. Det er ikke lett for en utenforstående å nærme seg en flokk med tett sammensveisede mennesker, kommer du utenfra det kan være vanskelig å få innpass i etablerte miljøer. Per Fugelli sa det så fint: «Ta vare på flokken din» Men selv vil jeg gjerne legge til: Gjør gjerne også den flokken enda litt større enn den er i dag. Og inkluder gjerne noen som lukter av spennende krydder …
PS.
Terrorvarselet forble heldigvis bare en advarsel. Men til disse menneskene med flyskrekk som fikk fly forsinket og uskyldige mennesker mistenkeliggjort, vil jeg gjerne komme med et råd. Hold dere liksågodt hjemme. For det er en stor sjanse for at folkene ser mistenkelige utenlandske og skremmende ut, der dere lander også…
***
Denne teksten er tidligere publisert i Bomagasinet.
Myriam H. Bjerkli 