Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, kanskje ni, ti år, da Roald Dahl åpnet en ny verden for meg.
Roald Dahl var en britisk forfatter med norske aner, som levde fra 1916 til 1990. Forfatterskapet hans er delt i to deler: Fra 1946 til 1980 utga han romaner og novellesamlinger for voksne. Fra 1961 skrev han mest barnebøker, tjueto stykker totalt. Mange av dem er blitt klassikere, så du har garantert hørt om noen av dem. Charlie og sjokoladefabrikken, Matilda, Heksene, Georges magiske medisin …
Jeg har vært virkelig imponert over Peter Mays tre tidligere krimromaner fra Hebridene. Jeg ga «Svarthuset» en sterk femmer, trillet en sekser for oppfølgeren «Lewismannen», og avsluttet med fire + for «Lewisbrikkene». Nå var det tid for å lese «Drapene på Entry Island», en bok som har fått mange fine anmeldelser både hos avisanmeldere og bloggere. Derfor hadde jeg store forventninger da jeg startet lesingen, men de viste seg dessverre å være i største laget.
Dette er året jeg virkelig har tenkt å sette av tid til å lese. Dermed vil det også fra tid til annen dukke opp bokanmeldelser av bøker jeg har likt og har lyst til å tipse andre om. Nå kan neppe den første boken lest i år, sies å være av den ukjente sorten. Forfatter Romy Hausmann har allerede gjort en brakdebut med romanen Elskede barn i mange land, og Norge ser ikke ut til å være noe unntak. Jeg skjønner hvorfor!
Da jeg startet å skrive denne serien, hadde jeg tenkt å ta med et par barndomsbøker, før jeg fokuserte på voksenbøkene. slik blir det ikke. Når jeg tenker tilbake, er det bøkene jeg leste som barn, som har satt de dypeste sporene, kanskje fordi jeg leste mer med hjertet enn med hjernen, den gangen? Eller bare fordi jeg var lettere påvirkelig? Jeg mener uansett at barnebøker er den absolutt viktigste litteraturen. Greier du få barnet ditt til å bli glad i bøker, så har du gitt det en gave det kan få glede av hele livet. Det er ikke så mange andre gaver som varer så lenge …
Barndomsminnene mine er sterkt knyttet til bøker. Jeg kunne allerede lese da jeg begynte på Blommenholm skole som seksåring. Moren min jobbet mye og vi flyttet ofte, men bøkene fulgte trofast med uansett hvor vi var.
Denne gangen skal jeg ikke nevne en bok, men en hel serie. Eller, mange serier, faktisk.
I denne «episoden» har jeg blitt sju, åtte år. Jeg hadde nylig flyttet til Asker, gikk i annen klasse på Drengsrud skole. Der hadde jeg foreløpig ikke fått noen venner og en frøken som slett ikke var glad for å ha fått en slik gjøkunge ( eller lausunge, som hun yndet å kalle meg ) inn blant alle de langt mer tilpassede Askerbarna. Hjemme hadde jeg en sliten, utearbeidende mamma, en i beste fall fraværende musikantstefar med mer enn et svin på skogen. På skolen var frøken sarkastisk og negativ til alt jeg gjorde, og når frøken mislikte noen i den alderen, fulgte klassen etter.
Jeg fortsetter med nok en barnebok. Frendeløs, skrevet av den franske forfatteren Hector Malot. Jeg leste den da jeg var rundt sju år, og det var første gang jeg forsto at barn kunne selges …
Boken handler om den foreldreløse Remi som da han var bare åtte år ble solgt til gatemusikanten Vitalis fordi pleiefaren hans ikke ville fø på ham lenger. Bort, ut, vekk med ham. Tjue franc var prisen for et hittebarn den gangen. Remis var likevel heldig, Vitalis var ingen slem mann. Tvert imot, etter hvert blir han som en far for Remis. Sammen med tre hunder og en ape vandrer de gjennom både Frankrike, Italia og Sveits mens de opptrer for publikum i håp om å få noen slanter til mat.
Handlingen foregår på slutten av 1880-tallet, men den føltes likevel ikke fremmed for sju år gamle meg. Remi var bare ørlite eldre enn jeg var, og jeg levde meg totalt inn i slitet hans. Ønsket om frihet, å finne moren sin, kunne leke istedenfor å arbeide. Behovet og drømmen om en kjærlig familie, noen som var bare hans, noen som elsket ham. Jeg lot mer opprøre av ondskapen og urettferdigheten han møtte underveis, og fascinere over hvor dyktig han etter hvert ble i løpet av de to årene han reiste rundt med Vitalis. Han ble smart og slu, og lærte seg både å lese, skrive, synge og danse, streetsmart ville vi antagelig kalt ham i dag.
Her vil jeg framover dele noen av leseopplevelsene mine med dere. Bøker jeg har likt. Bøker jeg har elsket. Kanskje også bøker jeg har hatet? Viktige bøker, triste bøker, spennende bøker … Bøker som på ulike vis har formet og påvirket meg. Noen av innleggene blir lange som dette. Andre langt kortere. Og i tillegg til bøkene vil dere også få glimt av minnene og følelsene de vekker når jeg tenker tilbake. Stedene jeg leste dem. Utviklingen fra barn til voksen leser.
Jeg må likevel advare dere, når jeg ser gjennom den foreløpige listen med bøker; den er ganske mørk. Trangen til å grave meg ned i det dystre, har tydeligvis fulgt meg helt fra jeg lærte å lese som femåring. Men jeg ser også en annen ting når jeg leser titlene. Bøker betyr noe. Det finnes et sitat som sier at «pennen er viktigere enn sverdet.» Jeg er usikker på om jeg skal strekke det så langt, de fleste revolusjonerende endringer har dessverre også handlet om vold, makt, krig. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det skrevne ord ER viktig. Det KAN faktisk forandre liv, og det har definitivt påvirket mitt. I noen tilfeller, kan bøker faktisk forandre verden …
Etter å ha lest og ikke helt latt meg overbevise av Kaninjegeren, tenkte jeg at jeg ville prøve en bok til av ekteparet «Kepler.» Det må jo være en grunn til at så mange elsker bøkene deres?
Og ja, etter å ha lest Stalker, skjønner jeg det bedre. Fremdeles er det mye som er usannsynlig og et godt stykke fra troverdig, men ikke verre enn at det er innenfor i denne – tross alt og heldigvis – ganske usannsynlige «seriemorder-sjangeren.» I tillegg kjøper jeg morderens motiv denne gangen, usannsynlig, selvfølgelig, men det henger likevel «på greip» og er faktisk nesten litt rørende.
Lars Kepler er psevdonymet til det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Begge var anerkjente forfattere av allmenn skjønnlitteratur før begynte å skrive krim. De har solgt mer enn fem millioner krimbøker i over 40 land.
Omtale fra forlaget:
Stalker er femte bok i suksess-serien til Lars Kepler om etterforsker Joona Linna.
For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter.Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet.
Politiet kommer ikke til å løse saken uten Joona Linna. Problemet er at Joona har vært forsvunnet i over et år. Nesten alle tror han er død. Nesten alle.
«Stalker» er først og fremst skrevet for å underholde, og det gjør den. Den er intens spennende nesten hele boka gjennom, og definitivt vanskelig å legge fra seg underveis. Boka har en rekke ulike perspektiv og fortellerstemmer, og har en rekke spennende cliffchangere som drar deg videre til neste side, neste kapittel, boka ut, over 500 sider senere …
«Lewisbrikkene» er den tredje og avsluttende boken i Lewis-serien til Peter May fra de Ytre Hebridene. Også i denne boken følger vi to parallelle historier, en nåtidshistorie og en historie fra hovedpersonen, Fin McCleod, barndom og ungdomstid.
Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske en bølge av ulovlig jakt på øya. Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, en lokal krypskytter som var hans bestevenn i tenårene. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, innser Fin at sannheten vil være ødeleggende for øya. Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays Lewis-trilogi etter Svarthuset og Lewismannen.
Boken starter med en storm, der en helt innsjø forsvinner i løpet av en natt. Tilbake er bare et krater og et fly som tydeligvis har ligget på bunnen av innsjøen i mange år. I førersete sitter restene av en den de antar er en keltisk rockestjerne, Roddy, som også var en av Fin McCleods tidligere venner. Da han finner flyet, er Fin McCleod sammen med en av sine andre barndomsvenner, den sosialt mistilpassede og temperamentsfulle Whistler. En mann som går sine egne veier, og som – til tross for at han er en svært intelligent fyr – nekter å innrette seg etter samfunnets normer. Men hvorfor reagerer han så sterkt på funnet av flyet med den døde i?
Liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er «Enken» absolutt verd å lese!
Britiske Fiona Barton, født i 1957, er en erfaren journalist som i en årrekke har skrevet for Daily Mail og andre store britiske aviser. Hun debuterte med Enken i 2016, en debut som et samlet britisk pressekorps ga glimrende anmeldelser. Hun er i dag bosatt i Frankrike. Mer om forfatteren på hennes hjemmeside her: http://fionabartonauthor.com/
Jean Taylor er bare sytten år, da hun gifter seg med Glen. Hun lar Glen bestemme det meste og trives tilsynelatende godt i rollen som husmor, men hun ønsker seg veldig et barn, noe Glenn ikke kan gi henne. Da en to år gammel jente, Bella, blir borte, blir Glen siktet for å ha bortført og drept henne. Han blir frikjent, og blir senere overkjørt av en buss og dør. Mistanken er likevel blitt hengende med ham, og presse og media nærmest beleirer enken hans. Nå som ektemannen er død, kan hun vel fortelle det hun vet?
Om boken:
Jean Taylor er enken etter Glen Taylor. Han ble anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes.
Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?
Handlingen foregår i løpet av fire år, med start den dagen lille Bella forsvant, samt hyppige tilbakeblikk. Fortellervinklingen skifter stadig, handlingen hopper fram og tilbake, men hvert kapittel starter med dato og fortellernavn, noe som gjør det enklere å holde oversikten. Både enken, journalisten, politimannen, moren og mannen får selv fortelle deler av det som skjedde. Slik får vi sakte presentert stadig nye biter av puslespillet.
Fuglekikkeren har mye av den samme oppbyggingen som Peter Mays kjente trilogi fra Hebridene, med vekselvis tilbakeblikk på etterforskerens bakgrunn, og vekselvis løsning av et ferskt mord. Dette er bøker der etterforskernes oppveksthistorier er vel så viktige som kriminalgåten og god lesning også for den som vanligvis ikke er så begeistret for krim.
William Shaw, født 1959, er en tidligere prisbelønt musikkjournalist og forfatter av flere sakprosabøker. Han debuterte som krimforfatter med boken A song from dead lips i 2013 og har senere gitt ut totalt fire bøker i denne serien. I 2016 kom krimromanen The Birdwatcher.
Forlagets omtale:
Politibetjent William South har én grunn til ikke å delta i en drapsetterforskning: Han har selv drept. Men offeret i denne etterforskningen var hans eneste venn; også han med en lidenskap for fuglekikking. South får den viljesterke politietterforskeren Alexandra Cupidi, som nylig har blitt rekruttert til Kent-kysten fra London, som partner. Sammen finner de et lik, mørbanket på et soverom, i en oppbevaringsboks. Kun ekstremt raseri kunne drept en mann på denne måten. Dette vet South noe om. De finner tidlig en mistenkt: Donnie Fraser, en landstryker fra Nord-Irland. Hans opphold i Kent gir William en dårlig følelse – fordi han kjente ham som gutt. Når fortiden nærmer seg ønsker William å komme den i forkjøpet. For samtidig som han desperat undersøker forbindelsene, vet han at forbrytelsen neppe kan sammenlignes med den store løgnen fra hans egen barndom. Fuglekikkeren er en historie full av spenning, intelligens og spesielle bånd mellom fedre og sønner, sorg og skyld, og å møte sitt innerste mørke.
Vi følger politimannen Wiliam South, som svært motvillig blir involvert i mordetterforskningen på Robert Raynor, en nabo han pleide å omgås. Etterforskningen blir ledet av kriminalbetjent Alexandra Cupidi, som nylig har flyttet til kysten ved Kent, sammen med sin trassige tenåringsdatter Zöe.
Jørn Lier Horst og Tomas Enger er begge tidligere Gyldendal-forfattere. De har nå kommet med sitt første samarbeidsprosjekt, thrilleren Nullpunkt. Dette er den aller første utgivelsen på Capitana forlag, et forlag som Lier-Horst eier deler av.
Jeg har flere ganger både hørt og lest Jørn Lier Horst si at han neppe noen gang kommer til å skrive om seriemordere. Siden det er få av dem i Norge ble det for usannsynlig, han foretrakk å holde seg nærmere virkeligheten. Det var før, for den virkeligheten har han definitivt forlatt i sitt nye samarbeid med Thomas Enger og thrilleren «Nullpunkt», og hvis du ikke legger altfor stor vekt på hvor sannsynlig – eller helst usannsynlig – morderens motiv og framgangsmåte er, så er det blitt en forrykende spennende thriller utav det ferske samarbeidet.
Forlagets omtale:
Oslo 2018. Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Et startnummer, et 1-tall, er festet til Nordstrøms fjernsyn.
Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan.
Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. På hver sine måter forsøker de å avsløre og stoppe en metodisk og nådeløs drapsmann med en åpenbar appetitt på dramatikk. Han ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet …
Nullpunkt starter nervepirrende med et tilbakeblikk på en skyte-episode, der politietterforsker Blix ender med å skyte en far som holder datteren sin som gissel. Deretter skifter vi til en like dramatisk nåtid. Den tidligere idrettsstjernen Sonja Nordstrøm forsvinner før lanseringen av sin selvbiografi og en dansk landslagspiller blir funnet drept i Nordstrøms båt på Hvaler og i en åpen grav ringer det første offerets mobil. Seriemorderens nedtelling har startet, leken er i gang, og landslagspilleren er bare den første av en rekke ofre, alle offentlige kjente personer.
Jeg kjøpte denne boken fordi hovedpersonen lider av samme «sykdom» som meg, prosopagnosia / ansiktsblindhet. Forfatteren er en av Danmarks mest solgte forfattere, men helt fersk for meg, og når jeg ser utgivelseslisten hennes, så burde jeg definitivt ha oppdaget henne tidligere. Elsebeth Egholm, som er født i 1960 og bosatt i Danmark, har skrevet i hvert fall 16 bøker, hvorav flere er filmatisert.
Han ved, hvor hun er. Hun er på flugt. Og det er ikke første gang …
Rina kan ikke genkende ansigter. Hun er læge, men om natten lever hun et dobbeltliv: For at kompensere for sit handicap og selvbehandle en svær barndom klatrer hun på høje bygninger og laver anonym street art under navnet Private Eye.
Men en nat går det galt. En ung mand styrter i døden tæt på Prismet i Aarhus, hvor hun netop har klatret. Og da hun kommer hjem, bliver hun overfaldet af en mand med en kniv. Ting begynder at ske, og hun ved, at nogen er efter hende. Da efterforskeren Helge Stanek konfronterer hende, har hun sine egne grunde til at lyve, og han har sine egne grunde til at acceptere løgnen. Han forsøger at beskytte hende, men da Rina bliver mistænkt for drab, må hun flygte fra både politiet og sin ansigtsløse forfølger. Og det er ikke første gang, hun er på flugt.
Bokens hovedperson kalles Rina, forkortet av Katarina. I dag jobber hun som lege, men har hatt en brokete barndom og et ungdomsliv, der hun trivdes blant byens taggere. Fremdeles har hun et behov for spenning, det får hun utløp for ved å klatre, gjerne oppover byens høyeste bygninger natterstid. I tillegg er hun ansiktsblind, hun sliter med å gjenkjenne ansikter. Rina er en tøff dame, vant til å greie seg selv, og kan på mange måter minne om en litt mer veltilpasset Lisbeth Salander.
En natt hun er ute og klatrer, blir en annen ung klatrer sparket ned fra et tak i nærheten og drept. Samme kveld blir hun selv overfalt. Har det en sammenheng? Den litt uortodokse politimannen Helge Stanek blir satt på saken.
I blodet ble utgitt på norsk tilbake i i 2003, men siden det i disse dager stadig dukker opp det jeg kaller «hybrider», altså romaner som både er thrillere / krim og oppvekstromaner, tenkte jeg at jeg ville lese denne på ny. Dette var nemlig en av de første «hybridene» jeg leste. Og konklusjonen er den samme i dag, som den var i 2003:
«I blodet» er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk god roman.
***
Dennis Lehane er en amerikansk forfatter. Han har skrevet flere prisbelønte bøker, blant annet Et glass før krigen og The New York Times-bestselgeren I blodet, som senere ble adaptert til den Oscar-belønte filmen Mystic River
Forlagets omtale:
I blodet er en mørk og skjebnetung psykologisk thriller som høstet lovord fra et samlet kritikerkorps i USA. Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke – og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år seinere er Sean etterforsker i politiet og Jimmy har lagt forbryterkarrieren bak seg og driver sjappa på hjørnet. Dave forsøker å holde ekteskapet sitt sammen og å holde demonene fra livet. Demonene som egger ham til å gjøre forferdelig ting. Datteren til Jimmy blir funnet drept og med ett er livet til de tre vennene på nytt bundet sammen av en forferdelig hendelse.
Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i boliggata, da en bil med to menn kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Mennene gir guttene beskjed om å sette seg inn, og den ene gutten, Dave, gjør som han får beskjed om. De to kameratene står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.
Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman «Vi ses der oppe.» Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.
Alex, er akkurat som forgjengeren Irène, spekket med detaljerte grusomheter. Som kriminalroman er den likevel hakket bedre, med en fantastisk intrige, mange spennende tvister og en slutt til ettertanke. Det er kanskje derfor Aschehoug forlag valgte å gi ut denne først?
Forlagets omtale.
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?
Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Det starter med en kidnapping, en ung, ukjent kvinne blir kidnappet på gaten i Paris. Alex – som er kvinnens virkelige navn – er en vakker kvinne som vekker menns begjær, men innestengt i et bur omgitt av sultne rotter har hun ingen glede av skjønnheten sin. Selvoppholdsdriften, staheten og den skarpe hjernen derimot, det får hun desto mer bruk for.
Mens hun holdes fanget under grusomme omstendigheter som vi får svært grundig beskrevet, leter politiet, den kortvokste overbetjenten Camille Verhoeven og hans menn, etter henne. De finner de opplysninger som gjør dem nysgjerrig på den bortførte kvinnen. Hvem er hun egentlig?
I «Menn som ingen treng» finner vi ti noveller om menn som sliter. Menn som ikke helt får det til. Og kvinner som ikke trenger dem …
Frode Grytten (f.1960) er opprinnelig journalist, men ble forfatter på heltid i 1999. Han har vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for boken «Bikubesesong.» og mottatt Rivertonprisen for romanen «Flytande bjørn» i 2005.
Forlagets omtale:
«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.»
Novellene i «menn som ingen treng» er alle velskrevne, ofte kontrastfylte og urovekkende. Et par av novellene har også ganske dramatisk ytre handling, som novellen Finnmark, men i de fleste er det allikevel ikke den ytre handlingen som gjør kvaliteten, men den indre uroen til personene og den vibrerende underteksten vi mer enn aner mellom linjene.
Side 17. Etter at vi hadde lege saman, tenkte eg at ho var alt eg hadde ønskt meg, og no var ho tapt for meg. Ho måtte også ha visst det då ho tok meg hit. Dette var ikkje måten å gjøre det på. Dette var ein måte å gjere det slutt på.
Novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» kom ut på Oktober forlag i 2016, og er Marie Auberts debut som forfatter. Samlingen består av ni noveller, alle med den samme mørke grunntonen. Her er mange som håper på mer enn de får og som bærer på skam fordi de ikke greier å være de personene de ønsker å være. Det er ikke bare «de andre» som skuffer i disse novellene, de skuffer også seg selv.
Marie Aubert er født i 1979 og bosatt i Oslo. Vanligvis jobber hun som informasjonsrådgiver i Kagge forlag.
Forlagets omtale:
I de ni novellene i denne boka er det kort vei fra lengsel til skamløshet og videre til overtramp. En sliten pappa slår datteren sin og må hindre henne i å sladre. En seksten år gammel jente lurer seg inn i et hus som ikke er hennes. En ung kvinne får blåmerker og vet ikke om hun liker det. En mann drar til Sør-Amerika med sin kone for å adoptere en gutt, men trekkes i stedet mot en litt for stor jente. Det handler om mennesker i oppbrudd ? fra vennskap, ekteskap og kjæresteforhold. Alle gjør ting de skammer seg over, men klamrer seg til forestillingen om at det finnes noe som er større enn det de forlater.
Fellestemaet for de ni novellene er forhold, forhold mellom kjærester, mellom venner, mellom foreldre og barn. Og en stor dose håp, skam og skuffelse ?
Min favoritt er novellen «Carla.» Et ektepar drar til Sør-Amerika for å hente et barn, en tre år gammel sønn. Adoptivsønn, og mens kvinnen straks føler all den morskjærlighet man kan forvente for det foreldreløse barnet, er ektemannen heller følelsesløs. Isteden knytter han seg til seks år gamle Carla, ei jente som ifølge konen både er «for gammel» og usjarmerende. Og derfra går det bare nedover ?
Jeg likte også svært godt den novellen som kanskje skilte seg mest fra de andre i boken, både tematisk og innholdsmessig, novellen Storebror. En vemodig novelle om hvordan Henrik prøver å takle det å ha mistet en lillebror han aldri fikk bli kjent med, samt å beskytte moren mot sorgen.
Han passet på å ikke snakke om babyer hjemme, eller om folk som døde. Etter at han begynte på skolen og lærte å lese, sto han opp før mamma og pappa og tok inn avisen, og hvis det sto noe om små barn eller gravide damer der, kastet han den.
