Sortkledd alvorlig
forretter han død og begravelse,
bryllup og dåp,
full av begavelse,
en gave for bygda,
sier noen,
et håp,
selv smiler han mildt,
kun troen er viktig,
han er uviktig,
så fint?
– men det er ikke riktig
så gildt
for når det blir kveld
følger han gutten
helt hjem,
gi han ti bud
gir han en klem,
gir han et lem,
gir han seg selv,
– og stjeler hans Gud
Jeg kikket innom på Facebook i dag morges, og oppdaget at en av mine venner hadde oppdatert statusfeltet. ”Her sitter jeg, og kan ikke annet, sto det.”
Denne vennen min er en sprek dame, så kanskje hun hadde falt på ski? Tråkket feil på en joggetur? Forløftet seg i forsøk på å flytte en bokhylle eller noe annet tungt?
Litt senere kom forklaringen, mannen hennes hadde glemt å salte trappa, og damen hadde rett og slett gått på snørra. Blank is og høyhælte støvler er ingen god kombinasjon.
Men trist var det, skrev hun, for hun hadde vært på vei til et planleggingsmøte for 8 mars, og med brukket fot så blir det neppe noe tog-gåing for henne i år. For første gang på over tjue år, så må hun nå stå over.
Og da slo det meg, brått. Det må ha vært lettere å være feminist før?
