Etter at Unnis Askelands ”falske” filmprosjekt fylte mediene denne uken, der en bedrager ga seg ut for å være John Charles Hoff, har det medført at den ekte John Charles Hoff følte seg tvunget til å dementere historien. Han hadde aldri bidratt til Unnis film, mannen Dagbladet intervjuet over en dobbeltside var en bedrager. Og han hadde aldri takket ja dersom Unni Askeland hadde spurt, både fordi han ønsker å forbli anonym og fordi han hadde allerede en avtale om bokutgivelse hos oss. Mange vet derfor nå at LIV Forlag kommer med bok om Hadelandsdrapene til høsten, skrevet av John Charles Hoff selv.
Og emailene og tilbakemeldingene har vært mange. Noen støttende, men også mange undrende. Noen direkte sinte. Hvorfor i all verden vil vi gi ut en slik bok? Hvorfor vil vi være talerør for en drapsmann? Tenker vi ikke på ofrene og de uskyldige som er rammet? Er vi blitt like kyniske som en del andre i bokbransjen, tenker vi bare på penger?
Det siste er det enklest å svare på. Inntil jeg så forsiden i Dagbladet i forbindelse med Unnis stunt, trodde jeg at denne boken kom til å liste seg ut i virkeligheten. Jeg trodde det var såpass lenge siden Hadelandsdrapene skjedde at interessen ville være relativt liten, i tillegg regnet jeg med at en del medier ikke ville ønske å gi en slik bok oppmerksomhet. Og fremdeles så mistenker jeg at den voldsomme publisiteten denne saken har fått, mer skyldes Unni Askelands pr-dyktighet enn selve saken. Men jeg har verken hennes blonde hår eller røde lepper og mye medieoppmerksomhet er uansett ikke nødvendigvis det samme som stort bokalg. Skulle den selge så er det i tilfelle en uventet bonus, og det var absolutt ikke tanken på at det kunne bli en storselger som gjorde at vi takket ja til boka. Og det var faktisk en t-skjorte med forlagets logo på som startet det hele:
Under bokfestivalen i Oslo var det mange skrivende som kom bort til meg. De hadde en historie. Ofte et påbegynt manus. De hadde noe viktig på hjerte som jeg burde gi ut. De kunne fortelle mye om historien sin, men når det kom til stykket så var det alt de foreløpig kunne. De hadde en mer eller mindre sammenhengende historie i hodet, kanskje hadde de skrevet noen sider. En synopsis, fem sider, 10, 30…
Vel… Det er STOR forskjell på å skrive 30 sider, og det å skrive en bok. Og Bokfestivalen var travel, etter hvert ble jeg hardhudet: beklager, jeg er litt opptatt nå, send meg manus når det er ferdig så snakkes vi da… Takk og adjø…
Omtrent i denne sinnstilstanden var jeg altså da denne mannen dukket opp. Hadde jeg tid? Han hadde skrevet et manus om en kamerat som han gjerne ville snakke om?
– Jaha?
Det kom noen kunder inn i teltet, noen spurte meg om en av de allerede utgitte bøkene, jeg svarte, solgte en bok, snudde meg igjen mot mannen.
Husket jeg Hadelandsdrapene?
Selvfølgelig husket jeg dem, to døde gutter skutt av to like unge menn, den ene het Johnny Olsen. mediane beskrev det som et oppgjør blant nynasister. Jeg husket ikke de grusomme detaljene, ikke navnene på de to andre involvert, erindret mer selve følelsen den gangen, uhyggen… Mange mente at det var der og da Norge mistet uskylden.
For første gang er jeg ordentlig på mannen foran meg. Ganske kjekk, pen i tøyet, høflig, Han virket i utgangspunktet ganske beskjeden, og var omtrent på min egen alder. Det eneste som skilte han ut fra de mange andre rundt oss, var blikket. Det var intens. Han hadde noe på hjerte, han hadde virkelig noe på hjertet.
Slik var mitt første møte med mannen som en gang het John Charles Hoff, den ene av drapsmennene den fatale natten på Hadeland. Han har i ettertid fortalt at han lenger nede på Karl John hadde sett en mann med en av våre t-skjorter på. Av ham fikk han vite hvor teltet vårt lå. Hoff hevder at han visste, der og da, at det var hos oss han skulle gi ut boka. At det var rett plass.
Uansett, manuset han snakket om var ikke bare en ide, det var allerede skrevet. Jeg fikk det med meg i en konvolutt der og da, og puttet det i en pose med bokfestivalreklame og annet rot. En gammel sak det allerede var skrevet mye om, skrevet av nok en tredjeperson, hvor interessant var egentlig det? Men jeg fant det fram og leste det allerede samme kveld, selv om jeg egentlig hadde en mengde manus som var før i køen, selv om jeg egentlig var i overkant sliten etter en lang helg i Oslo. Det var noe med dette intense blikket…
Manuset var velskrevet. Langt fra ferdig, dårlig strukturert, men absolutt velformulert. Og det tok meg ikke mange siders lesning før jeg mistenkte at forfatter og jeg-person var en og samme mann. Jeg googlet Hadelandsdrapene, leste de vonde detaljene, politiets uttalelser til media. Det var ikke mange bilder å finne, jeg er særdeles dårlig på gjenkjenning av ansikter, det sto mye om Johnny Olsen på nett, lite om John Charles Hoff. Allikevel var jeg sikker, den høflige mannen jeg snakket med i Oslo var den samme mannen som i 1981 brutalt skjøt og drepte to unge gutter og som senere ble dømt til 12 års fengsel for drapene.
John Charles Hoff var sikker da han kom bort til oss, han ville gi ut boken hos oss, intuisjonen hans sa at det var rett plass. Jeg var langt fra like sikker. Manuset var godt. Historien var sterk. Men var dette en bok jeg ville gi ut? Hva med ofrene, ofrenes familie og venner, ville en slik bok legge nye steiner på byrden deres? Var dette noe jeg kunne gjøre og fremdeles sove godt om natta? Eller var det nå gått så langt tid, var det allerede skrevet og sagt så mye og saken at det allikevel var akseptabelt?
Og hva med forfatteren oppi dette, hvordan kunne han beskyttes, kunne hans anonyme tilværelse forbli anonym også etter en slik bokutgivelse? Hva med familien hans, også han hadde uskyldige rundt seg som kunne bli rammet dersom han igjen brått befant seg på forsiden av riksavisene? Visste han virkelig hva han risikerte? Hadde han noen som ville stå ham bi dersom han havnet midt i stormen? Hva hvis noen ikke respekterte ønsket hans om å forbli anonym, hva med reaksjonen fra venner, arbeidskollegaer og bekjente som kanskje ikke visste? Var denne boken virkelig verd risikoen? Han var krystallklar i sitt ja.
Jeg rådspurte meg med to av redaktørene i forlaget, de var positive og hadde tilsynelatende langt mindre kvaler enn meg. De var skjønt enig. Var manus bra, var framstillingen riktig, var forfatteren villig til å ta risken? I så fall var boken så viktig at den burde gis ut.
Jeg leste manuset på ny. Og på ny. Om barndom og ungdom, forhistorien, veien fram til det tragiske. Hvorfor begår noen ekstreme handlinger, hvordan var det i det hele tatt mulig å se noen i øynene og skyte dem? Spørsmålet var fremdeles brennhet etter tragedien på Utøya, satt jeg med noe av svaret her?
Jeg leste om tiden etterpå, den forsøksvise veien tilbake til et normalt liv etter at han kom ut av fengsel, etter at han egentlig skulle vært ferdig sonet. Den var ikke enkel. Vi har ikke livstidsdom i Norge, vi har ikke offentlig gapestokk, men slipper man noen gang fri fra en slik forhistorie?
Selv tror jeg på tilgivelse, jeg tror ikke på hevn og jeg tror bitterhet kun skader en selv. Jeg tror på det norske rettsystemet, jeg tror på at forbrytelser skal straffes, men jeg tror også at de som har begått grusomme forbrytelser bør få en mulighet til å bli tilbakeført til samfunnet. Ugjerningen kan ikke gjøres ugjort, de døde våkner ikke til live uansett hvor hardt samfunnet straffer dem. Det er mulig jeg er naiv, men jeg mener derfor at de fleste bør få en ny sjanse, En ekstra sjanse, til å vise at man ikke er ond, ikke gjennomført slem, selv om man har tatt valg man absolutt ikke burde tatt. Misbruker de sjansen blir jeg langt mindre medgjørlig, da tror jeg isteden på avskjerming, kanskje på livstid. Da er det samfunnet som bør beskyttes.
Men John Charles Hoff hadde brukt sin ekstra sjanse godt. Etter at han var ferdigsonet har han skiftet navn, fått seg jobb, holdt seg lovlydig, fått barn. Nå vil han fortelle sin historie. Ikke for å fraskrive seg ansvaret for det som skjedde, ikke for å renvaske seg selv. Men for å fortelle sin versjon av det som skjedde, noe som inntil nå er beskrevet ganske annerledes av politi og media. Kanskje ønsker han også å vise at han er et menneske av kjøtt og blod, ikke bare en ond karikatur slik man fort kan få inntrykk av dersom man kun leser det som står om saken i media.
Han er nok, mindre enn meg, opptatt av hva som gjorde det mulig for ham å gjøre det han gjorde. Handligene er gjort, og kan dessverre aldri gjøres ugjort. To unge gutter døde den natten på Hadeland, det burde selvfølgelig aldri ha skjedd. Men kan det å prøve å belyse hvorfor, gjøre oss bedre i stand til å forhindre det for ettertiden? Kan det gjøre oss mer obs på faresignalene, bidra til at ungene våre ikke havner i kriminelle miljøer, eller utvikle tanker og ideologier som gjør slike handlinger mulig? Kan denne boken, til tross for sitt vonde innhold, også lære oss noe?
Jeg har fremdeles ikke fasiten. Jeg har fremdele vanskelig for å forstå at ting kan gå så forferdelig galt. Men etter å ha lest manuset en rekke ganger tenker jeg at når en som selv har begått slike handlinger tilbyr oss et ærlig innblikk i livet før, under og etter den tragiske natten på Hadeland, så er det et innblikk som kanskje kan gi oss i hvert fall noen av svarene. Samt at boka kanskje kan belyse saken på en litt annen måte enn slik politi og media tidligere har presentert den. Og at det derfor er et innblikk man bør si ja til.
