Mesteparten av tiden min går med til å lese det andre skriver. Dernest til å skrive «fagtekster» som boligstoff og reisebrev, oftest bestillingsverk fra aviser og magasiner. Innimellom selger jeg en safe eller to også, noe skal man jo leve av. Men en gang i blant blir trangen til å skrive noe eget, noe fritt, for sterk. Og jeg må innrømme at jeg synes det er ekstra hyggelig hvis det jeg skriver kan glede noen flere enn bare meg, at teksten blir publisert. Og i går mottok jeg to pakker i posten. Den ene var en bunke med bladet «Stemmer«, der jeg har bidratt med et kort kåseri om noe jeg føler at jeg vet litt om, nemlig lesing. Spesielt i dette tilfelle, siden teksten dreier seg om min egen lesing…
Den andre pakken var fra Setesdalsforlaget, et forlag som blant annet gir ut en serie med antologier med tittelen «Tankespinn». Jeg bidrar i både Tankespinn nummer en og to også, i går var det «Tankespinn # 3 » som kom fra trykkeriet. I denne antologien har jeg skrevet en novelle som handler om noe jeg heldigvis har liten førstehånds kunnskap om, men jeg har allikevel fått tilbakemeldinger på at teksten er urovekkendre realistisk. Den heter «De fordømtes paradis» og handler om en norsk journalist og hans møte med ei lita thailandsk jente.
Det var denne månedens utskeielse i forhold til lyst-skriving. Men nyttårsforsettet er allerede klart: Mer tid til egen skriving. Basta bom.
(Og til coachen som hevdet at når tallerkenen er full og man vil ha plass til noe nytt, så må man først ta noe bort. Det er greit. Det skal jeg få til. Søvn er uansett oppskrytt.)
