Årets siste Laboblad

Da er årets siste Laboblad godt i havn, nummer fire dette året. Her har jeg skrevet om Tagtvedt som er i ferd med å skifte utseende, om Laboarrangementet i Bølgen under kulturnatta og om et sprekt mor-og-datter-par. Jeg har skrevet om fordelene ved å være Labomedlem, selv når du ikke bor i Labo. Om de dyktige damene på Marius Brygge som vant årets Bomiljøpris.  Om Puerto Mogan, min favorittby på Gran Canaria. ( Faktisk min eneste favoritt på Gran Canaria…) I tillegg har jeg bidratt med et kåseri om min glede ved å lese, samt om bokutgivelsen «Du vet du er fra Larvik når..»

Så nå kan det nye året bare komme:-)

Havanna by, det første av flere reisebrev fra Cuba.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Havanna, med sine to millioner innbyggere, er antagelig en av verdens mest fascinerende hovedsteder. Byen er på mange måter en by fanget i og av tiden. Kontrastene er store. Falmet glamour møter rekonstruert kolonitid, alt tegnet på et lerret av pastellfarger.  Nostalgiske dollarglis cruiser av gårde mellom revolusjonsmonumentene og falmede bygninger i kolonistil som vitner om fordums storhet. Taxisjåføren er kanskje utdannet jurist, kelneren økonom. Takket være Castro og revolusjonen har Cuba ingen analfabetisme, og Castro er fremdeles helten for mange. Men fattigdommen er påtagelig, arbeidsledigheten høy, og tiggerne mange. Voldskriminaliteten er lav, men lommetyverier florerer. La allikevel ikke det skremme deg fra å utforske byen. Cubanerne er et åpent folk som gjerne byr på seg selv og sin virkelighet. Til tross for vanskelige levekår, med sigarer, rom og sol hyller de livets goder. Og på nesten hvert eneste gatehjørne: musikk. Salsa, Merengue, cha-cha-cha. Velkommen til Havanna!               

Tid til litt lyst-skriving også…

Mesteparten av tiden min går med til å lese det andre skriver. Dernest til å skrive «fagtekster» som boligstoff og reisebrev, oftest bestillingsverk fra aviser og magasiner. Innimellom selger jeg en safe eller to også, noe skal man jo leve av.  Men en gang i blant blir trangen til å skrive noe eget, noe fritt, for sterk. Og jeg må innrømme at jeg synes det er ekstra hyggelig hvis det jeg skriver kan glede noen flere enn bare meg, at teksten blir publisert. Og i går mottok jeg to pakker i posten. Den ene var en bunke med bladet «Stemmer«, der jeg har bidratt med et kort kåseri om noe jeg føler at jeg vet litt om, nemlig lesing. Spesielt i dette tilfelle, siden teksten dreier seg om min egen lesing…

Den andre pakken var fra Setesdalsforlaget, et forlag som blant annet gir ut en serie med antologier med tittelen «Tankespinn». Jeg bidrar i både Tankespinn nummer en og to også, i går var det «Tankespinn # 3 » som kom fra trykkeriet. I denne antologien har jeg skrevet en novelle som handler om noe jeg heldigvis har liten førstehånds kunnskap om, men jeg har allikevel fått tilbakemeldinger på at teksten er urovekkendre realistisk. Den heter «De fordømtes paradis» og handler om en norsk journalist og hans møte med ei lita thailandsk jente.

Det var denne månedens utskeielse i forhold til lyst-skriving. Men nyttårsforsettet er allerede klart: Mer tid til egen skriving. Basta bom.

(Og til coachen som hevdet at når tallerkenen er full og man vil ha plass til noe nytt, så må man først ta noe bort. Det er greit. Det skal jeg få til. Søvn er uansett oppskrytt.)