Rattus Norvegicus – en kjærlighetshistorie.
En hybelboer på et rom og kjøkken har ikke all verden med plass.
Men jeg ønsket meg et kjæledyr. Noe å komme hjem til etter jobben, noen som ventet. Noen å kose med, men som ikke forsuret hybelen min med møkkete truser og fylte opp plassen på badehyllen med egne effekter. Jeg ville ha et lite kjæledyr.
Derfor kjøpte jeg meg to undulater. En blå og en gul. I et stort og rundt og alt for dyrt bur, med speil og lekekuler, vanntank og hirsekolber. Mitt stolte liv som kjæledyreier var begynt.
Dessverre så gikk det ikke helt slik det jeg hadde tenkt.
Ingen undulat plystret glade sanger når jeg kom inn døren om kvelden. Ingen leken fugl landet på skulderen min og småbet meg i øret, slik jeg tidligere hadde sett andre undulater gjøre. Mine to fjærdotter hadde mer enn nok med hverandre. Fikk de være i fred kunne de sitte å kurre og plukke fjær på hverandre i timesvis. Kom jeg inn i rommet så ble det stille. Helt stille. Fire blanke fugleøyne stirret fiendtlig på meg, to gulbrune nebb hakket rasende etter fingrene mine. Bet i stykker ledningene og tapeten, dreit på potteplantene mine og flakset slik at fjær og fuglefrø la seg som et loddent teppe over rommet. Alt de ville ha av meg, var mat og vann.
Men jeg ga ikke opp, jeg ville fremdeles ha et lite kosedyr. Valget falt på en nydelig pelskledd fyr. En trettifem kroners hann – rotte. Rattus Norvegicus, brun og hvit, med store, nydelige sorte øyne. Og laaaaang rosa hale…
Jeg døpte ham Lucifer. Lucifer og jeg ble fort gode venner. Han kom løpende når jeg smattet, og satt gjerne på skulderen min når jeg beveget meg rundt. Bestandig sulten, bestandig nysgjerrig. Dersom han ikke fikk oppmerksomhet nok småbet han meg gjerne lekent i øreflippen, og slikket ivrig i seg bloddråpene mine etterpå. Om kvelden lå han i fanget mitt mens jeg leste, og hvis jeg glemte å klø ham bak de små ørene, hevnet han seg ved å tygge i stykker boksidene. Bur kjøpte jeg selvfølgelig også til ham. Med rottehjul og sagmugg, vannkar og mat, alt hva en rotte kunne begjære. Trodde jeg.
Problemet oppsto først da han begynte å ønske mer oppmerksomhet enn jeg hadde tid til å gi ham. Jeg måtte tross alt jobbe, husstanden var jo utvidet. Jeg bar nå forsørgerbyrden for tre små liv, i tillegg til mitt eget. To fiendtlige undulater og en selskapsyk rotte.
Denne gangen hadde jeg løsningen klar. Jeg hadde jo allerede to kjærlighetssyke undulater, så det Lucifer manglet var en make. Ei han kunne kose seg med når jeg var på jobb. Så jeg kjøpte Lucille til ham. En slank og skvetten hunrotte. Kosen jeg hadde sett for meg ble allikevel ikke helt som planlagt. Skikkelige rottemenn koser nemlig ikke med konene sine. De voldtar dem.
Hver kveld var jeg vantro tilskuer til den store rottejakten. Rotte etter rotte, Lucille først og Lucifer bak. Og når Lucille omsider var utslitt, så orket Lucifer ennå litt til. Hver gang. Hver kveld. Dette pågikk noen uker, men en dag kom jeg hjem til et fryktelig syn. Det var blodflekker overalt. Jeg fant Lucifer gjemt under sofaen. Oppå sofaen lå Lucille. Og seks blinde, lyserøde rottebarn…
Mesteparten av blodet var min kjære Lucifers, makten hadde tydeligvis skiftet eier i løpet av fødselen. Nå satt jeg der med en mannevond hunnrotte, en såret hann, og seks søte små. Lucille tålte verken Lucifer eller meg, hun forsvarte barna sine med en løvinnes mot. Og rottetenner er riktignok små, men svært, svært skarpe.
Så Lucifer og jeg trakk oss forsiktig tilbake og prøvde å lappe på det engang så gode forholdet vårt. Og i en periode hadde vi det riktig så bra, nesten som tiden før han forgapte seg i Lucille. Jeg lot meg riktignok såre av hans stadige forsøk på å gjenopprette kontakten med den svikefulle rottemoren, men prøvde allikevel å overse de patetiske framstøtene hans. Hva var det hun hadde, og ikke jeg?
Lucille viste faktisk store kvaliteter som mor. De seks rottebarna trivdes og grodde til. Fikk pels og åpnet øynene. Og kikket ut på verden. Og på hverandre. Og når rottebarn ser andre små rottebarn sier de ikke;
– Hei bror eller Hei søster. Skal vi leke?
De sier istedet;
– Hei sexy.Nå kommer jeg og tar deg!
Og det gjorde de.
Selv jeg skjønte jo at dette ikke nyttet. Uansett hvor nydelig jeg syntes disse småkrypene var, og det gjorde jeg, så ble de for mange, for fort. Rottene måtte dø, men jeg greide ikke å drepe dem. Altså måtte noen andre gjøre jobben. Jeg valgte ligningskontoret. De hadde tross alt lang erfaring både i å forfølge og å slakte både kryp og andre. Hva ligningsfunsjonærene sa når de fant mine søte små i postkassen en mandag morgen, det vet jeg dessverre ikke. Men jeg håper de sa det høyt.
Siden Lucille nå ikke lenger hadde sine kjære små å forsvare, var igjen maktbalansen i rotteverdenen gjenopprettet. Lucifer fikk Lucille, Lucille fikk nok, og jeg fikk et nytt kull med rotteunger. Denne gangen var de åtte. Men nå hadde jeg lært. Straks de skjønne små åpnet øynene sine og fikk øye på hverandre var tiden inne. Jeg puttet krypene i en veske, og tok dem med meg for å vise dem verden. Og siden rotter og kloakk har naturlige forbindelser, så begynte vi med et toalettbesøk. På en damedo. På en av byens bedre restauranter. Etter at jeg hadde sett til at de fant seg godt til rette, sa jeg farvel. Så gikk jeg inn og bestilte meg et karbonadsmørbrød og en halvliter med skummende øl. Bladde opp Dagbladet og lot som jeg leste. Mens jeg ventet …
Jeg trengte ikke å vente lenge. Før den første damen kom hylende ut. Med trusen rundt leggene. Snart var de flere. Alle hylte, noen hentet sopekoster, noen klatret opp på stoler og bord. Mens de hylte. Det var et lurveleven uten like, og bedre underholdning kunne man neppe få for åttitifemkroner. Det var til og med inkludert halvliteren! Jeg foretrakk dog å gå før selve massakren begynte.
Men samvittigheten hadde våknet, for selv om jeg ikke selv tok livet av rottebarna, så var skjebnen deres like fullt å bli født til døden. Jeg bestemte meg derfor med tungt hjerte å kvitte meg med Lucille. En fin høstdag ble hun satt fri i skogen, og jeg håper hun fant livet som løsrotte forlokkende. Hvor kort det enn varte.
Undulatene ga jeg bort til en god venninne, som i tillegg til være fuglekjær har langt større plass. Og bedre støvsuger …
Så nå er bare meg og Lucifer. Men en sjelden gang, når han sover, låner jeg et litt større kjæledyr med meg hjem. På prøve. En som kan fylle behov en kilotung rotte ikke kan. Og som – i hvert fall noen ganger – vet litt mer om forspill…
