Jeg sørger over Paris i dag, en by jeg har besøkt mange ganger, en by som føles som en av «mine egne». Jeg sørger over alle de døde, de skadede, de som har mistet tryggheten. På Facebook ser jeg mange andre, like sjokkerte, sørgende og triste som meg.
Så leser jeg kommentarene, mange av dem lagt ut av venner av meg, mange av dem med trefarget flagg over ansiktet i sympati med nattens terrorofre. En mengde kommentarer med omtrent samme ordlyden, uttalelser som «Nå må vi våkne, slutte å være så naive. Nå må vi stenge grensene og sende dem tilbake dit de kom fra. Se på det som skjedde i Frankrike, snart skjer det samme her.»
Og da tenker jeg på terroren som skjedde i Paris i natt. Og om hva som vil skje hvis det skjer igjen. Og igjen. Og igjen. Hvis ingen greier å stoppe det, slik at det etterhvert blir seende ut som på noen av bildene jeg har sett fra Syria. Der det meste er rasert.
Og da tenker jeg at disse stakkars franskmennene kanskje må flykte, siden Frankrike da blir et forferdelig farlig sted å være. Kanskje de til og med flykter helt hit. Til oss.
Skal vi slippe inn franskmennene da?
Alle franskmennene? Eller bare de som ser ut nesten som oss? Kanskje de som ikke er muslimer? De som ikke er sorte? De som ser fattige og slitne nok ut?
Eller skal vi fremdeles holde grensene stengt, fordi det kan hende at det gjemmer seg IS-sympatisører blant dem? Eller sende dem tilbake, fordi de allerede har passert et par andre land på veien?
Blir franskmennene – som vi synes så inderlig synd på i dag – også mulige terrorister og uønskede lykkejegere, hvis terroren ikke stopper og de til slutt må flykte?
Myriam H. Bjerkli 