Da jeg hadde markedsmøte med forlaget før Djevelens yngel kom ut, ville de at jeg skulle ta opp en video. (Jeg tror aldri den ble brukt.) For at jeg skulle ha den «rette stemningen» ba de meg tenke på det jeg var reddest for, noe som matchet det mørke innholdet i bøkene mine. Da ble jeg rådvill, for bortsett fra å miste mine nærmeste, kom jeg ikke på noe jeg egentlig frykter. Jeg har en litt brokete bakgrunn som muligens kunne gjort meg redd for det meste, men isteden har det kanskje gitt meg en visshet om at jeg greier å reise meg igjen? At angsten for angsten på mange måter er verre enn å møte frykten? Og at de tingene vi vanligvis er redd for, å mislykkes, å dumme oss ut, å gå seg vill en stund, uansett bare er en parantes for alle andre enn en selv?
Foto Ellen Jarli
Likevel, på veggen på kontoret mitt har jeg dette mottoet. «If your dreams don`t scear you, they`re not big enough.»
Det tenkte jeg på, den gangen jeg sende mitt første manus til forlag, det trøstet meg da jeg fikk min første refusjon. Da jeg sa ja til å begynne som selger, da jeg sa ja til min første lederjobb, da jeg startet mitt aller første firma og da jeg startet forlaget et par tiår senere. Mottoet følger meg fremdeles alle de gangene jeg er i ferd med å trekke meg fra noe jeg egentlig synes virker litt skummelt, noe jeg ikke har prøvd før, noe jeg ikke vet om jeg får til. Ofte får det meg til å likevel kaste meg ut i det ukjente, selv om det mest behagelige hadde vært å forbli i den langt tryggere komfortsonen. For jeg tenker at det å drømme om noe nytt og ukjent SKAL føles litt skummelt. Hvis ikke er det ingen ordentlig drøm.
I tillegg har jeg en tanke til, som ofte avgjør om jeg hopper uti ting, eller velger å takke nei. Hva er det verste som kan skje? Kan jeg dø? Kan jeg miste mennesker jeg bryr meg om, kan huset gå på tvangsauksjon? Vil et nederlag ramme noen andre enn meg selv? Ok, da bør jeg antagelig stå over. Men hvis det verste som kan skje er at jeg får nei og må leve en stund med såret stolthet? At anmelderne slakter meg, jeg blir refusert eller at noen ler av meg?
Da tenker jeg heller slik Røkke gjorde sa da han tapte avstemningen i Aker. «Dette er et midlertidig set back.» Han fikk rett, han kom sterkere tilbake og vant i neste runde. Slik jeg selv gjorde da jeg etter en rekke refusjoner og et antatt manus som likevel aldri ble gitt ut på grunn av en konkurs, til slutt sto med min første bok i hendene. Cyprianus, utgitt på Gyldendal, et av Norges største forlag.
Derfor; Gi aldri opp! Et vanlig liv består av en rekke «set back», men du kan selv gjøre mye for å bestemme om de blir midlertidige eller ikke. Gir du opp etter din første refusjon, er løpet kjørt, game over.
Bildet er tatt av Milos Duskic fra Pixabay
Jeg tror det er mye av forskjellen mellom de som lykkes i å bli forfattere, og de som aldri kommer lenger enn skrivebordsskuffen. At de ikke gir seg. Akkurat som i livet ellers må man lære seg å tåle kritikk og at noen takker nei til deg eller det du tilbyr. Sårt og leit der og da, men så bør man rette ryggen, ta det som en lærdom og prøve på ny. Hvis ikke kommer man ikke videre.
Som forlegger opplever jeg at det er mange forskjellige måter å takle refusjon på, og ikke alle er like smarte. Noen ganger får vi lange, sinte tilbakemeldinger, hvor vi blir fortalt hvor elendige forlaget og konsulentene våre er som ikke er i stand til å se hvilken diamant de har sendt. Jeg har også opplevd både direkte trusler og fortvilet gråt. Beklagelig, men det fungerer ikke. Selv om jeg kan bli skremt, sint eller trist, gjør verken sinne eller tårer manuset bedre.
Bildet er tatt av PublicDomainPictures-Pixabay
Henrik Furst har forsket på hvordan forfattere flest reagerer på å bli refusert, og han har delt dem opp i disse gruppene:
Erkjennelse: Det er min skyld at jeg ikke lyktes. Jeg får prøve å stable meg på beina igjen. Men først må jeg gjøre noen tiltak for å komme meg videre.
Unnskyldninger: Jeg innser at dette ikke gikk, men mener at det er noen andres feil. Forleggerne har ikke peiling – de tenker bare på å tjene penger eller de vil helst gi ut bøker av kjendiser. Dessuten får alle avslag på et eller annet tidspunkt, også de store forfatterne begynte slik. Jeg skal vise dem, det er mye mulig jeg bare gir ut den boka selv.
Rettferdiggjøring: Det var nok like bra at jeg fikk avslag, for dette var ikke et helhjertet forsøk fra min side. Men neste gang får jeg det til! Avslagsbrevet var konstruktivt, det var tydelig at de likte mye ved boka mi. Sånn sett er det ikke egentlig et avslag. Jeg hadde jo allerede tenkt på å gi ut boka mi på egen hånd, men sendte inn manuset mest for moro skyld. Forresten er ikke det å bli utgitt det viktigste i livet.
Fornektelse: Jeg var helt sikker på at jeg kom til å bli utgitt. Forlaget gjør en stor feil når de ikke gir ut boka mi.
Du kan lese resten av rapporten her: https://forskning.no/kunst-og-litteratur/slik-takler-forfattere-a-bli-refusert/339741
Bildet er tatt av John Hain fra Pixabay
Selv tenker jeg nok at Erkjennelse + kanskje iblandet en dose Rettferdiggjøring er de to mest konstruktive måtene å takle avslaget på. Litt ydmykhet, litt stahet. Innse at manuset kanskje ikke var fullt så godt som man selv håpet, jobbe videre med det eller en annen tekst og prøve på ny. Den definitivt verste måten, er selvfølgelig å komme med trusler. Da brenner man i verste fall alle bruer, for det å utgi en bok på et forlag er oftest en langvarig samarbeidsprosjekt. Og selv om det neste manuset den sinte refuserte sender inn skulle vise seg å være superduperfantastisk, er det ikke mange forlag som vil inngå samarbeid med en tikkende bombe som ikke tåler kritikk.
Bildet er tatt av Alexander Antropov fra Pixabay
Men for å trøste de av dere som akkurat nå har blitt refusert hos forlag. Kun 2 – 4 % kommer gjennom nåløyet og får utgitt bok. Mange av dem har blitt refusert før. Noen av dem veldig mange ganger. Blant annet de på listen under her. Heldigvis ga de likevel ikke opp 😊
Karl Ove Knausgård ble refusert i åtte år, før han ble antatt.
Doris Lessing sendte inn manus under pseudonym etter at hun allerede hadde gitt ut flere bøker. Refusert.
Harry Potter-forfatteren J. K. Rowling ble refusert på minst tolv forlag før hun omsider fikk manuset antatt.
Foto Myriam H Bjerkli
Levi Henriksen hadde utallige refusjoner bak seg, ifølge ham selv rundt 87, før han kom gjennom nåløyet.
Ari Behn fikk en sekser på terningen for sin første novellesamling. Før det sendte han inn en roman som ble refusert hos flere forlag.
Norges mestselgende forfatter, Jostein Gaarder, ble refusert at sitt eget forlag Aschehoug, da han forsøkte å skrive en roman om miljøspørsmål.
Tarjei Vesaas fikk sine to første manus refusert.
Krimforfatter Chris Tvedt er refusert mist tre ganger.
Ungarske Imre Kertész vant Nobelprisen i litteratur i 2002. Men også han startet med å bli refusert …
Tor Heyerdahls «Kon-Tiki» ble refusert hos det første forlaget han kontaktet.
Foto: Myriam H Bjerkli
Simen Strangers kritikerroste roman «Leksikon om tid og mørke» er i dag utgitt på Aschehoug og solgt til det anerkjente storforlaget Knopf i USA for en god årslønn. Men først ble mansuet refusert på Strangers tidligere forlag, Tiden.
Jasper Fforde er regnet som en av Storbritannias 25 mest lovende forfattere. Han mottok 76 refusjoner før et forlag så lyset.
Min favorittkrimforfatter, Karin Fossum, ble refusert i 14 år før hun ble antatt.
Knut Nærum har minst en refusjon bak seg.
Listen er selvfølgelig mye lenger.
Og jeg selv? Joda, før jeg ble utgitt i 2007 samlet jeg en hel perm med både konsulentuttalelser og standarsrefusjoner på manus som aldri har blitt bøker. Foreløpig 🙂 Men heldigvis, jeg ga meg heller ikke. Djevelens yngel er min bok nummer sju.
Myriam H. Bjerkli 