Mediaklipp

Under ser du en del av mediaoppslagene jeg har fått i forskjellige forbindelser.

Spania i dag juni 2017

                                      Klikk på bildene for å forstørre / lese:

Hverdagsnettmagasinet mai 2022

Taras påskenummer, april 2022

Randaberg24 mars 2022

Det Norske Magasinet mars 2022

Hverdagsnettmagasinet mars 2022

Tvedestrandsposten februar 2022

Østlandsposten september 2021

ØP-Nett september 2021

Østlansdposten august 2021

Se og Hør august 2021

Tønsberg Blad august 2021

Telemark Avisa juli 2021

Tønsberg Blad juli 2021

Magasinet Tara, juni 2021

Hverdagsnettmagasinet, juni 2021

SB-nett, juni 2021

A-magasinet 18 06 2021

Dagens Perspektiv juni 2021

A-magasinet nett 11. juni 2021

Kulturplot 09. juni 2021

Østlandsposten juni 2021

ØP-Nett juni 2021

Hverdagsnett.no – mai 2021

Vi over 60, mai 2021

Aftenposten april 2021

Hyttemagasinet mars 2021

Tara, september 2020

Tønsberg Blad, Sandefjord Blad og Østlandsposten august 2020

Vi.no mai 2020

Allers april 2020

Tara, mars 2020

Østlandsposten mars 2020

Tara februar 2020

Klassekampen februar 2020

God Morgen Norge Januar 2020

KK på nett, oktober 2019

VG oktober 2019

Vg nett, 12 september 2019

Østlandsposten juni 2019

Bok 365.no juni 2019

Sommerposten, juni 2019

Bok 365.no juni 2019

Østlandsposten mars 2019

Op.no, mars 2019

VG februar 2019

Sandefjord Blad februar 2019

Sb.no februar 2019

Østlandsposten, januar 2019

Leverage.no, desember 2018

Trane Media november 2018

Innherred på nett, oktober 2018

Østlandsposten 2018

04. Oktober 2018

Innherred, oktober 2018

Østlandsposten september 2018

Hjemmet august 2018

Sandefjord Blad, Gjengangeren og Østlandsposten, august 2018

Tønsberg Blad august 2018

Østlandsposten august 2018

Hjemmet helse på nett Juli 2018

Østlandsposten mai 2018

Østlandsposten mars 2018

Østlandsposten januar 2018

Østlandsposten oktober 2017

Østlandsposten september 2017

Østlandsposten august 2017

Østlandsposten august 2017

Østlandsposten juli 2017

Labomagasinet juni 2017

Sommerposten juni 2017

Bok 365.no juni 2017 / Litteraturfestivalen i Stavern 27.06.2017

Nrk mai 2017

God Morgen Norge april 2017

ITromsø april 2017

Østlandsposten april 2017

Sandefjord Blad mars 2017

Nrk mars 2017

Østlandsposten 31 03 17

Hegnar media

Østlandsposten mars 2017

Østlandsposten september 2016

Byavisa Tønsberg

Østlandsposten 2016

Norsk Ukeblad

Sommerposten 2016

Magasinet Kult

Østlandsposten 2016

Østlandsposten 2016

Østlandsposten 2016

Sandefjord Blad 2016

Østlandsposten 2015

Aftenposten

Øslandsposten juni 2015

Østlandsposten 2015

God Morgen Norge 2015

Østlandsposten 2015

Østlandsposten 2015

Østlandsposten 2014

Østlandsposten 2014

Byavisa 2014

2014

Østlandsposten 2014

mars 2014

Bok og Samfunn

Sandefjord Blad 2013

Sandefjord Blad 2013

Østlandsposten 2013

Sandefjord Blad 2013

Januar 2013

Bok og Samfunn 2013

Østlandsposten 2013

2013

Østlandsposten 2013

Sandefjord Blad 2013

Østlandsposten 2013

Sandefjord Blad 2013

Bøk, Østlandsposten 2013

Østlandsposten 2012

Dagbladet

2012

Kunst, 2012

Kunst, 2012

Østlandsposten 2012

Østlandsposten 2012

Østlandsposten 2012

2012

Sandefjord Blad 2012

Magasinet Kult 2012

Sandefjord Blad 2012

2011

Østlandsposten 2011

Sandefjord Blad 2010

Østlandsposten 2010

Se og Hør 2010

sandefjord Blad 2010

Aftenposten 2009

Østlandsposten

2009

2009

2008

Østlandsposten 2008

Påsken 2008

Nordlys 2007

2007

2007

Østlandsposten 2007

2006

Østlandsposten 2006

Østlandsposten 2002

 

Nrk Vestfold, julegjest 2016. Link https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-vestfold/DKVE02024316/19-12-2016#t=2h29m56s

Godmorgen Norge. Link: http://sumo.tv2.no/programmer/ansiktsblindhet-967395.html

Nrk Bokprogrammet, filmatisert dikt og intervju, Link http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/77562

Hegnar Media intervju. Link /www.hegnar.no/kvinner/article710051.ece

Det siste slaget

Det hender at det er noen historier man skriver som ikke slipper taket. Historier som blir liggende og murre i bakhodet. Et ansikt man ikke glemmer, spørsmål som mangler svar. Hvordan gikk det egentlig? For meg var møte med Tom Frode Wallin lenge en slik historie. Nå vet jeg hvordan det gikk, og allerede da jeg skrev intervjuet under var jeg dessverre i liten tvil om utfallet. Men jeg, som han selv og personene nær ham, håpet allikevel på noe annet. Som han selv sa i en tekstmelding, mirakler har skjedd før. Han hadde så mye å leve for, så mange planer, han ville så gjerne…

Dessverre er det ikke bestandig nok med vilje, Tom Frode Wallin døde 04. november 2011.Tanken på Tom Frode dukker allikevel stadig opp. Når jeg hører om andre ung kreftsyke. Når jeg leser om andre som utviser styrke, til tross for motgang.  . Han fikk alt for få år. Men han har satt spor. I dag ble jeg minnet på ham på ny. Han ville fylt 36 år i dag

Noen av dere husker kanskje den første saken jeg skrev, en ensides sak i Østlands-Posten i mai 2011. Den handlet om minnegudstjenesten som ble avholdt i Larvik kirke for å minnes de som er døde eller rammet av kreft. Formålet var også å samle inn penger til tiltak på Radiumhospitalet. Aksjonen hadde navnet “611 – Slå et slag mot kreft”, hvor du og jeg kunne støtte aksjonen ved å betale for golfslag, hele veien opp til Nordkapp.

Tom Frode Wallin både startet og frontet saken. Da jeg møtte ham i mai var han en solbrun ung mann. Litt sliten i beina, litt matt i øynene, men ikke slik at man umiddelbart ante at han var rammet av en dødelig diagnose. Men det var han. Han hadde nyrekreft med spredning, og legene hadde allerede forberedt ham på at de antakelig ikke kunne helbrede ham. Der andre på hans alder kunne konsentrere seg om karrierebygging, småbarnsfødsler, fotball, øl og damer, hadde han fokus på helt andre ting. Det ene var å overleve. Det andre var å hjelpe andre som var i samme situasjon.

Jeg husker jeg listet meg på tå i kirken, ille berørt over dilemmaet over å både skulle dekke saken, ta de nødvendige bildene, og samtidig ikke forstyrre de som sørget. Noen av dem selv kreftsyke, mange av dem med ferske sår etter å ha mistet noen av sine. Og i min tafatthet i møtet med skjebner jeg slett ikke ønsket å ta ordentlig innover meg, var det de som viste styrke. De som nylig hadde mistet, de som selv kjempet for livet. De ville snakke, de ville dele. Ikke først og fremst for seg selv, men for alle de som de visste kom til å bli rammet senere.

Da jeg kontakter ham neste gang var det gått fire måneder. Ute var det begynnende høst. Golferne som skulle slå slag for slag mot kreft, ankom Nordkapp i august. Tom Frode Wallin var for syk til å være med på avslutningen, slaget hans pågår fremdeles. Jeg sender ham en forsiktig melding om han vil møte meg. I hodet mitt surrer spørsmålet. Hvordan gikk det, egentlig?

Frode svarer nesten omgående. Han er på en klinikk i Danmark, men han vil gjerne møte meg når han kommer hjem. To uker senere får jeg en ny melding. Han er tilbake i Larvik, og han er i fin form. Vil jeg fremdeles møte ham? Det vil jeg.

Jeg møter Tom Frode hjemme i Gamle Stavernsvei i Larvik. Solbrentheten er vekk, han er blitt tynnere og ligger til sengs. Svulsten som prøver å frariste ham livet, vokser fremdeles der inne. Norsk helsevesen har gitt ham opp. Allikevel smiler han.

–        Jeg har vært på et behandlingssenter i Danmark i noen uker, forteller han. – De mener at jeg kan bli frisk igjen, og da jeg kom hjem derfra var jeg i veldig god form. Men jeg har nok vært litt for aktiv etter at jeg kom hjem, for akkurat nå er jeg ganske dårlig.

Han har blant annet vært i Bergen for å delta på sønnens første skoledag. En milepæl han absolutt ikke ville gå glipp av.

–        Det var strevsomt, men det var verd det. Da han fikk øye på meg, og sprang tvers over halve skolegården for å krabbe opp i rullestolen og gi meg en klem. Det var fantastisk.

Tom Frode Wallin var lenge en lovende fotballspiller. Fra han var liten, til han var rundt 26 år, besto livet i hovedsak av fotball. Han spilte ving og var blant annet tre år i Adeccoligaen, før han returnerte til Larvik og spilte noen sesonger for Larvik Fotball. En plagsom ryggskade, som han pådro seg allerede som 17-åring, gjorde til slutt at han ga opp drømmen om å bli profesjonell.

–        Det ble for mye smerter, og jeg mistet nok litt av motivasjonen, forteller ham. – Jeg begynte å jobbe som lærer på Thor Heyerdahl VGS og begynte i tillegg å utdanne meg til å bli fotballtrener.

Det var på et trenerkurs for to år siden den virkelige kampen startet.

–        Kurset gikk veldig bra, og vi hadde en intern fotballturnering på kvelden og alt var fint. Men klokka seks morgenen etter våknet jeg med voldsomme ryggsmerter. Jeg lå og vred meg i 90 minutter, før jeg greide å stå opp. Jeg spiste smertestillende og greide å fullføre kurset, men smertene ga seg ikke. Derfor oppsøkte jeg kiropraktor, men hun kunne ikke hjelpe meg. Og fredagen samme uke bare visste jeg det. Jeg ringte henne og sa at jeg var sikker på at jeg hadde kreft i ryggen.

Verken fastlegen eller kiropraktoren ville tro det. En så ung mann, det var helt usannsynlig. Men legen bestilte allikevel time for ham på Porsgrunn Røntgen Institutt. Dagen etter besøket der, ringte fastlegen og ba ham om å komme inn på legekontoret. Tom Frode hadde rett. De hadde funnet en svulst.

–        Selv om jeg var forberedt, var det et sjokk, innrømmer han. – Jeg ble innlagt på Tønsberg sykehus samme dag. Der gikk jeg i uvisse i ni dager, før jeg fikk diagnosen. Nyrekreft med spredning til ryggen.

Tom Frode ble sendt til Radiumhospitalet, og en helt ny verden åpenbarte seg for den tidligere så spreke idrettsgutten.

–        Alt som hadde med kreft å gjøre, var helt ukjent for meg. Jeg kjente ingen som var rammet, og i fotballmiljøet snakkes det ikke mye om alvorlig sykdom. Brått befant jeg meg i en verden hvor alle rundt meg var syke og alt handlet om kreft. Livet var snudd på hodet. Men jeg hadde ikke vært der mer enn to dager før jeg fant ut at det var mye som manglet. For selv om folk var syke, så måtte det gå an å gjøre tiden på sykehuset litt bedre. Bare slikt som å sørge for at de sengeliggende hadde gode madrasser å ligge på, eller at barna kunne ha tilgang til leker.

Tom Frode kontaktet en gammel venn, Anders Kval, og sammen startet de Golf 611.

–        Golf fordi jeg var en ivrig golfspiller og fordi golfforbundet tente på ideen. 611 fordi det var det rommet jeg lå på på Radiumhospitalet. Vi ville arrangere det som antakelig var verdens lengste golfslag-turnering, og pengene vi samlet inn skulle gå til velferd for syke og pårørende på Radiumhospitalet.

Aksjonen fikk mye media-omtale, men de greide allikevel ikke å samle inn så mye penger som håpet.

–        Vi var nok litt for optimistiske i utgangspunktet, innrømmer Tom Frode. – Det tar lenger tid å bygge opp en organisasjon enn vi trodde. Men selv om vi nå er kommet til Nordkapp og den delen av aksjonen er avsluttet, har vi flere prosjekter på gang. Jeg brenner virkelig for dette,og jeg håper mange flere ser hvor viktig det er og har lyst til å bidra. Å få kreft er ille uansett, men jeg ønsker å hjelpe til slik at ventetiden på Radiumhospitalet kan bli litt lettere for både de syke, og deres pårørende.

Tom Frode synes det er mye med norsk helsevesen som ikke fungerer optimalt, og en del av historiene deler han på bloggen sin, http://tomfrodewallin.blogg.no

– Møte med norsk helsevesen har lært meg mye om hvordan ting ikke bør gjøres, sier han alvorlig. – Hjelpepleierne og sykepleierne har vært fantastiske, men høyere opp i systemet er det mye som ikke fungerer som det skal. Det er noen av de tingene jeg har lys til å jobbe med på sikt. Men først må jeg bli bedre.

For selv om norsk helsevesen har gitt ham opp, er Tom Frode overbevist om at dette er en kamp han skal vinne. Blikket som møter mitt er bestemt og gir ikke rom for tvil.

–        Det må jeg bare, sier han bestemt. – Jeg er for ung til å dø. Jeg har alt for mye ugjort, og jeg vil bruke det jeg har lært til å hjelpe andre kreftrammede. Og er det noe sykdommen har lært meg, så er det hvor viktig det er med familie. Jeg har en liten sønn jeg vil se vokse opp, og familien min har vært fantastisk, Mamma, pappa, tante og onkel. De har virkelig stilt opp.

–        Og sønnen min har vært fantastisk. Enda så liten han er, er det ofte han som trøster meg når jeg er dårlig. Henter vann og stryker meg over pannen.

Tom Frode ser ut av vinduet.

–        Noe av det jeg savner mest, er å kunne greie mer selv. Bare det å ta en dusj, vaske seg, gå på toalettet alene. Alt det hygieniske som jeg nå trenger hjelp til. Det å kunne kjøre seg en tur uten å være avhengig av alle rundt seg. Det er slikt jeg virkelig savnet. Små ting som man tidligere tok for gitt.

 ***

Tom Frode Wallin tapte kampen mot kreften. Han døde 04.11.11, få uker etter at dette intervjuet ble gjort. De beste går først.

***