Det hender at det er noen historier man skriver som ikke slipper taket. Historier som blir liggende og murre i bakhodet. Et ansikt man ikke glemmer, spørsmål som mangler svar. Hvordan gikk det egentlig? For meg var møte med Tom Frode Wallin lenge en slik historie. Nå vet jeg hvordan det gikk, og allerede da jeg skrev intervjuet under var jeg dessverre i liten tvil om utfallet. Men jeg, som han selv og personene nær ham, håpet allikevel på noe annet. Som han selv sa i en tekstmelding, mirakler har skjedd før. Han hadde så mye å leve for, så mange planer, han ville så gjerne…
Dessverre er det ikke bestandig nok med vilje, Tom Frode Wallin døde 04. november 2011.Tanken på Tom Frode dukker allikevel stadig opp. Når jeg hører om andre ung kreftsyke. Når jeg leser om andre som utviser styrke, til tross for motgang. . Han fikk alt for få år. Men han har satt spor. I dag ble jeg minnet på ham på ny. Han ville fylt 36 år i dag
Noen av dere husker kanskje den første saken jeg skrev, en ensides sak i Østlands-Posten i mai 2011. Den handlet om minnegudstjenesten som ble avholdt i Larvik kirke for å minnes de som er døde eller rammet av kreft. Formålet var også å samle inn penger til tiltak på Radiumhospitalet. Aksjonen hadde navnet “611 – Slå et slag mot kreft”, hvor du og jeg kunne støtte aksjonen ved å betale for golfslag, hele veien opp til Nordkapp.
Tom Frode Wallin både startet og frontet saken. Da jeg møtte ham i mai var han en solbrun ung mann. Litt sliten i beina, litt matt i øynene, men ikke slik at man umiddelbart ante at han var rammet av en dødelig diagnose. Men det var han. Han hadde nyrekreft med spredning, og legene hadde allerede forberedt ham på at de antakelig ikke kunne helbrede ham. Der andre på hans alder kunne konsentrere seg om karrierebygging, småbarnsfødsler, fotball, øl og damer, hadde han fokus på helt andre ting. Det ene var å overleve. Det andre var å hjelpe andre som var i samme situasjon.
Jeg husker jeg listet meg på tå i kirken, ille berørt over dilemmaet over å både skulle dekke saken, ta de nødvendige bildene, og samtidig ikke forstyrre de som sørget. Noen av dem selv kreftsyke, mange av dem med ferske sår etter å ha mistet noen av sine. Og i min tafatthet i møtet med skjebner jeg slett ikke ønsket å ta ordentlig innover meg, var det de som viste styrke. De som nylig hadde mistet, de som selv kjempet for livet. De ville snakke, de ville dele. Ikke først og fremst for seg selv, men for alle de som de visste kom til å bli rammet senere.
Da jeg kontakter ham neste gang var det gått fire måneder. Ute var det begynnende høst. Golferne som skulle slå slag for slag mot kreft, ankom Nordkapp i august. Tom Frode Wallin var for syk til å være med på avslutningen, slaget hans pågår fremdeles. Jeg sender ham en forsiktig melding om han vil møte meg. I hodet mitt surrer spørsmålet. Hvordan gikk det, egentlig?
Frode svarer nesten omgående. Han er på en klinikk i Danmark, men han vil gjerne møte meg når han kommer hjem. To uker senere får jeg en ny melding. Han er tilbake i Larvik, og han er i fin form. Vil jeg fremdeles møte ham? Det vil jeg.
Jeg møter Tom Frode hjemme i Gamle Stavernsvei i Larvik. Solbrentheten er vekk, han er blitt tynnere og ligger til sengs. Svulsten som prøver å frariste ham livet, vokser fremdeles der inne. Norsk helsevesen har gitt ham opp. Allikevel smiler han.
– Jeg har vært på et behandlingssenter i Danmark i noen uker, forteller han. – De mener at jeg kan bli frisk igjen, og da jeg kom hjem derfra var jeg i veldig god form. Men jeg har nok vært litt for aktiv etter at jeg kom hjem, for akkurat nå er jeg ganske dårlig.
Han har blant annet vært i Bergen for å delta på sønnens første skoledag. En milepæl han absolutt ikke ville gå glipp av.
– Det var strevsomt, men det var verd det. Da han fikk øye på meg, og sprang tvers over halve skolegården for å krabbe opp i rullestolen og gi meg en klem. Det var fantastisk.
Tom Frode Wallin var lenge en lovende fotballspiller. Fra han var liten, til han var rundt 26 år, besto livet i hovedsak av fotball. Han spilte ving og var blant annet tre år i Adeccoligaen, før han returnerte til Larvik og spilte noen sesonger for Larvik Fotball. En plagsom ryggskade, som han pådro seg allerede som 17-åring, gjorde til slutt at han ga opp drømmen om å bli profesjonell.
– Det ble for mye smerter, og jeg mistet nok litt av motivasjonen, forteller ham. – Jeg begynte å jobbe som lærer på Thor Heyerdahl VGS og begynte i tillegg å utdanne meg til å bli fotballtrener.
Det var på et trenerkurs for to år siden den virkelige kampen startet.
– Kurset gikk veldig bra, og vi hadde en intern fotballturnering på kvelden og alt var fint. Men klokka seks morgenen etter våknet jeg med voldsomme ryggsmerter. Jeg lå og vred meg i 90 minutter, før jeg greide å stå opp. Jeg spiste smertestillende og greide å fullføre kurset, men smertene ga seg ikke. Derfor oppsøkte jeg kiropraktor, men hun kunne ikke hjelpe meg. Og fredagen samme uke bare visste jeg det. Jeg ringte henne og sa at jeg var sikker på at jeg hadde kreft i ryggen.
Verken fastlegen eller kiropraktoren ville tro det. En så ung mann, det var helt usannsynlig. Men legen bestilte allikevel time for ham på Porsgrunn Røntgen Institutt. Dagen etter besøket der, ringte fastlegen og ba ham om å komme inn på legekontoret. Tom Frode hadde rett. De hadde funnet en svulst.
– Selv om jeg var forberedt, var det et sjokk, innrømmer han. – Jeg ble innlagt på Tønsberg sykehus samme dag. Der gikk jeg i uvisse i ni dager, før jeg fikk diagnosen. Nyrekreft med spredning til ryggen.
Tom Frode ble sendt til Radiumhospitalet, og en helt ny verden åpenbarte seg for den tidligere så spreke idrettsgutten.
– Alt som hadde med kreft å gjøre, var helt ukjent for meg. Jeg kjente ingen som var rammet, og i fotballmiljøet snakkes det ikke mye om alvorlig sykdom. Brått befant jeg meg i en verden hvor alle rundt meg var syke og alt handlet om kreft. Livet var snudd på hodet. Men jeg hadde ikke vært der mer enn to dager før jeg fant ut at det var mye som manglet. For selv om folk var syke, så måtte det gå an å gjøre tiden på sykehuset litt bedre. Bare slikt som å sørge for at de sengeliggende hadde gode madrasser å ligge på, eller at barna kunne ha tilgang til leker.
Tom Frode kontaktet en gammel venn, Anders Kval, og sammen startet de Golf 611.
– Golf fordi jeg var en ivrig golfspiller og fordi golfforbundet tente på ideen. 611 fordi det var det rommet jeg lå på på Radiumhospitalet. Vi ville arrangere det som antakelig var verdens lengste golfslag-turnering, og pengene vi samlet inn skulle gå til velferd for syke og pårørende på Radiumhospitalet.
Aksjonen fikk mye media-omtale, men de greide allikevel ikke å samle inn så mye penger som håpet.
– Vi var nok litt for optimistiske i utgangspunktet, innrømmer Tom Frode. – Det tar lenger tid å bygge opp en organisasjon enn vi trodde. Men selv om vi nå er kommet til Nordkapp og den delen av aksjonen er avsluttet, har vi flere prosjekter på gang. Jeg brenner virkelig for dette,og jeg håper mange flere ser hvor viktig det er og har lyst til å bidra. Å få kreft er ille uansett, men jeg ønsker å hjelpe til slik at ventetiden på Radiumhospitalet kan bli litt lettere for både de syke, og deres pårørende.
Tom Frode synes det er mye med norsk helsevesen som ikke fungerer optimalt, og en del av historiene deler han på bloggen sin, http://tomfrodewallin.blogg.no
– Møte med norsk helsevesen har lært meg mye om hvordan ting ikke bør gjøres, sier han alvorlig. – Hjelpepleierne og sykepleierne har vært fantastiske, men høyere opp i systemet er det mye som ikke fungerer som det skal. Det er noen av de tingene jeg har lys til å jobbe med på sikt. Men først må jeg bli bedre.
For selv om norsk helsevesen har gitt ham opp, er Tom Frode overbevist om at dette er en kamp han skal vinne. Blikket som møter mitt er bestemt og gir ikke rom for tvil.
– Det må jeg bare, sier han bestemt. – Jeg er for ung til å dø. Jeg har alt for mye ugjort, og jeg vil bruke det jeg har lært til å hjelpe andre kreftrammede. Og er det noe sykdommen har lært meg, så er det hvor viktig det er med familie. Jeg har en liten sønn jeg vil se vokse opp, og familien min har vært fantastisk, Mamma, pappa, tante og onkel. De har virkelig stilt opp.
– Og sønnen min har vært fantastisk. Enda så liten han er, er det ofte han som trøster meg når jeg er dårlig. Henter vann og stryker meg over pannen.
Tom Frode ser ut av vinduet.
– Noe av det jeg savner mest, er å kunne greie mer selv. Bare det å ta en dusj, vaske seg, gå på toalettet alene. Alt det hygieniske som jeg nå trenger hjelp til. Det å kunne kjøre seg en tur uten å være avhengig av alle rundt seg. Det er slikt jeg virkelig savnet. Små ting som man tidligere tok for gitt.
***
Tom Frode Wallin tapte kampen mot kreften. Han døde 04.11.11, få uker etter at dette intervjuet ble gjort. De beste går først.
***
