100 skrivetips for amatører – #9

I skrivetips nr. 6 skrev jeg om dialoger. Eller rettere sagt, om å kutte vekk unødvendige adverb og adjektiver og avslutninger som «skrek hun» og «ropte han.» Men dialoger er selvfølgelig mye mer enn det rent tekniske. Dialog er også ett av de viktigste instrumentene en forfatter har for å la leseren bli skikkelig kjent med karakterene.

Når vi får inn manus, ser vi veldig forskjell på hvordan folk skriver dialoger. Noen unngår dem nesten helt, det kan være side opp og side ned der forfatteren forteller hva folk har sagt, men aldri selv lar dem si det. Og det finnes flere hundre siders manus som nesten bare er dialog.

Mine første noveller var et godt – men dårlig – eksempel på det første. Jeg kunne skrive ti sider uten at personene snakket med hverandre i det hele tatt. De tenkte desto mer …

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

I dag er jeg forhåpentligvis blitt dyktigere, men fremdeles kan dialogene mine lide under at de er for stive og kunstige. Hvordan jeg prøver å unngå det, skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Har du dårlig råd før jul? Forlaget mitt gir bort julegavebøker.

I år – som i tidligere år – gir Forlagshuset bort bøker til jul, til noen som sliter med å få julegavebudsjettet helt i havn.
I fjor ble det gitt bort ca. 700 bøker, de fleste til barn. Totalt har vi sikkert gitt bort over tjue tusen bøker i løpet av forlagets snart ti år gamle historie, til barn, voksne, barnehager, skoler, Frelsesarmeen, Røde Kors osv.
Det er en av gledene ved å drive forlag, for alle barn fortjener gaver til jul, og vi synes – selvfølgelig – at bøker er den beste gaven!

Signeringer i november

Har du lyst til å kjøpe en signert bok eller bare slå av en prat, så finner du meg her i november: (Med forbehold om endringer.)

100 Skrivetips for amatører – #8

Ikke prøv å gjør deg mer litterær enn du er!

Veldig mange tekster som vi får inn på forlaget, er preget av ikke helt trenede skrivere som prøver å være litterære. De har kanskje lest bøker de har latt seg fascinere av, skrevet av noen av våre beste forfattere, og ønsker å skrive noe lignende selv. Det er forståelig, og jeg heier selvfølgelig på at folk strekker seg etter de beste. Likevel fungerer det sjelden helt bra …

Hyggelig møte i Nanset Sanitetsforening

Tirsdag 12. november besøkte jeg Nanset Sanitetsforening for å snakke om bøkene mine, og bakgrunnen for at jeg skriver om de temaene jeg gjør: Overgrep mot kvinner og barn, vold som skjer i hjemmet og utenforskap, mobbing og barnefattigdom. Det høres kanskje ikke så veldig muntert ut, men det er temaer jeg både brenner for, og synes er viktige å snakke om.

I tillegg er jeg medlem av Norske Kvinners Sanitetsforbund – om enn et litt «sovende» medlem foreløpig – og synes de bidrar til mange god formål jeg gjerne stiller meg bak. Det ble et hyggelig møte med lydhøre damer. Tid til kveldsmat, kaffe, boksalg og signering ble det også 🙂

I KK om utfordringene med ansiktsblindhet

Jeg tror at åpenhet kan hjelpe både meg og andre, og stiller derfor opp når media vil skrive om ansiktsblindhet. Så får jeg heller prøve å leve med å være «hu litt rare …» 😉 (Langt heller det enn overlegen) Denne gangen er det KK som har intervjuet meg om lidelsen.

Jeg prøver vanligvis å takle det med humor, det er tross alt verken dødelig eller fysisk smertefullt. Men det skaper ofte ubehagelige og pinlige situasjoner i hverdagen, både som privatperson, forfatter og forlegger, så jeg skulle svært gjerne vært det foruten. Jeg synes også at det er veldig leit å vite at jeg sårer folk når jeg overser dem, så vit at hvis jeg går rett forbi deg uten å hilse, så er det aldri fordi jeg overser deg med vilje! Jeg «bare» gjenkjenner deg rett og slett ikke.

Les hele intervjuet i KK på nett her: https://www.kk.no/helse/myriam-er-ansiktsblind/71765801

100 skrivetips for amatører – #7

Denne gangen skal jeg skrive om en feil jeg selv altfor ofte går i. Jeg gjentar meg selv. Om det er for å huske hva jeg selv skriver, om det er fordi jeg IKKE husker hva jeg selv akkurat har skrevet, eller om det er fordi jeg undervurderer leseren, skal jeg ikke spekulere i 😉 Men jeg – og veldig mange andre – går stadig i den fellen. Først lar vi karakteren vår tenke eller planlegge hva han skal gjøre eller si. Så lar vi ham gjøre eller si det. Og deretter, for sikkerhets skyld, forteller vi at han har gjort det.

Sukk …

Frank kom opp trappen, hun tenkte at hun skulle fortelle ham om det parfymeduftende brevet.

– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.  

Han virket helt uinteressert, men tok imot brevet og kastet det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest.

Hun så på ham forundret, var han ikke det minste nysgjerrig?

– Er du ikke nysgjerrig?

Han ristet på hodet.

– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen.

Han var tydeligvis ikke interessert. Hun trakk på skuldrene, nå hadde hun i hvert fall fortalt ham om det.

Så hva er galt med dette avsnittet?

Hva som er galt? Nesten alt …