En hyllest til Norges mest utskjelte yrkesgruppe

Da Nettverksbanken ba meg skrive et blogginnlegg, hadde jeg egentlig tenkt å skrive om det å vokse. Om delegering, om å gi fra seg kontrollen. Men så var jeg på et møte i nettverksgruppen jeg deltar i, og det endret planene. Egenskryt og engstelse rundt utfordringene med vekst og framgang er utsatt til neste gang. Forhåpentligvis er det fremdeles gjeldende…

Vi er en nettverksgruppe bestående av seks stykker i veldig forskjellige bransjer. Selv driver jeg forlag, vi passerer hundre bøker når året er omme. En annen lager fantastiske apper som kan hjelpe barn å lære matte, en tredje har skap et produkt som kan spare f.eks gartnerier for hundretusener av strømkroner. Vi er alle seriøse og vi er villige til blø for å lykkes. Det er ikke viljen det står på. Men som så mange ganger før, snakket vi om det samme problemet. Det at man er alene om det meste, og det at man mangler penger til å gjøre det man ønsker.

Mange i gruppen har vært dyktige både på å skrive søknader og til å skape produkter der man faktisk får positiv respons på disse søknadene. Så vi snakker ofte om hvem som kan tenke seg å støtte forretningsideene våre, hvor det kan være penger å hente til å f.eks få skapt en ny app, lansere en viktig bokide, bygge opp et ny nettbutikk eller dataprogram.

Men vi har alle holdt på en stund, det meste er allerede forsøkt. Så kanskje det er på tide å få inn en ny person i styret som kan bidra med kompetanse og nye ideer? Eller begi oss på leting etter en dyktig mentor eller en rik onkel?

Skjønt disse vil selvfølgelig ønske seg noe tilbake. Enten aksjer eller penger, penger få av oss har tjent, og aksjer har liten verdi når kontoen er tom. Derfor slår det meg at vi kanskje tenker for mye på starten av prosessen, og for lite på slutten?

For uansett hvem vi får til å spytte inn penger, uansett hvilke støttekroner som måtte komme dumpende, en dag tar de slutt. Og hvor står vi da?Appen er kanskje ferdigutviklet, dataprogrammet er klart, boken produsert. Men hva så? For som en av deltagerne så treffende sa det, det hjelper ikke å ha verdens beste produkt, dersom ingen vet om det.

Derfor vil jeg bruke dette blogginnlegget til å hylle Norges kanskje mest utskjelte yrkesgruppe. Han som er mer mislikt enn selv journalister, parkeringsvakter og politikere …

Selgeren.

Du vet han – for det er som oftest en han, kanskje er han til og med svensk – som ringer deg på verdens mest ugunstige tidspunkt for å få deg til å kjøpe noe du absolutt ikke trenger, han som nekter å legge på lenge etter at du har mistet interessen. Han som stopper deg på gata for å selge deg Omega 3 eller Aftenposten. Han som alle nybakte grundere blir oppringt av fordi han så gjerne vil møte deg, kanskje du trenger profileringsartikler, nye dataløsninger, et annet telefonabonnement?

Han vi elsker å hate.

Og han alle vi nybakte grundere så sårt trenger.

En selger med brennende engasjement for produktene våre, med klokkeklar tro på at nettopp det vi har skapt er det verden der ute har ventet på. En som kan fortelle hva vi faktisk har skapt med ord mottageren forstår, og ikke i alle de snirklete vendingene vi ofte går oss bort i. Vi vet jo så mye om disse hjertebarna våre, men vet allikevel ikke nødvendigvis akkurat hvordan vi skal presentere dem for «folk flest», eller hos innkjøperne i de store firmaene.

Disse som, til tross for at de dyktigste av dem tjener mer enn de fleste av oss nybakte grundere i det hele tatt drømmer om, allikevel i manges øyer befinner seg nederst på rangstigen. En yrkesgruppe som er så uglesett at de ofte foretrekker å kalle seg alt mulig annet. Markedskonsulent, formidler, representant, rådgiver, handelsreisende, agent …

For min del kan de få akkurat hvilke titler de måtte ønske på visittkortet. Og jeg kan gjerne dele ut noen aksjer til den riktige personen også, dersom det er det som skal til. Glem nye styremedlemmer og mentorer som kanskje forer meg nye og strålende ideer til produkter jeg uansett ikke blir kvitt. Glem støttekroner, tilskudd og lån som garantert tar slutt en alt annet enn vakker dag. ( Eller ok da, send meg gjerne de også, de kommer alltids godt med. ) Men til syvende og sist vil jeg heller tjene pengene mine selv.

Så gi meg en selger! Eller ti.

( Og han kan gjerne være svensk. )

Verd å få med seg!

Når Elling, etter 15 års fravær, valgte å gjenoppstå, skjedde det i  et for anledningen sparsomt opplyst kjellerlokale på Grand Hotell i Larvik. Og omgivelsene syntes å passe både Elling og skaperen hans, forfatter Ingvar Ambjørnsen, bra. Skjønt hvem som har skapt hvem, og hvem den langhårede personen som satt under lampen bak skrivebordet egentlig til enhver tid snakket på vegne av, fløt tidvis over i hverandre..  Kvelden på Grand viste at hadde ikke forfatteren hatt en  allerede en vellykket karrierevei å følge, så kunne han garantert fått seg ny jobb i radioteatret. Så fortalte også Ambjørnsen at han ofte spiller sine karakterer når han skriver dem, og når han i tillegg også tidvis lot Elling iføre seg Per Christian Ellingsens stemme, var illusjonen om gjenoppstandelse komplett. Skjønt gjenoppstått er selvfølgelig ikke helt rett ord, Elling har aldri vært død, selv om selv ikke forfatteren har det helt klart for seg hvor den selvbevisste surkålpoeten har tilbragt de siste femten årene.

For Elling er helt klart i live, med meninger minst like bestemte som i tidligere bøker. Fremdeles sosialdemokrat, men ikke lenger med like blind tiltro til sine politiske helter – heller ikke til sin politiske heltinne og våte drøm, Gro Harlem Brundtland – som tidligere. Og bosatt i sin kjellerleilighet, eller som han selv insisterer på å kalle det, en sokkelleilighet, har han også oppdaget internett og ikke minst fenomenet blogging. Selvfølgelig en fantastisk arena for en mann med langt større utrykksbehov enn sosiale ferdigheter.

En arena som kameraten Kjell Bjarne helt sikkert også kunne hatt store gleder av, men dessverre får vi ikke gleden av å følge verken den tanken eller andre av Kjell Bjarnes eskapader videre.  For selv om kameraten riktignok fremdeles er høyst levende i Ellings bevissthet, så er Kjell Bjarne, ifølge forfatteren, ugjenkallelig død. En nødvendighet, i følge Ambjørnsen,  for at han selv skulle kunne gjenopprette kontakten med Elling, måtte Kjell Bjarne ofres. Skjønt heller ikke Ellings tilbakekomst var på noen måte planlagt, og da han først insisterte på å dukke opp igjen, trodde Ambjørnsen at han skulle kunne skrive «ham av seg » med en 60-70 sider. Men Elling lot seg selvfølgelig ikke avskrive, og nå som kontakten er gjenopprettet, er den – i følge forfatteren – nærmest uuttømmelig. Faktisk såpass uutømmelig at resultatet kan føre til minst to nye bøker.

Men først skal altså Elling ut på veien, rett til folket, dersom folket fremdeles viser seg å ville ha ham, noe undertegnede etter denne kvelden i kjelleren på Grand, virkelig håper de vil. Nært, personlig, avslappet og åpent, sjeldent har jeg møtt en forfatter som, sine fysiske begrensninger og manglende pust til tross, byr så mye på seg selv. I tillegg er det forfriskende å se en etablert forfatter våge seg på nye veier, i en forlagsbransje som ellers blir stadig mer ensrettet.

Så er også Elling-turneen nettopp et stunt rettet mot forholdene i norsk forlagsbransje og en måte for Ambjørnsen å holde kontroll over eget verk noe lenger enn det som er vanlig i dagens litterære virkelighet. Og siden forfatteren uansett mister kontrollen over eget stoff idet det er utkommet i bokform, så velger altså Ambjørnsen å forlenge perioden fra stoffet er skrevet, fram til eventuell utgivelsesdato. Dette er dog et stunt som forfatterens nåværende forlag neppe har store motforestillinger imot, tvert imot vil stuntet antagelig skape en reklame-effekt de vil ønske hjertelig velkommen. For dersom kvelden på Grand er en start på videre turnevirksomhet, minsker neppe publikums lengsel etter en ny bok når den engang måtte være klar… Men når det skjer – og i hvilken form – er selvfølgelig opp til Ambjørsnen å avgjøre. Eller kanskje det heller er opp til Elling?