Cirka to prosent – kanskje flere – av Norges befolkning er ansiktsblinde. Det er en ganske plagsom lidelse, som gjør det vanskelig, for noen nesten umulig, å gjenkjenne andre menneskers ansikter. Noen kjenner ikke engang igjen seg selv i speilet, sine nærmeste, familie og barn. Selv er jeg heldigvis ikke så ille plaget, men ille nok til at jeg på mange måter blir en fremmed blant mange. Å være i en større forsamling, blant folk jeg egentlig burde kjenne, er for eksempel en ganske slitsom øvelse, når jeg svært ofte ikke kjenner igjen de jeg egentlig kjenner og akkurat har hilst på … Jeg støter stadig på «ukjente» mennesker som hilser overstrømmende vennlig å meg. Jeg overser naboer, venner, fastlegen, og kollegaer dersom jeg møter dem på steder jeg ikke venter å se dem, den eneste fordelen – i den grad det er noen – er at jeg som regel ikke merker det selv, før de eventuelt forteller meg det senere …
Jeg snakker ofte med folk som veldig gjerne vil skrive en bok, men som ikke har peiling på hva de vil skrive. Da blir jeg egentlig litt betenkt. For hvis du ikke har noe som «brenner» eller en historie som stanger på innsiden og vil ut, hvorfor vil du da egentlig skrive?
Dersom du er en av dem som har stor glede av selve skrivingen, selv om du fremdeles ikke helt vet hva du skal skrive om, så ok. Men dersom du isteden er en av dem som tror at det å bli forfatter er en «kul greie», en enkel måte å bli kjent og rik og få seg damer på …
Da kan det hende både du og damene har gått ut på dato lenge før du har oppnådd målet ditt… Så da burde du velge noe helt annet. Meld deg på et av de utallige realityprogrammene, drikk deg full og ha sex på tv, få deg jobb som programleder, popsanger, instagrammer, influenser, rosablogger, youtuber, vitaminselger, ja, bruk tiden din på nesten hva som helst annet enn forfattersvermerier. Sjansen for at du skal bli den neste Nesbø eller Horst er omtrent like liten som at du kommer til å følge i Zlatan eller Beckhams fotspor… Skrive – seriøst for å bli forfatter – skal du bare gjøre hvis det er selve skrivingen som er drivkraften. Ikke noe av staffasjen rundt.
Foto Myriam H Bjerkli
Men moralpreken til side, hva bør du egentlig skrive? Du bør skrive akkurat det du føler for, det du selv synes er viktig, det du ønsker å belyse, fortelle noe om, det du selv synes er spennende å skrive eller å lese om. Du kan spisse det slik «markedet» vil, tilpasse det i ettertid, men jeg har liten tro på å skrive en skjønnlitterær bok utelukkende fordi du tror det er den boken markedet vil ha. Det bør starte med at du har noe du vil fortelle, og greier du å fortelle det bra nok – og et forlag tenner på fortellingen din – så kommer markedet til å ville ha det, uansett.
I tillegg, ikke gjør det vanskeligere for deg enn du må, Skriv om noe du vet noe om. Hvis du er gutt, husker du hvordan det var å være 10 år og alle jenter var teite og fulle av jentelus? Den følelsen kan du beskrive, dersom du fremdeles husker den, men den tiåringen kunne vanskelig ha skrevet om hvordan det var å være forelsket. Det kan du knapt som voksen heller, dersom du aldri har vært kjent følelsen. Har du ikke hatt kjærlighetssorg, så er fortvilelsen vanskelig å beskrive, og hvordan vil du beskrive en orgasme, hvis du aldri har opplevd en? Man kan selvfølgelig kopiere andre forfattere, men en kopi, blir alltid en kopi …
Det samme gjelder steder. Det finnes forfattere som legger handlingen sin til fjerne steder de aldri har vært, og med Google og internett, så er det mulig. Men tro meg, det er MYE enklere å beskrive og fargelegge det troverdig, dersom du har vært der. Kjent lukten i smuget, sett brosteinene på bakken, smakt pastaen eller fisken på den lokale restauranten. Så hvorfor gjøre det vanskeligere for deg selv enn du må? Gjør som Jørn Lier Horst har tjent seg søkkrik på. Velg deg et sted du kjenner. Når lille Stavern og omegn er stort nok for en hel bokserie skrevet av en av Norges bestselgende forfattere, går det sikkert an å skape en bok eller fler ut av stedet du bor på også. Eller feriestedet du elsker å besøke, så har du enda en unnskyldning til å dra dit, research er viktig, må vite …
Og mennesker? Også der kan du gjerne stjele fra folk du kjenner. Slå for eksempel sammen et par kamerater og la det være modell for en av karakterene dine. Gjør du det, så vil du straks vite mye mer om personen. Hva han liker, hvordan han reagerer på ting som skjer, hva slags bakgrunn han har, hva slags traumer og fobier han kanskje sliter med. Ting vil rett og slett komme litt lettere til deg.
Det betyr slett ikke at alt behøver å stemme med virkeligheten. Menneskene både kan og bør hete noe helt annet enn det de gjør i virkeligheten, og selv om byen du beskriver bygger på en by du kjenner, kan du godt plassere den i en fantasyby på planeten Langbortistan. Bruk ting du kjenner fra virkeligheten der det passer, der det er til hjelp for deg som forfatter, og la så fantasien gjør resten, skape magien for leseren.
Og igjen havner jeg tilbake til slagordet til Rema. Det enkle er ofte det beste. Ikke gjør det vanskeligere for deg selv enn du må, i hvert fall ikke hvis du er fersk som forfatter. Da er det som regel mer enn vanskelig nok, som det er… Så skriv om noe du kjenner …
Da har jeg fått klarsignal fra forlaget til å også denne gangen kunne sende dere signerte bøker direkte fra meg, noe jeg synes er mye hyggeligere – om enn litt mer jobb – enn å masseprodusere signaturer på et altfor kaldt boklager i Oslo. I tillegg betyr det salget går via den lokale bokhandelen i Larvik, og den synes jeg er vel verd å støtte 🙂
Derfor, dersom du ønsker den neste boken min «Djevelens yngel» tilsendt straks den kommer i slutten av februar / begynnelsen av mars, så skriv en melding under her, eller send meg en mail, så skal jeg notere deg ned og signere så hyggelig og pent jeg bare kan.
Boka koster kr. 349,- d.v.s det samme som i butikken. Jeg spanderer portoen, og dere betaler først når dere får boka.
Det kan hende jeg en eller annen gang setter disse skrivetipsene i system. Da kommer dette tipset til å komme i en helt annen seksjon, siden dette ikke handler om selve håndverket, men mer om hvordan eller når man skriver. Eller hva som må til. Jeg hører nemlig veldig ofte to ting:
Jeg skal skrive en bok en gang, men jeg har ikke tid. Eller: Jeg greier ikke å skrive, hvis ikke, det og det er på plass … Vel, jeg hadde to hjemmeboende barn, mann, hus, katt og opptil flere jobber da jeg debuterte som forfatter på Gyldendal i 2007. Kunne jeg, kan du!
Artikkelen er hentet fra Nordlys
Nå går vi straks inn i et nytt år. Kanskje det er i år du faktisk skal komme i gang? Gjøre alvor av skriveprosjektet? Da har jeg noen velmente råd å komme med:
For å ta det første først. Du kommer antagelig aldri til å FÅ tid. Skal du skrive, så må du prioritere noe bort. Har du veldig små barn, så skjønner jeg deg, da bør du kanskje vente, småunger er vanskelig å prioritere vekk.
Furten og bortprioritert?
Men deretter? Du FÅR ikke tid. Du må TA den. Og da må du antagelig ofre noe annet …
MÅ du se på tv eller netflix? MÅ du være så mye på sosiale medier? MÅ du feste hver helg og være utslått hver søndag? MÅ du trene hver dag? Møte venninner, vaske kjøkkengulvet, kjøpe nye puter? Du vet selv hva du bruker tiden din på og hva som er viktigst for DEG, men hvis du VIRKELIG mener alvor med å skrive, så gjør en avtale med deg selv. Døgnet har ikke mer enn 24 timer, så bytt vekk noe av det du allerede gjør, med skrivetid. (Ikke gjør som jeg gjorde da jeg startet å skrive, IKKE bytt vekk søvn. Det fungerer noen måneder, kanskje et par år, men det straffer seg. Søvn er faktisk ikke så oppskrytt som jeg engang trodde 😉)
Og minst like viktig: Når du setter deg foran dataen for å skrive, så skriv. IKKE surr bort tiden med å surfe på sosiale medier eller sjekke mailen. SKRIV! Det er bedre å skrive noe helt elendig, enn å ikke skrive i det hele tatt. Skriving er som en muskel, den blir bedre med trening.
Og – når du skal sette deg ned for å skrive – ikke finn på en masse unødvendig dill.
Mange jeg møter – spesielt helt ferske forfattere – eller rettere sagt – oftest forfatterspirer som ikke har debutert enda – har en rekke romantiske ideer, om hva som skal til for at de skal kunne skrive.
De kan bare skrive om natten (Det trodde jeg selv også i mange år) Eller de kan bare skrive på cafe. Eller, de MÅ drikke rødvin mens de skriver. De må høre på den og den musikken. De må bruke den og den kulepennen eller den helt spesielle blyanten. (Gjerne en spesiell, jålete og dyr greie, noe Hemingway brukte natten før han tok livet av seg.)
Med all respekt, det er selvfølgelig bare tull. Det er noe man selv innbiller seg, noe som muligens gjør det lettere, fordi man setter hjernen i en tilstand, lager en ramme, en boble som gjør det enklere å sette seg ned å skrive. Men nødvendig? HEEEELT nødvendig? Selvfølgelig ikke. Se for deg Hamsun, da han gikk sulten rundt i Oslo, om han kunne bare skrive med den rette blyanten, på den rette cafeen, i det rette lyset? Det hadde ikke blitt mange bøker av det ….
Eller for å overføre det til et annet yrke. Se for deg en kirurg. Han kan BARE operere på det ENE sykehuset. Med den ENE skalpellen. Kommer han til et annet sykehus, så har han brått glemt alt han kunne fra før, han vet ikke lenger forskjell på en lunge og et hjerte! Det er krise!
Selvfølgelig er det ikke slik. Det kan hende han trenger litt ekstra tid for å finne fram i gangene, litt lenger tid for å orientere seg i det nye operasjonsrommet og til å hilse på de nye kollegaene, men når pasientene ligger der, sprettet åpen, klar til å kuttes i? Klart han vet hva han skal gjøre. Så når Wordarket ligger der foran deg, åpnet og blankt? Klart du vet hva du skal gjøre. Klart du kan skrive, uansett.
Så gjør deg selv en tjeneste. Ikke gjør som jeg gjorde en periode. Ikke gå deg inn i romantiske forestillinger om at du bare kan skrive mellom klokka tolv og fem om natta. Det blir vanvittig lite søvn av slikt, du blir trøtt hele døgnet, du blir ukonsentrert og feit. Ikke drikk rødvin mens du skriver, i hvert fall ikke mye. Det er mulig det er hyggelig, men teksten blir som regel ikke bedre. Du tror det kanskje der og da, et stykke ned i flaska, men du blir oftest skuffet når du leser den dagen etter. Og du blir trøtt og feit av det også …
Har du musikk du foretrekker, så for all del, putt den på øret og steng verden ute, selv lytter jeg oftest til Cohen. Ha gjerne et kontor eller en fast skriveplass hjemme, men gjør rutinene dine enklest mulig, slik at de får plass i hverdagen din. Slik at du kan ta dem med deg på ferier, på besøk til svigers, på en lang togtur, på en flyplass når flyet er forsinket. Da gir du deg selv en rekke med ekstra skrivelommer. En time her, en halvtime der … Det kan fort bli bøker av slikt 😊
Siste boksignering i desember er overstått, det er lille julaften og på tide med en oppsummering. Hva har jeg egentlig bedrevet i denne såkalte søte førjulstiden og var det verd det? Tja…
Julestemningen kan jeg kanskje ikke helt si jeg har følt så veldig på kroppen, sittende i diverse kjøpesentre, der alle er forstemmende like. Være seg om jeg har hatt utsikt mot Glassmagasinet, Cubus eller Enklere Liv, jeg kunne ikke gjettet i hvilken by jeg var, plakatene, tilbudsbordene, alt er likt. Og for meg som er ansiktsblind, de som jobber der, er ganske så like de også … 😉
Kundene derimot, de er ulike og det samme er livene deres. Jeg har fått høre historien til hun som akkurat hadde mistet både mannen sin og kollidert bilen,( det med bilen virket verst ), jeg har snakket med mannen som har skrevet tohundre julekort – ja de finnes fremdeles – jeg har latt meg sjarmere av guttungen på åtte som ville kjøpe bok til moren sin – og han pleide å kjøpe så dyr presang så jeg trengte ikke å ha dårlig samvittighet (jeg måtte jo spørre) – jeg har prøvd å kommunisere med han som var døv og ikke hørte hva jeg svarte men som likevel gjerne ville prate. Jeg har prøvd å unngå å si noe galt til jenta som tydelig var psykisk ustabil, og jeg har latt meg imponere av oldemoren på åttini som kjøpte begge bøkene mine og framsto langt sprekere enn jeg selv følte meg etter tre uker på twist og pepperkakediett…
Jeg har besøkt 26 bokhandlere, truffet nesten hundre hyggelige bokhandlerdamer og et par like hyggelige bokhandlermenn.
Jeg har kommet til bokhandlere som har gjort klar bord, diiiigre plakater og bøker, stilt med kaffe og kaker og gitt meg gave ved avreise,
og jeg har kommet til bokhandlere som har glemt at jeg skulle komme og ikke har bestilt inn en eneste bok. Jeg har signert 463 bøker direkte til kunder pluss 280 bøker til firmaer jeg ikke kan nevne ved navn, siden jeg ikke vet om de ansatte har åpnet pakken sin enda. Jeg har hørt det meste av julesangsvisker, i repeat over kjøpesentrenes høyttalere, oppatt og oppatt, inntil jeg ikke har hørt dem lenger.
Jeg har blitt forsøkt trøstet av senterlederen som mente at det å sitte slik å signere måtte være den stusseligste delen av forfatterlivet, og blitt oppløftet av forfatterspiren på seksten som så på meg med stjerner med blikket og syntes jeg var kjempeheldig som hadde gitt ut ikke bare en, men opptil flere bøker. Jeg har truffet en dame i Askim som – etter å stirret lenge og ganske mistroisk på meg – syntes at bildet av meg på plakaten var veldig, nesten utrolig pent og møtt et par menn som faktisk syntes jeg var ganske pen også i virkeligheten.
Jeg har nektet å signere bok til både hespetreet tante Bjørg og den onde stemoren, for i jula skal vi være hyggelig mot hverandre. (men jeg fikk solgt begge bøkene likevel 😉 ), jeg har hilst på en del jeg ikke kjenner, og oversett altfor mange jeg burde kjent igjen, og jeg har smilt så mye og bredt at jeg har fått støle og stive smilemuskler …
Jeg har oppdaget at det er noe i ordtaket om at det er vanskelig å bli profet i egen by, for jeg signerer klart bedre i nabobyene, mulig det er fordi det er her i Larvik flest har boken min fra før, eller kanskje fordi alle allerede har minst fire Jørn Lier Horstbøker liggende hjemme som de ennå ikke har rukket å lese. Jeg har også oppdaget at det er i Larvik de lager bokhandlere, enten man er i Sandefjord, Revetal, Stokke eller Porsgrunn, bokhandlerne kommer opprinnelig fra Larvik. Jeg har delt ut to bokser med pepperkaker og spist alt for mange selv, og jeg har hjulpet til med å finne et titalls bøker av både Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, til slike som svært gjerne vil ha bok av en vestfoldforfatter, men dessverre definitivt ikke av meg.
Jeg har kjørt altfor mange mil i regnevær på altfor glatte veier, pådratt med en parkeringsbot ( takk til MyCasa som har parkeringsplasser med omtrent samme navn ) ikke fått noen fartsbøter (takk til politifolkene som antagelig var på julehandel) kjørt feil en rekke ganger ( takk gud for GPS) gitt bort bok til = Osloselgeren som ikke hadde råd til julegave til moren sin som var så glad i krim og fått en kald, men veldig varm klem tilbake. Jeg har fått skryt av sikkert hundre tidligere lesere, jeg har hørt veldig mange viktige menn snakke om seg selv, jeg har hørt en del like viktige damer fortelle meg at de ikke nedlater seg til å lese krim, og en del mye hyggeligere personer fortelle at de dessverre ikke leser i det hele tatt, med trykk på dessverre.
Jeg har hørt både kvinner, menn og ungdom fortelle meg om egne bokprosjekt, mange av dem foreløpig bare inne i hodet deres, altfor mange av dem om livet, døden, psyken, kjærligheten og en ulykkelig barndom, helst i en og samme bok. Jeg har fått en nydelig liten engel i gave, og jeg har fått kjeft av en mann på Retorget som syntes jeg parkerte som en tosk. (Retorvet er ellers et kjøpesenter med de hyggeligste kundene, en av de aller beste bokhandlerne, og den definitivt fineste Meny-butikken. I tillegg har de Vinmonopol. I lille Re, liksom???)
Nå har jeg en veldig møkkete og nedsaltet bil parkert i garasjen som ser ut som et takras, full av slitte, gule plakater, tomme plastflasker, sølete kaffebeger, kvitteringer og pappesker, så i dag starter dagen med vasking og rydding av bilen, en tur på jobben og sjekk om kontoret fremdeles er slik jeg husker det, handling av de siste julepresangene og så … så er det jul.
Men før det: Tusen takk til alle jeg har møtt disse ukene! Alle som har lest bøkene mine fra før, alle dere hyggelige bokhandleransatte, alle dere som slo av noen ord, viktigperene, enken og julekortskriveren, den lille gutten og = Oslo-selgeren, 16-åringen og oldemoren, du som kom med den nydelige, lille engelen, og alle dere 463 som kjøpte boka mi. Jeg er sliten, men det har vært noen fantastiske uker og jeg håper dere alle – til og med parkeringvakta som ga meg bot og den sinte mannen på Retorget – får en fredfull, deilig og aldeles strålende jul!
Nå begynner både tekst og cover på den neste boken å være klart. Tittelen blir «Djevelens yngel» og planlagt utgivelse er i slutten av februar 2020. Den blir gitt ut på Capitana forlag, akkurat som «Stella Polaris.» Boken er frittstående, men lurer du på hva som skjedde videre med Mari fra Lille linerle og Stella og Marius i Stella Polaris? I «Djevelens yngel» får du svaret 🙂
I skrivetips nr. 6 skrev jeg om dialoger. Eller rettere sagt, om å kutte vekk unødvendige adverb og adjektiver og avslutninger som «skrek hun» og «ropte han.» Men dialoger er selvfølgelig mye mer enn det rent tekniske. Dialog er også ett av de viktigste instrumentene en forfatter har for å la leseren bli skikkelig kjent med karakterene.
Når vi får inn manus, ser vi veldig forskjell på hvordan folk skriver dialoger. Noen unngår dem nesten helt, det kan være side opp og side ned der forfatteren forteller hva folk har sagt, men aldri selv lar dem si det. Og det finnes flere hundre siders manus som nesten bare er dialog.
Mine første noveller var et godt – men dårlig – eksempel på det første. Jeg kunne skrive ti sider uten at personene snakket med hverandre i det hele tatt. De tenkte desto mer …
I dag er jeg forhåpentligvis blitt dyktigere, men fremdeles kan dialogene mine lide under at de er for stive og kunstige. Hvordan jeg prøver å unngå det, skal jeg komme tilbake til lenger ned.
I år – som i tidligere år – gir Forlagshuset bort bøker til jul, til noen som sliter med å få julegavebudsjettet helt i havn. I fjor ble det gitt bort ca. 700 bøker, de fleste til barn. Totalt har vi sikkert gitt bort over tjue tusen bøker i løpet av forlagets snart ti år gamle historie, til barn, voksne, barnehager, skoler, Frelsesarmeen, Røde Kors osv. Det er en av gledene ved å drive forlag, for alle barn fortjener gaver til jul, og vi synes – selvfølgelig – at bøker er den beste gaven!
Veldig mange tekster som vi får inn på forlaget, er preget av ikke helt trenede skrivere som prøver å være litterære. De har kanskje lest bøker de har latt seg fascinere av, skrevet av noen av våre beste forfattere, og ønsker å skrive noe lignende selv. Det er forståelig, og jeg heier selvfølgelig på at folk strekker seg etter de beste. Likevel fungerer det sjelden helt bra …
Tirsdag 12. november besøkte jeg Nanset Sanitetsforening for å snakke om bøkene mine, og bakgrunnen for at jeg skriver om de temaene jeg gjør: Overgrep mot kvinner og barn, vold som skjer i hjemmet og utenforskap, mobbing og barnefattigdom. Det høres kanskje ikke så veldig muntert ut, men det er temaer jeg både brenner for, og synes er viktige å snakke om.
I tillegg er jeg medlem av Norske Kvinners Sanitetsforbund – om enn et litt «sovende» medlem foreløpig – og synes de bidrar til mange god formål jeg gjerne stiller meg bak. Det ble et hyggelig møte med lydhøre damer. Tid til kveldsmat, kaffe, boksalg og signering ble det også 🙂
Jeg tror at åpenhet kan hjelpe både meg og andre, og stiller derfor opp når media vil skrive om ansiktsblindhet. Så får jeg heller prøve å leve med å være «hu litt rare …» 😉 (Langt heller det enn overlegen) Denne gangen er det KK som har intervjuet meg om lidelsen.
Jeg prøver vanligvis å takle det med humor, det er tross alt verken dødelig eller fysisk smertefullt. Men det skaper ofte ubehagelige og pinlige situasjoner i hverdagen, både som privatperson, forfatter og forlegger, så jeg skulle svært gjerne vært det foruten. Jeg synes også at det er veldig leit å vite at jeg sårer folk når jeg overser dem, så vit at hvis jeg går rett forbi deg uten å hilse, så er det aldri fordi jeg overser deg med vilje! Jeg «bare» gjenkjenner deg rett og slett ikke.
Denne gangen skal jeg skrive om en feil jeg selv altfor ofte går i. Jeg gjentar meg selv. Om det er for å huske hva jeg selv skriver, om det er fordi jeg IKKE husker hva jeg selv akkurat har skrevet, eller om det er fordi jeg undervurderer leseren, skal jeg ikke spekulere i 😉 Men jeg – og veldig mange andre – går stadig i den fellen. Først lar vi karakteren vår tenke eller planlegge hva han skal gjøre eller si. Så lar vi ham gjøre eller si det. Og deretter, for sikkerhets skyld, forteller vi at han har gjort det.
Sukk …
Frank kom opp trappen, hun tenkte at hun skulle fortelle ham om det parfymeduftende brevet.
– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.
Han virket helt uinteressert, men tok imot brevet og kastet
det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest.
Hun så på ham forundret, var han ikke det minste nysgjerrig?
– Er du ikke nysgjerrig?
Han ristet på hodet.
– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen.
Han var tydeligvis ikke interessert. Hun trakk på skuldrene,
nå hadde hun i hvert fall fortalt ham om det.
Torsdag 24.10 var det «Leselyst»-arrangement på Larvik bibliotek, der jeg var invitert til samtale sammen med krimforfatter Frode Eie Larsen.
Foto: Line Gjørtz Larsen
Vi snakket om skriveprosessen, om deadlines og inspirasjon, om våre siste og kommende utgivelser og ikke minst, svarte på en rekke interessante spørsmål fra publikum.
Da er jeg tilbake fra varmen, og her kommer skriveøvelsen jeg lovet dere:-) Nedenfor finner du ett eksempel på en dialog.
Her kan dere kan teste om dere husker noe av de tidligere tipsene. Skriv om dialogen under. Prøv å gjør den så kort og direkte som du kan, uten at du mister noe av innholdet. Ta en titt på adverbene og adjektivene. Og adjektivene. Og eiendomspronomene …
Da har jeg for første gang stått på en kinoscene og sett meg selv på (skremmende) stort lerret👀 Takk til Liv Gade og Nils Melau som inviterte meg med på bokshow på Bølgen, der jeg fikk presentere meg selv og bøkene mine for en lydhør forsamling med Larvik kommunes seniorer.
🙂 Og ekstra gøy å se at bokinspiratoren framfor noen, Liv Gade, anbefaler flere bøker fra forlaget mitt ❤️💜❤️
Forrige gang lovet jeg dere egentlig en liten skriveøvelse, men siden dette er et kurs som blir til mens jeg skriver, har jeg utsatt den øvelsen til neste gang. Denne uken har jeg nemlig redigert et manus for en kommende forfatter, og der har det ikke vært like lett å nå fram med argumentene mine. Han var jo der, han vet hva som skjedde! I motsetning til meg som bare sitter med rødpennen og ikke skjønner noe. Sukk.
Derfor skal jeg denne gangen heller snakke litt om sannhet, kontra fiction.
I disse virkelighetslitteraturtider er dette et omfattende tema, og jeg kommer helt sikkert tilbake til det senere, etisk, moralsk, juridisk. Men i dag får dere en mer konkret tilnærming. For når jeg ber om endringer i manus fordi jeg synes scener er utroverdige eller kjedelige, får jeg ofte høre: – «Jamen, det var jo akkurat sånn det var! » Gjesp.
Drit i sannheten!
I en skjønnlitterær roman er det helt uinteressant om det du skriver er sant. Det er som er viktig er hva du greier å få leseren til å tro på.
Da jeg var liten trodde jeg til og med på «Teskjekjerringa …» Foto: Sylvi BergLes mer →
