Maline Lenita Vik skrev et godt og tankevekkende innlegg på Maddam.no om dilemmaene rundt egen klassereise. Innlegget ble plukket opp av Dagbladet, før debatten fortsatte i Klassekampen. Høyres Torbjørn Bøe Isaksen fortsatte tråden i Morgenbladet, der han fokuserte på de praktiske og økonomiske forskjellene som skaper klasseskillene og kalte bloggdebatten for en ”stafett i barndomsnostalgi.”
Jeg skrev selv et tilsvar på Madamm der jeg brukte min egen virkelighet som preferanse ( det er jo gjerne den nærmeste man har ) og føler meg derfor delvis truffet. Men bare delvis. For mitt hovedfokus var annen del av problematikken.
De forskjellige gruppenes gjensidige forakt for hverandre.
Og siden min egen bakgrunn, født inn i en sosialistisk familie, men tidlig kastet ut i en relativ blå virkelighet, har gitt meg anledning til å bli godt kjent med både forskjeller og likheter i flere ”klasser”, så er det selvfølgelig der jeg henter min virkelighetsoppfatning fra.
(Nå kan jeg dessverre? ikke skilte med kunnskap om hele spekteret, de aller rikeste er utenfor min virkelighet. Der deler jeg nok derfor massenes undring over slikt som Rimi-Hagens ”spar pengene på å skifte snipp-utspill” og Petter Stordalens elleville karnevalsfester. Om det er misunnelse eller fornuft som gjør at jeg må innrømme overklassefordommer, er ikke godt å si, noen sider av meg selv kan det være behageligst å ikke analysere. Men inviter meg gjerne på fest, Petter Stordalen, du er sikkert en helt ok fyr, du også…)
For det er de jo, de aller fleste. All righte folk. Jeg har levd mye av livet blant ”blåruss” og blåstemmende, jeg har noen av mine beste venner blant intellektuelle og røde. På begge sider har jeg møtt storartede, inkluderende og hyggelige mennesker. (Og noen få, stikk motsatte, men de har vist seg å være relativt jevnt fordelt på fargekartet.) Allikevel omgås de forskjellige gruppene sjelden. Istedenfor å sitte rundt samme bord og snakke sammen, sitter de oftere ved hvert sitt bord og snakker negativt om hverandre.
Skjønt slik jeg ser det, er det flere enn to grupper som strides. Det er ikke bare kulturell kapital og utdannelse kontra økonomisk kapital uten kulturell dannelse som skaper skillelinjene. Mange intellektuelle har penger, akademikere er ikke nødvendigvis fattige. Arbeiderklassen er ikke heller lenger hva den var, en rørlegger eller snekker kan raskt tjene mer enn en litteraturviter eller en journalist. Tidligere nevnte RimiHagen vokste opp som kjøpmannsønn, Stordalen ynder å skryte av å ha startet karrieren som torgselger. I tilegg har vi tilfeller hvor klassene ”mingler” med hverandre. Spesielt kunstnere og overklasse har lenge hatt felles glede av hverandre, mange kunstnere har mulighet til å drive med kunst nettopp fordi noen med mer velfylt lommebok liker det de skaper og representerer. Spetalens kone fotograferer på høyt nivå, antagelig trives hun derfor i flere sandkasser, både blant kunstnere og blant mannens rikmannsvenner. Ringnes samler på kalde damer, og selv om noen vil kalle hans annerledeshet for harry, så er han allikevel ikke uten kunstnerisk interesse og omgangskrets. Overnevnte Hagen er også i besittelse av store mengder kunst, derav Norges antagelig største samling homofile kunstverk.
( I den grad kunst kan være homofil, og uten å spekulere hva det måtte fortelle om Hangens foretrukne sandkasser. Deler av kunsten ville han for øvrig i sin tid dele med Larvik kommune, men den gang ei. Rikmannen Hagen skulle ikke komme her og komme her, da kunne heller kunsten mange av oss ville hatt glede av å se, forbli bak lukkede dører. Og slik ble det.)
For selv ikke i de tilfellene hvor de med intellektuell og de med økonomisk kapital har felles interesser, lar vi det helt forene oss. Det er noe negativt med dette å ha mye penger i Norge, selv når pengene bidrar til noe positivt. Det er et synspunkt både mange intellektuelle og mange i arbeiderklassen har felles, når folk blir for rike blir det straks noe suspekt ved dem. Bare de rike liker seg selv…
Kunst skal dessuten helst presenteres av kunstneren selv, og den kunstneren som dør ung og sulten har langt større sjanse til å bli trykket til de intellektuelles bryst, enn han som maler seg fet og rik. Slike som Odd Nerdrum og Vebjørn Sand blir møtt med en stor grad av skepsis, ikke bare kan de håndtverket, men de tjener også penger på kunsten sin. ”Kommersielt” er et ord med helt forskjellig valør, alt etter hvilket ståsted man har…
Selv vanker jeg blant en del forfattere, og også her er forskjellene påtagelige. I det en bok selger for godt, blir den straks i mange intellektuelles øyne også automatisk å regne som «dårlig». Det som er bra for ”folk flest”, er ikke godt nok for dem. Og det som er bra nok for de intellektuelle, er ”for fisefint eller spesielt” for de fleste. Forfatteren Ari Behn er vel for også et eksempel på outsideren som har kommet litt for langt på innsiden, Vi likte Askeladden før han fikk sin prinsesse, nå synes vi det er like greit at han ikke fikk halve kongeriket på kjøpet også…
Det eneste alle disse miljøene virkelig har til felles, er at de holder seg til sine likesinnede. De omgås helst de med samme sett verdier, med samme oppfatning om hva som er viktig for å leve et godt liv. På den måten får de bekreftet sin egen virkelighetsoppfatning og blir sjelden utfordret til etteranke. Lenita Vik skrev i sitt blogginnlegg mest om sine sosialistiske venners manglende respekt for personer fra høyresiden, folk lik dem hun selv har vokst opp med. Mange i kommentarfeltene følte seg urettferdig uthengt.
Jeg kan beroligere dem. Forakten går begge veier. Det gruppene ofte har felles, er det som skiller dem mest. En grunnleggende manglende respekt for ”de andres” valg og verdier.
De røde spekulerer i hvordan man skal knekke frp-koden, for dem er det uforståelig at det finnes noen som faktisk vil stemme FRP. Hvordan kan det ha seg at de virkelig ikke skjønner at det vil skape et kaldere, farligere og dårligere samfunn? Det er jo så innlysende! Hvor dum går det egentlig an å bli?
På den andre siden sitter de blå og undrer seg over at det går an å være så naive og godtroende som de er på den røde siden. Hvordan skal man overleve som nasjon, dersom man ikke holder styr på økonomien? Slipper inn flere innvandrere? Lar følelsene styre? De må være totalt naive…
De med kulturell kapital, ser ned på Cæsar-folket, disse med jevnlige harryturer til Sverige, som ikke leser annet enn Isfolket og Se og Hør. Som glor på reality på tv istedenfor å gå på teater, som foretrekker fotball og dansbandmusikk framfor ballett, kunst og klassisk musikk. Det går da ikke an å leve slikt?
Og de som er dagens arbeiderbevegelse, personen som går hver dag til en jobb han kanskje slett ikke elsker, men som skaffer mat på bordet og penger til tv-lisensen, han ser foraktfullt bort på kunstneren som ”leker seg gjennom livet og knapt nok har gjort et fornuftig arbeidslag, men som isteden kan franske boktitler, har klassekamp-sympatier og drikker altfor dyr vin.” Hva vet en slik en om det virkelige livet, egentlig?
De rikeste er opptatt av å bevare pengene sine, de mindre bemidlede er ofte vel så opptatt av de pengene de gjerne skulle hatt. De velbemidllede ser ofte på de som faller utenom som late og selvforskyldt ulykkelige. De intellektuelle / røde ser heller på dem som et resultat av vond barndom og feilslått kapitalisme, la oss ta litt mer fra de rike, så blir det penger til alle… (Med mindre de fattige er rumenske, da er det stadig flere i begge grupper som tar avstand, de er for mange og medlidenheten følger ofte landegrensene. Dessuten, hvis man er fattig bør man i det minste ha vett til å også være ydmyk…)
Pr. definisjon er de røde de varme og nære, de blå de kalde og upersonlige. Vi står i kø for å få hjelp av ”de varme hendene” i det offentlige helsevesenet. Når de samme legene og pleierne tar seg jobber i det private for å tjene penger og avhjelpe køene, blir de samme hendene brått beskrevet som kalde, og (den i hovedak røde) pressen gir oss historier om bestemor som er satt ut på anbud…
Dette er selvfølgelig satt på spissen, ting står ofte best der. Jeg har med vilje valgt å generalisere, og jeg vet at virkeligheten er mer nyansert. Mange av oss har ben i forskjellige leire, det finnes blå intellektuelle og røde rikinger. Verden er ikke svart/hvit. Men kjernen er viktig og riktig. Den manglende respekten gruppene føler for hverandre er reell. Og forakt er et dårlig utgangspunkt for forståelse. Uten forståelse forstår man verken frp-koder, venstresidens forkjærlighet for brutale regimer, eller tankegang som førte til tragedien på Utøya…
Å skape et slikt bevisst eller ubevisst fiendebilde kan nok bygge en gruppeidentitet og samhold innad i egen gruppe, men den gjør det så godt som umulig å kommunisere. Svakhetene de fleste mennesker har til å forsvare sine egne valg, til å ønske å framstå som minst like verdifull som alle andre, gjør at man heller dyrker sine forskjeller enn å komme hverandre i møte for å finne ut hvilke ønsker, utfordringer og behov man faktisk har felles.
For det er selvfølgelig det meste. De fleste av oss har hatt tilnærmet samme skolegang i minst ni år. Vi ferier de samme høytidsdagene, spiser mye av den samme maten, heier på de samme idrettsheltene, ser en del av det samme på tv. Noen av oss gifter på tvers av klassene og oppdager at den andres annerledeshet ikke nødvendigvis skyldes idioti, hvis man heter Vigdis Hjort skriver man bok om å møte seg selv i døra…
Det er uansett dumt å sette folk i bås, det er flere likheter mellom Blindernstudenten og jenta i kassa på Rema, enn det er motsetninger. Begge ønsker seg et godt liv, et fint sted å bo, snille barn og fred på jord. En rikmannsfrue kan godt ha fornuftige meninger om å holde seg i form, selv om hun har aupair hjemme, jenta i Rimikassa studerer kanskje sosiologi på nett og Stordalen leser visstnok dikt på senga. Og unnskyld Hagen. Du har sikkert rett. Hvis man kjøper så dyre skjorter som du gjør, er det sikkert lurt å bytte snipp istedenfor hele skjorta…
Nøkkelordet er respekt. Lyst og evne til å lytte. Vi trenger ikke å være enige, men først når vi skjønner hvorfor andre tenker som de gjør, kan vi være til hjelp for hverandre. Skaffe felles plattformer som gjør utrykk som klassereise meningsløst. Og kanskje bruke forståelsen til å minske de forskjellene som vi fremdeles har i Norge i dag. Barna som faller utenom, minioritetene vi er for dårlig på å inkludere, øke respekten for viktigheten av ufaglært arbeid. Slik at vi virkelig blir et samfunn med like muligheter for alle.
PS.
(En sjelden gang hender det jeg har magesjau. Jeg hater det. Aldri føler jeg meg mindre, mer pysete, jeg blir nesten like dårlig som en hvilken som helst syk mann. Og jeg vet ikke når det oppsto, men av en eller annen merkelig grunn finner jeg da trøst i å tenke på Kong Harald. Som vel også en og annen gang i løpet av sin kongelige tilværelse har vært utsatt for det samme, han er tross alt stadig på reisefot. Og han har neppe følt seg særlig bedre enn det jeg gjør i en slik situasjon. Altså kongen og jeg. Med magesjau. Stort likere er det vanskelig å bli. Da hjelper det verken med litterære preferanser, pappa fra Oslo Vest, eksamenspapirer eller penger på bok. Jeg tror ikke det hjelper at hans toalett er vakrere enn mitt heller. Magesjau er likhet i praksis.
Uten at jeg med det skal foreslå at vi alle skal samles over samme doskål. Men kaste en del av fordommene og forakten i skåla, det kunne nok mange av oss med fordel ha gjort. )
Myriam H. Bjerkli 