Første gangen jeg husker å ha ledd med bismak av dårlig samvittighet var under Jespersens avslutningsmonologer i Torsdagsklubben. Noen av dere er kanskje så gamle at dere husker dem. Der Jespersen blant annet stadig moret seg med å harselere med Bondeviks psykiske problemer. Og ikke minst med faren til Mette-Marit, en syk, eldre mann som fikk gjennomgå på det groveste, utelukkende fordi at datteren hadde funnet seg en kongelig kjæreste.
Jespersen vad drivende god. Og drivende ond. Jeg lo. Og jeg skammet meg.
I Torsdagsklubbens tid var slikt unntaket, i dag er det helt vanlig. TV og radio er fulle av humoristiske innslag der noen blir hengt ut, det rammer like gjerne den femten år gamle rosabloggeren som reelle maktpersoner. Alt er lov, så lenge noen synes det er gøy …
- Hei lille Kari, hva har skjedd. Hvorfor gråter du?
- Fredrik tegnet meg i dag, og han viste det fram til alle de andre i klassen. Og så lo de.
- Tegnet? Er ikke Fredrik ganske flink til å tegne, da?
- Jo, men han tegnet meg naken …
Se for deg situasjonen. Den yngste datteren din kommer gråtende hjem fra skolen. En gutt hun har kranglet litt med tidligere, har tegnet henne og seg selv i en seksualisert situasjon. Det lignet riktignok ikke helt, men nok til at alle kunne se hvem det skulle forestille. For å være helt sikker hadde han dessuten skrevet navnet hennes i en boble med en pil rettet et sted over de nakne puppene. Tegningen var blitt sendt rundt i klassen, og alle hadde ledd.
- Ja men, sa du det ikke til læreren?
- Joda, hvisker Kari. – Og han prøvde å skjule det, men han lo litt han også. Du vet, Fredrik er ganske flink til å tegne.
- Ja, ja, sier du kanskje. – Hvis læreren lo, så var det sikkert ikke så ille. Litt må vi jenter tåle, vet du.
Dagen etter kommer sønnen din hjem fra skolen, han er tydelig sur.
- Hva er det nå da, sier du engstelig og stryker tenåringssønnen din forsiktig over ryggen. Han er åpen homofil, kjæreste med Jan Thomas på videregående, og du vet at det hender han blir ertet.
- De på videregående hadde teaterstykket på skolen i dag, forteller han. – Og de laget en sketsj på meg og Thomas. De holdt narr av meg fordi han er fem år eldre enn meg og lot som jeg var en liten baby som brukte smokk og måtte legge meg før barneteve…
- Ja, ja, sier du. – Men kjære Christoffer, du må da skjønne at det bare er humor? De har jo rett, Jan Thomas er jo mye eldre enn deg …
Neste dag kommer den andre datteren din gråtende hjem.
- Hva er det nå da?
- Læreren kalte meg dum. Hun sa jeg var en blond bimbo og …
- Jaja, kjære Vendela. Du burde nok ikke stilt opp som modell for det kjøpesenteret allikevel, det er aldri lurt å stikke seg fra, vet du. Du skjønner vel at du må tåle slik, du som er så pen?
Synes du som meg, at moren er ganske ufølsom her? Eller synes du at disse barna må tåle såpass, at de like gjerne kan venne seg til det?
For alle historiene er hentet fra den virkeligheten barna våre skal vokse opp i. Det eneste som ikke stemmer er at barna som mobbes er blitt voksne. Og det foregår riktignok ikke i skolegården, men på TV. Og disse eksemplene er bare noen få av veldig mange flere, de er antagelig ikke engang de verste. Og de som ler, er ikke klassekamerater. Det er deg og meg og noen hundretusen til.
(c) Kari-Mette Astrup
Det er mulig de må tåle å få høre det, disse som «stikker seg frem», om enn bare i kraft av å forelske seg i feil person. Men veldig mye av det vi kaller humor i dag, er ting som ville ha fått enhver god forelder til å reagere med vantro og sinne dersom det hadde skjedd med eget barn i skolegården. Og det har ofte veldig lite med hva personen egentlig er kjent for, de blir hengt ut som personer, det går sjelden på sak. Så hvorfor mener vi at dette er totalt feil i skolegården, men helt riktig, ja til og med kjempemorsomt, på større arenaer? Og hva slags forbilder gjør det oss til?
Er det det vi vil lære barna våre? At det er greit å mobbe to av jentene i klassen, fordi foreldrene deres har penger? At vakre jenter bør tåle å få høre at de er teite, slik at de ikke tror at de «er» noe? At de kan dele og skrive hva de vil under bildet av klassens tjukkeste på Facebook? Og hvis klassens sprekeste jente prater høyt om trening og går i tights, er det greit å sende rundt en tulletegning til alle de andre i klassen, der hun blir tatt bakfra av en klassekamerat?
Men de fleste av oss er selvfølgelig ikke som denne moren. Isteden trøster vi barna, ringer læreren, forlanger et møte med skolen. Vi setter oss foran dataen og logger oss inn på Facebook, skriver et engasjert innlegg mot mobbing. Før vi blar videre og ler høyt og trykker «like» under bilde av ei tydelig forvirret dame på handletur med halve puppestellet hengende nedenfor t-skjorten. Skriver en morsom kommentar under bilde av ei altfor tjukk dame som prøver å presse seg inn i en altfor liten bil, deler ett innlegg som holder narr av hårsveisen til Donald Trump. Slår på tv-en og ser deltagerne i Farmen krangle, skriver en kommentar på Twitter om at den største dusten fortjener å bli kjeppjaget, at Aune Sand er en så selvgod og forferdelig fyr at både han og boka hans- som du riktignok ikke har lest og aldri har tenkt å lese – bør flytte fra landet og aldri vise seg mer, før vi avslutter kvelden med underholdnings-programmet «Det svakeste ledd» på NRK.
Vi kaller det humor. Og jeg er ingen engel, det hender jeg ler, jeg også. Men ettersmaken er allikevel vond og jeg tenker at grensen mellom humor og mobbing er blitt så hårfin at den er vanskelig å få øye på. Tidligere var det slik at hvis humor og satire gikk utover personer, så ble det sparket oppover. Mot makta og maktpersoner. I dag sparkes det vilt.
***
Tidligere publisert i Bomagasinet nr. 2 / 2015
Myriam H. Bjerkli 