Bokelskere.no er et godt besøkt nettsted for nettopp bokelskere. Der har de en liste over mest populære bøker akkurat nå, som jeg ikke vet noe om hvordan de regner ut, det har i hvert fall ingenting med salg å gjøre 😉 Men allikevel, akkurat nå ligger jeg på andreplass på listen: «Populære bøker nå.». Rett under Jo Nesbø og Tørst. Hakket OVER Jussi Adler.
Jeg tror det knapt når jeg ser det:-) (Og måtte forte meg å poste listen før Linerla mi daler nedover igjen.-)
Vidar Andersen i Fjes TV har laget promotraileren til boken Lille Linerle. Jeg er veldig fornøyd og synes Vidar har greid den vanskelige balansegangen med å få fram bokas dystre stemning, uten å gjøre det altfor skremmende! Allikevel, filmen er nok ikke egnet for sarte sjeler…
( Klikk nederst i høyre hjørne for å se den i fullskjermmodus. Og husk lyd…)
I tidligere innlegg så lovet jeg å komme med noen tips på hvordan en forfatter selv kan bidra til å selge egen bok. Underveis har jeg fått mange tilbakemeldinger og spørsmål, og en del av dem vil jeg komme tilbake til i senere blogginnlegg. Men et gjennomgående tema er såpass viktig at jeg lar det «snike» i køen. Dere har nemlig veldig forskjellige tanker om hva som er suksess. Så hva er målet ditt? Hva slags forventninger har DU? Hvor mye må du selge for å føle at du har lykkes?
Dette var jeg virkelig ikke forberedt på. Normalt er jeg en balansert, rolig og kanskje litt reservert person. Vanligvis forberedt på det verste, dyktigere til å takle sarkasmer enn skryt, og med relativt små forventninger til at folk rundt meg skal interessere seg for meg og mitt. Jeg både vet og skjønner at folk stort sett er opptatt av seg selv og sine egne liv, så hvorfor i alle dager skulle de være det? Men nå…
Nå er jeg overveldet. Rørt. Nesten ordløs. Og først og fremst: glad.
Sandefjord Blad har skrevet om Lille Linerle og handlingen fra nærmiljøet.
Sandefjord Blad mars 2017
Andre del om forlagsliv og forfattertips: Spill med de korta du har.
Siden jeg publisert mitt første innlegg i serien om forlagsliv og forfattertips, har jeg fått mange sms, mail og meldinger fra forfattere og skribenter. Mange av dem ganske sinte og bitre. Det er tydeligvis mange av dere som har sterke meninger om forlagsbransjen. Og da normalt ikke om slike småforlag som mitt, vi snakker her i hovedsak om de 3 – 5 store.
Og la meg først understreke, jeg er slett ikke uenig i mange av synspunktene. Jeg er helt enig i at det er usunt at noen få aktører har så godt som all makt, og sitter på alle sider av alle bord. MEN det er ting man ikke får gjort noe med, og i mine øyne er det da langt bedre å prøve å spille med de kortene man har fått utdelt, enn å sette seg i en krok og furte fordi forlagsverden – akkurat som resten av verden – ikke er en rettferdig plass.
Vil du selge boken din må du gjøre det under de forholdene som rår, uansett hvor urettferdig du føler at det er. Det å la deg irritere og opphisse over at det er noen andres bøker som ligger i stabler på bordet, istedenfor dine egne, hjelper deg ikke til å selge bøker. Det å rase mot systemet, mot bokhandlerne, mot forfatterkollegaer som tjener bedre enn deg, hjelper deg absolutt ingenting. Det kan tvert imot gjør ting vanskeligere. For hvor stor sjanse er det for at bokhandleren du har tenkt å besøke i morgen tar imot deg med åpne armer, når de skjønner at det var du som skrev hatbrev om det udugelige bokhandlernettet på sosiale medier dagen i forveien? Hvor stor sjanse er det for at forfatterkollegaer vil snakke varmt om boka di – uansett hvor godt de liker den – hvis du dagen før har beskyldt dem for å være egoistiske og grådige? Og – hvis man skal være ærlig – hvor stor sjanse er det for at du – dersom du selv skulle bli en av de mestselgende forfatterne – vil takke nei til at forlaget og bokhanderkjedene satser stort på akkurat deg?
Det er altså ingen vits i å fortsette å sende meg flere mail om hvor urettferdig bransjen er, jeg kommer uansett ikke til å bruke energi på å irritere meg over det. Som liten forlegger og forfatter skulle jeg selvfølgelig ønsket deler av systemet annerledes, men det er opp til politikerne våre å få det endret, og jeg har absolutt ikke noe ønske om å skjelle ut kollegaer. Tvert imot så heier jeg på dem som får det til, være seg andre småforlag, bokhandlere eller forfattere. Det er mange dyktige bokhandlere der ute, som lever og ånder for bøker, og gjør sitt beste for at både småforfatterne og egen butikk skal overleve. Det er mange godt selgende forfattere som er flinke til å framsnakke kollegaer som ikke selger fullt så godt. Det finnes mindre forlag som gjør det bra. Det skal vi være takknemlig for. I alle bransjer trenger man noen fyrtårn, noen som får det til, noen man kan lære av. Noen som viser at det faktisk ER mulig å lykkes. Dessuten, romslighet og beundring er uansett mye hyggeligere følelser enn gjerrighet og misunnelse. Både for en selv, og for andre …
***
Forlagsliv og forfattertips skal bli en serie med ukentlige innlegg. Her blir det tips om boksalg, skrivetips, erfaringer fra egen forlegger og forfatterhverdag og annet som jeg tror kan interessere deg som skriver. Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)
Foto. Finn Bjurvoll Hansen
OG – mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle:
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.
– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.
***
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
Første del i serien om forlagsliv og forfattertips. Denne gang: Hvordan man IKKE får solgt bøker.
Mange tror at idet man har rettet siste skrivefeil og sendt boken til trykkeriet, så er jobben gjort. At man da kan lene seg tilbake og vente på en storm av journalister og anmeldelser, mens bokhandlerne fyller hyller og bord med nettopp deres bok. Så rosenrød er dessverre ikke virkeligheten, med mindre man da heter Jo Nesbø. Og det er det vel bare en som gjør …
Isteden er det kanskje da den tøffeste jobben begynner. Den introverte skriveren må legges på hylla, lengst inn, og den indre selgeren må fram. I den grad man har noen. Det er ingen bok som selger seg selv, leserne må få vite at den er der, og den jobben gjør dessverre verken bokhandlerne eller forlagene på egenhånd. Selv mellomstore forfattere på de største forlagene må selv være aktive i promoteringen av boken sin, dersom de skal håpe på salg. Gjør de ingenting, skjer det i de fleste tilfeller ingenting. Boken dør, og både forlag og forfatter blør. Så enkelt og så vanskelig.
Så hva kan man gjøre?
Siden jeg driver et forlag som gir ut cirka 60 bøker i året, så vet jeg litt om hva som fungerer. Og dessverre enda litt mer om hva som ikke fungerer. La oss begynne med annonser…
Annonser nytter sjelden. Vi kjørte to helsider i Dagbladet to lørdager før påske et år. Flere bøker, deriblant en krimpocket med noen av norges mest kjente forfattere på coveret. Dagbladet regnes jo – i hvert fall av mange – fremdeles som en kulturavis. Påske er jo krimtid. Det burde jo ligge an til et godt resultat? Den gang ei. Jeg tror vi solgte seks pocketbøker, og vi er ikke engang sikre på at salgene kom på grunn av annonsene i Dagbladet …
Men vi ga oss ikke så lett. Kanskje vi ikke spisset annonsen nok? Kanskje det bare gjaldt å finne rett bok til rett media? Vi gir ut en del «alternative bøker», de burde da passe bra i alternativbransjens «eget blad», Medium? Vi prøvde først med en liten annonse. Null salg. Kanskje vi var for gjerrige? Hva med å annonsere i det nummeret som kom ut før Alternativmessen, i tidobbelt opplag? Denne gang gikk vi for en helside i bladet deres, og bannerannonse på nettsiden.Samme nedslående resultat. Null salg.
I tillegg har vi forsøkt en rekke småannonser i diverse media, både i forbindelse med signeringer, lanseringer og generelt salg. Jeg tror dessverre ingen av dem noen gang har tjent seg inn. Annonser er tydeligvis ikke veien inn på boklistene…
Hva da med annonser på nett? Til og med der bokfolket er? På bokbransjens egne nettsider, en side som averterer med at alle bokhandlere er der inne minst femten minutter pr dag? Godt mulig at det er sant, men våre annonser fattet de i hvert fall ikke interesse for. Gode bøker og gode annonser, men ingen kjendisnavn. Da tapte vi nok under bokhandlernes jakt etter siste nytt om Nesbø, eller hvilken annen kjent forfatter de nå var på leit etter.
Bannerannonser, sideannonser, vanlige annonser. Vi har prøvd det meste, på mange forskjellige steder der vi har tenkt at vi kan nå målgruppene våre. Det positive med det er at det ser pent ut på nett og at forfatterne føler at vi gjør noe for å fronte dem. Men økonomisk? Vi kunne langt heller tatt dem med ut og spandert en bedre middag på dem, da hadde vi i det minste blitt mette…
Vi lever jo i en digital verden, Facebookannonser er kanskje nøkkelen? Ja, tja og kanskje nei. Vi får ofte det ønskede antall klikk på annonsene men mange klikk er dessverre ikke ensbetydende med mange salg. Nå koster ikke Facebookannonsering all verden, så for all del, det kan være verdt å prøve, jo bedre bok, jo større sjanser. Når vi har salg i nettbutikken vår, slik som akkurat nå under Mammutsalget, merker vi at Facebookannonsering øker salget. Men i nettbutikken finnes det flere hundre bøker å velge mellom, så hvis en leser først er innom, så er sjansene store for at hen finner noe som faller i smak. Som fersk forfatter har du antagelig bare en eneste bok, og vi har flere dyktige forfattere som på eget initiativ har annonsert for sin egen roman. Dag ut og dag inn. Uke etter uke. I et år. Uten at vi overhode kan spore det på salget. Så generelt er nok heller ikke Facebook noen quick fix som gjør jobben mens forfatteren kan lene seg tilbake, nippe til rødvinen og skrive på sin neste bok.
***
Konklusjonen på denne første delen av serien om forlagsliv og forfattertips, er nok enkel. Ikke bruk penger på annonser med mindre du har råd til å tape dem. For det er mest sannsynlig akkurat det du kommer til å gjøre …
Så hva er det som nytter da? Det hjelper definitivt å eie en bokhandlerkjede eller flere, slik de største forlagene gjør. Men dersom du – som jeg – ikke er helt der, så finnes det faktisk et og annet som i det minste kan hjelpe salget et stykke på vei. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. ( Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)
Foto. Finn Bjurvoll Hansen
OG – mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle.
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.
– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.
***
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
