Noen forfattere synes researchen er det morsomste med skrivingen. Jeg er dessverre ikke en av dem, og det er kanskje en av grunnene til at jeg har lagt handlingen, i både krimbøkene og ungdomsbøkene mine, på steder jeg tror jeg kjenner. Jeg utsetter i tillegg gjerne researchen litt for lenge, og da kan man fort få seg en overraskelse.
I min kommende bok – Engelens fall – var det for eksempel meningen at politiet skulle finne et lik nedenfor en rasteplass i en skråning ved den elven nedenfor motorveien som fører inn til Larvik.
Dette er året jeg virkelig har tenkt å sette av tid til å lese. Dermed vil det også fra tid til annen dukke opp bokanmeldelser av bøker jeg har likt og har lyst til å tipse andre om. Nå kan neppe den første boken lest i år, sies å være av den ukjente sorten. Forfatter Romy Hausmann har allerede gjort en brakdebut med romanen Elskede barn i mange land, og Norge ser ikke ut til å være noe unntak. Jeg skjønner hvorfor!
Da jeg startet å skrive denne serien, hadde jeg tenkt å ta med et par barndomsbøker, før jeg fokuserte på voksenbøkene. slik blir det ikke. Når jeg tenker tilbake, er det bøkene jeg leste som barn, som har satt de dypeste sporene, kanskje fordi jeg leste mer med hjertet enn med hjernen, den gangen? Eller bare fordi jeg var lettere påvirkelig? Jeg mener uansett at barnebøker er den absolutt viktigste litteraturen. Greier du få barnet ditt til å bli glad i bøker, så har du gitt det en gave det kan få glede av hele livet. Det er ikke så mange andre gaver som varer så lenge …
Barndomsminnene mine er sterkt knyttet til bøker. Jeg kunne allerede lese da jeg begynte på Blommenholm skole som seksåring. Moren min jobbet mye og vi flyttet ofte, men bøkene fulgte trofast med uansett hvor vi var.
Denne gangen skal jeg ikke nevne en bok, men en hel serie. Eller, mange serier, faktisk.
I denne «episoden» har jeg blitt sju, åtte år. Jeg hadde nylig flyttet til Asker, gikk i annen klasse på Drengsrud skole. Der hadde jeg foreløpig ikke fått noen venner og en frøken som slett ikke var glad for å ha fått en slik gjøkunge ( eller lausunge, som hun yndet å kalle meg ) inn blant alle de langt mer tilpassede Askerbarna. Hjemme hadde jeg en sliten, utearbeidende mamma, en i beste fall fraværende musikantstefar med mer enn et svin på skogen. På skolen var frøken sarkastisk og negativ til alt jeg gjorde, og når frøken mislikte noen i den alderen, fulgte klassen etter.
Dette merkelige året har på mange måter føltes temmelig dødt og bortkastet, i hvert fall når det kommer til forfatterdelen av livet mitt. Lanseringen av Djevelens yngel ble avlyst, de fleste foredrag og boksigneringer forsvant ut i det blå, eller rettere sagt: ut i det grå. Slukt av coronanyheter, virusfrykt og Trump.
Likevel, helt på latsiden har jeg ikke ligget. I tillegg til vanlig forlagsjobbing og delvis journalistvirke, har jeg fire håndfaste bevis på at 2020 tross alt finnes. En krimbok, tre nyskrevne noveller. I tillegg er jeg godt i gang med neste krimbok som er planlagt utgitt juni 2021, jeg har noen flere noveller i støpeskjeen, pluss et par spennende småprosjekter jeg bedriver i foreløpig hemmelighet.
Jeg har derfor lite å klage på, jeg er blant de heldige. Fremdeles frisk og usmittet, med mat i kjøleskapet og en jobb å gå til. Mange er dessverre langt verre rammet av pandemien, syke eller ensomme, arbeidsledige og blakke. Noen er døde, noen har mistet noen. Være seg smått eller stort, dette har vært et «annus horribiles» for de fleste av oss.
Jeg krysser derfor fingrene for et helt annerledes og langt bedre 2021 for oss alle, uten nyhetenes daglige smitteoppdateringer og triste sykdomshistorier. Og ikke minst: At jeg igjen kan reise rundt og møte leserne mine!
Jeg fortsetter med nok en barnebok. Frendeløs, skrevet av den franske forfatteren Hector Malot. Jeg leste den da jeg var rundt sju år, og det var første gang jeg forsto at barn kunne selges …
Boken handler om den foreldreløse Remi som da han var bare åtte år ble solgt til gatemusikanten Vitalis fordi pleiefaren hans ikke ville fø på ham lenger. Bort, ut, vekk med ham. Tjue franc var prisen for et hittebarn den gangen. Remis var likevel heldig, Vitalis var ingen slem mann. Tvert imot, etter hvert blir han som en far for Remis. Sammen med tre hunder og en ape vandrer de gjennom både Frankrike, Italia og Sveits mens de opptrer for publikum i håp om å få noen slanter til mat.
Handlingen foregår på slutten av 1880-tallet, men den føltes likevel ikke fremmed for sju år gamle meg. Remi var bare ørlite eldre enn jeg var, og jeg levde meg totalt inn i slitet hans. Ønsket om frihet, å finne moren sin, kunne leke istedenfor å arbeide. Behovet og drømmen om en kjærlig familie, noen som var bare hans, noen som elsket ham. Jeg lot mer opprøre av ondskapen og urettferdigheten han møtte underveis, og fascinere over hvor dyktig han etter hvert ble i løpet av de to årene han reiste rundt med Vitalis. Han ble smart og slu, og lærte seg både å lese, skrive, synge og danse, streetsmart ville vi antagelig kalt ham i dag.
Julehefter hører julen til, og denne julen finnes det også et hefte beregnet på krimelskere. Julekrim 2020, utgitt av Capitana forlag og redigert av redaktør og forfatter Tom Egeland. Jeg var så heldig å bli invitert med, og mitt bidrag er novellen «Reddet.» En positiv tittel, i det minste … 😉
Dagbladets Cathrine Krøger har anmeldt både dette og de fleste andre juleheftene utgitt i år. Hun lander på terningkast fire og kaller novellen min for duggfrisk og fin.
Hvis DU liker krimnoveller og har lyst til å se om du er enig med anmelderne, så kan heftet kjøpes både i dagligvare og bokhandlere.
Her vil jeg framover dele noen av leseopplevelsene mine med dere. Bøker jeg har likt. Bøker jeg har elsket. Kanskje også bøker jeg har hatet? Viktige bøker, triste bøker, spennende bøker … Bøker som på ulike vis har formet og påvirket meg. Noen av innleggene blir lange som dette. Andre langt kortere. Og i tillegg til bøkene vil dere også få glimt av minnene og følelsene de vekker når jeg tenker tilbake. Stedene jeg leste dem. Utviklingen fra barn til voksen leser.
Jeg må likevel advare dere, når jeg ser gjennom den foreløpige listen med bøker; den er ganske mørk. Trangen til å grave meg ned i det dystre, har tydeligvis fulgt meg helt fra jeg lærte å lese som femåring. Men jeg ser også en annen ting når jeg leser titlene. Bøker betyr noe. Det finnes et sitat som sier at «pennen er viktigere enn sverdet.» Jeg er usikker på om jeg skal strekke det så langt, de fleste revolusjonerende endringer har dessverre også handlet om vold, makt, krig. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det skrevne ord ER viktig. Det KAN faktisk forandre liv, og det har definitivt påvirket mitt. I noen tilfeller, kan bøker faktisk forandre verden …
Har du lest bøkene mine? Kanskje du har lyst til å gi dem bort i julepresang? Det er vanskelig å reise rundt å signere for tiden, men jeg har noen få igjen på eget lager. Sender du meg en melding på myriams@online.no, så skal du få et godt tilbud. Og jeg signerer selvfølgelig gjerne til deg eller den du måtte ønske
Tidligere har jeg vært med å arrangere litteraturfestival i Stavern og Larvik, en festival som hadde en rekke store navn på programmet og både var besøkt av statsminister Erna Solberg og Kulturminister Trine Schei Grande.
Den rakk å feire femårsjubileum før coronaen gjorde at det ikke ble noen festival i år. Nå er vi i gang igjen!
2-3 juli neste år blir det festival på Trudvang Gjestegård i Larvik. Denne gangen en ren krimfestival, med hovedfokus på de mange krimforfatterne i Vestfold og Telemark.
Det blir bokbad, krimquiz, utdeling av krimpris og mye annet spennende. Forfattere som Anne Holt, Jørn Lier Horst, Frode Eie Larsen, Merete Junker og Lene Lauritsen Kjølner har allerede takket ja til å delta. Meg finner du også der, både på og bak scenen 😉
Egentlig skulle jeg ha besøkt dem i april, men det tok et halvt år fra Djevelens yngel ble utgitt til jeg fikk snakket offentlig om boken for første gang.
Det skjedde på Inspiria senter ved Sarpsborg, etter invitasjon fra Leseselskapet Borg. Et flott senter og en hyggelig gjeng damer, en strålende kveld som jeg har ventet på i et halvt år!
Og i tillegg til å holde foredrag, fikk jeg også møte noen kjempestore dinosaurer 🙂
Noen ting er heldigvis (nesten) som normalt. Lørdag deltok jeg på Hagefesten i Tønsberg, både som forfatter, forlegger og bokbader. Første seanse var kl. 13.00, der jeg skal på scenen sammen med to andre dyktige krimforfattere, Merete Junker og Frode Eie Larsen.
Litt senere, kl. 15.00, bokbadet jeg Kurt Aust og Jørgen Brekke som begge er aktuelle med bøker i høst.
Deretter bivånet jeg fire av «mine egne» forfattere bli bokbadet av Frode Eie Larsen.
Noen forfattere later som om anmeldelser og tilbakemeldinger ikke betyr noe for dem. Jeg er ikke akkurat der … Tvert imot, jeg kan knapt få sagt hvor glad jeg blir når jeg får hyggelige tilbakemeldinger. I disse dager er bokhøsten er over oss og alle de store navnene stormer fram, mens jeg fryktet at min Djevelens yngel fremdeles hang igjen i coronasørpa fra mars. Usynlig, ferdig og tapt, druknet i haugen av alle de store forfatterne jeg deler forlag med. Horst, Egeland, Fjell, Jæger, Lindell, for å bare nevne noen av de største. Djevelens yngel blir ikke mer enn en liten parantes i denne sammenhengen.
Men små mirakler kan likevel skje! For jammen er det ikke noen bokanmeldere som fremdeles leser den der ute, blant annet Bokblogger.com – Og han gir den terningkast SEKS!
Du kan lese hele anmeldelsen på bloggen hans her, den er kjempefin 🙂 Men jeg MÅ få dele et sitat! Mulig det sier noe om kostholdet mitt, men det tror jeg er den mest sjarmerende beskrivelsen jeg noen gang har lest om bøkene mine:
«Å lese denne boka er som å ete favorittchipsen. Ein jafser i seg og når ein oppdag at det nærmar seg slutten, forsøker ein å holde litt igjen, men det ender med at ein gafler i seg resten før ein får sukk for seg. Slik er det også med denne boka. Tid og sted forsvinn som dugg for solen.»
«Djevelens yngel» skulle lanseres 12 mars. De fleste vet hvordan det gikk, det var dagen Norge ble stengt ned. Lanseringen gikk dunken. Folk våget seg sjelden i bokhandelen, og de som dro dit kjøpte oftest spill eller puslespill… Boksalget stupte, og forlaget jeg driver hadde grundig nedgang i både mars, april, mai og juni. Selv mistet jeg fullstendig konsentrasjonen. Istedenfor å skrive satt jeg å googlet antall smittede og døde i Kina og Italia… I tillegg fant jeg trøst i stadig flere grønne planter … 😉
Heldigvis har ting endret seg. Selv om smitten er på vei oppover igjen i Norge, har skrivelysten kommet tilbake, blomstene trives og i juli omsatte forlaget mitt faktisk for mer enn juli i fjor. I tillegg har jeg fått en rekke hyggelige tilbakemeldinger, både på bok og forlag, som har gledet meg stort. Jeg krysser fingrene for at fortsettelsen blir like hyggelig. )
(Og full så dystert som overskriften i avisene her kan tyde på, var det dog ikke. Jeg var aldri inne på tanken å gi opp, verken forlagsdrift eller egen skriving. )
Det var så hyggelig på boksignering i Sandefjord forrige fredag, så jeg gjør et nytt forsøk allerede til fredag. Denne gangen på Ark Hvaltorvet. Jeg håper å se deg, enten du vil kjøpe bøker eller bare slå av en prat!
