Sommerkroppen 2017

Straks de siste julekakene er spist og ribbefettet tørket fra munnvikene var de i gang. Alle ukebladene, avisene og magasinene som skal slanke oss. Slik blir du i kvitt julekiloene, slank av deg ribbefettet, kom i form til sommeren. Men i januar hadde jeg jo kjempegod tid, ikke sant?
Og dessuten, man skal jo ikke kaste mat, og Delfiakaka var nesten urørt, kokosmakronene altfor gode til å kastes, sjokoladeesken nesten urørt etter nyttårsfesten. De som skapte utrykket « jula varer helt til påske», hadde nok akkurat som meg, forkjøpt seg litt før jul. Og i år kom påska i tillegg ekstra seint. Med påske-egg og lammelår og hvitløksgratinerte poteter. Forsettene om et nytt og bedre liv druknet et sted i smågodthyllene til Europris. 4.90 pr hekto, hvem kjøper knekkebrød og appelsiner da?

Men når vårsola begynner å gi løfter om varme dager og mindre klær, da kan man ikke utsette det lenger. Det er straks 17 mai og selv bunaden blir i overkant våget, når alt sprenger, tyter og flyter under både bluse og serk. Prosjekt sommerkroppen 2017 er allerede langt på etterskudd, så nå er gode råd – bokstavelig talt – dyre. For heldigvis har både Dagbladet, glansede magasiner og Facebookreklamen hjelp å komme med. For bare noen skarve hundrelapper tilbyr de å hjelpe oss med å gå ned ti kilo på like mange dager, illustrert med flotte før og nå bilder av Margaret fra Ørsta som gikk ned 37 kilo ved hjelp av søte piller fra Lurium as. Og når tiden er knapp, lar vi oss gjerne bedra, selv om vi egentlig vet, både før og etter og foran og bak, at det eneste som blir slankere er lommeboka. Og akkurat DEN har vi vel egentlig aldri hatt noe problem med å slanke, og det til og med helt på egenhånd …

Men hvis vi ikke vil – eller kan – betale, så ha vi jo alltids Google. Vår alltid tilstedeværende venn når diagnoser skal stilles og problemer skal løses. Når jeg søker på Sommerkroppen 2017 på Google kommer det opp 33 000 treff og uhorvelig mengder med bilder. «Få sommerkropp på fire uker», «Tren deg til bikinikropp,» «Ned ti kilo på ti dager.»
Undersøkelser viser at de aller fleste kvinner – og også ganske mange menn – har følt eller føler at de er for tykke. Uansett alder, bosted eller utdanning. Når det kommer til slankepress, så er vi alle SV-ere, det er det nærmeste vi nordmenn kommer likhet for alle, uansett hvor på kroppen fettet måtte være fordelt. Derfor har også de fleste av oss, minst en eller annen gang i livet, forsøkt å slanke seg. Dessverre så vet man også nå at de fleste som lykkes i å slanke seg, oftest går ganske raskt opp i vekt igjen. Mange av dem går også opp litt mer enn de gikk ned. Og så er det på`n igjen …
Slanker vi oss rett og slett feite? Er kanskje den beste slankekuren, å aldri noensinne begynne å slanke seg? Akkurat DET sier selvfølgelig verken magasiner eller slankeeksperter noe om, da hadde det jo blitt magre kår, for både dem og lommeboka deres …

Når jeg ser på gamle bilder, så hender det i hvert fall at jeg undres. Både på hvorfor jeg begynte å slanke meg, og på hvordan jeg hadde sett ut i dag, dersom jeg ikke allerede i sekstenårsalderen hadde begynt å leke russisk rullet med spisevanene. Fullt eller tomt hus, ingenting eller altfor mye, etterfulgt av ingenting og på`n igjen. Grapefrukt, kålsuppe og sitronsaftkur, Grethe Roede, lavkarbo, Rikshospitalets suppekur ( som selvfølgelig ikke har det minste med rikshospitalet å gjøre.) Atkins, Cambridge eller Noka. Fleksikur, LCHQ og LQHF, femdagersdietten, slank deg med ris, bli slank med VGs Vektklubb, eller slank deg med sex …

Vel, med unntak av sex på kommando, (beklager for at jeg snøt deg for den, mannen min) så har jeg prøvd dem nesten alle. Totalt har jeg antagelig gått ned flere hundre kilo i løpet av min førtiårige slankekarriere. Uten at jeg i dag kan stå fram i Hjemmet eller Det Nye og skryte av noe før og nå-resultat. Men av en eller annen merkelig grunn er jeg allikevel langt mer komfortabel med kroppen min i dag, enn jeg var med min helt normalvektige kropp som sekstenåring. Ikke at jeg skal påberope meg å elske hver valke, men i hvert fall såpass at jeg – også ikledd bikini på stranda – nå greier å ha fokus på annet enn å holde inn magen og irritere meg over fett og celluiter. Isteden leser jeg kanskje en bok, følger med (det sylslanke) paret som krangler på pleddet ved siden av meg (kanskje de er sultne?) og ler av den søte og lubne ettåringen som hopper i bølgene for første gang. Eller, dessverre litt for ofte, følger med på de truende sorte skyende i horisonten… For en ting er ganske sikkert, uansett hvordan det går med prosjekt Sommerkropp 2017. Kroppen din har du, og du finner alltids en bikini som passer. Men for de av oss som ferierer i Norge, er det langt mer usikkert, dette med sommer …

***

Innlegget er tidligere publisert i Labomagasinet

 

 

Hjelp meg å finne den som endret livet mitt!

 

 

For cirka seksten år siden fikk jeg en tykk konvolutt i posten. Den forandret mye av livet mitt. Jeg var i en fase i livet der jeg var lei av det jeg drev med, men ikke helt visste veien videre. Etter å ha snakket om å skrive i årevis, uten å ta det helt på alvor, ga den meg det avgjørende puffet som gjorde at jeg begynte å skrive seriøst igjen. Innholdet i den konvolutten minnet meg om hvem jeg engang var og gjorde gamle drømmer levende. Brått virker ikke drømmen så umulig allikevel …

Noe som i dag – etter over 20 år med en helt annen yrkesvei – gjør at jeg både skriver, driver forlag og jobber med noe av det jeg elsker mest av alt: Litteratur.

Konvolutten inneholdt en fullskrevet kladdebok, min første «roman». «Tina i teten.» Jeg skrev den som 10-11-åring på Borgen skole i Asker, og den gikk som føljetong i skoleavisa. Dessverre så har jeg ingenting av det jeg skrev som ung i dag, det forsvant da jeg måtte flytte hjemmefra. Denne kladdeboka er alt som er igjen fra den tiden jeg som ung skrev daglig, og var helt sikker på at jeg en dag skulle bli forfatter. Den er faktisk en av de få tingene jeg har fra jeg var liten, overhode.

Men hvem sendte konvolutten?

Jeg har dessverre kastet selve konvolutten, slik at jeg vet datoen den ble sendt. Men jeg husker at den var full av overstrykninger, jeg hadde byttet adresse sikkert femten ganger siden jeg flyttet fra Asker som tolvåring, dvs. rundt 1975.

Jeg antar det var en lærer eller en kontormedarbeider som fant den? Plukket den opp og kanskje vurderte å kaste den? Men som heldigvis allikevel så en slags verdi i den ikke akkurat Nobelprisvinnende krimhistorien. I hvert fall nok verdi til å putte den i en konvolutt og spandere portoen. Hvor lang tid den hadde brukt i posten, vet jeg ikke, men jeg fikk den cirka 25 år etter at historien ble skrevet. Den kan ha ligget veldig lenge og støvet ned på Borgen skole før den ble sendt. Eller den kan ha brukt to tiår på veien, stadig sendt fra adresse til adresse, kanskje glemt og gjemt i en postsekk eller et bakrom på et eller annet postkontor. Uansett, i dag er den hos meg, trygt oppbevart. En gulnet kladdebok til kanskje sju kroner. Tettskrevet med blokkbokstaver, til og med permen er tatt i bruk. Og jeg skulle så gjerne visst hvem som sendte den til meg!

Mye takket være den kladdeboken fikk jeg det sparket som skulle til for at jeg begynte å skrive igjen. Noe som førte til at jeg debuterte på Gyldendal i 2007 med ungdomsboken «Cyprianus». To år etter kom boken «Mickel i mål». Deretter ytterligere to bøker, før jeg før påske i år krimdebuterte med «Lille Linerle». På grunn av den kladdeboken, som gjorde at jeg igjen begynte å skrive, startet jeg nettsiden Litteraturivestfold.no, en nettside om nettopp litteraturen i Vestfold. Senere førte det til at jeg startet eget forlag, det som i dag heter Forlagshuset i Vestfold og gir ut cirka femti bøker i året. Mange av dem skrevet av debutanter, ferske forfattere som får oppfylt den samme drømmen som jeg selv gjorde da min første bok kom ut. Alt på grunn av en gulnet, tettskrevet kladdebok …

Men hvem sendte den til meg?

Jeg sendte en forespørsel til Borgen skole rett etter at jeg mottok boken, men fikk aldri svar derfra. Derfor regner jeg med at avsenderen ikke jobber der lenger, kanskje vedkommende har skiftet jobb eller har gått av med pensjon? Men kanskje den som engang sendte den leser dette?  Eller kanskje noen av de som jobbet på Borgen skole da den ble sendt – en eller annen gang mellom 1975 og 2002 husker noe?

Slik så jeg ut den gangen.

Hvis du bor i Asker, eller kjenner noen som jobber eller har jobbet på Borgen skole? Del gjerne dette!

Husker du noe om kladdeboken, føljetongen i skoleavisa, meg? Noe annet som kan være et spor? Ta kontakt, så kanskje det går an å finne ut hvem den omtenksomme personen er!

 

Jeg vil så gjerne få takke den personen!

***

***

Advarsel: Herfra og ned er det mest reklame.

***

***

Det som står under skrev anmelderen i Østlandsposten om krimdebuten min, da den kom tidligere i år. Jeg har i det hele tatt fått utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger. Leserne og anmelderne har rett og slett vært fantastisk hyggelige, og jeg har aldri vært så ofte rørt til tårer som jeg har vært denne våren.  Og alt startet med den gamle  kladdeboken 🙂

 

«Lille Linerle» er en krimhistorie skåret over klassisk lest, slik vi kjenner det fra eksempelvis krimdronningen Agatha Christie. Her finner vi en passende dose mørke gjerninger, en håndfull psykopater og andre suspekte aktører, og ikke minst en innfløkt historie hvor ledetrådene tilsynelatende fører rett mot løsningen. Men, som seg hør og bør i et velkomponert krimmysterium, ledes man tidvis i feil retninger, inntil det hele blir åpenbart og ender i en overraskende slutt.Det er en helstøpt kriminalroman som Myriam H. Bjerkli leverer. Språket er godt og boken preges av innsikt og fortellerglede. I så måte skulle man tro den var skrevet av en erfaren krimforfatter, og ikke en som faktisk er debutant i sjangeren. Krimdebuten lover svært godt, og forhåpentlig blir dette ikke den siste spenningsromanen fra Myriam H. Bjerklis side. Påsken står nå for døren, og nettopp påsken er årets store høytid for kriminallitteratur her til lands. Enten man har tenkt å tilbringe høytiden på hytta på fjellet eller ved sjøen, eller bare nyte fridagene hjemme; «Lille linerle» kan absolutt anbefales. Den er rett og slett en riktig godbit i årets litterære påskesekk.

**’

Mer skamros finnes her: https://bjerkli.wordpress.com/category/bokene/2017-lille-linerle/

Hvis du har lyst til å lese boken og gjøre deg opp din egen mening, så kan du bestille den hos din lokale bokhandel, lese den gratis på biblioteket eller bestille den direkte fra forlaget her: http://forlagshusetivestfold.no/lille-linerle

 

 

Drømmer du om å utgi bok? Mitt kanskje beste tips …

ITromsø april 2017

Jeg vet at mange av dere som leser dette, går med en bokdrøm i magen. Å se deres egen bok innbundet i stive permer, dele en historie, kanskje få avisoppslag og gode anmeldelser. Jeg vet at mange av dere har startet på en bok engang, og kanskje gitt dere etter få sider. Men jeg vet også at det er ganske mange som faktisk greier å holde gløden og selvdisiplinen oppe såpass lenge at det blir et høyt antall sider av det. Sider nok til en bok. Det står det respekt av!

Men dessverre er det bare første skritt på veien. Boken må sendes ut i verden, og de fleste vil oppleve at den kommer slukøret tilbake. Selv på det lille forlaget jeg driver, mottar vi over ti manus hver eneste uke, noen uker det dobbelte. Vi gir ut cirka femti bøker i året, og det vil si at alle de andre som har sendt oss manus, MÅ vi refusere. Vi har dessverre ingen mulighet til å gi ut alt som kommer inn, selv noen manus vi egentlig liker,  må vi takke nei til.  Vi må velge. elge bort. Det er den desidert tristeste delen av jobben …

 

Det er ikke noe bedre på de store forlagene, der blir 95 – 98 % refusert. Cirka 10 % får med seg en konsulentuttalelse tilbake, resterende et standard avslagsbrev. «Takk for at du sendte ditt manus ti l vårt forlag, men vi beklager å …» Ordlyden kan variere, men innholdet er det samme. Takk, men nei takk. Tilbake sitter en ofte fortvilt forfatter som har sendt fra seg babyen sin, og har fått den tilbake med beskjed om at den ikke er god nok, pen nok, fin nok.

Først i denne fasen kommer det som ofte skiller den som faktisk blir forfatter, og den som aldri blir det. Sistnevnte fnyser av hele avslaget. Manuset er godt, på høyde med de beste, det er bare idioten på forlaget som ikke har skjønt det. Eller den andre varianten av sistnevnte, han som stenger seg inne i en uke, for så å rive manuset i tusen biter og aldri skrive et ord mer.  Ingen av disse taktikkene er særlig fruktbare, og ingen av dem ender i bok, med mindre man går for selvpublisering.  Så hvis man ikke ønsker å måtte gjøre ALT som følger med en bokutgivelse helt selv, hva bør man gjøre?

Svaret er like vanskelig som det er selvfølgelig. Man bør jobbe for at utgangspunktet – manuset – blir best mulig. Man bør fortsette å trene. De fleste kan bruke en hammer og spiker, ingen forventer allikevel at en snekker skal kunne bygge et hus uten å ha lært det Ingen forventer heller at en kakebaker skal lage verdens flotteste kake, uten å ha lært seg noen grunnleggende regler om gjær og heving og steketider . Slik er det selvfølgelig også med forfattere. De fleste kan skrive, men de færreste får dessverre geniet utdelt sammen med blyanten, kulepennen eller tastaturet. Skal man bli riktig god, så kreves det trening. Og kunnskap.

Og for den som er på jakt etter kunnskap, finnes det mye å hente.  Bøker, skrivekurs og nettsider. Det er alltid lurt å lese andres bøker, både forfattere man liker og forfattere man ikke liker. Gjerne bøker i den sjangeren man selv skriver.  Hva er det som skiller de dårlige fra de gode? Hvordan drømmer DU om å  skrive? De aller fleste dyktige forfattere, leser mye. På den måten både lærer de – og lar seg underholde – samtidig:-) De aller fleste forfattere stjeler også, ideer, tanker, fine vendinger. Det er lov, så lenge du skriver din egen historie og gjør språket til ditt eget, så vil det allikevel ikke framstå som en kopi når du er ferdig.

Men det kan allikevel være vanskelig å komme i gang. Vanskelig å finne sin egen stemme. Vanskelig å sette av den nødvendige tiden. Da vil jeg anbefale deg å lese: Bøker om skrivekunst. Det er mange av dem, skrevet av forfattere som har slitt med akkurat det samme som du gjør, akkurat nå. Som har gjort alle start-tabbene, de fleste av bøkene er skrevet av utgitte forfattere, de VET hva de snakker om. Her jeg nevne noen av bøkene som er utgitt på norsk, og som forhåpentligvis alle er å få tak i butikker eller på bibliotek. ( Mangler det en bok du vil anbefale? Skriv det i kommentarfeltet, så skal jeg legge den til.)

Det er vanskelig å komme utenom Merete Morken Andersen  og ”Skriveboka” Dette er virkelig en bok som tar for seg det meste som omhandler det å skrive. 786 tettpakkede sider.  Den tar for seg både skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving og kan brukes som et oppslagsverk og er full avråd og knep om skriveteknikk.  Her finner du virkelig svar på det meste som omhandler emnet, skrevet av en som virkelig kan faget sitt.                                                                                          

Men finner du allikevel ikke inspirasjonen? Gjør tykkelsen at du mister motet allerede før du har begynt?

Da kan Henrik Langelands bok, ”Fortellerkunst”, kanskje virke fristende? Den er slett ikke tykk, bare på 112 sider. I forordet skriver forfatteren at det er en fordel om du har lest Per Pettersens ”Ut å stjele hester” for å ha full glede av boken. Jeg vil nok si det sterkere. Du MÅ ha lest Pettersons bok for å ha nytte av ”Fortellerkunst”.  Dette er slett ingen dårlig bok og jeg vet at Langeland er en ettertraktet skrivelærer, han kan sitt fag. I følge forlaget er boken ”en lettfattelig og begeistret innføring i romanskriving”.  Undertegnede lot seg nok dessverre allikevel ikke helt rive med av denne begeistringen. Jeg synes deler av boken minner mer om en analyse av Per Pettersons bok, enn om en selvstendig bok som inspirerer til videre læring. Men for all del, les selv!

To bøker jeg derimot vil anbefale, i hvert fall for den relativt ferske forfatterspiren, er Stephen Kings ”Om å skrive” og Berit Hoffs ”Mot til å skrive”. (I Stephens Kings bok får du for øvrig også deler av grøsserkongens livshistorie på kjøpet.) I begge disse bøkene er den romantiske forfattermyten totalt fraværende, her er det ingen som sitter og venter på guddommelig inspirasjon. Tvert imot så snakkes det om selvdisiplin, og det å sette seg ned ved pc-en og skrive, selv når ordene ikke er der. De gir konkrete råd til hva du bør gjøre, og hva du bør unngå.  De legger ikke skjul på at det å skrive kan være hardt arbeid, at man kan bli lei, at man kan stå fast. Men da er det en ting som gjelder. Å fortsette. I tillegg gir begge bøkene konkret tips om hva du bør unngå. Hva som kjennetegner godt språk, hva som avslører det dårlige. Enhver forfatter kan selvfølgelig gjøre akkurat slik han eller hun selv ønsker, men det er greit å kunne ”reglene” før man bestemmer seg for å bryte dem…

To andre som også er dyktige på skrivekurs-fronten er Gro Dahle og Kjersti Wold. De har også gitt ut flere bøker om emnet.  Den beste er kanskje ”Velkommen til språket”. Dette er en bok hvor formålet er å få i gang skrivemuskelen, om hvordan man starter en skriveprosess, hvordan man skaper og forbedre en skjønnlitterær tekst. Boken er nok i utgangspunktet tenkt for skoleverket, her er mye teori og mange oppgaver, men kan helt sikkert også fungere utenfor skolerommet.

Synes du dette blir for metodisk, for kjedelig, for lite ”kunstnerisk” Da passer du kanskje bedre til å skrive poesi enn lengre tekster? I så fall kan jeg anbefale boken Diktkammeret: å skrive poesi. Den er skrevet av poet, twitrer og diktkammer-lærer Helge Torvund. I boken har han samlet viktig verktøy og litterære eksempler for nettopp deg som går med en lyriker i magen.

En annen bok det, til tross for dens beskjeden ytre, er vanskelig å komme utenom er Olof Lagerkrantz om kunsten å lese og skrive. Lagerkrantz er opptatt av at forfatter ikke nødvendigvis er noe man er født til å bli, men noe man kan lære. Og, ifølge Lagerkrantz og mange med ham: for å lære å skrive, må man først og framt lese. Han innleder boka slik: «Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tankere som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire, Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk.»

I tillegg vil jeg nevne Hans Olav Brenners bok ”Om å skrive, samtaler med norske forfattere”. Det er en bok som i tillegg til å gi skrivetips, også gir leseren et innblikk i hvordan kjente norske forfattere jobber. I følge forlaget er det en bok som vil være til stor glede for forfattere, journalister og alle andre som skriver – eller drømmer om å gjøre det. Og det høres jo slett ikke verst ut?

Det finnes langt flere bøker, noen av dem har jeg nevnt i listen under her. Mange av dem er helt sikkert utmerket, og det finnes helt sikkert langt flere.  Men uansett hvilken bok du velger, eller velger bort. Det viktigste rådet jeg kan gi er rett og slett:

En forfatter skriver. Så skriv. Helst hver dag. Og får du motbør, sett deg ved tastaturet og skriv på ny. For det er det en forfatter gjør. Skriver. Og skriver. Og skriver.

Lykke til!

 

Flere norske bøker om kreativ skriving:

 

Om å skrive skjønnlitteratur : ei handbok i skrivekunst av Finn Øglænd (red)

Norsk med humør : idéer til kreativ skriving av Solveig Ytterdahl og Jacob Øvergaard.

En faktahest – om å skrive historier av Singh & Norman

Kreativ skriving: fortellinger – en innføring av Arnkjell Bjerkenes

Å reise og skrive av Arne Melberg

Kan ein lære å bli forfattar? av Eldrid Lund

Kunsten å skrive godt  av Aage Rogns

Skrivesperra og jeg – (veien til ikke å skrive) – Stian Foss

Kom igjen, skriv! 200 ideer, tips og begynnelser til deg som liker, elsker eller bare har lyst til å prøve å skrive – Kagge Forlag

Hvordan skrive om seg selv uten å krenke dem man har rundt seg? – Kristian Lundberg

Skriv genialt! Den fullstendig rå skriveboka for kommende stjerneforfattere – Eldrid Johansen

Skrivefest – Tove Nilsen

Skrivelysten? Råd og hjelp og rare ting å prøve – Tordis Irene Fosse

101 skrivegrep – om skriving, skrivestrategier og elevers tekstskaping – Kåre Kverndokken

BokPod – Hallgeir Opedal

 

Marokko – en reise i tusen og en natt

Har du lest «1001natt?» Eller sett filmen «Casablanca?»  Nesten garantert har du lest Thorbjørn Egners  bok «Kardemommeby?» Fellesnevneren er at inspirasjonen er hentet fra eventyrlandet Marokko, et land som har inspirert mangfoldige kunstnere med sitt mangfold av farger, lukter og smaker.

MARRACECH

Marrakech er ikke den største byen i Marokko, men utvilsomt den mest eksotiske, sammenlignet med de andre kjente marokkanske byer som for eksempel Casablanca og Rabat. Hvis du ikke har besøkt en afrikansk storby før, risikerer du et kraftig kultursjokk. Marrakech er rop, stress, menneskemengder, og trengsel. Byen er bråkete, støvfull og hektisk, og du vil få ustoppelige henvendelser fra selgere og tiggere. Det er  «very cheap», «special offer» og «look, look, look, look!» Det er fantastiske farger, fristende og ikke fullt så fristende lukter. Det er moderne kledd ungdom og tildekkede damer. Det er biler, esler og hestekjerrer. Det er en spennende reise i tid.

Marrakech ble grunnlagt i 1062, og var landets hovedstad frem til 1600-tallet.  Marrakech har i alle år vært et viktig handelssentrum i sørlige Marokko, og kjøpmenn fra resten av Marokko har strømmet til byen i århundrer.

Marokko betyr Guds Land, og selv om landet er mer vestlig orientert og vant med turister enn andre muslimske land, så er det et muslimsk land,.  og selv om det er mye mer vestlig orientert og vant med turister enn andre muslimske land, er det mange som synes det er  upassende å gå med shorts, bare skuldre eller korte skjørt.

Det er vanligvis ikke alkoholsalg på fortausrestaurantene og homofil praksis er straffbart. Det samme gjelder seksuell omgang utenom ekteskapet. Vår rundtur i Marokko starter i UNESCO-byen Marrakech. Som flere tradisjonelle byer i Marokko er medinaen omgitt av en festningsvoll. Marrakech er delt i to forskjellige bydeler. På den ene siden har du den arabiske gamlebyen, eller Medina. Her møter du det marokkanske dagliglivet i trange basargater bak rosa bymurer.

Hele medinaen er som en reise til fordums tider, med livlige souker, myldrende gater og basarer, fylt med folkeliv og orientalsk atmosfære.

Den nyere bydelen Ville Nouvelle kan derimot ligne en hvilken som helst vestlig metropol med sine forretningsbygg, luksushoteller, butikkjeder, parker og fontener.

Bugnende av skinnvarer, silkeskjerf, spennende krydder,

klær, te og mye annet som vi slett ikke visste at vi ønsket oss.

Djemaa el Fna-plassen er selve hjertet i medinaen. Dette er det største og travleste torget i hele Afrika, og syder konstant av liv. Her vrimler det av slangetemmere, akrobater, turister, spåkoner, hennatatovører og musikere.

Her vandrer vi mellom boder som tilbyr alt fra medisinske urter til konditorvarer, nytende på en leskende, nypresset appelsinjuice.

Plassen er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv og å vandre her, er som en reise i 1001 natt.

Vi blir tilbudt alt fra krydder og apekatter, gullsmykker og radioer, høns og beduinklær, trommer og håndlagde tepper, sverd og blomster.

De forskjellige varetypene stort sett ligger samlet. Du har eget kryddermarked, tekstilmarked, skomarked, koppermarked, lær- og skinnmarked m.m. Det kan være lett å gå seg vill, og det å spørre noen om veien, er ikke alltid lett.

De fleste snakker ikke engelsk, turistnæringen snakker ikke så mange engelsk, og selv om cirka halvparten av marokkanerne kan lese, så leser mange bare arabisk, ikke vestlige bokstaver.

Etter en rundtur i markedets mange småbutikker besøker vi en restaurant som hevder å være en av de tre beste marokkanske restaurantene i Marrakech.

Det marokkanske kjøkken er en herlig blanding av arabisk, berbisk, afrikansk, portugisisk, fransk, spansk og jødisk matkultur.

Ofte serveres det kylling, oksekjøtt eller lam. En av de mest typiske marokkanske rettene er tajine, som også er navnet på leirgryten som maten både tilberedes og serveres i. Kjøttet er saftig og mørt, og serveres gjerne  sammen med smakfulle grønnsaker, sauser og krydder.

Restauranten vi spiser på er en gammel riad, et tradisjonelt marokkansk hus/palass med en innvendig «hage», som ligger i den gamle bydelen.

Dette er gamle palasser bygget rundt en åpen borggård, gjerne med en sentral fontene eller basseng.

Fra utsiden ser riadene ofte enkle og ganske kummerlige ut, og det er derfor ekstra fascinerende å oppdage hva som kan gjemme seg bak de enkle fasadene. I god tradisjon skjules fantastiske skatter innenfor beskjedne vegger..

Her er også en indre hageterrasse hvor du kan spise utendørs, og som enhver marokkansk restaurant med respekt for seg selv, er det levende musikk og magedans.

Riadene finnes i alle prisnivåer, og kan være et eksotisk alternativ til vanlige hoteller, dersom du ønsker et fint innblikk i marokkansk storhetsarkitektur, samt en introduksjon til det smakfulle marokkanske kjøkkenet,

 

Hvis magedansen ikke frister kan man også spise godt og la seg underholde på Chez Ali, der man kan oppleve et storslagent hesteshow.

Der man virkelig føler at man har havnet i en av historiene fra 1000 og en natt…

Restaurantene ligger på rekke og rad, og alle frister med nydelig mat og lokale musikere.

Før kvelden avsluttes med et forrykende hesteshow.

På vei hjem kan man se Marrakecs midtpunkt lyse mot nattehimmelen. Den over 800 år gamle Koutoubia-moskéen er byens høyeste bygning med sin 71 meter høye minaret. Moskéen innkaller til bønn fem ganger daglig.  Koutoubia-moskéen kan sees fra nesten hele byen, og er et veldig greit orienteringspunkt, men innsiden er det bare muslimer som har tilgang til.

I Marracech finner man også det fantastiske Bahia-palasset. Dette er et storslagent palass som ble bygget på slutten av 1800-tallet for sultanens Grand Vizier Abou Ahmed og hans harem.

Palasset er bygget i tre separate stilarter; marokkansk, jødisk og arabisk. Alt er i naturfarger og marmor.

Bahiapalasset har vært med i blant annet filmene Gladiator og Lawrence of Arabia.

og imponerer med fantastisk keramikk

og overveldende pyntede tak.

Cirka en halv kilometer sørover ligger Saadiangravene. Der hviler medlemmene av Saadian-dynastiet, som hersket i regionen på 1500-tallet. I tre separate mausoleer ligger kongene, dronningene og barna i storslagne bygninger med intrikate utskjæringer og marmorsøyler.

Mausoleene ble stengt på begynnelsen av 1700-tallet, og gjenoppdaget i 1917.

MAJORELLEPARKEN

Den franske maleren Jacques Majorelle

dro til Marokko i 1917 for å bli bedre etter tuberkulose.

Han ble veldig betatt av landet, fargene, kulturen og det intense lyset.

Da han følte han seg bedre etter sykdommen, bestemte han seg for å bygge seg sitt eget lille paradis. Resultatet er en overdådig hage, et hus i maurisk stil og et art deco-atelier med pergolaer og knallblå vegger.

Et fantastisk sted for inspirasjon og avslapping for både slitne guider

og dovne katter.

Senere kjøpte moteskaperen Yves St-Laurent hagen.

Han har derfor fått sitt eget minnesmerke der.

Atlasfjellene

I horisonten, sør for Marrakech reiser de mektigste Atlasfjellene seg, og med Nord-Afrikas høyeste fjelltopp på 4165 m.o.h. er de et imponerende skue.

Jeepsafarien tar oss med forbi store vannreservoarer, gjennom pittoreske landsbyer,

og langs frodige daler.

Marrakech er en miks av tre folkegrupper; de opprinnelige berberne – som betyr fri mann – araberne som ankom på 800-tallet, og jødene.

Nå befinner vi oss i berbernes rike.

Folket lever enkelt

og i pakt med naturen,

og områder som blant annet er kjent for sitt flotte og fargerike håndverk og for sin gjestfrihet.

Vi fikk gleden av å få servert marokkansk te og tradisjonelt brød i et privat berberhus. Det er en ære å bli invitert inn på te, og verten gjør sitt ytterste for at koppen skal smake best mulig.

Marokkanerne har stor forkjærlighet for te – noen ganger omtalt som ”Berber Whiskey”, og teen blir laget etter samme framgangsmåte,  enten man er i et luksuriøst hotell, i en støvete teppebutikk langt inne i souken, eller hos en fattig bonde ute på landet. Te er kultur, og prosessen som skal til er både kompleks og lang. Hemmeligheten er å skjenke flere ganger – helst med fall på en halvmeter. Selve tebladene er importerte fra Kina, mens lokal mynte tilsettes for å få en skarpere smak. Før servering tilsettes det normalt også rikelig med sukker.

Dette gir et fint innsyn i en tradisjon som er en viktig del av hverdagen for de fleste marokkanere.

Dagen avsluttes med en god lunsj i idylliske omgivelser På Auberge Chez Momo finner man tradisjonell arkitektur og indredning. Utenfor kan man nyte en vakker hage og et stort utendørs svømmebasseng.

Et idyllisk sted hvor freden fra fjellene virkelig synker inn over en.

Kardemommebyen Essaouira

Langs den over 3500 km lange kystlinjen til Marokko ligger  Essaouira, den tidligere portugisiske havnebyen Mogador.

Essaouira har ca. 60 000 innbyggere. Byen tiltrekker seg også en del turister, særlig surfere. Byen er svært gammel og ble etablert rundt en gunstig havn i le av øya Mogador.

De sterke, men stemningsfulle kontrastfargene kalkhvitt og lapisblått som kjennetegner Essaouira,

møter oss allerede nede ved den travle havnen.

Her klargjøres agn og fiskebåter både morgen og kveld, for å kunne høste av et av de mest fiskerike farvannene i verden.

Med mer enn 240 forskjellige fiskearter er utvalget upåklagelig,

og dagens fangst kan kjøpes fersk direkte nede på havnen eller fra fiskemarkedene inne i souken.

En spasertur fra havnen til souken, via sqalaen (bastion mot sjøsiden)

er som å gå i fotsporene til kjendiser som Jimi Hendrix, Leonard Cohen, Orson Welles, og vår egen Torbjørn Egner.

Essaouiras arkitektur og medina står på UNESCOs verdensarvsliste. Begrunnelsen er at anlegget er et unikt og godt bevart eksempel på det europeiske 1700-tallets militære festningsby-anlegg, plassert inn i en nordafrikansk kontekst.

Byen er samtidig i seg et vitnesbyrd om en historie om handel og kulturell kontakt mellom Europa og byen, landet og dets oppland i Sahara, og om en hersker som initierte denne kontakten.

Spise en bedre lunsj

Nyte utsikten fra byens tak

Få skoene pusset …

eller kjøpe sølv til rimelig penge.

i en av de mange sølvbutikkene,

 

MAROKKO

er et land med stor forskjell på fattig og rik,

og man skal ikke langt utenfor de store byene

for å se kontrasten

Noe man allikevel ser overalt

selv på de fattigste husene / skurene

er parabolantenne …

De fleste har tv,

men tørketrommel

har de neppe … 🙂

 

CASABLANCA

Casablanca, er Marokkos økonomiske sentrum og eneste metropol, og i dag langt mer moderne enn hva vi husker fra den romantiske filmklassikeren med samme navn.

Mot havet ruver Hassan II-moskéen, det nest største religiøse byggverket i verden, bare forbigått av moskeen i Mekka.Hassan II moskeen i er bokstavelig talt bygd på Atlanterhavet, mer enn halvparten av moskeen er bygd utover havet.

Moskeen ble innviet i 1993, og rommer opp til 120.000 tilbedere: 20.000 inni, og 100,000 på gårdsplassen. På en typisk fredagsbønn, kommer det ofte opptil 18.000 mennesker.

Moskeen, som er åpen for turister, er rikt utsmykket med zellij-mosaikk, marmor, granitt, onyks, sedertre, messing og titan.

Casablanca er den største byen i Marokko med om lag 3.8 millioner innbyggere og 5 millioner i byområdet. Navnet  betyr «det hvite huset». Casablanca har landets største havn og er Marokkos økonomiske sentrum.

Casablanca er et viktig knutepunkt mellom øst og vest,og her er det gode shoppingmuligheter.

En tur gjennom sentrum er som et gedigent friluftsmuseum for arkitektur, med overvekt av monumentale bygninger fra det tidlige 1900-tallet.

Her har franskmennene satt sitt tydelige preg med stiler innen ny-klassisisme, art nouveaum art deco.

AL JADIDA – Marokkos Deauville

Den gamle portugisiske byen Mazagan ble i fordums tider gjerne omtalt som Marokkos Deauville. Byen har ca. 144,440 innbyggere. Sett fra sjøen har byen et utpreget u-marokkansk utseende, med sine massive bymurer og festninger av  portugisisk opprinnelse.

Det skyldes at El Jadida ble okkupert av portugiserne i 1502. De kalte byen Mazagan og beholdt byen inntil 1769 som en lenke i sine handelsruter til India. Selv om byen har forandret seg siden den gang, er Al Jadida fortsatt en vakker by,

der Atlanterhavets bølger lekent slår mot de gamle bymurene og de innbydende sandstrendene.

Byens hovedattraksjon er uten tvil undergrunnscisternen som blir kalt den portugisiske cisterne. Det 34×33 meter rektangulære fundamentet er dekket med vann som speiler søylene og hvelvene i vannets klare overflate.

En brønn er den eneste lyskilden, og skaper de trolske speilbildene, en nesten magisk atmosfære.

En tur i bygatene ledet av guide Vidar

En lokal slakter tilbyr garantert ferskt kjøtt.

 

og bakeren frister med ferske brød.

mens kattene er akkurat like late her som hjemme …

Moskeen.

Marrakech har alltid handlet om shopping av ymse slag, og  byen er fortsatt det ultimate sted for handel. Vil man shoppe i Marokko, så er tepper et godt valg.

og tepper selger de både på gata

og i kanskje litt «tryggere» omgivelser.

Hvis man har de teppene man trenger

så er også potter og kar

populært å handle med seg hjem

I tillegg til fargerike klær, trevarer, skinn, krydder og Argan-olje.

ARGANOLJE

Arganolje er også veldig populært å kjøpe med seg hjem. Oljen utvinnes fra argan-nøtten som vokser på argantreet. Dette treet finnes kun i Marokko. Oljen blir ofte omtalt som The Golden Oil (Gulloljen) eller Liquid Gold (Flytende Gull). Arganolhe hevdes å både å gi fuktighet til huden, samtidig som den strammer opp og gir ny glød.

»Arganolje blir brukt både i matlaging, hårpleie og hudpleie. Arganolje har høyt innhold av vitamin E, essensielle fettsyrer og antioksidanter som hevdes å hjelpe med alt fra tørr hud og rynker til psoriasis, eksem og uren hud.

Her er et av stedene der de produserer oljen på gamle måten, helt manuelt.

Disse to skjønningene bodde også på gården.

Kvinnene knuser først nøttene

Før oljen presses ut.

Oljen har i århundrer blitt brukt av kvinner i Marokko, men nå eksporteres den også utenlands.

Du kan også kjøpe med diverse produkter laget av oljen på et av de lokale berberapotekene.

RABAT – Kongens  by

Kongens residens ligger i Rabat, den politiske og administrative hovedstaden i Marokko.

Denne attraktive byen har mye å by på, og dens historiske betydning underbygges av at både fønikerne, kartagerne og romerne hadde bosetninger her på grunn av dens strategiske plassering ved munningen av den livgivende elven Bou-Regreg.

Her ligger også nekropolen Chellah.

Fra det frodige området på innsiden av festningsmuren fra middelalderen, har du en flott utsikt utover Bou-Regreg-dalen.

Flere sultaner og kalifer er gravlagt i nekropolen,

og arkeologiske utgravinger har avdekket restene etter den en gang velstående romerske byen Sala Colonia.

Og også ganske fascinerende for oss nordmenn

Stedet er en yndet hekkeplass for stork.

Et annet landemerke er mausoleet for Muhammad V.

Det majestetiske bygget er i seg selv et skue for øyet,

og ikke minst verdig som hvilested for det selvstendige Marokkos far.

Godt bevoktet av staute vakter

Utenfor mausoleet finner man denne plassen foran med sine karakteristiske søyler og Hassan-tårnet.

MAROKKO

er allikevel langt mer enn trange markedsgater og imponerende slott.

Kjører man en tur ut på landsbygda, så finner man at landet stedvis er langt frodigere enn man kanskje hadde trodd.

Overalt ser man gjetere som passer flokkene sine.

Landbrudsredskapen er nok litt enklere enn vi er vant til

det meste foregår manuelt

og både hest og esel er hyppig i bruk

både på jordene

og langs veien

er de et helt vanlig syn.

Det samme er hestekjerrene.

Mangelen på vann er et problem for landbruket i det solfylte Marokko.

men en del steder har de løst det med vanningskanaler som denne her.

Marokkanske barn har tilbud om skolegang, men mange – spesielt jentene på landsbygda – må hjelpe til hjemme og går ikke på skolen. Landet har derfor en stor andel analfabeter.

BADELIV

Agadir er det mest kjente badestedet i Marokko, men det finnes mange andre alternativer. Da vi reiste dit, så var det nok allikevel litt i kjøligste laget.

I hvert fall for de fleste av oss…

Fakta om Marokko

Marokko har omkring 31.000.000 innbyggere og er 446.550 km2 stort

Hovedstaden i Marokko er Rabat, med omkring 2 millioner innbyggere.

98% er muslimer, 1% er kristne og 1% jøder. 55% arabere, 44% berbere og 1% andre.

Det offisielle språket i Marokko er arabisk, forretningsspråket er fransk, i tillegg snakker endel engelsk, spansk og castiliansk. Den berbiske befolkningen snakker også berbisk.

Marokko er et  konstitusjonelt monarki. Kongen er landets statsoverhode og har formelt sett den udøvende makt. Den lovgivende makt finnes i Parlamentet.

Valutaen i Marokko er marokkanske dirham, MAD. 100 norske kroner tilsvarer ca 117 dirham.

Populære souvenirer i Marokko er sølv, arganolje, tepper, klær, skinn, lamper, håndlagede ting i tre eller metall, krydder.

De fleste store reiseselskap, og en rekke små, arrangerer turer til Marokko. Det går også helt fint å reise på egenhånd, fly koster fra kr. 2.000 og oppover pr person en vei. Lufthansa, Norwegian, Sas og Ryanair, KLM  m. fl. har ukentlige avganger fra Oslo.

Man trenger normalt ikke skaffe seg visum på forhånd, men må fylle ut et enkelt innreiseskjema før ankomst og hjemreise.

Overnatting. Det er mange hoteller og overnattingsmuligheter i landet, prøv gjerne en av de mange riadene. Overnatting kan forhåndsbestilles på f.eks hotels.com eller booking.com.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tror det knapt når jeg ser det …

Bokelskere.no er et godt besøkt nettsted for nettopp bokelskere. Der har de en liste over mest populære bøker akkurat nå, som jeg ikke vet noe om hvordan de regner ut, det har i hvert fall ingenting med salg å gjøre 😉 Men allikevel, akkurat nå ligger jeg på andreplass på listen: «Populære bøker nå.». Rett under Jo Nesbø og Tørst. Hakket OVER Jussi Adler.

Jeg tror det knapt når jeg ser det:-) (Og måtte forte meg å poste listen før Linerla mi daler nedover igjen.-)

 

 

Lille Linerle har fått promotrailer! NB! Ikke for sarte sjeler …

Vidar Andersen i Fjes TV har laget promotraileren til boken Lille Linerle. Jeg er veldig fornøyd og synes Vidar har greid den vanskelige balansegangen med å få fram bokas dystre stemning, uten å gjøre det altfor skremmende! Allikevel, filmen er nok ikke egnet for sarte sjeler…
( Klikk nederst i høyre hjørne for å se den i fullskjermmodus. Og husk lyd…)

Forlagsliv: Hvor mye må du selge for å bli fornøyd?

I tidligere innlegg så lovet jeg å komme med noen tips på hvordan en forfatter selv kan bidra til å selge egen bok. Underveis har jeg fått mange tilbakemeldinger og spørsmål, og en del av dem vil jeg komme tilbake til i senere blogginnlegg. Men et gjennomgående tema er såpass viktig at jeg lar det «snike» i køen. Dere har nemlig veldig forskjellige tanker om hva som er suksess. Så hva er målet ditt? Hva slags forventninger har DU? Hvor mye må du selge for å føle at du har lykkes?

Mange ferske forfattere tror at straks boken deres kommer ut på markedet, så eksploderer det. Media ringer, bokhandlerne fyller opp hyllene, leserne står i kø. Dessverre så er det sjelden det går akkurat sånn. Isteden blir det ofte ganske så stille. Mange forfattere – på både små og store forlag – synes derfor at forlagene gjør en altfor dårlig jobb med å fronte boken deres, og der er forståelig, siden veldig mye av det forlagene gjør, gir få eller ingen synlige resultater.  ( Jeg skal lage et innlegg om hva forlagene gjør – og ikke gjør – senere.)

Når man da samtidig hører om at Jo Nesbø på ny setter forlagsrekord med et førsteopplag på 300 000 bøker, og ser reklamekampanjen som satses på han, så er det lett å føle seg oversett og glemt.  Og den følelsen stemmer dessverre også ofte, et av Norges største forlag har et treffende og trist utrykk for alle bøkene som havner i glemselen rett etter utgivelsen. Utgitt og oppgitt…

Derfor kan det være viktig å tenke igjennom egne forventninger allerede før utgivelsen. Hvor mye skal til for at du blir fornøyd? Hvis du er en indieforfatter, er du kanskje fornøyd dersom du får tilbake kostnadene ved utgivelsen? Eller ser du for deg at boken skal kunne selge nok til å kunne leve av det? Er målet ditt å bli den nye Nesbø?

Forventningene er sikkert like forskjellige som bøkene dere skriver, og ingenting er umulig, Allikevel, en ting er ganske klart: Hvis det kun er Horst eller Nesbø-tall som vil få deg til å være fornøyd, da vil du med 99,999999 % sikkerhet aldri bli noen tilfreds forfatter. Det er antagelig større sjanse for at du kan bli toppscorer på Manchester United…

Høres jeg negativ ut? La oss ta en kikk på noen fakta. Det blir gitt ut over 4 000 bøker i Norge hvert eneste år. Se for deg stabelen, minst 4000 forskjellige bøker. Det sier seg selv at bokhandlerne ikke har noen mulighet til å promotere dem alle. Media kan ikke skrive om hver eneste bok, og ingen rekker heller å lese dem alle. Du som leser dette skriver kanskje bøker selv? I hvert fall regner jeg med at du er over gjennomsnittet interessert i bøker og boksalg, hvis ikke hadde du ikke lest helt ned hit. Men hvor mange av de 4 000 bøkene som ble utgitt i fjor har du hørt om? 10? 100? 300? Hvor mange har du lest? Norge er et lite marked på 5 millioner mennesker, der halvparten av dem ( mest menn) ikke engang leser en halv bok i året. Så hva blir resultatet?

Resultatet blir at en norsk bokutgivelse – inkludert lesermagneter som Jo Nesbø og Jørn Lir Horst – i gjennomsnitt selger rundt 300 eksemplarer. 300 solgte bøker er selvfølgelig ikke nok til at man kan leve av det, uansett om man gir ut selv eller er tilknyttet et forlag. Det er en grunn til at de aller fleste forfattere har en helt annen jobb til daglig, bestselgerlistene har rett og slett ikke plass til oss alle …

Når det er sagt, det lar seg gjøre å påvirke salget. Og er du en av de heldigste forfatterne, de få som er definert som satsningsområde på et av de store forlagene, kan du selvfølgelig selge langt mer enn gjennomsnittet. Men for resten av oss så er egeninnsats helt avgjørende for å gjøre boken kjent. Og siden jeg vet at det antagelig vil bli mange skuffelser underveis, så kan det første skrittet på veien være å sette seg realistiske mål.  Gjerne også noen delmål underveis.  Slik at man kan klappe seg selv på skulderen en gang i blant. Kanskje når utgivelsen er betalt, når royaltyavregningen fra forlaget kommer, eller når man kanskje kan gå ned til deltidsjobb. Når man har solgt de første 100 bøkene, når man har solgt mer enn gjennomsnittet, eller passerer de første 1000. Kanskje når boken må trykkes på ny eller man får den første, gode anmeldelsen.

Ingenting er umulig, og det er selvfølgelig lov å drømme om himmelen. Man både SKAL og MÅ ha trua, for den som gir opp er garantert en eneste ting: Å ikke lykkes.  Allikevel, sjansene for at man ikke gir opp, men orker å stå løpet ut er antagelig størst dersom man starter med realistiske forventninger. Tar et skritt av gangen, skriver bok på bok, bygger stein på stein. Så kan det jo hende at telefonen fra Manchester United kommer som en vel fortjent bonus…

***

Forlagsliv og forfattertips skal bli en serie med ukentlige innlegg. Her blir det tips om boksalg, skrivetips, erfaringer fra egen forlegger og forfatterhverdag og annet som jeg tror kan interessere deg som skriver. Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)

Foto. Finn Bjurvoll Hansen

OG – mens du venter på neste innlegg, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle:

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

***

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Boken kan bestilles her:

 

Lyst til å lese starten på Lille Linerle?

Da har du muligheten her:

 

Forlagets omtale:

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

 

 

***

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Boken kan bl.a bestilles her:

 

 

 

Jeg er lamslått!

Dette var jeg virkelig ikke forberedt på. Normalt er jeg en balansert, rolig og kanskje litt reservert person. Vanligvis forberedt på det verste, dyktigere til å takle sarkasmer enn skryt, og med relativt små forventninger til at folk rundt meg skal interessere seg for meg og mitt. Jeg både vet og skjønner at folk stort sett er opptatt av seg selv og sine egne liv, så hvorfor i alle dager skulle de være det? Men nå…

Nå er jeg overveldet. Rørt. Nesten ordløs. Og først og fremst:  glad.

Boka mi, Lille Linerle, kom forrige uke.

Den er annerledes, den følger ikke oppskriften på en vanlig krim. Her er ikke en rett linje med en sak som skal løses av en dyktig politietterforsker, her er ikke en seriemorder som dreper og torturerer. Her er ikke engang en ordentlig helt! Den ene hovedpersonen er jenta vi alle kjenner, hun som til stadighet roter seg bort i feil menn. Den andre er offeret, lille Mari, men selv ikke offeret er helt slik vi er vant til at et offer skal være. Her er mange – ikke nødvendigvis onde – men ødelagte sjeler, det er lite «de snille mot de slemme». I boka mi er knapt nok noen helt uten skyld.

Jeg var – og ER – derfor forberedt på at anmelderne ikke vil like den. Den er for mørk, inneholder for mye elendighet – politietterforskeren min er verken hovedperson eller noen ordentlig helt. Lille Linerle følger rett og slett ikke oppskriften, i den norske krimverdenen er det lettere å tro på at en seriemorder dreper og torturerer en mengde mennesker i en hvilken som helst norsk eller svensk småby, enn at nabofamilien bak den velklippede hekken skal være dysfunksjonell og farlig. Jeg VET det. Men allikevel har jeg – tilgi meg – rett og slett gitt blaffen i både anmelder og leser, og skrevet den boka jeg selv ville skrive. Det er jeg helt sikker på at spesielt de seriøse, godt voksne anmelderne kommer til å la meg få «svi for», og det både respekterer og takler jeg.  Det var – og er – jeg forberedt på.

Det jeg ikke var forberedt på, var tilbakemeldingene fra dere lesere.  Jeg begynte å signere og sende ut bøker rett før helgen, totalt over 200 forhåndsbestilte bøker. Det tok bare ett knapt døgn før de første tilbakemeldingene kom.

Dette var den aller første:

Hei Myriam! Fy søren for en god bok du har skrevet. Nå er det ikke slik at jeg kan uttale meg om teknikker og språk og sånt, men det kan uttale meg er om hvordan boken fenget meg fra første side og holdt trykket oppe helt ut. Jeg, som vanligvis legger meg 22.30, ble i natt sittende oppe til 00.30! Tusen takk for en enestående leseopplevelse!

Deretter kom det mange. Og FOR noen tilbakemeldinger! Fra både kjente og ukjente. Fra bibliotekarer, forfattere og lærere, krimelskere og bokbloggere.  Fra folk som vanligvis ikke leser krim, og fra bokslukere som leser det aller meste. Fra lesere som ikke hadde fått sove fordi de måtte lese ferdig, fra lesere som hadde med seg boka på jobben for å få lest slutten i lunsjpausen.

Og ikke bare har de lest boken, men mange hadde lest den akkurat slik jeg håpet de ville, dvs. som en spenningsroman til ettertanke. Og etterpå har de tatt seg tid til å sette seg ned og skrive til meg! Nydelige ord, masse skryt, ord jeg virkelig aldri hadde ventet å få. Og det sier jeg ikke for å gjøre meg kostbar! Jeg hadde aldri ventet at så mange av dere skulle ta kontakt for å fortelle meg hva dere mente om boka! Jeg hadde selvfølgelig regnet med at vennene mine skulle si noe pent, i hvert fall hvis jeg spurte dem, det er jo slikt man har venner til.:-)  Men alle de andre? De som er ganske fremmede, men som har lest boka mi og deretter sendt meg melding der de takker meg for å ha skrevet den. En del har også gått inn på Bokelskere.no og gitt den finfine terningkast 🙂

Er det rart jeg er rørt og overveldet og takknemlig og egentlig ganske satt ut?

Og det er i hvert fall ikke dere som skal takke meg, men jeg som skal takke dere!  For dette hadde jeg virkelig ikke ventet. Og det er så deilig!

TAKK!!!

 

Noen av tilbakemeldingene:

IDA: Takk for utrolig spennende bok. Det er alltid ekkelt å lese om misbruk av barn. Når sånt står i avisen, så orker jeg kun å lese overskriften – det er det sikkert flere enn meg som føler, når man har barn selv. Denne boken var guffen, men samtidig ble man dratt inn i historien på en måte som gjorde at man ikke klarte å legge den i fra seg, ble lest ut på under 1 døgn. Jeg forstår ikke helt hvordan du klarer å ta inn over deg mennesker som er sånn, du må være mentalt utmattet etter en skriveøkt. Men for meg som spiser krimbøker til morgen, middags og kvelds om jeg har tid, så var det en utrolig fengende bok. Gratulerer med dette, blir nok flere bøker tenker jeg, om ikke de andre forfatterne dine holder deg så travelt opptatt at du ikke får tid nok. Men som en venn sa en gang, om ikke 8 timers søvn er nok, så får en ta natta til hjelp. Sånn er det vel med oss som skriver også. Lykke til med positive omtaler videre !!

MARGARET: Kjære Myriam. Takk for en imponerende bok! Jeg klarer sjelden å komme nær fiksjon om barn som lider. Her har du gjort det med så stor innsikt, antydet mer enn å gå i detalj om overgrep og på den måten gjort stoffet enda sterkere. Du viser så stor innsikt i voldens dynamikk og repetisjoner. Du lar oss komme så nær hovedpersonene, levendegjør dem og viser stor psykologisk sensitivitet og kunnskap. Boka er for meg mye mer enn krim ( ikke for å baktale genren da). Dette er skjønnlitteratur som bringer oss inn i store dramaer. Denne boka må også ha vært vond å leve seg inn i når du skrev. Fortsett å skrive Myriam!!! Ser fram til mer fra deg.

JANNE: Ferdiglest, så nå kan jeg endelig få gjort noe annet enn å sitte med nesa i boka. Den var utrulig bra. Jeg vil gjerne ha en ny i samme sjanger, Jeg må bare huske å ta litt fri når du har neste utgivelse, for jeg hadde egentlig ikke tid til å jobbe. Lenge siden jeg har vært så hekta på ei bok. Denne var ikke mulig å legge fra seg. En  kort, men intens opplevelse. Anbefales!

VIGDIS: Da er boka lest og det er bare å konstatere at den er utrolig velskrevet, troverdig og gripende og med en uventet slutt. Jeg liker at du ikke har falt for fristelsen til å grafse i trasige detaljer, antydninger er etter min mening mye sterkere, og vi skjønner alle hva det dreier seg om. Du har selv sagt at det er en trist historie, og det er den jo, men ikke tristere enn det som skjer rundt oss hver eneste dag, og som sådan en …viktig påminnelse til oss alle. Jeg har sett av intervjuer med deg hvordan Fritzl- og Kampusch-saken førte til at arbeidet med boka på et tidspunkt stoppet. Men det er jo det å si at disse sakene dessverre gir en større troverdighet til historien du forteller. For oss som er/har vært forskånet for slikt, er det nesten ikke til å tro at det kan være slik. Men hva vet vi om mye av det forferdelige som skjer, også i Norge. Nok å minne om «Dark room», som går langt utover min fatteevne. Skriv mer, Myriam!

HILDE MERETE: Gratulerer med fantastiske tilbakemeldinger! Og, han har helt rett!! Er akkurat ferdig her og holdt på å miste pusten av spenning mot slutten her, fikk altså ikke gjort noe annet her ett par dager. 😱😂 Hele følelsesregisteret ble aktivert, for en utrolig fortellerevne du har!! Terningkast seks!

SYNNØVE: Takk for en søvnløs natt, ikke fordi jeg lå og leste, men fordi jeg ble så opprørt av historien som ble skildret (måtte legge fra meg boken, leste ferdig i dag), psykopaten Petter, det kidnappede barnets liv..og for en slutt.! ikke slik jeg så det for meg, veldig overraskende. Men liker egentlig en slutt som ikke er happy ending. Absolutt bestått Myriam! J Stor tommel opp

JIMMY: Du Myriam…hva du har klart å forfatte! Det var en utrolig bok. Spennende. Trist. Ekkel. Rørende. Overraskende. Helt ærlig, jeg husker ikke sist jeg har lest en bok jeg har hatt så vanskelig å legge fra meg. Jeg har vært ukonsentrert på jobb bare for jeg ønsket å lese videre! Pausen i dag ble noen minutter lengre enn tillatt, da jeg ikke klarte å legge boka bort! Nattesøvnen min i natt ble kortere enn den skulle ha vært! Dette mener jeg helt seriøst. De siste årene har jeg begynt på utrolig mange bøker, men lagt dem unna uten å fullføre, da de ikke fenget meg. Denne boken fenget meg, og jeg ønsket mest av alt å bare lese den ferdig i et jafs. Hadde ikke helga og dagene vært fylt av andre forpliktelser, hadde jeg nok vært ferdig med boken natt til søndag!! Denne boken skal du være stolt av!! Skikkelig stolt av! Og så må jeg berømme deg for å lede meg innom nesten alle følelsene mine i en og samme bok! Noen krimbøker er bare spennende. Denne hadde så veldig mye mer. Og den slutten…de siste setningene … Takk for en veldig god leseopplevelse

LISETTE: Jeg skulle legge meg tidlig i går, være uthvilt i dag – klokka halv fire klarte jeg å legge meg til å sove, da var boken utlest. Anbefaler andre også å lese denne boken! Veldig bra.

HEIDI: For ei bok Myriam 😊Jeg har gåsehud over hele kroppen

ØYVIND: En særdeles velskrevet og tankevekkende bok. Et avskyelig tema som vi aldri må lukke øynene for. Hvilken krimdebut Myriam! Vi venter spent på neste bok.

SYNNØVE: Takk for en søvnløs natt, ikke fordi jeg lå og leste, men fordi jeg ble så opprørt av historien som ble skildret (måtte legge fra meg boken, leste ferdig i dag), psykopaten Petter, det kidnappede barnets liv… og for en slutt.! ikke slik jeg så det for meg, veldig overraskende. Absolutt bestått Myriam!  Stor tommel opp!

MARIANNE: Boka var veldig spennende, og jeg hadde problemer med å legge den fra meg før den var ferdiglest. Du skriver godt! Det er skikkelig driv i fortellingen og måten du beskriver alt på gjør personene veldig virkelige. Slutten var også glimrende!. Jeg synes boka var helt på høyde med de kjente norske krimforfatterne vi har og gir den terningkast 6!

ANNE MARIE: Takk for boka! Leste den ferdig i går kveld, og har gledet meg over den. Så mange gode sanseskildringer som gjør fortellingen levende. Den har nerve – og slutten var en uventet bombe!

TORBJØRN: Jeg ble ferdig med boken i går, og det er bare å innrømme, at jeg også blir med i hylekoret av «likere». Boka var kjempebra, guffen, ekkel, provoserende, lett-lest og «faen så aktuell». Jeg tenkte mange ganger mens jeg leste;» Hvordan i himmelens rike greier hun å sette ord på noe så bedritent, hun må da lide noen forferdelige kvaler mens hun skriver»? Dette er tema som er vanskelig å skrive om uten det blir klissent … men du klarte det. Sekser fra meg.

***

Og dette er bare noen av tilbakemeldingene!

I tillegg har jeg fått min første bokanmeldelse på en bokblogg. Bokbloggen «Den kriminelle bokverden» triller terningkast seks, og skriver blant annet:

Boken er så vondt, ufattelig trist og gripende at jeg satt med klump i halsen nærmest fra første siden. Det går ikke an å legge den fra seg, historien sitter som støpt i hodet og Du må bare vite – hva skjer videre? Jeg blir kvalm av Aris fortellinger, sint, fortvilet, men den sterkeste følelsen jeg sitter med er sorgen. Har så lyst til å sitte sammen med Mari i kjelleren, stryke henne på håret og omfavne henne, gi litt trøst 😢 Og slutten – den forventet jeg ikke i det hele tatt! Det er ekstremt sterk bok og jeg tipper at den blir en bestselger. Skrevet lett, meget bra og med god flyt om noe så grusomt og vanskelig. 
Gratulerer så mye Myriam! Fantastisk og viktig bok. For meg er det den beste boken foreløpig i 2017 😀 Terningkast 6 😊👏🏻

Geir Tangen alias Bokbloggeir – forfatteren som kom som en komet på forfatterhimmelen i fjor med boken Maestro, og som driver en av Norges mest leste bokblogger – har også anmeldt boken. Han gir den terningkast fem og skriver blant annet:

«Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg.» … ««Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest.»

Er det rart jeg er glad?

 

 

Forlagsliv: Spill med de korta du har!

Andre del om forlagsliv og forfattertips: Spill med de korta du har.

Siden jeg publisert mitt første innlegg i serien om forlagsliv og forfattertips, har jeg fått mange sms, mail og meldinger fra forfattere og skribenter. Mange av dem ganske sinte og bitre. Det er tydeligvis mange av dere som har sterke meninger om forlagsbransjen. Og da normalt ikke om slike småforlag som mitt, vi snakker her i hovedsak om de 3 – 5 store.

Og la meg først understreke, jeg er slett ikke uenig i mange av synspunktene. Jeg er helt enig i at det er usunt at noen få aktører har så godt som all makt, og sitter på alle sider av alle bord. MEN det er ting man ikke får gjort noe med, og i mine øyne er det da langt bedre å prøve å spille med de kortene man har fått utdelt, enn å sette seg i en krok og furte fordi forlagsverden – akkurat som resten av verden – ikke er en rettferdig plass.

Vil du selge boken din må du gjøre det under de forholdene som rår, uansett hvor urettferdig du føler at det er. Det å la deg irritere og opphisse  over at det er noen andres bøker som ligger i stabler på bordet, istedenfor dine egne, hjelper deg ikke til å selge bøker. Det å rase mot systemet, mot bokhandlerne, mot forfatterkollegaer som tjener bedre enn deg, hjelper deg absolutt ingenting. Det kan tvert imot gjør ting vanskeligere. For hvor stor sjanse er det for at bokhandleren du har tenkt å besøke i morgen tar imot deg med åpne armer, når de skjønner at det var du som skrev hatbrev om det udugelige bokhandlernettet på sosiale medier dagen i forveien? Hvor stor sjanse er det for at forfatterkollegaer vil snakke varmt om boka di – uansett hvor godt de liker den – hvis du dagen før har beskyldt dem for å være egoistiske og grådige? Og – hvis man skal være ærlig – hvor stor sjanse er det for at du – dersom du selv skulle bli en av de mestselgende forfatterne – vil takke nei til at forlaget og bokhanderkjedene satser stort på akkurat deg?

Det er altså ingen vits i å fortsette å sende meg flere mail om hvor urettferdig bransjen er, jeg kommer uansett ikke til å bruke energi på å irritere meg over det. Som liten forlegger og forfatter skulle jeg selvfølgelig ønsket deler av systemet annerledes, men det er opp til politikerne våre å få det endret, og jeg har absolutt ikke noe ønske om å skjelle ut kollegaer. Tvert imot så heier jeg på dem som får det til, være seg andre småforlag, bokhandlere eller forfattere. Det er mange dyktige bokhandlere der ute, som lever og ånder for bøker, og gjør sitt beste for at både småforfatterne og egen butikk skal overleve. Det er mange godt selgende forfattere som er flinke til å framsnakke kollegaer som ikke selger fullt så godt. Det finnes mindre forlag som gjør det bra. Det skal vi være takknemlig for. I alle bransjer trenger man noen fyrtårn, noen som får det til, noen man kan lære av. Noen som viser at det faktisk ER mulig å lykkes. Dessuten, romslighet og beundring er uansett mye hyggeligere følelser enn gjerrighet og misunnelse. Både for en selv, og for andre …

***

Forlagsliv og forfattertips skal bli en serie med ukentlige innlegg. Her blir det tips om boksalg, skrivetips, erfaringer fra egen forlegger og forfatterhverdag og annet som jeg tror kan interessere deg som skriver. Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)

Foto. Finn Bjurvoll Hansen

OG – mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle:

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

***

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Boken kan bestilles her:

 

Jakten på det perfekte (under)liv

Vår søken etter perfeksjon har nådd nye høyder. Eller lavmål, alt ettersom. Ett TV- program tok nylig for seg unge jenters higen etter perfeksjon. Nå er det ikke bare leppene vi har midt i ansiktet som skal tilpasses, nå skal også kroppens andre lepper måles og bedømmes, med tommestokk og millimetermål. Men i motsetning til leppene i ansiktet, er ikke målet her å blåse dem opp, tvert imot. De skal gjemmes, slik at ingenting synes. Alt i jakten på det perfekte (under)liv…

Det er blitt så mange jenter som opererer seg – eller vurderer å gjøre det – at en av parolene i årets 8. mars-tog var «La fitta flagre, si nei til intimkirurgi.» For ganske få år siden, var intimkirurgi noe man knapt nok noen hadde hørt om. Så hva har skjedd med fitta vår? Har den endret seg så mye på noen tiår?

Den gangen jeg var ung, så visste vi knapt nok hvordan ting så ut der nede, bak det mer eller mindre veltrimmede buskaset. Dette var omtrent tilbake på dinosaurenes tid, og siden den gang har den hårløse kvinnekroppen blitt idealet.  For ikke å si kravet, et søk på uønsket hårvekst i google gir rundt 175 000 treff …  Uten hår er det brått synlig, dette tydeligvis så besværlige underlivet vårt. For i motsetning til unge gutter, som oftest virker å være stolte av sine edle deler, så skammer vi oss.  Selve navnet signalerer da også at dette ikke er stort å være stolt av, skamlepper …

En del av kroppen vår, som i realitet er like ulik som nesa, ørene, øynene eller hodefasongen vår kan være. Det finnes med andre ord ingen fasit, ingen oppskrift på det perfekte underliv. Men det er selvfølgelig ikke variasjonene ungjentene møter i reklame, på nett eller i blader. De møter noe som mer ligner den Barbideukken mange av dem fremdeles leker med i skjul. En dukke som på de fleste andre måter også skiller seg fra en normal kvinnekropp, høy, tynn med «thigh gap», store pupper og en strek til kjønn. Helt ned i elleve års alderen sitter det småjenter hjemme på barnerommet, studerer seg selv, og skriver fortvilte innlegg på internett fordi de ikke tror seg normalt skapt. Og straks de får konfirmasjonspengene er det leger der ute som står klart il å ta imot dem og pengene deres, med kniv og skalpell. Leger som isteden burde forklart ungen at de ser helt normale ut, eventuelt gitt dem navnet til en god psykolog.

Spørsmålet er antagelig ikke hva som har skjedd med fitta. Men hva som har skjedd med oss? 

Pupper, nese, mage, lepper, hår og lår, Alt skal måles, skjules, endres, slankes, trimmes, kuttes. Mange av oss litt eldre snakker riktignok klokt om det å være glad i oss selv som vi er, samtidig som vi kliner oss inn med oppstrammende brunkrem, fester løse vipper og falske negler, opererer puppene og bestiller neste Botoxinjeksjon, mens vi drøvtygger salat på tredje måneden for å holde vekta nede. Barn er ikke dumme, de ser hva vi gjør, og handling sier mer enn tusen ord.  Når mamma ikke er fornøyd, hvorfor skal de være det?

Så tenåringene måler underlivet sitt og finner ut at det ikke er som det skal være. For deretter å betale titusenvis av kroner for kanskje å ødelegge gleden ved skjeden for all framtid. Redd for at en nåværende eller fremtidig kjæreste skal synes de stygge, og fremdeles så unge at de ikke vet det de fleste voksne kvinner tross alt vet. At når en mann først får tilgang, så er han vanligvis opptatt av alt annet enn å finne fram tommestokken. Med mindre det altså skulle være kjælenavnet han bruker på junior…

***

 (En variant av dette innlegget er også publisert i Labomagasinet 1/2017.)

 

 

Jeg kommer med bok neste år. Og jeg gruer meg. Så hvorfor gidder jeg?

Jeg har en pc full av mer eller mindre ferdigskrevne manus. De lever i hodet mitt, når jeg sover, når jeg er våken, når jeg jobber, når jeg er på ferie. Mannen som knivstakk den prostituerte i København, jenta som sitter innesperret i kjelleren, Stella som ikke greier å fri seg fra den alkoholiserte eks-kjæresten, selv om hun er gift med en annen. Og dette er bare tre av bøkene, de for voksne, de som er nesten ferdig. I tillegg har vi novellesamlingen med paret som reiser på sin aller første og aller siste cruisetur, krimnovellesamlingen for ungdom. barneboken om lille Mickel på tur og jaggu har ikke Marianne fra Cyprianus, og den gale oldemoren hennes, dukket opp igjen også.

Jeg driver et forlag og jeg jobber 12 – 14 timers dager. Jeg har rett og slett ikke tid til å bale med alle disse stemmene som vil fram. Og selv om jeg strengt tatt ikke har tid til å skrive om dem heller, virker det som om den eneste måten å bli kvitt dem på er få ordene og tankene deres ned på papiret. Først da tier de stille. En stund. Før de igjen dukker opp og prøver å fortelle meg at jeg har misforstått, jeg har skrevet dem feil, hvor teit er jeg egentlig, det var da ikke slik det var! Skjønner jeg virkelig ingenting?

Det siste året har de vært stadig mer påtrengende, og det kan være ganske slitsomt med en hjerne som er full av historier og løse tråder, samtidig som man prøver å leve et mest mulig normalt liv. Den eneste måten jeg vet om for å få dem til å bli borte, er å fange dem mellom to permer. Først da er fasiten klar, først da slutter historiene å rope på oppmerksomhet. Siden jeg er i den «heldige» situasjonen at jeg både har god kontakt med et stort forlag, samt driver mitt eget, har jeg også mulighet til både å bli gitt ut og å gi ut selv. Så hvorfor gjør jeg det bare ikke? Hvorfor har jeg ventet i årevis, kviet meg, utsatt og gruet meg?

Først; fordi jeg ikke syntes boka var god nok. Det er allerede så mange, langt dyktigere forfattere der ute. Det kommer allerede ut et overflod av bøker, så hvorfor skulle jeg gi ut en til? Deretter, etter hvert som romanen tok form og tilbakemeldingene fra testleserne tilsa at den slett ikke var så verst, slo feigheten til. I motsetning til de fleste andre forfattere synes jeg nemlig ikke bokutgivelser er noe stas. Jeg liker ikke å være senter for oppmerksomhet, i tillegg trives jeg dårlig med å reklamere for noe som føles så nært meg selv. Jeg har stor respekt for, og er ikke så rent lite misunnelig på, de forfatterne som føler det annerledes. Jeg vet jo at det er viktig. Som forlegger forteller jeg forfatterne «mine» at de bør by på seg selv, spre info i sosiale medier, stille opp dersom noen har lyst til å intervjue dem. Reise rundt, signere, besøke bokhandlere og biblioteker, gjøre seg synlige. Det er slik den nye forfatterhverdagen er. Introverte forfattere – som mange av oss ofte er – er nødt til å spille utadvendte selgere dersom vi ønsker bøkene våre solgt og lest.

Da jeg ga ut mine to første ungdomsbøker på Gyldendal ga jeg fra meg manus og gikk tilbake og skrev videre, i trygg forvissning om at de kom til å gjøre jobben. De var tross alt erfarne, de burde jo kunne det? Jeg vet ikke hva de gjorde den gangen, jeg spurte aldri. Den ene boken vant en kåring og ble solgt til Danmark, og bøkene fikk bra anmeldelser i blant annet Aftenposten og VG. Helt uten hjelp fra meg.

I dag – bare noen få år etterpå – er ting ganske så annerledes. Skal man selge bøker nå, må man også selge seg selv. Bok og forfatter er blitt et felles produkt, så tett koblet at ikke engang anmelderne greier – eller ønsker – å holde fiction og virkelighet fra hverandre. I kjølevannet etter Knausgård virker det som de fleste lesere og anmeldere tar det for gitt at de fleste forfattere skriver om seg selv, som om gode historier ikke lenger kan stå på egne ben, men trenger støtte i virkeligheten. Jeg synes det er en trist utvikling.

Samtidig har jeg pådratt meg noe jeg ikke har hatt tidligere; fallhøyde. For hva hvis boken blir totalslaktet, hvordan skal jeg da kunne forsvare å refusere eller godkjenne andres manus deretter? Alle som jobber med det, vet at det er stor forskjell på det å lese, og det å skrive manus, men jeg refuserer tross alt hundrevis av forfattere årlig. Hvem kan bebreide dem for å fryde seg, dersom slakteren selv blir slaktet? Og at det skjer er slett ikke utenkelig. Jeg har ikke noe vakkert og blomstrende språk, jeg blir garantert ingen kritikerrost forfatter. Jeg skriver underholdning, som mange antagelig knapt vil finne underholdende. Til det er det for mørkt og dystert, med få lyspunkt og lite happy ending. Eller som redaktøren min sa, som da ikke visste at det var jeg som var forfatteren, og derfor formodentlig var ærlig:

«Det er den utypiske svake hovedpersonen, den dystopiske visjonen og den urtriste slutten som er det fascinerende og originale ved denne historien, – hvor forkjært det enn høres!»

Jeg tror hun mente det positivt, og jeg har i ettertid endret «den urtriste» slutten, men uttalelsen hennes er uansett neppe salgsfremmende … Jeg har altså ingen illusjoner om at boken jeg kommer med vil vinne priser eller bli synlige på bestselgerlistene. For mange forfattere ville vel det føles som en sorg, men for meg er vissheten en trøst. Drivkraften min er ikke penger eller berømmelse, drivkraften er å få skrevet meg fri. Bli kvitt disse stemmene, denne køen av skjebner som av en eller annen grunn hjemsøker meg. Boken er en fasit som setter to streker under svaret, og først når historien er fanget mellom to permer kan vi få fred, hovedpersonene mine og jeg. Så bortsett fra såret stolthet ved eventuell slakt, hva har jeg å tape? Jeg burde svare ingenting.

Det føles allikevel som alt.

Jeg skal tross alt slippe fra meg et barn som har levd sammen med meg siden 2004, og jeg er slett ikke sikker på at hun ennå er moden nok til å greie seg på egenhånd. Jeg kommer garantert til å angre på at jeg ikke kledde henne i finere klær, gredde håret hennes, ga henne noen ekstra egenskaper som ville gjort livet hennes enklere. At jeg ikke i det minste hang et flyskilt rundt halsen hennes – «Jeg reiser alene» – i håp om at noen vil behandle henne med litt ekstra omsorg. For når jeg har sluppet henne fra meg, da er det for sent. Da kan jeg ikke lenger forbedre, forsvare eller forklare henne.

Barnet heter «Lille linerle», og er fortellingen om Mari. Mari er bare sju år når historien starter, og hun er den hovedpersonen som har plaget meg lengst. Den som har ropt og grått høyest der inne, et sted bak hennes murvegger og min hjernebark. Det er ikke rart hun gråter, jeg har tross alt holdt henne innestengt i en muggen kjeller i årevis. Og lite visste jeg, mens jeg satt og skrev om Maris lidelser, at ei omtrent like gammel jente akkurat da satt innestengt i en virkelig kjeller i Østerrike. Da Natascha Kampusch til slutt greide å rømme og den grusomme saken ble kjent, la jeg manuset vekk i flere år. Jeg tenkte at jeg aldri ville kunne gi ut historien. Aldri, noensinne. Det ville virke for spekulativt, for grusomt. Senere har vi fått vite om flere nesten tilsvarende historier, og det er skrevet mange bøker om dem, både skjønnlitterærere romaner og historiene fortalt av ofrene selv. Manuset mitt ble derfor fortsatt lagret i en urørt mappe et sted på skjermen. For hvor mange slike historier trenger vi? Hvorfor skal jeg plage folk med enda en trist bok om et kidnappet barn?

Men Mari har fortsatt å forfølge meg, og kanskje er det hun som har fått meg til å tenke annerledes. For hvor mange jenter er det som lever i virkelige fangenskap, akkurat nå, den dag i dag? Vi vet at mange av flyktningbarna som er på flukt forsvinner fra mottak Europa rundt, uten at politiet vanligvis gjør noe for å finne dem. Hvor blir det av dem? Vi leser om nettverk med hundrevis av norske menn som «bestiller» barn for å oppfylle sine egne syke fantasier. Rett over nyttår starter en rettsak i Sverige mot en lege som kidnappet en kvinne for å holde henne innesperret i en «spesialtilpasset» kjeller. Tanken var at hun, og flere kvinner med henne,  skulle bo det i årevis … Det får meg til å undres, det får meg til å frykte; Hvor mange slike kjellere finnes det rundt oss?

Maris historie er selvfølgelig skapt av min fantasi, men i hodet mitt er hun virkelig. Ikke klar og tydelig som dagen i dag, eller som jenta som akkurat gikk forbi vinduet mitt, men mer som et minne om ei som jeg engang har kjent. Ei som ikke vil la meg glemme en urett som er begått mot henne, at jeg har latt henne sitte innesperret siden 2004.

Nå er det på tide å slippe henne ut. Og skulle jeg bli slaktet, så er det i grunnen bare til pass for meg. Det er en mild straff i forhold til hva jeg har latt henne gjennomgå der nede i kjelleren.

***

Fram til utgivelsen i mars vil jeg dele smakebiter, tanker rundt det å skrive og andre ting som gleder eller irriterer meg på siden her. Følg meg gjerne:-)

Og hvis du virkelig har lest helt hit, så burde du egentlig fått tilsendt boken gratis. Det kan jeg dessverre ikke gi deg, men siden det er min første krimbok, så er den priset ganske beskjedent. For kr. 299,- så får du en både innbundet og ganske tykk bok. Så vil du ha boken med en gang den kommer fra trykken, så kan den bestilles her:

http://forlagshusetivestfold.no/lille-linerle