Miniturnè i vakre Trøndelag

Helgen 19. og 20. oktober er det tid for en liten miniturnè i Nord-Trøndelag. For første gang arrangeres det litteraturfestival på Levanger, med det velklingende navnet LevLitt, og jeg har gleden av å være invitert. Fredags kveld kl. 19.00 treffes jeg derfor på Levanger Bibliotek, i samtale med «sjefen sjøl,» Nils Nordberg og krimforfatter Jan Boris Stene.

På forhånd – kl. 13.00, sitter jeg og signerer bøker på Norli Magneten i Levanger, og dagen etter besøker jeg Stjørdal, et sted jeg kjenner svært godt fra før, siden både mann og svigerfamilie kommer derfra. Der skal jeg signere bøker på Ark Torgkvartalet fra kl. 12.00 og en stund utover.

Jeg gleder meg og håper jeg treffer mange av dere!

 

Da er det bestemt. Stella Polaris kommer ut på Capitana forlag.

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg har vært veldig i tvil om hvor jeg skulle gi ut min neste kriminalroman. Jeg har vært i den heldige situasjon at jeg har hatt flere forlag å velge mellom, i tillegg til at jeg selvfølgelig kunne gitt den ut på mitt eget forlag, Forlagshuset i Vestfold / Liv forlag.

Denne uken ble valget tatt, og min neste bok, Stella Polaris, kommer på Capitana forlag. Det er et relativt nystartet forlag, eid bl.a av Petter Stordalen og Jørn Lier Horst. Magefølelsen min sier at det er riktig, det er proffe folk og jeg har fått kanskje Norges dyktigste redaktør, Anne Fløtaker. Hun har vist en genuin begeistring og forståelse for prosjektet, og hjulpet meg til å forbedre manuset, uten å kreve større endringer for at det skal passe bedre inn i den vanlige «krimnormen», slik et par av de andre forlagene ønsket. De som har lest debutkrimmen min, vet jo at jeg ikke helt fulgte «oppskriften» i Lille Linerle, og det gjør jeg nok heller ikke i min kommende bok, Stella Polaris …
I tillegg skal det bli deilig å ikke trenge å tenke på å ha kontroll på alle deler av bokutgivelsen selv, slik jeg hadde måttet dersom jeg skulle gitt den ut på mitt eget forlag. Selv om jeg selvfølgelig både vil og skal stille opp der det er ønsket av meg, er det nå noen andre som tar seg av fontstørrelser, baksidetekst, brekk-korrektur, bokhandlerkjeder, ISBN-nummer, omslagsriss, kataloginnhold, pressemeldinger og alle de mange, andre tingene som må på plass før en vellykket bokutgivelse. DET skal bli deilig 🙂

I tillegg er det litt morsomt å gå inn i historien som Capitanas forlag første kvinnelige, norske krimforfatter, de har jo så langt bare gitt ut godt voksne, lett grånende menn. Nå skal jeg riktignok ikke påberope meg å trekke ned gjennomsnittsalderen, og hårfargen skal jeg ikke snakke for høyt om. Men den eneste kvinnen er jeg i hvert fall, enn så lenge. Om det er en fordel eller ikke, vil jo tiden vise, evt. suksess kommer forhåpentligvis først og fremst an på om jeg greier å gi dere en god nok bok.

Stella Polaris er ingen direkte oppfølger av Lille Linerle, men dere vil møte igjen de samme politimennene, Håkon og Anders. Handlingen foregår også i samme område om i Linerla, dvs. i Sandefjord, Kodal og Tønsberg. Og også her er det snakk om skadede mennesker som ikke helt passer inn i et A4-liv og sliter med å finne fotfeste. Hva gjør en trøblete barndom med folk, går elendighet i arv?
Stella Polaris er planlagt utgitt februar 2019.
Jeg gleder meg til å dele den med dere:-)

Kjønn i språket, er det viktig? Jeg deltok på Live Podcast om temaet …

Fredag den 5 10. var det live podcast på Mikrobryggeriet i Larvik. Initiativtaker og kvinnen i sjefsstolen, ivrig feminist og rappkjeftet standupkomiker, kursholder, skribent, blogger og den tøffeste dama i byen, var Loni Bjerkholt-Pedersen.

Hun hadde invitert med seg forfatter, politiker og språklærer Elin Dahling, Michael Smith som bl.a driver med transaktivisme og har sittet i styret til Skeiv Ungdom Oslo og Akershus de to siste årene. Og meg.

Temaet var kjønn i språk.

Manne og kvinnespråk, er det forskjell? Hva er i så fall forskjellen? Er kvinner det «annet kjønn» når det kommer til språk? Trenger vi i det hele tatt et kjønnet språk, eller bør det være mest mulig nøytralt? Hvorfor prøver godt voksne menn å skremme unge kvinner til taushet? Er det slik at gutter plager de jentene de er forelsket i, og hvorfor synes mange menn at kvinner er så vanskelig å forstå? Ville det hjulpet om de litt oftere leste en bok skrevet av en kvinnelig forfatter? Jeg vet ikke om vi hadde så mange svar, men vi hadde i hvert fall mange tanker…

Hør hele podcasten her: https://statusrapport.net/wp-content/uploads/2018/10/181005-SENDING-2-Statusrapport.mp3

 

 

 

Det ble en helt fantastisk kveld på Grand hotell!

Stavern Litteraturfestival og Grand hotell arrangerte krimkveld med hele seks forfattere, deriblant meg. Og for en kveld det ble!

Den ærverdige Speilsalen på Grand hotell var full av forventningsfullt publikum, levende lys, grønne planter, vakre bord med hvite duker og funklende krystall. I tillegg til oss, seks spente forfattere og bøkene våre.

Frode Eie Larsen og jeg var først på scenen, og selv om det var problemer med lyden, så manøvrerte dyktige Kjersti Bache det strålende i havn. Frode Eie Larsen hadde mottatt de første eksemplarene av sin nye bok «Slå på ring» bare minutter før bokbadet startet, og fikk behørig presentert den helt ferske boken.

«Slå på ring» er nok en Eddie Stubb bok, der handlingen blant annet foregår på «der ingen skulle tur at nokon kunne bu – Arøya. Vestfoldområdet er i det hele tatt blitt utrygt område, i hvert fall i litteraturens verden.

Jeg, som var den eneste av forfatterne uten fersk bok, røpet at jeg allerede jobbet på min tredje krimbok, og at krimbok nummer to – Stella Polaris – er så godt som ferdigskrevet. Den kommer i februar 2019, og bare timer før jeg ble bokbadet fikk jeg kontrakten på mail, Stella Polaris kommer på det nystartede Horst/Stordalen-forlaget, Capitana. Jeg gleder meg til å la noen andre gjøre litt av jobben for meg 🙂

Etter bokbadet var det tid for mat, lammeskank som nærmest smeltet på tungen, før Hans Olav Lahlum og Thomas Enger entret scenen, denne gang med Per Erik Buchanan Andersen som bademester.

Hans Olav Lahlum er et oppkomme av gode historier, og publikum lo tidvis så de måtte tørke tårene. Skulle han engang gå lei av å skrive bøker, så har mannen garantert en karrierevei som standup-komiker.

Thomas Enger fortalte om flere av sine bøker, både de prisbelønte ungdomsbøkene, krimbøkene sine, og ikke minst hans nye samarbeidsprosjekt med Jørn Lier Horst, «Nullpunkt.»

Han kunne for øvrig også røpe at bok nummer to allerede er påbegynt …

Deretter var det tid for nok en liten matpause, Grands eminente kjøkken bød på Tiramisu, før den virkelige desserten tok plass på scenen. Unni Lindell og Tom Egeland, denne gangen med Finn Stenstad som bokbader.

Tom Egeland fortalte engasjert om bakgrunnen for sine Beltø-bøker, en ateists grundige gjennomgang av bibelen og alle sannheter og usannheter som gjemmer seg bak ordene til de forskjellige profetene.

Han kunne også røpe at «Codex», som kom ut nylig og allerede har fantastiske salgstall, blir den siste Beltø-boken. Eller som han selv sa det «Vi har tatt en pause.» Han har heldigvis ikke sluttet å skrive, bare vendt litt tilbake «til røttene», slik at neste bok blir en thriller, litt mer lignende de han skrev før Beltø entret boksidene. Den var for øvrig akkurat ferdigskrevet, noe Unni Lindell uttrykte ikke så rent lite misunnelse over.

Unni Lindell fortalte at hennes ferske bok, «Dronen» oppsto nesten ved en tilfeldighet, etter at hun hadde vært med mannen på droneflyging. Det, sammen med hennes store redsel for å sove i telt, ga ideen til en bok som allerede har fått svært mange gode anmeldelser. Lindell fortalte også at hun slett ikke syntes skriving var noen enkel eller morsom affære, tvert imot et rent slit og noen ganger et sant helvete.

Hun er i tillegg redd for langt mer enn telt-turer, en Rødhette som frykter en ulv rundt de fleste hjørner, selv under sengen i hotellrommet på Grand. Men siden hun har tjent noen millioner på å lage litteratur ut av redselen, så er det kanskje verd det …

I det hele tatt en innholdsrik kveld, med næring til både hode og gane. Og tid for bokhandel og signering ble det selvfølgelig også. Ser vi starten på en årlig tradisjon?

Nominert til Maurits Hansen-prisen «Nytt blod.»

I dag fikk jeg en hyggelig melding i innboksen. Jeg er nominert til Maurits Hansen-prisen «nytt blod.»

Dette er artikkelen fra Kongsbergskrim nettside:

Den høythengende «Nytt blod»-prisen deles ut for 10. gang under Kongsberg Krim i slutten av oktober. Tre av fjorårets dyktigste debutanter har sluppet gjennom juryens nåløyet og er nominert til årets pris. De nominerte er Myriam H. Bjerkli (Lille linerle), Gunnar F. Klinge (Alma Mater) og Christin Rene Wold (Klovnejakten).Det står mellom en mørk og rystende psykologisk thriller, Norges første «universitetskrim» og en rendyrket gangsterroman. Det er med andre ord tre forfattere med svært ulike ståsteder og uttrykk som kjemper om den gjeve prisen.

Myriam H. Bjerkli er ingen novise som forfatter med blant annet barnebøker og diktsamlinger på CV’en, men «Lille linerle» er hennes første forsøk innen krimsjangeren. Debutboka forteller flere parallelle historier, som utspiller seg rundt den lille jenta Mari og hennes mor Sissel, som bor i Kodal ved Sandefjord. Forfatteren forteller med sterk innlevelse, uten å bli sentimental, om Mari som kidnappes og vokser opp i en kjeller. Skildringen av relasjonen mellom kidnapperen og ofret er et absolutt høydepunkt i boken og løfter den ut av krimsjangerens klisjeer.
– Hun skildrer med med overbevisning det gruoppvekkende forholdet som utvikler seg mellom overgriper og offer, og de mest avskyelige scenene er antydet i hjerteskjærende bilder, skriver Dagbladets anmelder, Cathrine Krøger.
Samtidig får leserne ta del i moren Sissels historie. Sissel er selvsagt desperat av sorg over datterens forsvinning, og tror hun har druknet. Hun søker trøst hos den fremgangsrike advokaten Petter, som hun flytter sammen med. Snart viser det seg at han heller ikke er den drømmeprinsen han gir seg ut for. Hans fortid skjuler dystre hemmeligheter, som to politietterforskere begynner å nøste opp i. Det leder frem mot en svært overraskende, og mange vi si kontroversiell slutt på en bok, skrevet av en forfatter med et dypt engasjement og et klart ønske om at folk bryr seg.
Gunnar F. Klinge har en solid bakgrunn for å skrive vår første «universitetskrim» eller «humaniorakrim» som debutromanen «Alma Mater» også har blitt kalt. Han kan skilte med fire år som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultetet i Oslo og er i dag seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet på Lillehammer.
Med stor innsikt og solide historiske referanser retter Klinge søkelyset mot et miljø preget av krise, korrupsjon, skjulte nettverk og store interne konflikter. Han beskriver en intens maktkamp som handler både om fordeling av forskningsmidler og hvordan universitetet skal styres i fremtiden. Professorer og andre akademiske aktører går bokstavelig talt over lik for å beskytte egne interesser og komme seirende ut av denne striden.
Klinges «helt» er den tidligere lederen av korrupsjonsenheten i Økokrim, Bjørn Falch som er satt på sidelinjen da det viste seg at ikke taklet jobben. På grunn av en hardtslående influensaepedemi kobles han likevel på etterforskningen da politiet får tips om et lik i en fryseboks samtidig som en velkjent akademiker er meldt savnet. Saken baller på seg da flere høytstående akademikere fra universitetsmiljøet blir myrdet, og Falch står overfor en komplisert etterforskning med mange ingredienser i form av avslørende avhandlinger, hemmelige selskaper og omfattende korrupsjon. Forfatteren har med andre ord utviklet en intrikat og godt komponert historie som gir oss et kritisk og tildels skremmende innblikk i en akademisk verden som er ukjent for de fleste av oss.
Christian Rene Wolds bok «Klovnejakten» er en rendyrket gangsterroman som utspiller seg i det kriminelle miljøet i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet. I likhet med Klinge vet han hva han skriver om. I seks år fra 1999 var han selv en del av hovedstadens kriminelle underverden inntil han tok skjeen i en annen hånd og utdannet seg til sosionom. I dag jobber han som bomiljøarbeider og miljøterapeut.
Wold beskriver en verden der sex, dop og penger betyr alt. I boken møter vi tre småskurer. dørvakten og fikseren Kia, jålebukken Gianni og og rotehue Roger (alias «Tåka») som bestemmer seg for å smugle inn og selge et stort parti hasj. Samtidig jages de av russisk mafia og andre obskure aktører på jakt etter profitt. De kommer raskt i trøbbel og presses fra mange hold.
Forfatteren legger ikke skjul på at at de tre karakterene har trekk fra han selv og at store deler av handlingen er inspirert av egne erfaringer. Dette er da også bokens store styrke. Wold gir oss et realistisk og troverdig innblikk i et miljø som de færreste kjenner eller har noe forhold til.
FAKTA
Myriam Halden Bjerkli (født 3. januar 1963 i Tromsø) debuterte hos Gyldendal forlag med ungdomsboka Cyprianus i 2007.
I 2009 kom bok nummer to, ungdomsboka Mickel i mål på Gyldendal forlag.[2]
I 2010 ga hun ut foto- og faktaboken The Gambia, samt dikt- og maleriboken Rock`n roll, baby, et samarbeidsprosjekt med maleren Kari-Mette Astrup.
Bjerkli har bidratt med fotografier i bøker, blader og aviser, samt er premiert i flere fotokonkurranser, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hun har også deltatt på flere juryerte fotoutstillinger, blant annet i Norge, Italia og USA, samt hatt separatutstillinger i Sandefjord og Larvik.
Bjerkli er forlagssjef i Forlagshuset i Vestfold, som består av de fire imprintforlagene Liv forlag, Lyst forlag, Jubel forlag og Forglemmegei forlag.

Gunnar F. Klinge (f. 1976) er fra Oslo og bor i Lillehammer. Han har tilbrakt elleve år ved Universitetet i Oslo, hvorav sju som student og fire som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultet. I dag jobber han som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet.

Christian René Wold (f. 1972) er sosionom og jobber som bomiljøarbeider og miljøterapeut. Han driver bl.a. med rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot ungdom. Wold er deltidsskuespiller og tidligere dørvakt på Head On, et legendarisk utested i Oslo på 90-tallet, da han også var del av de kriminelle miljøene han beskriver debutromanen Klovnejakten (2017).
Artikkelen er hentet fra Kongsbergs krim sider.
Krimfestivalen foregår fra 23 – 28 oktober, og du finner programmet programmet for krimfestivalen ved å klikke HER.

Velkommen til krimaften på Grand Hotell 04. oktober

Torsdag 4. oktober: Kriminell aften på Grand i Larvik– i regi av Stavern Litteraturfestival.

Denne kvelden møter du hele seks forfattere: Tom Egeland, Unni Lindell, Frode Eie Larsen, Hans Olav Lahlum, Thomas Enger og meg.

 

Hagefest på Løkken i Tønsberg

Forrige lørdag var jeg på hagefest på Løkken i Tønsberg, og jeg er storlig imponert. De satset stort, initiativtakerne til den nystartede Hagefesten i Tønsberg. Dagen kunne tilby over 50 arrangement med over 40 forfattere.
Alt foregikk fordelt på fire forskjellige scener, med blant annet diskusjoner, debatter, opplesninger, bokbad. Og det var ikke bare jeg som var imponert. I naturskjønne omgivelser og med værgudene på riktig side, så ble storsatsingen belønnet med både godt besøk og utallige positive tilbakemeldinger. Når man ruslet rundt på de grønne plenene utenfor det historiske Løkken-huset, så var det ikke tvil om at dette var en satsing det ble satt pris på, både av publikum, forfattere og forlagsfolk.

Selv deltok jeg på tre av arrangementene. Dette over her var på Skråscenen, der vi snakket om Vestfoldlitteratur.

Dette bildet er fra storscenen, der jeg er ordstyrer for Arve Juritzen, Sarah Natasha Melby, Kari Marstein og Tom Egeland. Temaet var hvor bokverdenen går videre etter Capitanas inntog og med Amazon lurende i kulissene. Vi fant vel ikke helt løsningen, men litt temperatur ble det:-)

Forlaget mitt var også godt representert. Her er vi tilbake på skråscenen, der Frode Eie Larsen, Elin Dahling og Jan-Robert Henrixen presenterer bøkene sine.

Jeg håper dette er starten på en flott tradisjon og at jeg ser mange av dere der neste år!

Tønsberg Blad august 2018

Er Vestfold et ekstra kriminelt fylke?

Man kan nesten få det inntrykket, når man ser antallet krimforfattere som holder til i fylket. Jørn Lier Horst, Jan Mehlum, Kurt Aust, Ingar Johnsrud, Lene Lauritsen Kjølner, Jørgen Brekke, Frode Eie Larsen, Jan-Robert Henriksen, Stig Smedsrud, Anita Berglund, Ingebjørg Berg Holm, Tom Kristensen, meg selv og sikkert mange flere.

Etter topplisten fra Bokhandlerforeningen, har også de lokale avisene tatt fatt i fenomenet, og spurt meg hva jeg tror, men jeg er redd min teori nok ikke er fullt så spennende, som det hadde vært hvis det hadde lurt mordere rundt hver lukkede dør. For kanskje det er tvert om? At siden vi bor i et så idyllisk og fredelig fylke, så er det rett og slett litt kjedelig? Så trygt og fredelig at både vi som skriver – og de som leser – søker litt ekstra spenning i en krim?

Intervjuet kan du lese i sin helhet hos Sandefjord Blad her. ( Krever abonnement)

Intervjuet kan du lese i sin helhet hos Østlandsposten her. (Krever abonnement)

Intervjuet kan du lese i sin helhet hos Gjengangeren her. (Krever abonnement)

Lille Linerle på topplisten over mestselgende norsk krim i år!

Jeg må innrømme at jeg ikke så det komme, der jeg satt og drakk Pepsi Max og leste dagens aviser. Litt forundret ble jeg riktignok da mitt frokostselskap begynte å liste opp boktitler, han er normalt ikke veldig opptatt av bøker. Men jeg hang meg på, han leste titlene fra topplisten over mestselgende norsk krim hittil i år, og jeg gjettet på forfatterne, med – om jeg må si det selv – ganske bra resultat. Helt til han leste tittel nummer ti. Lille linerle.

Da begynte jeg bare å le, det falt meg overhode ikke inn at det var sant.  Men det var det 🙂

Jeg måtte sjekke og dobbeltsjekke, og jammen sto den der, debutkrimmen min. En av to damer på listen, og den eneste debuten. Noen gangen føles en tiendeplass som en seier!

Når det er sagt, æren for listeplasseringen dedikerer jeg videre til Goliat forlag, som drives av Tiger Garte og Mark Jørgensen. Et lite, nystartet forlag som hadde troen på at Lille Linerle kunne få et større publikum og som våget å satse på å gi den ut som pocket. Uten dem hadde det aldri vært mulig.

Det lille krimforlaget Goliat har også sjetteplassen på listen, i tillegg til at de har gjort det stort med oversatt krim, ikke minst med Peter Mays trilogi fra Hebridene, som jeg anbefaler på det varmeste.

 

 

«De ansiktsløses ansikt» …

Mange av dere har kanskje allerede fått med dere at jeg er ansiktsblind. Det betyr at jeg bare i begrenset grad evner «å lagre» ansikter. Det skaper selvfølgelig en del flaue og pinlige situasjoner, men siden jeg uansett ikke kan «late som», har jeg valgt å være åpen om lidelsen, og også fortalt om den til flere forskjellige media. Ifølge sønnene mine har jeg dermed blitt – ikke så rent lite ironisk – «de ansiktsløses ansikt utad …»

Til tross for at jeg selvfølgelig helst ville vært det foruten, mener jeg likevel at det er viktig å være åpen, for selv om det er rundt 2 % som er ansiktsblinde – noen kjenner ikke engang igjen seg selv i speilet – så er det fremdeles mange som aldri har hørt om lidelsen. Det betyr at mange misforstår oss. Når vi møter folk på gaten vi egentlig kjenner, går vi gjerne rett forbi dem, og siden vi ikke hilser blir vi ofte tatt for å være arrogante eller uhøflige. Det er trist. Folk blir såret, og vi går glipp av mange hyggelige møter.

I uken som gikk kunne dere derfor lese om meg og ansiktsblindheten min i Hjemmet Helse. Og møter dere meg uten at jeg kjenner dere igjen, så ikke bli fornærmet, men ta gjerne kontakt og presenter dere. Jeg overser dere ikke med vilje!

Jeg har forlovet meg …

I dag er jeg både lettet, og litt lei meg. Lettet på egne vegne over endelig å ha tatt en avgjørelse, litt lei meg på grunn av alle dere som allerede har forhåndbestilt eller sagt dere venter på den neste boka mi. Stella Polaris.

Jeg hadde jo forespeilet dere at den skulle komme til høsten, og jeg liker å stå for det jeg sier. Men nå blir det ikke slik.

Høsten blir først og fremst for travel, det kommer tjue bøker på forlaget jeg driver, og vi kommer til å være færre folk til å drifte det. Det betyr at jeg må gjøre mer selv. Dersom jeg hadde sluppet Stella Polaris ut i verden da, så måtte den greid seg omtrent på egenhånd, og i dagens bokmarked betyr nok det at den ikke hadde greid seg særlig bra. Jeg synes den fortjener bedre, jeg vil gjerne ha tid til å følge den en stund, der ute hos bokhandlere og lesere. Jeg oppdaget jo i fjor at jeg faktisk synes signeringer er gøy:-)
Hvis Stella Polaris hadde kommet til høsten, ville det også bety at jeg hadde hatt mindre tid til de rundt tjue bøkene som kommer ut på forlaget mitt før jul. Det ville vært feil, for de både fortjener og trenger all den oppmerksomhet de kan få.

I tillegg er Stella Polaris rett og slett ikke ferdig nok. Jeg er (nesten, aldri mer enn nesten) strålende fornøyd med den første halvdelen, men deretter er det fremdeles noe som skurrer. Litt med plottet, litt med motivasjonen, litt med språket. Ikke store ting, ikke ting som jeg tror er vanskelige å rette, men nok til at det fortjener en grundig gjennomgang eller to til. Det skal jeg bruke sommerferien til, og jeg gleder meg!

Jeg gleder meg virkelig til å gå de siste rundene som skal gjøre Stella Polaris så bra den overhode kan bli, før den slippes ut til dere påske eller vår neste år. Slik at jeg blir like nesten-strålende fornøyd med siste halvdel, som jeg er med den første. Da blir det nemlig – hvis det er lov å si / mene / tenke det selv – en veldig god bok 🙂

Så får jeg håpe dere har tålmodighet til å vente. Dere vet, den som venter på noe godt…  🙂

Stella Polaris – foreløpig cover.

PS. Liker dere coveret?

Det er laget av dyktige Trygve Skogrand hos Passion&Prose Bokdesign. Det kan bli endret, så jeg skal ikke forlove meg på ny, det er ikke sikkert dette blir den endelige varianten. Men jeg synes det er stilig 🙂

Lærerikt og hyggelig med ny innsikt og spennende menneskemøter

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg også tidvis som frilansjournalist / fotograf.

Jeg har blant annet i mange år vært fast bidragsyter til LaboMagasinet som fire ganger årlig sendes til Larvik Boligbyggerlags over 10 000 medlemmer. Mange av oppdragene er jeg med og velger selv, og veldig ofte møter jeg nye og hyggelige mennesker som gir meg innsikt i områder og temaer som jeg ikke kan så mye om fra før.

Så også denne gangen.

Ikke visste jeg at det også hadde bodd sterke kvinner i huset på Tollerodden i Larvik, lenge før det var vanlig at kvinner gjorde seg bemerket offentlig. Jeg trodde det hadde vært en ren mannsbastion, med tøffe båtbyggere og velstående kakser. Ikke visste jeg heller at huset har vært fullt av barn og at mange av de som bodde der tidvis slet tungt økonomisk, så ille at flere av dem måtte selge huset videre. Takket være de to ivrige lederne i Tolleroddens venner, så vet jeg nå både det, og enda mye mer 🙂

Per og Elisabeth, leder og nestleder i Tolleroddens venner.

I tillegg til å besøke vakre Tollerodden og Tolleroddens venner, har jeg også intervjuet det hyggelige paret som står bak Fretexbutikken i Larvik, to mennesker som har gjort det  å hjelpe andre til et kall. Og som har skapt en flott butikk, som slett ikke ligner de fleste andre bruktbutikker. Her er utstillingsdukker med de flotteste kjoler, klær sortert etter farger, og fristende utstillinger. Alt takket være Frelsesarmeen, to driftige sjeler og ikke minst ivrige og dedikerte frivillige som hjelper til helt gratis.

Dessuten har «jeg» invitert til Labotur til Nes Jernverkmuseum, har sett på framtidens søppelhåndtering og møtt Labos nye jurist. Og sist, men definitivt ikke minst, så har jeg skrevet kåseri om mormor og handlenettene hennes.

Bladet er på vei ut i postkassene disse dager, så får jeg bare håpe at det faller i smak hos Labomedlemmene der ute.

(Og skulle ikke artiklene mine gjøre det, så er det mye annet fint lesestoff der, blant annet flere sider om Trond Moi og en fantastisk blåskjelloppskrift han har laget. DEN faller garantert i smak 🙂 )

Photosession med Hjemmet

18. mai fikk jeg besøk av Gunn Gravdal Elton fra ukebladet Hjemmet, som skal lage en sak om ansiktsblindheten min. Etter et veldig hyggelig intervju, var det tid for det jeg alltid synes er temmelig anstrengende. Fotografering.

Foto: Gunn Gravdal Elton

Jeg trives langt bedre bak kamera enn foran, men takket være en dyktig og ikke minst veldig hyggelig journalist / fotograf, ble det allikevel en rekke bilder jeg likte utav det, bilder som jeg i tillegg kommer til å bruke i promotering av min neste bok.

Foto: Gunn Gravdal Elton

Du kan se flere av bildene her: https://bjerkli.wordpress.com/category/kontakt-presse-info/

Foto: Gunn Gravdal Elton

Lille Linerle, en av bibliotekarens krimfavoritter!

Det nærmer seg påske, og like sikkert som påskemarsipanen i butikkene, dukker påskekrimtipsene opp i aviser og blader.  Da må jeg jo innrømme at det er ekstra morsomt at noen av «krimekspertene»  fremdeles trekker fram Lille Linerle, selv om det nå er over ett år siden den kom ut. Siden jeg har stor respekt for bibliotekarer som dyktige og uhildede lesere, så blir jeg også ekstra glad når det er de som uttaler seg, slik som her i Romsdalen budstikke, der Gro Eriksen ved Molde bibliotek anbefaler Lille Linerle:

Og selv om jeg har et spesielt varmt forhold til bibliotekarer, så synes jeg selvfølgelig at det er stas når Bjørnebok, en av Norges dyktigste bokbloggere, også trekker fram Lille Linerle som verd å lese:

Boklageret har dessuten fått den helt ferske pocketen min for salg, og de trekker den også fram som krimtips til påske, og skriver at det er «en bok det er umulig å legge fra seg» og Trude Helen Hole, som selv er forfatter og bokblogger, anbefaler Lille Linerle som påskelesing, gir den terningkast fem og kaller den en imponerende og velskrevet krimdebut 🙂

 

Håper å se deg i Andebu i morgen! Hvis bare stemmen holder …

Etter en uke med mye hosting og harking, diverse halstabletter, smertestillende og febernedsettende, så er influensaen omsider på vei tilbake. Håpet er at den skal være helt borte når jeg våkner i morgen, eller ihvertfall at jeg har fått stemmen min skikkelig tilbake. Da skal jeg nemlig være med Liv Gade, Jan Mehlum og Frits deBourg til Andebu bibliotek og forhåpentligvis både friste noen til å ta en titt på boka mi og selv la meg friste til å lese noen av de andres. Og da er det jo kjekt med stemme…

Hvis du er i nærheten av Andebu, så ta gjerne en tur! Liv Gade er kjent for sine inspirerende foredrag og romslige (gratis) utlodninger, og både Jan Mehlum og Frits de Bourg er verd å høre på! I tillegg så foregår jo mye av handlingen i Lille Linerle – boka mi – nettopp i Andebu, så det kan jo gjøre det litt ekstra spennende å høre meg snakke om den, dersom du er derfra!

Hvis bare stemmen holder …

 

 

Et sikkert vårtegn: Vårkatalogen til Liv forlag.

 

 

Halvannen meter med snø og fjorten kalde minusgrader gir riktignok ikke den helt store vårfølelsen, men heldigvis så vet jeg allikevel at den nærmer seg. Og like sikkert som at snøen vil tine og forsvinne, så vil jeg også i år kunne glede meg over en rekke nyutgivelser på forlaget jeg driver.

Vårkatalogen er nå nærmest klar, og den inneholder en rekke spennende titler. Bøker for både voksne, ungdom og barn, krim og romaner, poesi, noveller og sakprosa.

Klikk på bildet og se om det er noe som frister 🙂

//e.issuu.com/embed.html#4279264/58730369

 

Lille Linerle, nå også som lydbok!

Lille Linerle er ute som lydbok, det har den faktisk vært i flere måneder nå, men tiden har vært travel, og jeg har ikke prioritert å reklame for den. Kanskje jeg også har vært litt nervøs? Jeg har nemlig lest den inn selv, og jeg har alltid synes det har vært litt tøft med «og det er forfattaren sjølv som les.» Men det var før. Og som regel en mann. Ofte på nynorsk.

Jeg har alltid hatet å høre stemmen min på radio eller tv, men da jeg ble spurt om å lese den inn, sa jeg allikevel ja med en gang. Uten betenkningstid overhodet. Slik jeg til vanlig gjør når noen spør meg om ting jeg ikke kan og aldri har gjort før. Det er slik man vokser, ikke sant? Og jeg vil jo ikke være en kvinne som backer ut, jeg vil være tøff og modig og… Nåja, det er så mye man vil …

Fjorårets stiveste smil?

Jeg kan selvfølgelig lese, og noen sier til og med at jeg er ganske god på det. Men å lese inn en 380 siders lang bok var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, jeg skjønner hvorfor det vanligvis er skuespillere og dramatikere som har den jobben. De proffe, de som faktisk kan det. Jeg har i hvert fall ikke våget å høre på den, mangfoldige timer med min egen stemme frister ikke, og dessuten så vet jeg jo hvordan boka ender … 😉 Foreløpig ligger den bare på sider som ebok.no og Bokkilden. så det er antagelig ikke så mange andre som har hørt den heller. Men i mai kommer den på Storytel, og da kan det jo hende at flere oppdager at den er der ute. Det føles ganske skummelt, og jeg tenker at jeg burde ha hørt den selv … først. Forberedt meg litt, liksom.

Men i går kom jeg på at det kunne jo hende at noen andre allerede hadde lyttet – kanskje til og med skrevet noe om det? Slaktet eller skrytt?

Så jeg googlet «Lille Linerle», – faktisk for aller første gang, Og det kom opp masse treff, 13 600 for å være helt nøyaktig.

Det var heldigvis mest skryt, årets beste, fantastisk debut, osv. Seksere, femmere og firere. Over hundre, faktisk 🙂 Men også noen – eller i hvert fall to – i den helt andre enden; største skuffelse ever, terningkast en fra meg … Smaken er forskjellig, og det må selvfølgelig alle forfattere prøve å leve med. Eller i hvert fall overleve … 😉

Men det jeg egentlig festet meg mest med, var innleggene under. Og jeg har virkelig prøvd å erindre alle deler av boka, men jeg greier virkelig ikke helt å skjønne annet enn at den som går inn og tror han skal å et homoerotisk eventyr av noe slag dersom han kjøper Linerla – eller på noen annen måte drømme seg bort i erotikkens mangfoldige verden – må bli veldig skuffet. Så da er det vel kanskje ikke bare til mp-3-spillere Linerla mi ikke passer…?

Hadde jeg vært modigere, så hadde jeg selvfølgelig klikket meg videre for å se hvorfor Lille Linerle har havnet i slikt seksuelt ladet selskap, men som dere vel allerede sikkert har skjønt: så modig er jeg ikke 😉 Skulle noen andre føle seg kallet, så må dere gjerne sjekke og fortelle meg hva dere fant. ( Men ikke bruk det mot meg senere, dersom dere oversvømmes av «gode tilbud» … )

***

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

***

Vil du lese Lille Linerle som lydbok, ebok, Pocket eller hardcover?

Dere finner den blant annet her: https://www.bokkilden.no/enkeltSok.do?enkeltsok=lille+linerle&search=&rom=MP

Like sikkert påsketegn som påskemarsipanen: Juritzens påskekrim.

Det er enda en stund til påske, men et av de sikreste påsketegnene gjennom de siste ti år er allerede å finne i handelen. Juritzens påskekrim, visstnok den bestselgende påskekrimnovellesamlingen helt siden den kom ut første gang. I år består den av noveller fra 17 forskjellige forfattere, hvorav jeg er den ene.

 

Dette er forlagets omtale av samlingen:

Norges beste krimforfattere.

I 10 år har vi gitt påskenorge drapsgåter, mysterier, skrekk og gru. I denne samlingen får du de beste novellene. Fra Bjørnstjerne Bjørnsons 129 år gamle, bloddryppende beretning til Torkil Damhaugs nyskrevne krimgåte. Og et sted i boken har vi skjult vårt eget mysterium …

Tradisjonen tro: Denne påsken behøver du bare én bok!

Inneholder noveller av Lars Saabye Christensen, Jørgen Jæger, Unni Lindell, Torkil Damhaug, Anne B. Ragde, Erik Meling Sele, Bjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Staalesen, Lene Lauritzen Kjølner, Stein Riverton, Arthur Conan Doyle, Myriam H. Bjerkli, Lorentz Kvam, Knut Gørvell, Steffen Johanssen, Anthon Bruun og Helge Hagerup.

***

Mitt bidrag heter «Hjemkomsten» og er en novelle om en mann som har rømt fra fengselet og oppsøker stedet der han tidligere bodde. Men der har det skjedd mye i løpet av de årene han har sittet inne …

(c) Myriam H. Bjerkli

Den søte, men akk så korsfestede, påskekyllingen på forsiden har for øvrig irritert kristenfolket, flere kristne bokhandlere kaller det blasfemi og har visstnok takket nei til å selge boken. Jeg synes nok også at høna på bildet mitt ser litt skeptisk ut til den stakkars kyllingens skjebne, men korsfestingen til tross, jeg ser slett ikke bort ifra at boken nok en gang topper salgslisten når påsken er over.

Jeg gleder meg i hvert fall til å lese novellesamlingen 🙂