Jeg har forlovet meg …

I dag er jeg både lettet, og litt lei meg. Lettet på egne vegne over endelig å ha tatt en avgjørelse, litt lei meg på grunn av alle dere som allerede har forhåndbestilt eller sagt dere venter på den neste boka mi. Stella Polaris.

Jeg hadde jo forespeilet dere at den skulle komme til høsten, og jeg liker å stå for det jeg sier. Men nå blir det ikke slik.

Høsten blir først og fremst for travel, det kommer tjue bøker på forlaget jeg driver, og vi kommer til å være færre folk til å drifte det. Det betyr at jeg må gjøre mer selv. Dersom jeg hadde sluppet Stella Polaris ut i verden da, så måtte den greid seg omtrent på egenhånd, og i dagens bokmarked betyr nok det at den ikke hadde greid seg særlig bra. Jeg synes den fortjener bedre, jeg vil gjerne ha tid til å følge den en stund, der ute hos bokhandlere og lesere. Jeg oppdaget jo i fjor at jeg faktisk synes signeringer er gøy:-)
Hvis Stella Polaris hadde kommet til høsten, ville det også bety at jeg hadde hatt mindre tid til de rundt tjue bøkene som kommer ut på forlaget mitt før jul. Det ville vært feil, for de både fortjener og trenger all den oppmerksomhet de kan få.

I tillegg er Stella Polaris rett og slett ikke ferdig nok. Jeg er (nesten, aldri mer enn nesten) strålende fornøyd med den første halvdelen, men deretter er det fremdeles noe som skurrer. Litt med plottet, litt med motivasjonen, litt med språket. Ikke store ting, ikke ting som jeg tror er vanskelige å rette, men nok til at det fortjener en grundig gjennomgang eller to til. Det skal jeg bruke sommerferien til, og jeg gleder meg!

Jeg gleder meg virkelig til å gå de siste rundene som skal gjøre Stella Polaris så bra den overhode kan bli, før den slippes ut til dere påske eller vår neste år. Slik at jeg blir like nesten-strålende fornøyd med siste halvdel, som jeg er med den første. Da blir det nemlig – hvis det er lov å si / mene / tenke det selv – en veldig god bok 🙂

Så får jeg håpe dere har tålmodighet til å vente. Dere vet, den som venter på noe godt…  🙂

Stella Polaris – foreløpig cover.

PS. Liker dere coveret?

Det er laget av dyktige Trygve Skogrand hos Passion&Prose Bokdesign. Det kan bli endret, så jeg skal ikke forlove meg på ny, det er ikke sikkert dette blir den endelige varianten. Men jeg synes det er stilig 🙂

Lærerikt og hyggelig med ny innsikt og spennende menneskemøter

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg også tidvis som frilansjournalist / fotograf.

Jeg har blant annet i mange år vært fast bidragsyter til LaboMagasinet som fire ganger årlig sendes til Larvik Boligbyggerlags over 10 000 medlemmer. Mange av oppdragene er jeg med og velger selv, og veldig ofte møter jeg nye og hyggelige mennesker som gir meg innsikt i områder og temaer som jeg ikke kan så mye om fra før.

Så også denne gangen.

Ikke visste jeg at det også hadde bodd sterke kvinner i huset på Tollerodden i Larvik, lenge før det var vanlig at kvinner gjorde seg bemerket offentlig. Jeg trodde det hadde vært en ren mannsbastion, med tøffe båtbyggere og velstående kakser. Ikke visste jeg heller at huset har vært fullt av barn og at mange av de som bodde der tidvis slet tungt økonomisk, så ille at flere av dem måtte selge huset videre. Takket være de to ivrige lederne i Tolleroddens venner, så vet jeg nå både det, og enda mye mer 🙂

Per og Elisabeth, leder og nestleder i Tolleroddens venner.

I tillegg til å besøke vakre Tollerodden og Tolleroddens venner, har jeg også intervjuet det hyggelige paret som står bak Fretexbutikken i Larvik, to mennesker som har gjort det  å hjelpe andre til et kall. Og som har skapt en flott butikk, som slett ikke ligner de fleste andre bruktbutikker. Her er utstillingsdukker med de flotteste kjoler, klær sortert etter farger, og fristende utstillinger. Alt takket være Frelsesarmeen, to driftige sjeler og ikke minst ivrige og dedikerte frivillige som hjelper til helt gratis.

Dessuten har «jeg» invitert til Labotur til Nes Jernverkmuseum, har sett på framtidens søppelhåndtering og møtt Labos nye jurist. Og sist, men definitivt ikke minst, så har jeg skrevet kåseri om mormor og handlenettene hennes.

Bladet er på vei ut i postkassene disse dager, så får jeg bare håpe at det faller i smak hos Labomedlemmene der ute.

(Og skulle ikke artiklene mine gjøre det, så er det mye annet fint lesestoff der, blant annet flere sider om Trond Moi og en fantastisk blåskjelloppskrift han har laget. DEN faller garantert i smak 🙂 )

Photosession med Hjemmet

18. mai fikk jeg besøk av Gunn Gravdal Elton fra ukebladet Hjemmet, som skal lage en sak om ansiktsblindheten min. Etter et veldig hyggelig intervju, var det tid for det jeg alltid synes er temmelig anstrengende. Fotografering.

Foto: Gunn Gravdal Elton

Jeg trives langt bedre bak kamera enn foran, men takket være en dyktig og ikke minst veldig hyggelig journalist / fotograf, ble det allikevel en rekke bilder jeg likte utav det, bilder som jeg i tillegg kommer til å bruke i promotering av min neste bok.

Foto: Gunn Gravdal Elton

Du kan se flere av bildene her: https://bjerkli.wordpress.com/category/kontakt-presse-info/

Foto: Gunn Gravdal Elton

Lille Linerle, en av bibliotekarens krimfavoritter!

Det nærmer seg påske, og like sikkert som påskemarsipanen i butikkene, dukker påskekrimtipsene opp i aviser og blader.  Da må jeg jo innrømme at det er ekstra morsomt at noen av «krimekspertene»  fremdeles trekker fram Lille Linerle, selv om det nå er over ett år siden den kom ut. Siden jeg har stor respekt for bibliotekarer som dyktige og uhildede lesere, så blir jeg også ekstra glad når det er de som uttaler seg, slik som her i Romsdalen budstikke, der Gro Eriksen ved Molde bibliotek anbefaler Lille Linerle:

Og selv om jeg har et spesielt varmt forhold til bibliotekarer, så synes jeg selvfølgelig at det er stas når Bjørnebok, en av Norges dyktigste bokbloggere, også trekker fram Lille Linerle som verd å lese:

Boklageret har dessuten fått den helt ferske pocketen min for salg, og de trekker den også fram som krimtips til påske, og skriver at det er «en bok det er umulig å legge fra seg» og Trude Helen Hole, som selv er forfatter og bokblogger, anbefaler Lille Linerle som påskelesing, gir den terningkast fem og kaller den en imponerende og velskrevet krimdebut 🙂

 

Håper å se deg i Andebu i morgen! Hvis bare stemmen holder …

Etter en uke med mye hosting og harking, diverse halstabletter, smertestillende og febernedsettende, så er influensaen omsider på vei tilbake. Håpet er at den skal være helt borte når jeg våkner i morgen, eller ihvertfall at jeg har fått stemmen min skikkelig tilbake. Da skal jeg nemlig være med Liv Gade, Jan Mehlum og Frits deBourg til Andebu bibliotek og forhåpentligvis både friste noen til å ta en titt på boka mi og selv la meg friste til å lese noen av de andres. Og da er det jo kjekt med stemme…

Hvis du er i nærheten av Andebu, så ta gjerne en tur! Liv Gade er kjent for sine inspirerende foredrag og romslige (gratis) utlodninger, og både Jan Mehlum og Frits de Bourg er verd å høre på! I tillegg så foregår jo mye av handlingen i Lille Linerle – boka mi – nettopp i Andebu, så det kan jo gjøre det litt ekstra spennende å høre meg snakke om den, dersom du er derfra!

Hvis bare stemmen holder …

 

 

Et sikkert vårtegn: Vårkatalogen til Liv forlag.

 

 

Halvannen meter med snø og fjorten kalde minusgrader gir riktignok ikke den helt store vårfølelsen, men heldigvis så vet jeg allikevel at den nærmer seg. Og like sikkert som at snøen vil tine og forsvinne, så vil jeg også i år kunne glede meg over en rekke nyutgivelser på forlaget jeg driver.

Vårkatalogen er nå nærmest klar, og den inneholder en rekke spennende titler. Bøker for både voksne, ungdom og barn, krim og romaner, poesi, noveller og sakprosa.

Klikk på bildet og se om det er noe som frister 🙂

//e.issuu.com/embed.html#4279264/58730369

 

Lille Linerle, nå også som lydbok!

Lille Linerle er ute som lydbok, det har den faktisk vært i flere måneder nå, men tiden har vært travel, og jeg har ikke prioritert å reklame for den. Kanskje jeg også har vært litt nervøs? Jeg har nemlig lest den inn selv, og jeg har alltid synes det har vært litt tøft med «og det er forfattaren sjølv som les.» Men det var før. Og som regel en mann. Ofte på nynorsk.

Jeg har alltid hatet å høre stemmen min på radio eller tv, men da jeg ble spurt om å lese den inn, sa jeg allikevel ja med en gang. Uten betenkningstid overhodet. Slik jeg til vanlig gjør når noen spør meg om ting jeg ikke kan og aldri har gjort før. Det er slik man vokser, ikke sant? Og jeg vil jo ikke være en kvinne som backer ut, jeg vil være tøff og modig og… Nåja, det er så mye man vil …

Fjorårets stiveste smil?

Jeg kan selvfølgelig lese, og noen sier til og med at jeg er ganske god på det. Men å lese inn en 380 siders lang bok var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, jeg skjønner hvorfor det vanligvis er skuespillere og dramatikere som har den jobben. De proffe, de som faktisk kan det. Jeg har i hvert fall ikke våget å høre på den, mangfoldige timer med min egen stemme frister ikke, og dessuten så vet jeg jo hvordan boka ender … 😉 Foreløpig ligger den bare på sider som ebok.no og Bokkilden. så det er antagelig ikke så mange andre som har hørt den heller. Men i mai kommer den på Storytel, og da kan det jo hende at flere oppdager at den er der ute. Det føles ganske skummelt, og jeg tenker at jeg burde ha hørt den selv … først. Forberedt meg litt, liksom.

Men i går kom jeg på at det kunne jo hende at noen andre allerede hadde lyttet – kanskje til og med skrevet noe om det? Slaktet eller skrytt?

Så jeg googlet «Lille Linerle», – faktisk for aller første gang, Og det kom opp masse treff, 13 600 for å være helt nøyaktig.

Det var heldigvis mest skryt, årets beste, fantastisk debut, osv. Seksere, femmere og firere. Over hundre, faktisk 🙂 Men også noen – eller i hvert fall to – i den helt andre enden; største skuffelse ever, terningkast en fra meg … Smaken er forskjellig, og det må selvfølgelig alle forfattere prøve å leve med. Eller i hvert fall overleve … 😉

Men det jeg egentlig festet meg mest med, var innleggene under. Og jeg har virkelig prøvd å erindre alle deler av boka, men jeg greier virkelig ikke helt å skjønne annet enn at den som går inn og tror han skal å et homoerotisk eventyr av noe slag dersom han kjøper Linerla – eller på noen annen måte drømme seg bort i erotikkens mangfoldige verden – må bli veldig skuffet. Så da er det vel kanskje ikke bare til mp-3-spillere Linerla mi ikke passer…?

Hadde jeg vært modigere, så hadde jeg selvfølgelig klikket meg videre for å se hvorfor Lille Linerle har havnet i slikt seksuelt ladet selskap, men som dere vel allerede sikkert har skjønt: så modig er jeg ikke 😉 Skulle noen andre føle seg kallet, så må dere gjerne sjekke og fortelle meg hva dere fant. ( Men ikke bruk det mot meg senere, dersom dere oversvømmes av «gode tilbud» … )

***

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

***

Vil du lese Lille Linerle som lydbok, ebok, Pocket eller hardcover?

Dere finner den blant annet her: https://www.bokkilden.no/enkeltSok.do?enkeltsok=lille+linerle&search=&rom=MP

Like sikkert påsketegn som påskemarsipanen: Juritzens påskekrim.

Det er enda en stund til påske, men et av de sikreste påsketegnene gjennom de siste ti år er allerede å finne i handelen. Juritzens påskekrim, visstnok den bestselgende påskekrimnovellesamlingen helt siden den kom ut første gang. I år består den av noveller fra 17 forskjellige forfattere, hvorav jeg er den ene.

 

Dette er forlagets omtale av samlingen:

Norges beste krimforfattere.

I 10 år har vi gitt påskenorge drapsgåter, mysterier, skrekk og gru. I denne samlingen får du de beste novellene. Fra Bjørnstjerne Bjørnsons 129 år gamle, bloddryppende beretning til Torkil Damhaugs nyskrevne krimgåte. Og et sted i boken har vi skjult vårt eget mysterium …

Tradisjonen tro: Denne påsken behøver du bare én bok!

Inneholder noveller av Lars Saabye Christensen, Jørgen Jæger, Unni Lindell, Torkil Damhaug, Anne B. Ragde, Erik Meling Sele, Bjørnstjerne Bjørnson, Gunnar Staalesen, Lene Lauritzen Kjølner, Stein Riverton, Arthur Conan Doyle, Myriam H. Bjerkli, Lorentz Kvam, Knut Gørvell, Steffen Johanssen, Anthon Bruun og Helge Hagerup.

***

Mitt bidrag heter «Hjemkomsten» og er en novelle om en mann som har rømt fra fengselet og oppsøker stedet der han tidligere bodde. Men der har det skjedd mye i løpet av de årene han har sittet inne …

(c) Myriam H. Bjerkli

Den søte, men akk så korsfestede, påskekyllingen på forsiden har for øvrig irritert kristenfolket, flere kristne bokhandlere kaller det blasfemi og har visstnok takket nei til å selge boken. Jeg synes nok også at høna på bildet mitt ser litt skeptisk ut til den stakkars kyllingens skjebne, men korsfestingen til tross, jeg ser slett ikke bort ifra at boken nok en gang topper salgslisten når påsken er over.

Jeg gleder meg i hvert fall til å lese novellesamlingen 🙂

 

 

 

Ny Pocket, nytt omslag, nytt forlag

Jeg har ønsket meg et forlag som var dyktig på massemarked og pocketutgivelser som ville gi ut Lille Linerle som pocket allerede i vår, og ble derfor veldig glad da Mark og Tiger i Goliat forlag tok kontakt med et hyggelig tilbud.

Goliat Forlag er et ferskt fremadstormende forlag som satser sterkt på krim generelt og krimpocket spesielt, og er forlaget som blant annet har sørget for at Peter Mays kritikerroste bøker, Svarthuset og Lewismannen, nå er utgitt i Norge. De har lovet å ta godt være på Linerla mi, og det skal bli spennende å se hva de får til 🙂

Allerede 15 februar kommer Lille Linerle i pocketversjon. Jeg gleder meg selvfølgelig til å kunne presentere den ferdige pocketen, men under ser dere omslaget.

Jeg synes det er blitt veldig fint, og sender en stor takk til grafiker Thea Dahlgren i Goliat forlag for glimrende utfør jobb!

 

 

 

En oppsummering av året som gikk og: Godt nytt år!

På slutten av ett år og ved starten av et nytt, er det fristende å både mimre og å se framover. Hva er de sterkeste minnene fra 2017? Hva bør jeg gjøre annerledes i 2018?

ITromsø april 2017

2017 var året da jeg endelig fikk fullført og gitt ut Lille Linerle, historien som hadde levd inne i hodet mitt i tretten år. Det var både veldig godt og forferdelig skremmende, noe du kan lese om i blogginnlegget her. Mottagelsen gikk allikevel uventet bra, og den fikk langt mer oppmerksomhet enn jeg hadde ventet. (Selv om det nok manglet en del på at den havnet på de offisielle bestselgerlistene, slik man kan få inntrykk av i ITromsø over her. Men for all del, jeg har ikke ringt dem og bedt dem korrigere, litt slingringsmonn synes jeg en avis bør ha 😉

I tillegg rørte de positive anmeldelsene meg langt mer enn jeg hadde forutsett, fremdeles blir jeg rørt når jeg tenker tilbake på alle de som sendte meldinger, mail eller ringte. Aldri før har jeg stått i køen på Rema med tårer i øynene, fordi at en for meg totalt ukjent bokhandler som hadde lett frem nummeret mitt og bare måtte fortelle meg hvor sterkt berørt hun var blitt av romanen.

Det var også året da jeg satt intetanende i frisørstolen da det tikket inn et titalls meldinger om at Tom Egeland akkurat hadde anbefalt boka mi på «God morgen Norge.» Det sies at det skal være en første gang for alt, men slike opplevelser så jeg virkelig aldri komme.

Boka har også dukket opp på noen lister her og der, mange har lest den i forskjellige formater, den finnes nå både på papir, på ebok og på lydbok,

Den var den 27 mest utlånte eboken på bibliotekene i 2017, og tidvis har det vært lange køer for å få lest den på bibliotekene,og den har i lange perioder ligget helt i toppen på listene på det populære nettstedet Bokelskere.no der ivrige lesere har lagt inn karakterer og tilbakemeldinger. I april lå den sågar som nummer to, bare slått av Jo Nesbøs «Tørst.»

Bokelskere.no april 2017

2017 var også året der jeg igjen fant glede i å skrive på egne ting, at det å skrive igjen ble et behov, og at behovet øker for hvert ord jeg skriver. Det venter minst fem manus på pc-en min, i tillegg til minst like mange plott-ideer.

Det var også året der jeg hadde noen ganske så tafatte signeringsrunder da boken kom ut i mars, til noen helt fantastisk hyggelige signeringsrunder nå før jul, hvor jeg i snitt signerte godt over tjue bøker alle steder jeg var innom. Rekorden var på Norli på Hvaltorvet i Sandefjord, der jeg i løpet av et par besøk signerte over 110 bøker. Så krysser jeg fingrene for at de fleste av dem som kanskje sitter og leser boken akkurat nå, liker det de leser …

Året har selvfølgelig ikke bare bestått av skriving. 2017 var også året jeg endelig kom tilbake til Marokko, et land som har lokket og fascinert meg helt siden jeg besøkte det forrige gang som 25-åring.

Utfyllende reisebrev fra turen finner du på den «private» bloggen min her.

Det var også det første året da jeg fant skikkelig roen i Spania, i leiligheten ved havet, og oppdaget at det kan være godt å ta seg litt fri og at solen noen ganger faktisk er best nettopp i solen.

Jeg fikk med meg Les Miserables i Oslo, førpremiere på Snømannen og en rekke andre kinobesøk fordi film faktisk ER bedre på kino, Gocartkjøring i Andebu i øs pøs regnevær, båtturer, opera, bilhavari, to litteraturfestivaler, hvorav jeg var med og arrangerte den ene. Jeg har vært på ett titalls boklanseringer, jeg har kjøpt flere nye puter og gardiner enn jeg trenger og pusset opp et soverom slik at jeg kan våkne opp i Marokko hver morgen.

vært på flere mindre konserter inkludert en helt fantastisk julekonsert med 11 år gamle Angelina Jordan, feiret en 30-årsdag, to 50 årsdager og en 90-årsdag og en rekke andre midt-i-mellom-dager. Jeg har spist pinnekjøtt og lutefisk og ribbe, besøkt flere restauranter som er kjent for god mat, drukket mer enn nok vin, og enda litt mer Pepsi Max.

Jeg har vært i Madrid og lurt på hvorfor jeg ikke har vært der før, en fantastisk by, selv i 46 graders varme. Og jeg har oversatt en barnebok, «Emma sier nei», som (dessverre) er sørgelig aktuell, og som kanskje kan gjøre at man unngår noen MeToo historier i framtiden. Forlaget mitt har gitt ut et førtitalls bøker, jeg har skrevet en rekke artikler og reisebrev og kåserier for Labo og Tibe, jeg har startet opp med blogging igjen.

Jeg har møtt statsministeren og jeg har takket nei til å delta som sint dame på blant annet Nrk Radio og Dagsnytt 18. Jeg har blogget om erigrert elefantutstyr, om fattige barn og om altfor perfekte barn, om støvsugerødelagte peniser, og om underliv på jakt etter perfeksjon,. Om innvandrere, om Listhaug, om egne og andres bøker, om reiser, om Sofie Elise og om sugerdaddies, om spill jeg synes stinker og om puter jeg synes er fine. (Bloggen min finner du her, følg meg gjerne.) Jeg har gledet meg over MeToo og begynt å håpe at det faktisk nytter, jeg har grått over både regjering,  opposisjon og en kjær venn som gikk bort så altfor tidlig. Jeg har skammet meg over egen velstand og latt meg forundre over hvor lite vi har lært. Det har i det hele tatt vært et år fylt av kontraster.

Så hva er planene for 2018?

De er å fortsette å skrive, enda mer enn i 2017. Det kommer en ny krimthriller høsten 2018, jeg er fremdeles usikker på om jeg bør gi den ut på mitt eget forlag, eller overlate den til noen andre. Jeg må snart bestemme meg, men så sant den holder Linerlas nivå – noe jeg tror den kommer til å gjøre- så er jeg i den heldige situasjon at jeg har flere forlagsdører som står åpne.

Fotografert av Astrid Therese

Lille Linerle skal uansett få prøve seg under noen andres vinger, den kommer som pocket hos krimforlaget Goliat forlag, antagelig allerede i februar. Det føles riktig å skille ForleggerMyriam litt mer fra ForfatterMyriam og etter noen runder med flere interesserte, føles det helt fint å alliere seg med et relativt lite og entusiastisk forlag, istedenfor å låse seg – og risikere å drukne – i et av de store. Tiden vil selvfølgelig vise om magefølelsen er riktig, men de har lovet å ta godt vare på Linerla mi, og jeg har trua:-) I tillegg kommer det til å dukke opp en krim jeg har skrevet i en påskekrimsamling, og får jeg tiden til å strekke til står også en ungdomsbok langt foran i køen. Forlagshuset i Vestfold kommer med minst 30 bøker i løpet av året, og det vil garantert bli nye jobbeferier i Spania. Dessuten er nyttårsforsettet mitt å lese mer, så planene er å lese og blogge om minst 50 bøker på www.myriam.blogg.no

Resten? Det får veien, tiden og livet vise. Følg meg gjerne 🙂

Og i mellomtiden . til dere alle: Godt Nytt År!

Signeringsrunde julen 2017 – Møtes vi?

Jeg har – til min store forundring – oppdaget at jeg synes signeringer er ganske hyggelig. Koselige bokhandlere, kaffe og pepperkaker, julemusikk, hyggelige kunder og mulighet til å snakke masse om boka mi. What`s not to like? 🙂

 

Jeg og Lille Linerle kommer derfor til å farte litt rundt før jul. Under finner du listen, den oppdateres sporadisk 😉 Ønsker du deg en bok, en pepperkake eller en prat? Kom bortom 🙂

 

 

SIGNERINGER NOVEMBER / DESEMBER 2017

11.11. kl. 11.00 Meny Fritzøe Brygge, Larvik

24.11. kl. 12.00 Norli Hvaltorget, Sandefjord.

25.11. kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

02.12. kl. 12.00 Notabene Stokke

08.12. kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

08.12. kl.16.00 Spar, Kodal

09.12. kl. 12.00 Notabene Hovenga, Porsgrunn

10.12. kl. 15.00 Farmandstredet, Tønsberg

14.12 kl. 17.00 Farmandstredet, Tønsberg

15.12. kl. 12.00 og 17.00 Norli Hvaltorvet, Sandefjord

16.12. kl.12.00 Norli Tolvsrød, Tønsberg

16.12. kl.15.00 Notabene Amfi, Larvik

17.12. kl. 14.00 Ark Nordbyen, Larvik

20.12. kl. 11.00 Norli Hvaltorvet, Sandefjord

22.12. kl.12.00 Revetal Libris, Revetal

23.12.kl. 11.00 Norli Tolvsrød, Tønsberg

 

 

Til å være en debut i denne sjangeren er dette makesløst gjort!

Bokanmelder Kjell Moe i Kulturspeilet har anmeldt Lille Linerle 🙂
Han skriver blant annet:

… en svært gripende fortelling med en underfundig vri på slutten. .. Til tider ble vi nærmest bundet til sidene, fengslet av handlingen. Til å være en debut i denne sjangeren er dette makesløst gjort! ‘
Men det er noe langt mer, dette er en historie som stikker dypt… fengslende og godt fortalt. … en bok som absolutt kan anbefales og forfatteren skal ha mye ros….

Les hele anmeldelsen her:
http://www.kulturspeilet.no/gripende-2/

 

Boksignering på Libris Revetal. Håper å se deg!

I morgen er det nattåpent på senteret i Revetal, og i den forbindelse er det en rekke ting som skjer i bokhandelen der, blant annet skal jeg signere Lille Linerle til de som måtte ønske den. På tilbud er den også:-) Håper å se deg!

Høstens utgivelser er klare

Endelig kan jeg dele forlagets høstliste med dere:-) Over tjue titler, romaner, krim, noveller, poesi og fakta. Barn og voksen. Åtte debutanter, side ved side med langt mer erfarne forfattere. Jeg tror aldri vi har hatt en så sterk høstliste, så jeg er strålende fornøyd. Nå gjenstår «bare» den siste innspurten, slik at dere kan finne bøkene i bokhandelen i løpet av høsten:-)

Bla i høstens katalog her:

//e.issuu.com/embed.html#4279264/52714921

Velkommen til bokbad på Andebu bibliotek 6.9 kl. 18.00

Den 6.september er jeg invitert til Andebu bibliotek for å snakke om krimboka mi, Lille Linerle. Der skal jeg bokbades av dyktige Kirsten Elisabeth Muhle fra Sandefjord bibliotek. Kanskje jeg ser deg der?

Myriam H. Bjerkli forteller om sin roman Lille Linerle
Bokbader: Kirsten Muhle

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger.

Kunne det samme skjedd i Kodal?

Lille Linerle er En sterk roman i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Superlativene satt løst da boken ble utgitt våren 2017.

Myriam H. Bjerkli (1963) er født i Tromsø, men er i dag bosatt i Larvik. Hun jobber som forfatter, frilans journalist / fotograf, oversetter, selger, redaktør og forlegger. Hun debuterte med ungdomsromanen Cyprianus i 2007 og har senere utgitt Mickel i mål, The Gambia og Rock`n roll, Baby. I tillegg har hun bidratt med dikt og noveller i en titalls antologier mm.

GRATIS INNGANG!

Arrangeres i samarbeid med
Folkeakademiet Andebu

En viktig bok som kan lære barnet ditt å si Nei!

Det er lite som opprører meg så mye som når voksne er slemme mot små barn. Det gjelder enten det er snakk om fysisk eller psykisk mishandling, eller seksuelle overgrep. Jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan voksne mennesker kan være slemme mot hjelpeløse barn, ofte unger som ofte både er avhengige av og har tillit til dem. Det er meg helt uforståelig. Allikevel vet jeg jo at det skjer. Så hvordan kan vi unngå det? Er det noe JEG kan gjøre?

Jeg tror det er kunnskap som skal til for at det ikke skal skje fullt så ofte. Kunnskap hos voksne, slik at de blir flinkere til å se barn som er utsatt. Kunnskap hos de som begår overgrepene, slik at de kanskje blir i stand til å styre seg, enten det er temperament eller seksuelle lyster som driver dem.

Og ikke minst: Kunnskap hos barna.

Hvis barn VET at det som skjer med dem er galt, så er sjansen mye større for at de forteller det soms kjer. Og hvis den voksne VET at barna VET, så er det mindre sjanse for at de våger å skade dem. Det er jeg overbevist om. Derfor har jeg oversatt en bok som heter «Emma sier nei,»  som opprinnelig kom ut i Sverige og er skrevet av Marie Bosson Rydell.

Dette er omtalen fra forlaget:

Denne boken henvender seg til alle barn. Barn som vi bryr oss om, og som vi vil beskytte. Hensikten med boken er å lære små barn at kroppen er deres egen, og at det er lov å si nei dersom noen utsetter dem for krenkende handlinger. Enten det er snakk om grove krenkelser, eller den litt for kosete tanten i familieselskapet.

Boken vil gjøre barn klar over at de ikke trenger å akseptere at noen berører dem på måter de ikke ønsker eller forstår. Etter å ha lest denne boken, vil barnet være klar over rettighetene sine.

Boken starter med historien om lille Emma. Hun liker ikke å bli klemt på av den altfor klengete tanten, men enda verre blir det når venninnens storebror vil leke hemmelige leker med henne. Hvordan skal hun få slutt på det?

I tillegg består boken av to fagdeler.
Én med informasjon til barna, bl.a. om hvor de kan henvende seg dersom de har blitt utsatt for overgrep.
Og én beregnet for voksne som har med barn å gjøre, en brukerveiledning der de får forslag om hvordan de kan bruke boken, både hjemme, på skolen og i barnehagen.

Denne boken finnes i dag i de fleste svenske barnehager. Også norske barn bør ha tilgang til den.

Jeg har oversatt den på fritiden og har ikke tatt betalt for å gjøre det, men dersom ett eneste barn etter å ha lest boka skjønner at det kan si ifra, skjønner at det som noen prøver å gjøre mot dem er slikt det ikke trenger å finne seg i, da har jobben med å oversette boken til norsk vært verdt det. Men for at det skal skje, må flest mulig få vite om den. Derfor ble jeg veldig glad da den første anmeldelsen kom i dag.

Den er skrevet av en veldig dyktig bokblogger som heter Ann-Christin Berg på bokbloggen My Criminal Mind, Hun har lest boken sammen med sønnen sin på åtte år, og hun har gitt boken terningkast SEKS!!!!

Hun skriver:

Sakset fra bokbloggen My Criminal Mind:

Utrolig viktig bok som jeg håper ALLE leser for barna sine.

Jeg trodde først at denne boken ville være litt for barnslig for min 8 åring, men budskapet i boken overskygger det at det handler om barnehage barn.
Her hjemme har vi snakket om dette temaet, altså overgrep, mange ganger. Men slike viktige temaer kan vi ikke snakke for mye om.
Emma i boken har flere vonde opplevelser som hun etterhvert deler med foreldrene. Dette viser barna at det er feil om andre tar på kroppen deres uten lov. Og at det ved å fortelle dette til voksne, kan få hjelp til å komme ut av situasjonen.

Min 8 åring sier: » Den var litt flau, men jeg lærte at det er viktig at man sier ifra om noen gjør slemme ting, og at ingen får ta på kroppen min om jeg ikke vil det»

Boken har et enkelt språk, så det også er tilpasset de yngste barna.

Jeg liker godt at det i forordet er skrevet at boken er gjennomgått av professor i barne- og ungdomspsykiatri, en kriminalinspektør og en spesialpedagog og at alle stiller seg bak boken og dens budskap.

At boken fins i de fleste svenske barnehager er topp. Jeg håper den får innpass i norske barnehager også. Jeg har fått lov av forlaget å gi boken videre til min lokale barnehage. Så håper jeg at den blir tatt i bruk og at barna får opplæring i kropp og grenser.

Du kan lese hele denne anmeldelsen og en rekke andre anmeldelser ved å klikke på linken her.

Hvis du ønsker å kjøpe boken, så kan du enten bestille den i din lokale bokhandel, eller bestille den direkte fra forlaget ved å klikke på linken her.

Det er opprydning på gang her inne, følg meg gjerne også på www.myriam.blogg.no

Denne siden kommer framover til å bli en ren forfatterside, som omhandler bøkene mine, forlagslivet og det som er relatert til bøker og skriving. Alt av annet, kåserier, reisebrev, interiør, politiske meninger og andre «sleivspark» vil etter hvert bli å finne på min nye private blogg: www.myriam.blogg.no. Det er blitt så mye forskjellig her, alt drukner i alt, derfor føler jeg at det er behov for litt opprydning. Eller for å si som en gammel venn av meg pleide å si, – man må skille snørr og barter 😉

Østlandsposten august 2017

Dere som i all hovedsak følger meg på grunn av bøkene mine, trenger derfor ikke å gjøre noe som helst. 🙂 Og de av dere som kanskje synes det blir vel mye bokstoff og selvskryt her inne, vil antagelig trives bedre på den nye … Selv  blir jeg selvfølgelig glad om dere velger å følge meg begge steder, og det er jo litt morsomt at den nye bloggen myriam.blogg.no etter bare en måneds tid allerede er blitt den fjerde største i Larvik, bare «slått av tre proffe bloggere som bedriver betalt blogging på heltid.  Bloggen befinner seg også jevnlig blant de mest leste på Topplisten til Blogg.no, som er Nordens største bloggnettsted med totalt over to millioner blogger. DET hadde jeg ikke trodd da jeg startet den for cirka en måned siden…

Noe også lokalavisa Østlandsposten tydeligvis også syntes var litt gøy, siden de ba om et intervju i den forbindelse.

Østlandsposten august 2017

Kontrastrik uke for statsminister Erna Solberg, fra kos i Stavern til brennende biler i Brussel

I dag er statsminister Erna Solberg på G20 møte i Brussel. Omringet av verdens største statsledere. I tillegg til rundt 12 000 demonstranter, brennende biler og flaskekastende aktivister med vannkanoner, pepperspray og pansrede kjøretøy, ifølge nyhetsbyrået Reuters og TV2-nyhetene. Antagelig er deltagerne omringet av sikkerhetsfolk på alle kanter, dersom de i det hele tatt våger å bevege seg utenfor møtelokalene. For mange av dem er det sikkert en del av hverdagen,

For bare få dager siden, sist søndag, besøkte statsminister Erna Solberg Stavern Litteraturfestival.

Mesteparten av festivalen foregikk nede i kjelleren på Det Gule Galleriet. Kontrasten til omgivelsene hun befinner seg i nå, kan neppe bli særlig større.

Der satt statsministeren vår og leste for barna,

sammen med noen mer eller mindre engasjerte høyrefolk som tydeligvis ikke følte noen redsel for at noe galt kunne skje, rundt femti barn og foreldrene deres, samt to, tre sortkledde PST-menn.

Og meg.

Før hun spiste pizza på Det Gule Galleriet og deretter ruslet rundt i de smale Stavernsgatene. Der hun hilste på folk og lot dem ta selfies, slik hun har gjort på hele den valgkampturneen hun har vært på i de siste ukene.

Jeg lurer på om hun tenker tilbake, der hun kanskje står og kikker ut på opptøyene i Brussel? Om hun er glad for at Norge fremdeles er et såpass fredelig land at selv en statsminister kan rusle rundt i gatene uten et helt hoff av bevæpnede sikkerhetsfolk på slep? Jeg er i hvert fall glad for at vi fremdeles er et land der prominente personer vanligvis kan bevege seg trygt.
Mange kalte oss naive, da vi svarte med rosetog mot terror. Og kanskje er vi det. Kanskje vil det straffe seg nok en gang, dette at de fleste av oss fremdeles føler at vi lever i et trygt land uten å ta all verdens forholdsregler. Med lite væpnet politi, lite synlig vakthold i gatene. Men jeg tenker allikevel at vi vil miste mer dersom vi alltid skal være på vakt, alltid være redde. At nettopp det at en selv en statsminister kan bevege seg fritt sammen med oss, er nettopp  en av de tingene som gjøre Norge til et av verdens beste land å leve i?