Hva brenner best? Bibelen eller Koranen? Eller kanskje Jespersen?

Otto Jespersen brant forleden bibelen på torvet i Ålesund, sannsynligvis for å få opp seertallene på programmet sitt. Vel dette fører selvfølgelig til at Kristelig folkeparti blir provosert. Det samme blir faktisk også Islams råd Norge. Jeg har ingen problemer med å skjønne at religiøse mennesker blir provosert, for selv i mine ukristne øyne så er brenning av bibler en ganske så respektløst handling.

Så når redaktøren av Norge i Dag, Bjarte Ystebø, og Ludvig Nessa også blir sinte på Otto Jespersen, skjønner jeg dem godt. Men så mister jeg litt tråden. Jeg trodde det var brenning av Guds Ord som var problemet. Men det var visst bare litt av det. For det er de er mest opprørt over, er at de synes Otto Jespersen er feig. De mener han burde brenne Koranen isteden?Og Ludvig Nessa tror, som de fleste vet etter hans mange abortmotstand-utspill, STERKT på øye for øye, tann for tann… Defor vil nå Nessa  brenne Koranen på torvet i Fredrikstad. Hæ?

Er det bare jeg som ikke skjønner det her? Hva i alle dager har Koranen med dette å gjøre? Hva har jeg oversett? Er det muslimene og Koranens skyld, denne gangen også? Jeg trodde da det var Otto Jespersens?

Og hvis Ludvig Nessa absolutt vil brenne noe, ( hvis man ser bort fra en brennende busk, så trodde jeg forøvrig det var Djevelen som vanligvis sto for den slags…), men altså, hvis Nessa absolutt vil brenne noe,  burde han ikke da begynne med å brenne Otto Jespersen først? Eller eventuelt noen av Jespersens eiendeler, siden det antagelig ikke er Alllah, men Mammon som er Jespersens Gud? 

Drep dem! Knus dem! Spark dem ned!

Jeg er trener. Fotballtrener. Ikke for et av de store, profilerte lagene riktignok. Langt ifra, jeg er trener for et lilleputtlag. 13 stk. smårollinger på 6 og 7 år. 12 gutter og ei jente.

 

Jeg ble valgt til fotballtrener på forrige foreldremøte i fotballgruppa. Det var ikke spesielt godt gjennomtenkt, ikke gjennomtenkt i det hele tatt faktisk. Mer et utslag av at de andre foreldrene fikk et akutt anfall av diare da det skulle velges ny trener for deres håpefulle. Jeg har bestandig vært dårlig på å gjøre meg usynlig i slike sammenhenger, og magen min fungerer utmerket. Dermed ble jeg valgt til Sportys nye miniputt-trener. Enstemmig.

Min tidligere erfaring i fotball har vært å bivåne en og annen fotballkamp fra sofaen, mest i solidaritet med mannen min. Min oppgave var da å juble på de riktige stedene, unnlate å kommentere de stramme mannerumpene, samt sørge for nye forsyninger av øl og potetgull. Alt for at mannen min ikke skal gå glipp av kampen.  Han synes nemlig fotball er gøy. 

Det synes faktisk jeg også. Nå.  Men kanskje ikke helt av de samme grunnene som han gjør. Skjønner du ikke hva jeg mener? Da skal jeg gi deg et lite referat fra den siste kampen vår…

Det var onsdag. Det var regnevær. Og det var bortekamp. Av de tretten søte små jeg vanligvis trener, møtte fjorten opp. Den ene hadde nemlig fetteren sin på besøk fra Trøndelag, og han måtte jo få lov til å være med han også? Selvfølgelig måtte han det.

Det passet  meg egentlig bra, for vi spiller syver, altså er det bare syv på banen fra hvert lag av gangen. Dermed kunne jeg rett og slett bytte av hele laget i pausen. For i følge smårollingene så er jeg ikke så dyktig på dette med bytter.

Englene mine er nemlig uhyre opptatt av rettferdighet. Det gir seg utslag i at de aldri sitter lenge på benken, før de finner ut at det er mest rettferdige at noen andre bør sitte der isteden. ( Nå blir det forresten litt feil å si at de sitter på benken, men som regel så er de i hvert fall et sted i nærheten. Hvis de da ikke er på do. Eller i kiosken.)

 

Jeg fikk ihvertfall delt bølingen i to omtrent like gode – eller kanskje heller like dårlige – lag, og sendte den første halvparten utpå banen. Resten sto ivrig og heiet på sidelinjen, med diverse hjemmesnekrede heia-rop.  

”Sporty, sporty, gå nå på, flere mål vi venter på” er jo et hyggelig rop.

 

Kanskje ikke fullt så hyggelig med:

”Drep dem – knus dem – spark dem ned, vi skal vinne, vent og se…. ”

eller

”Fløtt deg styggen, spring som lynet, ellers får du en på trynet……”

for å ikke snakke om

”Dommer`n er homo, veit det ikke selv, men er det likevel…

 

Alle ropene høylydt fremført av samstemte, om enn ikke helt klokkeklare guttestemmer. Jeg unngår å møte blikkene fra foreldrene som sitter ved sidelinjen. Siden ingen av dem har lært englebarna sine slik styggedom, så er de ikke i tvil. Skylden er min.

 

Dommeren blåser, og spillet er i gang . Øyeblikket etter pirker en av fedrene meg på ryggen. Jeg snur meg, og venter på å få pukkelen for heia-ropene.

I stedet så peker han ut på banen, og begynner å telle høyt:

1-2-3-4-5-6-7-8. Åtte grønne rygger. Motstanderne er røde, og de er bare syv,

Jeg kikker på benken, det er Philip som har benyttet seg av muligheten til å bli med på spillet. Jeg fyller lungene med luft;

"Phi…"

Jeg svelger resten. Det er Philip som har ballen. Han springer siksak rundt motspillerne, dribler en forsvarspiller, peiler inn og skyter. Han har aldri scoret før. Han jubler. Englene mine jubler.

"MÅL!"

 

Jeg fyller lungene med regnværsluft og roper:

"Morten! "

Morten kommer løpende, med spørsmålstegn i blikket,

 ”Ja ?”

”Jeg tror du skal sette deg og hvile litt.

” Men jeg er jo ikke sliten?”

”Nei, men sett deg pent på benken allikevel er du snill. Du skjønner dere er for mange utpå…”

Morten ser ut på banen, jeg ser forståelsen bre seg i fjeset hans.

”Det er jo Philip, som er for mange, egentlig…Men det betyr jo at målet…? ” 

Jeg nikker og Morten setter seg. Taus.

 

I fotball er det bestandg noe som bli skadet, i dag er det Simons tur. Selv om ballen er rund, så er den hard mot et syv år gammelt hode. Jeg trøster og blåser, og sender Morten utpå isteden. Dermed skriker Simen enda høyere, det er jo fremdeles hans tur til å spille, og jeg er så dum, så dum…

 

Minutter etter kommer Kenneth til benken, han må tisse,  Simen skriker fremdeles, og Kenneth trenger hjelp til å få opp knuten i shortsen. Jeg knyter opp knuten, sender Kenneth på banen og Simon på do…

 

Dermed mister Kenneth shortsen midt på banen, og Simon kommer tilbake og forteller at han ikke vet hvor doen er. Og dessuten så måtte han ikke tisse heller…

 

Og mens de andre englene mine står tvekroket og holder på å le seg i hjel av bukseløse Kenneth, benytter en av de røde sjansen til å score mål. Stillingen er 1-1, og heldigvis så blåser dommeren til pause før Kenneth tisser på seg.

Omgangene er ikke på mer enn 15 minutter, og i den fem minutters korte pausen skal vi liksom diskutere strategi. Jeg sier liksom, for barna er mest opptatt av å diskutere shortsen til Kenneth. Og hvorfor han ikke hadde truse under…  Kenneth er flau og sur, og føler seg urettferdig behandlet. Og han har selvfølgelig helt rett. Skylden er min.

Sidebytte er en utfordring. Kampen er så vidt i gang igjen etter pausen når jeg oppdager at hele laget mitt er i på vei mot mål i god driv. Svein har ballen, og han er dypt konsentrert i blikket. Farta er upåklagelig, han har mål i sikte. Foreldrene langs siden peker og holder pusten. Jeg reiser meg opp, trekker pusten og brøler det beste jeg kan:

"SNU! Det er feil mål!

De hører meg. Og snur seg. Akkurat for sent. Og siden vi ikke har verdens beste keeper, ( unnskyld Krister ) så blir det mål. 2 – 1. Til det andre laget. Det oppstår en ivrig diskusjon på banen, når de små prøver å finne ut hvem som har skylden. Jeg kan se det på blikkene. Den ble min

Spillet blåses i gangen igjen. Janne, lagets eneste jente, får tak i ballen og styrter mot målet. Guttene på motstandernes lag prøver å stoppe henne, men den gang ei… Jeg kan føle forsmedelsen deres når de blir runddriblet av ei jente… Og Janne er dyktig, det blir et nydelig mål. Vi jubler, og de rødes keeper begynner å grine og nekter å spille mer.  Englene mine ler av ham, foreldrene hans ser bedreidende på meg. Alt er min skyld, og stillingen er 2-2.

 

Nå begynner de små grønne beina å bli trøtte, flere av de kommende Diegoer er mer opptatt av å prate sammen, enn å forfølge ballen. Målscoreren Janne prikker dommeren forsiktig på skulderen, om han vil være så snill å knytte lissene hennes, for treneren glemte det i pausen? Dommeren bøyer seg ned og knytter lisser, samtidig blir syv år gamle Svein stygt tacklet foran mål. Foreldrene piper og roper på straffe fra sidelinjen, men dommeren rister på hodet. Han har ikke sett noen felling, han var for opptatt med et par grønne fotballsko. Som treneren ikke hadde knyttet skikkelig i pausen. Vi gikk glipp av en straffe, og skylden er min.

 

Svein kommer gråtende til benken etter fellingen, jeg sender ut Kjartan i stedet. Samtidig roper jeg på Trond. Han har sittet på rumpa midt på den regnvåte banen de siste fem minuttene, ivrig opptatt av å studere fingrene sine. Jeg prøver å fortelle han at det er meningen at han skal prøve å få tak i ballen. Troskyldige øyne ser opp på meg.

”Jamen…”

”Ja?”

Jeg venter. Trond tenker.

”Alle de andre prøver jo også på det?”

”Ja?”

”Da kan jeg jo bli skadet, og du vil vel ikke det ?”

Nei, selvfølgelig vil jeg ikke det, og Trond fortsetter å studere fingerene sine.

 

Ballen er i gang igjen, kampen er snart over. Både de ropende guttene på benken, og ungene på banen mobiliserer sine siste krefter. Denne gangen  er det motstandernes tur til å la seg distrahere, når ball nummer to kommer rullende ut på banen. Bak følger ei rosakledt jente med et tannløst smil, hun vil spille fotball med storebror. Broren sparker ballen opp på tribunen, og bærer søsteren tilbake til den uoppmerksomme moren. Laget hans følger interessert med på opptrinnet, og glemmer hvorfor de er der. Dermed skyter Kjartan fra egen halvdel, ballen ruller såvidt i mål. 3-2, til oss !

 

Dommeren blåser, kampen er over. Englene mine jubler og hopper, og skryter ubeskjedent av egen innsats. En etter en kommer de bort og gir meg en klem før de forsvinner ut av hallen sammen med foreldrene. Selv rydder jeg sammen igjenglemte drakter og drikkeflasker mens jeg smiler.

Vi vant. Og skylden er litt min.

G – string str. 46.

Dette er en kanskje ikke helt sann historie… men den kunne meget vel vært det…

 

G – string str. 46.

Det hele begynte en helt vanlig fredag. Jeg satt sammen med mannen min i stua og kikket på tv, akkurat som de aller fleste andre middelaldrende par i Norge vanligvis gjør på en fredags kveld. Bit for bit var akkurat ferdig, og mannen min, Kåre, zappet rundt for å se om det begynte noe spennende på en annen kanal. På TV 1000 stoppet han. Der var det frøken World, – kåring. Vakre og langbente damer smilte og vrikket seg over skjermen i minimale tekstiler.

Ikke akkurat min favoritt underholdning, magre anoreksiske ungjenter med blafrende øyevipper og silikon både her og der.
Men siden jeg er en voksen, klok kvinne, så sa jeg ingenting. Satt bare der og lot han få kikke på disse hønsehjernene.
Det var da han sa det:

” En sånn skulle du hatt”
”Hva? ” spurte jeg.

Jeg skjønte ikke hva han mente, pratet han med seg selv, den gamle grisen? Jeg kjente adrenalinet koke, og et øyeblikk glemte jeg nesten at jeg var en sindig, fornuftig kvinne.
Han gjentok: 

”En sånn, en sånn truse. Slik som hun fra Canada har.”
”Åh, en G – string?”
”Ja, ” sa han, ”akkurat.”
Det ble ikke sagt noe mer om det, den kvelden. Men etter sengetid fikk jeg et uventet lidenskapelig besøk. Faktisk atskillig mer lidenskapelig enn de vanlige pliktbesøkene som helgen pleide å føre med seg. Nå er jeg ikke dummere enn at jeg skjønte at det ikke var bilder av meg i mine velbrukte, grå-hvite Sloggi-truser som var på netthinnen til min plutselig så amorøse mann, men i min alder har man vett til å ta de godene som byr seg uten å stille for mange nærgående spørsmål. Dessuten, bildene av min manns blanke isse og velkjente bilringer er heller ikke høyt opp på listen over mine egne topp-ti fantasier som kan være kjekke å ty til når sluttspurten nærmer seg… Men det var uansett denne fredagskvelden som startet det jeg nå skal fortelle om.

For et par uker senere, etter at minnene om den amorøse natten var begynt å blekne, og helge-elskoven igjen var tilbake på gammelt lavmål, befant jeg meg en dag i undertøysavdelingen hos Cubus. Vanligvis ville jeg ganske enkelt tatt med meg et par hvite Sloggy i str. XL, men denne dagen så fant jeg meg selv stående å kikke på rad etter rad med minimale tekstiler.
Det fantes tydeligvis G-string truser i alle farger og fasonger. Sorte truser, hvite truser med blonder, leopardmønstrede sexy små saker… 

Jeg så meg raskt omkring, plutselig brydd over omgivelsene. Tenk om en av naboene dukket opp! Da hadde de fått noe å sladre om. Jeg synes jeg kunne høre dem:  

”Vet du hva jeg så i går, Gamle fru Halvorsen på 56 år, var ute og kjøpte seg G – string…"  Men ingen kjente var heldigvis å se. 

Derimot sto det to guttunger på en femten, seksten år og fulgte med meg i øyekroken. Det var tydeligvis at de syntes både undertøyet og jeg var fornøyelig, der de småflirende sto med sine egne bukser halvt ned på baken. Hengende løst, slik at det så ut som om de fremdeles brukte bleier. Den lengste av dem viftet med en stringtruse og sa til den andre, såpass høyt, at det tydelig var ment for mine ører også: 

"Se, her trenger man ikke ta av trusa for å finne rumpa. Nå må man isteden brette ut baken for å få øye på trusa."

Fnisende som to fjortis-jenter forsvant de mellom reolene.
Jeg kikket på tekstilene foran meg. Guttungene hadde faktisk et poeng. Men en del av disse trusene var allikevel ganske søte…
Jeg tok nølende fram en truse i det jeg trodde var riktig størrelse. Størrelse 46, de hadde ingen større. Den var sort og hadde en søt liten blonde langs kanten. Bak hadde den, ehh, nesten ingenting. Jeg snudde og vendte på det lille plagget. Det kunne jo ikke skade?
Jeg kikket på prislappen.  Kr. 178,- sto det.  Etthundreogsyttiåtte? Det var dobbelt så mye som for en Sloggi-truse. Og 10 ganger mindre stoff! Ikke rart produsentene gjerne ville se oss i string-truser. Triumph sto det på merkelappen, og det gled en erindring gjennom hode. Var det ikke Triumph vi ble oppfordret til å boikotte fordi de produserte undertøyet sitt i Burma? Hvor diktatorene tok all fortjenesten, og folket var satt til slave-arbeid?
Så fikk jeg øye på en rød lapp under prislappen, 50 % avslag sto det der. Dermed var avgjørelsen tatt, trusa skulle bli mi. Arbeiderne i Burma var sikkert glad til for å få beholde arbeidsplassen sin uansett.

Jeg gikk raskt mot kassadisken for å betale, og prøvde å se selvsikker og målbevisst ut. Som om kjøp av string-truser var en helt dagligdags affære for meg, som om jeg hadde skuffen full hjemme. Jeg er en kvinne av tiden, en slik som forventer effektivitet. Fordi jeg fortjener det.
Bak disken sto det ei kvisete ungjente, ca. størrelse 36, med blondt hår og lilla trutmunn. Hun tok i mot trusa, og kikket på den. Og på meg. Og på trusa. Og omsider på meg igjen.
Jeg kunne tydelig se at hun kjempet mot latteren, magen bølget under den stramme genseren, der hun sto og nitygget på en tyggegummi. Så tok hun seg tydelig sammen;
”Skal det være en gave? ”
Jeg ristet bestemt på hodet, mens jeg kjente rødmen krype opp langs halsen. Hersens jentunge!
Jeg fikk omsider betalt, og tok med meg posen med nyervervingen.

Vel hjemme tok jeg meg et langt, godt bad. Jeg låste baderomsdøra grundig. Så fant jeg fram trusa. Det lille plagget gled greit oppover hoftene så størrelsen var riktig, men kanten øverst føltes allikevel i strammeste laget. Jeg kikket på meg selv i speilet. Dro trusen først litt opp. Og så litt ned. Men uansett hvor den havnet, så la stoffet seg pent innimellom bilringene og ble borte langt der inne et sted.
Over kanten av trusen hang det et stykke løs, hvit mage som dekket over den søte blondekanten. Jeg prøvde å trekke inn magen, og det føltes faktisk som om jeg greide det. Men speilet fortalte meg at det gjorde jeg nok allikevel ikke.
Bare den nederste delen av det trekantede stoffstykket foran var synlig. Det dekket jo i og for seg det det skulle. Jeg snudde meg. Bak, – så dekket den ingenting. Og intet trusestoff var å se. Jeg betraktet bakenden min i speilet. Den var hvit. Og stor. Og dissende. Og full av merkelige små groper. Jeg stirret på den som om jeg aldri hadde sett den før. Og det hadde jeg jo ikke heller, ikke sånn.
Jeg gikk forsiktig fram og tilbake. Det føltes uvant, med den tynne stoffbiten gnagende et sted langt der inne mellom rumpeballene. Jeg prøvde å se det med min manns øyne. Var dette virkelig sexy?

Senere på kvelden, etter et kjedelig diskusjonsprogram og kveldens siste nyhets-sending, var det omsider leggetid. Det var Valentine – dagen, dagen for romantiske overraskelser. Det var ingen kveld som kunne passe bedre.
Jeg kjente sommerfuglene flagre i magen, men nå fikk det bære eller briste. Vi sto og kledde av oss, side ved side på soverommet. Jeg tok nølende av meg  foldeskjørtet, og sto der i all min bleke nakenhet, bare ikledd en sort truse på størrelse med et frimerke. Mannen min sto foroverbøyd, han holdt på å ta av seg sokkene. Jeg snudde meg langsomt rundt, vendte ham ryggen. Vendte ham baken. Jeg mer følte enn så at han stivnet.  Han åpnet munnen. Og lukket den sakte igjen. Så kysset han taust de rødmende kinnene mine.

Han er en klok mann, mannen min.

 

 

Kvarme har rett; mange homofile bør oppsøke psykolog!

(Klikk på overskriften for å lese hele teksten. Kommenter gjerne:-)

I følge flere av gårsdagens aviser, har Kvarme, på et møte i åpen kirkegruppe, anbefalt homofile å oppsøke psykolog eller annen fagperson, for å få hjelp til å endre legning. Kvarme hevder at han selv vet om flere som har fått hjelp til dette av psykologer og psykiatrikere han kjenner. 

Og jeg vil gi ham delvis rett. Selvmordstallene og selvmordsforsøkene blant unge homofile og lesbiske viser at mange av dem faktisk bør oppsøke psykolog.

Dog ikke for å få hjelp til å skifte legning, men for å få hjelp til å takle slike holdninger som biskop Kvarme og altfor mange andre, spesielt kristne, fremdeles står for.

Raneren Utsi vil saksøke politiet. Skal jeg le eller gråte?

Stakkars Sven-Eirik Utsi, den uskyldsrene mannen på bildet ovenfor, prøvde å rane DNB Nor på Jessheim. Han mislyktes. Isteden endte han opp med noen skudd i rumpa og en fengselstraff. Nå vil han gå til privat søksmål mot politimannen som skjøt ham. Og i følge lov-verket har han sikkert rett til å gjøre det. Skal jeg le eller gråte?

Hvor absurd kan ting bli? Jeg vet ikke om det finnes håndbøker for ranere, men hvis det gjør, så bør det der være viet et kapittel med overskriften: Yrkesrisiko.

Utsi er en kjent raner, tanken på at væpnet ran faktisk innebærer en aldri så liten risiko, bør da ha slått ham tidligere? Og at denne risikoen faktisk innebærer at han kan bli skutt? At når han truer noen med våpen, så kan det hende noen truer ham tilbake? Og til og med skyter for å stoppe han?  Eller er regelverket når det gjelder politiets våpenbruk så strengt her i landet, at de kriminelle i Norge er overbevist om at politiet her til lands, er de eneste man er garantert at er ubevæpnet?

Utsi vil ha navnet på politimannen som skjøt, slik at han kan saksøke ham. Jeg håper virkelig at politiet ikke lar Utsi få vite hvem som skjøt ham. Og hvis de allikevel gir ham navnet, så håper jeg at enhver domstol har fornuft nok til å avvise saken. Utsi var heldig. Han lyktes ikke med ranet, men han overlevde skytingen. Politimannen som skjøt gjorde jobben sin, og han gjorde den bra. Jeg synes ikke det minste synd på Sven-Eirik Utsi. Hva synes dere?

Link til et par nettsteder som skriver om saken, finner dere her:

http://www.rb.no/aktuelt/article2001045.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/5560768.html

 

 

 

 

Pensjonister i Spania og innvandrere i Norge. Samme sak? Eller er Dagbladet på FRP-jakt?

Jeg leste i Dagbladet en lengre reportasje som tar for seg likheten mellom norske pensjonier bosatt i Spania, og innvandrere som søker hjelp i Norge. Begge grupper er dårlige til å lære seg språket. Begge grupper omgås stort sett sine "egne". Javel, og så?

Jeg synes selvfølgelig det er dumt at mange norske pensjonister ikke lærer seg spansk og ikke omgås spanjoler når de bor i Spania. Dumt for dem. Fordi jeg tror at de ville ha glede og utbytte av å kunne sosialisere med spanjolene, og ikke bare med andre nordmenn.

Men, og det er et stort MEN:

Kravene til pensjonistene i Spania kan ikke sammenlignes med kravene til innvandrerne i arbeidsfør alder som kommer til Norge for å søke hjelp.

Asylsøkere / innvandrere som kommer til Norge mottar støtte og hjelp for å kunne få et trygt og godt liv her. Og for at de skal få det, blir de forsørget av den norske stat, og er derfor, i starten, en ren utgiftspost for Norge. Og da har faktisk det norske samfunn rett til å forvente at disse menneskene gjør det som er nødvendig ( bl.a lærer seg språket og kulturen ) for å kunne skaffe seg en jobb, og  for å kunne tilpasse seg i det norske samfunn. Rett og slett være med å bidra til den norske stat, akkurat som vi forventer at alle andre arbeidsføre mennesker som er født i Norge skal. I tillegg så bør de også gjøre det for sin egen del, for at de skal kunne få seg et godt liv i Norge. Et liv med jobb, selvrespekt og midler de selv har tjent og kan bruke som de vil.

Mens de som bor i Spania lever av penger de enten har tjent tidligere, eller får tilsendt i pensjon fra Norge. Penger de nå bruker i den lokale butikken, på restauranter og barer, kjøper seg biler, møbler og leiligheter for osv. Disse pengene har de selv har tjent og forhåpentligvis også beskattet. Pensjonistene i Spania er ikke en utgiftspost for Spania, men faktisk – i deler av landet – en vesentlig inntektskilde. De skal selvfølgelig innrette seg etter Spanias lover og regler, men bortett fra det så bør de selv kunne velge hvor "spanske" de ønsker å bli.

At Dagbladet ikke ser / påpeker den forskjellen, forundrer meg. For de har vel ikke en "skjult" agenda bak artikkelen? De har vel ikke latt seg påvirke av det faktum av at det er en voldsom oppslutning for FRP blant den norske kolonien i Spania? Og derfor gjerne skulle ha "tatt" dem litt?

Nei, selvfølgelig ikke. Så enkle kan de jo ikke være… Ikke i kulturavisa Dagbladet…

Hva f… skal vi ha til middag?

Hva skal vi ha til middag i dag, mamma?  Kanskje du kan steke kylling-fileter? Eller hønsesuppe?

Nei lille venn. Det kan jeg ikke. I disse fugleinfluensa-tider, så er alt fjærkre fyfy. For selv om det ikke er oppdaget smittede pip-piper her til lands, så lurer de rett rundt hjørnet. Og ikkeer jeg så mediakåt at jeg vil havne på forsiden av VG som den første smittede i landet, smittet av å ha spist en eller annen tilbuds-kylling fra Rimi. Og det vil vel ikke du heller?

Forresten, katten, hva skal vi gjøre med katten? Fuglen er syk, katten eter fugl, katten er syk, barna koser katten, barna er syke, jeg koser barna… Hjelp! Ikke noe kylling til middag. Og katten er herved blitt innekatt.

Fiskesuppe da, mamma? Eller laksekoteletter? Kanskje fiskegrateng?

Aldri i livet. Hvis ikke russerne og Odd Lindberg kan spise norsk laks, så kan ikke du og jeg heller. Full av tungmetaller og fargestoffer og annet faenskap som den kanskje er.

Eller ikke er, men uansett, ingen vits i å ta unødvendige sjanser. Og er laksen farlig, så gjelder det sikkert all annen fisk også, for laks skal jo liksom være det beste vi har. Dessuten lille venn, du er jo egentlig ikke noe glad i fisk, uansett. Jeg har riktignok en røket laks i fryseren, men den får jeg gi til katten. Som en trøst, siden den må være inne. For katter tåler sikkert slikt. Tror du ikke det vennen?

Taco da mamma, det er kjempegodt? Spaghetti bolognese? Kjøttgryte?

Ikke tenk på det engang. Ikke noe E-coli smittet, saltspedd og utvannet kjøttdeig, skal slippes opp i frysa mi.

Og  all den svenske kjøttdeigen jeg hamstret før jul, har vi heldigivs allerede satt til livs. Jeg vet du elsker Taco, men kjøttdeig er uansett bannlyst. Hadde vi enda visst at kjøttdeigen kom fra Gilde, så kunne vi kjøpt et annet merke. Men det vet vi ikke. Ja, egentlig vet vi ikke helt sikkert at det er  kjøttdeig smitten kommer fra engang, vi bare tror det. Vann eller salat, er også vanlige smittekilder, sa eksperten i avisa. Hmm, ikke vann, altså må jeg kjøpe mere brus. Men ikke lettbrus, det kan jeg få kreft av. Og sukkerbrus blir jeg feit av. Hjelp!  Lurer forresten på om det er kjøttdeig i kattematen?

Biff da? Eller svinekoteletter? Stek da, mamma?

Å nei, Kugalskap og ureint svin vil jeg ihvertfall ikke fore deg med. Ikke meg selv heller. Jeg er jo glad i oss, vet du. Ja egentlig så trodde jeg at kugalskap-faren var over, men så fant de jaggu en ny gal ku i et fjøs borte i Sverige. Og gudene skal vite hvem den kua har hatt seg med…  Og svin står jeg over uansett, akkurat der hører jeg på muslimene.

Bare akkurat der, faktisk. Herregud, grisen svetter jo ikke engang, og ikke vil jeg ete gammel, lagra svette. Selv ikke med barbeque-saus på.

McDonalds mamma, kanskje vi kan spise på Mc Donalds?

Er du gal?

Støtte opp om amerikansk kapitalisme? Dessuten, ingen vet jo hva det er i maten der. Det kan jo være hva som helst.

Omelett da? Omelett er godt?

Å, nei du. Omelett er egg, og egg er slett ikke godt. Egg er hønseprupp, og fulle av salmonella og kolestrol.

Dessuten, nå er det kanskje fugle-influensa inne i eggene også. Så egg skal vi ihvertfall ikke ha!

Kebab da? Kan vi bestlle en kebab fra Kebab-king?

Jeg tor du er vill jeg, gutt. Har du ikke sett bildene jeg viste deg i avisene? Av de svææææære rottene di har funnet på restaurant-kjøkkene rundt omkring? Og når det er sånn på de skikkelig fine gourmet-plassene, så kan du vel tenke deg hvordan det ser ut på bakrommet til Ali på kebaben!

Risgrøt da? Eller pannekaker? Jeg er sulten. Og pannekaker er kjempegodt?

Risgrøt og pannekaker er fulle av melk, gutten min. Og melk er for kalver. Det er bare mennesker som driver og dier andre dyr etter at de har lært seg å tygge. Og dessuten, storebror har melkeallergi. Så bare vent, du får det nok du også, hvis jeg ikke passer på. Dessuten er både ris og mel fulle av karbohydrater, og selv lille du har vel fått med deg at karbohydrater er fy.

Bare en salat da, mamma? Jeg er så sulten. Salat med tomat og agurk og sånn?

Å, nei du lurer ikke meg. For hva tror du den salaten er sprøytet med? Ikke engang katten vår spiser salat,  enda den spiser nesten alt. Det er fordi salater er fulle av av sprøytemidler og annet juks. Du så hva som hendte med markene på bjørka vår, da pappa sprøytet dem i fjor? De krøllet seg sammen og døde, gjorde de. Du vil vel ikke at det samme skal skje med tarmene nede i magen din. Vil du vel?

Nei, men poteter da? Eller bare brød med ost? Jeg er så veldig sulten, mamma…

Nei, og nei og nei, vennen min. Dette har vi snakket om før. Ost er full av melk, og dessuten så skal vi ihvertfall ikke støtte Tine. Og poteter og brød er farlig, det sier både Atkins, og Lindberg, og gudene vet hva de heter alle disse, som skal slanke oss. Og tjukke vil vi jo ikke bli, du vil vel ikke bli feit? Nei, det var det jeg tenkte meg, for fedme er ihvertfall farlig. Nesten farligere enn det aller meste. I tillegg til at du blir dum av det, ihvertfall er det det alle andre tror. Så feite vil vi ikke bli. Men heldigvis så har det aldri vært lettere å bli slank enn akkurat nå. Kjempeslanke kommer vi til å bli. For hva f… skal vi ha til middag?

Katten da, mamma? Kanskje vi kan spise katten?