Alle snakker om Øygardsaken i disse dager. Den tidligere ordføreren i Våga har gitt overgriperen et ansikt. Uansett om han blir funnet skyldig eller ikke, er han allerede dømt av de fleste.. Skypeloggen er for avslørende, og bortforklaringene hans framstår som nettopp det, bortforklaringer.
På internett florerer kommentarene. Hatefulle ytringer fra alle som synes det han har gjort er skammelig og sykt, som ønsker ham død, kastrert eller innesperret i langt lenger tid enn det aktor kommer til å be om.
Men søker man, finner man raskt ut at det ikke bare er hat der ute.
Det er også støtte. Mennesker som fremdeles tror han er uskyldig, at det er mulig at mannen som tastet ”Vil du bli kjerringa mi” og ” er du blaut” og lurte på om jenta var barbert, allikevel har greid å holde fingrene av fatet i de flerfoldige nettene han har tilbrakt under samme dyne som jenta. Dom er ikke falt, så jeg skal ikke ha noen mening om skyld. Det er det uansett heldigvis opp til juryen å avgjøre.
Men i tillegg er den en stor gruppe beundrere der ute i det store internettet. Menn som slett ikke tviler på at han har hatt kjønnslig omgang med jenta, men som skulle ønske at de var i Øygardens sko, eller som allerede er det. Menn som under fullt navn skriver ting som:
”Han er uskyldig siden han ikke har skadet henne. Sex er både deilig og sunt” og ” Selvsagt er Øygard «skyldig»i å ha hatt sex med jenta…men han har ikke gjort noe galt…TVERT I MOT!!!!
Det er mange av dem. Menn som synes aldergrenser for seksuell omgang er noe tull, som er overbevist om at enhver lita jente drømmer om å bli opplært av en erfaren og eldre elsker. Menn som ofte ikke bare tror, men mener å vite, at de små er fysisk tiltrukket av dem. Elsker dem, ønsker dem. Seksuelt. Hvorfor skulle de små ellers krabbe opp på fanget deres for å gi dem godnattaklem, presse seg inntil lårene deres for å bli løftet opp, se på dem med store, fuktige øyne?
Slurp.
Om barna disse mennene drømmer om er tre, sju, ti eller tretten år, varierer. Menneskets lyster er variable, det er noen for alle aldre. Og hvor motbydelig det enn kan virke på de fleste av oss, lystene i seg selv er ikke straffbare. Det er når lysten tar overhånd og kåtskapen rammer et uskyldig barn, loven er overtrådt. Da er det greit etterpå å kunne fortelle seg selv at det er helt normalt, at all seksualitet er bra. Og at selv ordføreren i Våga er tiltrukket av de som er litt for små…
Er du blaut nå?
Mange av oss følger saken, leser Skypeloggen, grøsser over detaljene. Ser for oss denne ene mannen. Sammen med denne ene, altfor unge jenta. Men mens vi vemmes over det vi ser på skjermen, lever hundrevis av barn fremdeles midt i den virkeligheten vi leser om. De blir brukt og misbrukt av noen som står dem nær, en bror, en far, en onkel en stefar. Som regel uten at det en gang er nødvendig med bruk av vold. Små barn er lojale, og disse mennene er personer de stoler på og er glad i. En som kjører dem til fotballtrening, følger dem til legebesøk, lager lørdagspizza. Setter Donaldplaster på kneet når de har slått seg, henter kald brus og stryker dem over håret når de har feber. Pappaen, onkelen eller broren som de tror at bare vil dem vel. Personen, som ofte mer enn noen annen, får dem til å føle seg ønsket, elsket, den eneste ene helt spesielle…
Dette er den tragiske virkeligheten for alt for mange små og mellomstore norske barn, og antagelig langt mer utbredt enn antall barn som blir tatt med tvang. For hvorfor skal man ta et barn med vold, når man kan oppnå langt bedre respons med noen pene ord og en plate sjokolade? Hvorfor skape en fiende, når man isteden kan få en medsammensvoren, en liten elsker eller elskerinne som er like interessert i å holde på hemmeligheten som overgriperen selv er? Et barn som snart skjønner at dersom det sladrer, dersom det røper noe av hemmeligheten, vil pappaen det elsker kanskje bli kastet i fengsel? At mamma vil bli lei seg eller sint, og barnet selv kanskje havne hos en fremmed familie eller på barnehjem?
Når de blir større, store nok til å skjønne hvor galt det er, er det for sent. Da er de allerede gjort til medskyldige i dens voksnes skitne hemmelighet, og skammen den eldste burde føle, hviler nå på barnet. For det har jo vært med på det, har det ikke? Det gjorde ikke motstand, det sa jo ingenting? Kanskje det var tilfeller hvor kroppen likte det som skjedde, kanskje den lille jenta til og med drømte om å gifte seg med pappa når det ble stort? Kanskje man ikke bare husker de klamme stundene under dyna, men ogsa Donaldplasteret og lørdagspizzaen, og tross alt fremdeles er glad i sin egen overgriper? Skamfølelsen lukker leppene, og hemmeligheten forblir mellom de to som vet. For selv om barnet etter hvert skjønner at det som skjer er galt, skjønner det også en annen ting. At dersom det sier noe til noen, vil hele den verdenen barnet kjenner, rase sammen.
Det er – i tillegg til selve overgrepene, en voldsom byrde å legge på skuldrene til et lite barn.
