Jeg er ingen spesielt snill person. Da jeg vokste opp, ble jeg fortalt at snille mennesker var dumme, og hvem vil vel være dum? Jeg er – og ønsker antagelig også å være – mer styrt av hjerne enn hjerte. Det er da man tar de fornuftige valgene, er det ikke?
Men nå gir jeg opp.
I møte med stadige bilder av flyktningestrømmer på vei mot Europa, i møte med døde barn som er skylt opp på strendene i Libya, i møte med bilder av fortvilte flyktninger på turiststrendene i Hellas, i møte med artikler om menn, kvinner og barn som har lidd kvelningsdøden i overfylte lastebiler.
Hjertet vinner over hjernen.
Jeg skjønner at dette vil medføre problemer, jeg har folk rundt meg som stadig forteller meg hvor naiv jeg er dersom jeg tror at lille Norge kan hjelpe alle fattige i verden, eller som de gjerne sier « vi kan ikke være hele verdens sosialkontor.» Jeg skjønner at et stort antall flyktninger fra andre kulturer vil skape gnisninger, problemer, uro. Jeg er enig i dem som mener at det er best å hjelpe dem der de er, fordi man da kan hjelpe mange fler. Jeg er enige i dem som vil sende hjelp til nabolandene, slik at de kan gi dem som har kommet dit bedre levevilkår. Jeg skjønner og jeg er enig. Vi bør gjøre alt det. Hjelpe dem der de er. Hjelpe nabolandene deres. Bidra med penger, midler, medisiner, folk. Det de trenger. Fort. Vi bør også bidra til å stabilisere situasjonen i hjemlandene deres, slik at de ikke trenger å flykte. I mange av landene har vi tidligere bidratt til at det er blitt ustabilt, det skulle bare mangle om vi ikke også prøver å reparere skadene.
Men det holder ikke.
(c) Crevis/Shutterstock.com
De er for mange, nøden er for stor. Kapasiteten i nabolandene er sprengt. Libanon, Jordan, Egypt, Tyrkia og Irak har tatt imot flere millioner syrere. Pakistan huser over halvannen million afghanere. Hellas og Italia har allerede mottatt langt fler enn de har kapasitet til å ta imot. De er for mange til at nabolandene kan ta ansvar alene. Krigen de flykter fra for voldsom, løsningen for langt unna. Og når det nå engang er slik at det ikke er mulig å hjelpe dem der de er? Skal man da bare se på at de blir bombet, forfulgt, sulter i hjel? Og når de er på vei hit, skal man virkelig true de skrøpelige farkostene deres til å snu, for så å se på at de kanskje drukner? Og når de ER kommet hit, innenfor eller rett utenfor Europas grenser, til nabolandene våre, til et asylmottak nær oss, hvordan kan man da hjelpe dem noe annet sted enn nettopp her? Og hvordan kan vi, som et av Europas rikeste land, skyve ansvaret over på andre?
Men jeg er ikke naiv. Et stort antall fattige, nye landsmenn, spredd utover Europa, BLIR vanskelig. Det kommer til å bety trøbbel. Det kan hende noen av dem er kriminelle. Noen er sikkert også «lykkejegere», folk som kanskje ikke hadde det ille NOK der de var. (Hvor nå grensen for stor NOK nød er.) Mange av dem har kanskje et annet kvinnesyn, en annen erfaringsbakgrunn. Vi vil oppleve uheldige episoder på grunn av asylsøkere som ikke greier å tilpasse seg, Kanskje kan det også ende, slik noen hevder, med at hele vår kultur endrer seg. De ER mange. De ER annerledes. Og de er veldig, veldig trengende. Det vil medføre mer nazisme, mer rasisme, flere hatefulle ytringer. Vi vil se nordmenn som ikke er i stand til å takle endringene, som vil se på flyktningene som inntrengere, fiender. Vi vil se hat, mistenksomhet, frykt. Vi ser det allerede i flere av våre naboland, vi ser det på nettet. .Det VIL bli problemer og utfordringer. Det VIL bli vanskelig.
Men det hjelper ikke.
(c) Owen_Holdaway / Shutterstock.com
De fleste av dem er helt vanlige familier, barn, kvinner og menn, på flukt fra steder der det er umulig for dem å leve. På flukt fra bomber, fra krig, fra sult, fra terrorisme. Så desperate at de er villige til å ofre livet for å komme seg vekk. Noe altfor mange av dem også gjør. Bildene jeg ser viser døde barn som skylles i land på Europas strender, døde menn og kvinner kvelt til døde i lufttette lastebiler, mennesker som dør i et desperat forsøk på å skaffe seg et liv. Bilder jeg knapt orker å se på, tatt av personer langt modigere enn meg, reportere som reiser dit så mange andre flykter fra. For at du og jeg og alle andre skal se hvem flyktningene egentlig er. Og de er mange, men jeg ser ikke en «flom» .Jeg ser mennesker. Jeg ser ikke en gjeng gale terrorister. Ikke lykkejegere som allerede har baklommene fulle. Det jeg ser er mennesker. Barn, kvinner og menn. Og jeg ser at alt for mange av dem dør. Jeg ser at de heldige bærer eiendelene sine i slitte plastposer eller små sekker, de holder barna tett til brystet eller høyt over hodet for å beskytte dem, akkurat slik jeg selv ville gjort med mine barn. Noen av dem er gravide, noen av dem er syke. Om natten ligger mange av den på bakken, i søle og regnevær. Mange av dem er kledd i filler, mange av dem tørste, sultne, triste, sinte. Desperate.
De er mennesker. Og jeg vil gjerne fortsette å være ett. Så jeg kaster kortene, i denne saken orker jeg ikke å være bare rasjonell. I denne saken er det å være bare rasjonell, skremmende nær det å være egoistisk og seg selv nok. Skremmende sammenlignbart med regimer og folk jeg ikke vil sammenlignes med. Skremmende nær umenneskelig.
Jeg orker ikke.
(c) abiwoo / Shutterstock.com
Det har ikke noe med å være snill eller ikke å gjøre. Vi har ikke lenger noe valg. Dette er ingen situasjon vi kan vedta oss bort fra. Flyktningestrømmer er for stor. Vi kan ikke bygge piggtrådgjerder rundt hele Europa, så Europa er uansett i endring. Det eneste valget vi har er å hjelpe dem. Her og der. Der vi kan, der de trenger det. Fordi de er mennesker. Fordi vi er mennesker.
Og noen ganger er kanskje hjertet en bedre veiviser enn hjernen, tross alt?
Myriam H. Bjerkli 