Overraskende mange fant vei inn i Speilsalen på Grand hotell tirsdag kveld, til tross for at det var strålende sol og rene sommertemperatur på utsiden. Anledningen var lanseringen av Lillian Wirak Skows lansering av romanen «Skyld – en familiesaga», en bok som nylig fikk en femmer på terningen av Østlands-Postens kulturjournalist Svend E. Hansen.
Den amerikanske TV-serien “Mad Men” med handling lagt til begynnelsen av 1960-tallet, har hatt stor suksess på norske skjermer, og regnes som en av grunnene til at 60-tallsstilen har fått en oppsving, både innen interiør, klær og frisyrer. Det samme gjør miljøfokuset, gjenbruk er definitivt inn. Men her har jeg besøkt ei som slett ikke er opptatt av hva som er moderne og populært. Marion Th. Th. Lund i Larvik er rett og slett tatt igjen av retrobølgen…
La meg si det med en gang;
Dette er en gammel bok, langt fra en av årets. Ikke engang fjorårets. Men det er bok som fortjener bortimot evig liv. For dette er en bok som er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.
«I blodet» av Dennis Lehane, utgitt i 2003.
La meg si det med en gang;
Denne boken er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.
Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i bolig – gata, og en bil kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Den ene gutten, Dave, setter seg inn i bilen slik de to fremmede mennene gir ham beskjed om. De to andre står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.
Dave dukker ikke opp før fire dager etter, fire dager i et helvete alle aner, men ingen ønsker å prate om. Etter det er alt forandret, vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten. Helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene? Les mer →
Det var trangt om plassen rundt bordene på Hubro Litteraturhus, da LIV Forlag var samlet for lunsj, fotosession og åpen mikrofon, der forfatterne leste fra sine både kommende og allerede utgitte bøker.
LIV Forlag, som opprinnelig ble startet som en forlengelse av nettopp denne nettsiden, har i løpet av halvannet år gitt ut tretten bøker, og ytterligere ti følger denne våren. I tillegg kommer også forlaget med sine første ebøker, i all hovedsak bestående av fjorårets utgivelser.
Forfatterne er alt fra veteraner med ti og tolv bøker bak seg, til helt ferske debutanter. LIv Forlag er faktisk sannsynligvis det forlaget i Norge med flest debutanter i forhold til det totale antall utgivelser, og muligens også det forlaget med best kjønnsfordeling, cirka halvparten kvinner og menn. Alderspennet blant forfatterne er også stort, fra yngstemann på knapt tjue, til eldstemann på over åtti. Hvis du blar i katalogen under finner du ni av vårens utgivelser, her er både krim, drama, familesagaer, barnebøker, poesi, kunst, ungdomsbøker, en faktabok og en tegneserie. Felles for utgivelsene er at det er Vestfoldforfattere som står bak alle bøkene, et godt tegn på at det er mange dyktige skrivende i fylket vårt.
I Dagbladets magasin kan jeg i dag lese at Ingvar Ambjørnsen bekymrer seg over de 450 asylbarna som står i fare for å bli kastet ut av moderlandet, at han brenner for disse, at det er viktig for ham å gi en stemme til de unge stemmeløse.
Artikkelen begynner interessant, men så, som så mange ganger før, endrer fokuset seg. Jeg kan nok en gang lese at han har levd et liv med mye rus, at han uten store problemer drikker tre flasker rødvin i døgnet, at han røyka tjall i 25 år. I Vestfold Blad snakket han åpent om narkotika, psykiske lidelser, kols og døden. I den nylig sendte dokumentarserien om livet hans, fikk jeg også grundig presentert hans omgang med diverse dop. I dagens Magasin får jeg vite at han nå har innført to hvite, dvs. alkoholfrie, dager i uka, og at han blir sliten og døgnvill av å ikke drikke. I fjor høst fikk jeg, takket være Dagbladet, vite at mannen nå har sluttet å røyke, at han er sterkt rammet av kols, og er mer redd for det ubehagelige ved det å leve, enn han er for å dø.
Flere av landets aviser/nettavsider har i også lest Dagbladets magasin. Deriblant «»min egen» lokalavis, Østlandsposten. De har lest og videreformidler store oppslag om Ingvar Ambjørnsens alkoholvaner. Eller kanskje heller, alkoholuvaner. De færreste av nettavisene nevner Magasinets inngangsak, asylbarna, med et ord…
Jeg ønsker selvfølgelig at Ambjørnsen skal forbli lenge blant oss, og er derfor glade for at han nå, noe i seneste laget, begynner å ta vare på helsa. Historien er full av eksempler på forfattere og andre kunstnere som leflet for mye med kunstig stimuli, og det er få av dem som oppnådde å heve sin første pensjonsutbetaling. Noe som selvfølgelig først og fremst er et tap for dem selv, men også for oss som satte prisen på kunsten de skapte. Og som de fleste andre, er jeg også fascinert av kunstnere som lever på utsiden av samfunnet, som taler borgerskapet midt imot, som tør der vi andre innordner oss. Men dette er gammelt nytt. «Alle» vet at Ambjørnsen drikker. «Alle» vet at han har røyket hasj. For andre som er rammet av kols, kan det sikkert føles godt at noen bringer sykdommen fram i lyset. Magasinets artikkel er velskrevet, journalisten kan sitt håndtverk. Ambjørnsen er som alltid åpen og byr på seg selv. Men allikevel… Les mer →
