Lille Linerle, en av bibliotekarens krimfavoritter!

Det nærmer seg påske, og like sikkert som påskemarsipanen i butikkene, dukker påskekrimtipsene opp i aviser og blader.  Da må jeg jo innrømme at det er ekstra morsomt at noen av «krimekspertene»  fremdeles trekker fram Lille Linerle, selv om det nå er over ett år siden den kom ut.

Menn som ingen treng – Om menn som ikke helt får det til. Og om kvinnene som ikke trenger dem …

I «Menn som ingen treng» finner vi ti noveller om menn som sliter. Menn som ikke helt får det til.  Og kvinner som ikke trenger dem …

Frode Grytten (f.1960) er opprinnelig journalist, men ble forfatter på heltid i 1999. Han har vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for boken «Bikubesesong.»  og mottatt Rivertonprisen for romanen «Flytande bjørn»  i 2005. 

Forlagets omtale:

«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.»

Novellene i «menn som ingen treng» er alle velskrevne, ofte kontrastfylte og urovekkende. Et par av novellene har også ganske dramatisk ytre handling, som novellen Finnmark, men i de fleste er det allikevel ikke den ytre handlingen som gjør kvaliteten, men den indre uroen til personene og den vibrerende underteksten vi mer enn aner mellom linjene. 

Side 17. Etter at vi hadde lege saman, tenkte eg at ho var alt eg hadde ønskt meg, og no var ho tapt for meg. Ho måtte også ha visst det då ho tok meg hit. Dette var ikkje måten å gjøre det på. Dette var ein måte å gjere det slutt på.

Håper å se deg i Andebu i morgen! Hvis bare stemmen holder …

Etter en uke med mye hosting og harking, diverse halstabletter, smertestillende og febernedsettende, så er influensaen omsider på vei tilbake. Håpet er at den skal være helt borte når jeg våkner i morgen, eller ihvertfall at jeg har fått stemmen min skikkelig tilbake. Da skal jeg nemlig være med Liv Gade, Jan Mehlum og Frits deBourg til Andebu bibliotek og forhåpentligvis både friste noen til å ta en titt på boka mi og selv la meg friste til å lese noen av de andres. Og da er det jo kjekt med stemme…

Kan jeg bli med deg hjem – Litt monoton, men velskrevet debut.

Novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» kom ut på Oktober forlag i 2016, og er Marie Auberts debut som forfatter. Samlingen består av ni noveller, alle med den samme mørke grunntonen. Her er mange som håper på mer enn de får og som bærer på skam fordi de ikke greier å være de personene de ønsker å være. Det er ikke bare «de andre» som skuffer i disse novellene, de skuffer også seg selv.

Marie Aubert er født i 1979 og bosatt i Oslo. Vanligvis jobber hun som informasjonsrådgiver i Kagge forlag.

Forlagets omtale:

I de ni novellene i denne boka er det kort vei fra lengsel til skamløshet og videre til overtramp. En sliten pappa slår datteren sin og må hindre henne i å sladre. En seksten år gammel jente lurer seg inn i et hus som ikke er hennes. En ung kvinne får blåmerker og vet ikke om hun liker det. En mann drar til Sør-Amerika med sin kone for å adoptere en gutt, men trekkes i stedet mot en litt for stor jente. Det handler om mennesker i oppbrudd ? fra vennskap, ekteskap og kjæresteforhold. Alle gjør ting de skammer seg over, men klamrer seg til forestillingen om at det finnes noe som er større enn det de forlater.

Fellestemaet for de ni novellene er forhold, forhold mellom kjærester, mellom venner, mellom foreldre og barn. Og en stor dose håp, skam og skuffelse ?

Min favoritt er novellen «Carla.» Et ektepar drar til Sør-Amerika for å hente et barn, en tre år gammel sønn.  Adoptivsønn, og mens kvinnen straks føler all den morskjærlighet man kan forvente for det foreldreløse barnet, er ektemannen heller følelsesløs. Isteden knytter han seg til seks år gamle Carla, ei jente som ifølge konen både er «for gammel» og usjarmerende. Og derfra går det bare nedover ?

Jeg likte også svært godt den novellen som kanskje skilte seg mest fra de andre i boken, både tematisk og innholdsmessig, novellen Storebror. En vemodig novelle om hvordan Henrik prøver å takle det å ha mistet en lillebror han aldri fikk bli kjent med, samt å beskytte moren mot sorgen.

Han passet på å ikke snakke om babyer hjemme, eller om folk som døde. Etter at han begynte på skolen og lærte å lese, sto han opp før mamma og pappa og tok inn avisen, og hvis det sto noe om små barn eller gravide damer der, kastet han den.

Gaven – En interessant historie som slutter litt for tidlig.

Gaven er historien om Anne Brannfjell, en «klok kone» som levde på 1800-tallet. Romanen er skrevet av hennes tipp tippoldebarn, Ellen Vahr. Gaven er Vahrs debut som skjønnlitterær forfatter, og boken ble nominert til Bokhandlerprisen.

Forlaget om boken:

Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.

Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.

Gaven er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men det er også en kjærlighetshistorie om mot, håp og om å finne veien hjem.

Omslaget kan minne om en «dameroman» og det gir ikke helt feil inntrykk. «Gaven» har også mange trekk som kunne vært hentet fra en serieroman, mange av serieromansjangerens klisjeer, gjentagelser og litt omstendelige oppbygging, finner man også i denne romanen. I tillegg kunne romanen gjerne vært bok nummer en i en lengre serie, siden vi i hovedsak følger Annes vei fram til hun tar «gaven» i bruk, og langt mindre om det lange livet hun levde som «klok kone.»

Gaven er ingen bok for den som er ute etter en korrekt historisk biografi, og heller ikke for den som er på jakt etter en roman med et språk som skiller seg positivt ut. Dersom man derimot er ute etter en lettlest underholdningsroman om et spennende kvinneliv i en vanskelig tid, så er Gaven et godt valg.

Irène – Liker du grotesk krim så er denne noe for deg.

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman «Vi ses der oppe.» Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.

Irène er en svært godt gjennomtenkt thriller, med et par fascinerende tvister på slutten. Selv hadde jeg en anelse om hvem morderen var relativt tidlig, men visshet fikk jeg allikevel ikke før det nærmet seg slutten. En slutt som for øvrig er en virkelig thriller, en voldsom kamp mot klokken, der leseren allerede på forhånd har fått beskrevet det grusomme utfallet, dersom politier kommer for sent.

Forlagets omtale:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis – bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Grusom er på mange måter et dekkende ord for romanen. Selv om den absolutt er velskrevet spennende og intrikat, så er den først og fremst grusom. Så detaljert er de voldelige detaljene, at jeg undrer meg om det er nødvendig. Gjør det virkelig boken bedre? Trenger vi å få virkelige groteske mord og tortur så detaljert og grundig beskrevet, ikke bare en gang, men både i politiets rekonstruksjoner og morderens egne ord? Jeg er i tvil. Når man får så grusomme handlinger detaljert beskrevet så mange ganger, mister det – i hvert fall på denne leseren – effekten. Og det var vel neppe forfatterens hensikt?

Brystene er overstrødd av brennmerker fra sigaretter. Høyre bryst er skåret av. Det henger fast i resten kroppen etter noen strimler av kjøtt og hud. Venstre bryst er flenget opp ved brystvorten. Sårene er dype og går helt inn til beinet. Det er tydelig at den unge kvinnen ble bundet fast. De dype merkene syntes godt, lik brannsår, og er antagelig forårsaket av et tykt tau. Det tredje fotografiet er et nærbilde av hodet. Noe så grusomt. Ansiktet er et eneste stort sår. Nesen er slått inn. Munnen er skåret opp fra øre til øre. Det er som om offeret stirrer tilbake fra papiret med et grufullt smil. Alle tennene er knust. Det er ingenting igjen, annet enn denne parodien på et smil.