Skriver du spenning, fantasy eller krim? Pass deg for tomgangskjøring …
I begynnelsen av forlagets historie så fikk jeg inn en del manus der folk fremdeles røykte. De tok seg en sigg, de rullet seg en røyk, de stoppet og nøt en sigarett i solnedgangen. Det skjer nesten aldri i dag. I dag drikker de kaffe. Ofte. I tide og utide. Eller øl. Noen spiser også forresten, ganske så ofte. Gjerne da sjokolade, altså småspising, heller enn en skikkelig middag. Merkelig nok er det likevel nesten ingen av dem som tisser, alt de putter i seg, forblir i dem, toalettbesøk er en sjelden skjønnlitterær begivenhet.
Jeg ble oppringt av Bok365 vedrørende innkjøpsordningen av bøker, og greide ikke å la være å mene noe. ( Som om jeg noen gang greier det…) Jeg forholder meg jo til innkjøpsordningen både som forfatter og forlegger, heldigvis med flest bøker innkjøpt 🙂 , men det betyr ikke at jeg synes den fungerer optimalt. Jeg synes blant annet at det burde være en selvfølge at bøkene burde vært vurdert anonymt. Dere kan lese hvorfor i artikkelen her:
Og jeg står absolutt for hvert ord, men det er samtidig viktig for meg å få fram at jeg absolutt tror at alle de som vurderer bøker for innkjøp gjør absolutt en så god jobb som de bare kan. Samtidig så er de bare mennesker.
Jeg vet at jeg har stor respekt for de dyktige redaktørene jeg har hatt, og for de forlagene jeg har vært i. Det er forlag jeg har større «litterær» tro på enn andre. Når jeg tar opp en bok som kommer fra Oktober, eller som en av de tidligere redaktørene mine anbefaler eller har vært involvert i, så forventer jeg automatisk at den skal være god. FØR jeg har lest et eneste ord… Allerede der ligger det en ubevisst føring, som gjør at sjansene for at jeg liker den boken ørlite bedre enn jeg kanskje ellers ville gjort, er til stede. Ved å gjøre utvelgelsen anonym, så fjerner man den føringen.
Jeg tror det ville vært mer rettferdig og fjernet den mistanken som kan bli hengende igjen når man i ettertid ser på statistikken at de store forlagene knapt får nullet NOEN av sine bøker, mens de små får nullet langt flere. For er det så sikkert at det BARE er kvaliteten som avgjør?
Det må i hvert fall være lov å tenke på muligheten for å gjøre endringer …
Cirka to prosent – kanskje flere – av Norges befolkning er ansiktsblinde. Det er en ganske plagsom lidelse, som gjør det vanskelig, for noen nesten umulig, å gjenkjenne andre menneskers ansikter. Noen kjenner ikke engang igjen seg selv i speilet, sine nærmeste, familie og barn. Selv er jeg heldigvis ikke så ille plaget, men ille nok til at jeg på mange måter blir en fremmed blant mange. Å være i en større forsamling, blant folk jeg egentlig burde kjenne, er for eksempel en ganske slitsom øvelse, når jeg svært ofte ikke kjenner igjen de jeg egentlig kjenner og akkurat har hilst på … Jeg støter stadig på «ukjente» mennesker som hilser overstrømmende vennlig å meg. Jeg overser naboer, venner, fastlegen, og kollegaer dersom jeg møter dem på steder jeg ikke venter å se dem, den eneste fordelen – i den grad det er noen – er at jeg som regel ikke merker det selv, før de eventuelt forteller meg det senere …
Jeg snakker ofte med folk som veldig gjerne vil skrive en bok, men som ikke har peiling på hva de vil skrive. Da blir jeg egentlig litt betenkt. For hvis du ikke har noe som «brenner» eller en historie som stanger på innsiden og vil ut, hvorfor vil du da egentlig skrive?
Dersom du er en av dem som har stor glede av selve skrivingen, selv om du fremdeles ikke helt vet hva du skal skrive om, så ok. Men dersom du isteden er en av dem som tror at det å bli forfatter er en «kul greie», en enkel måte å bli kjent og rik og få seg damer på …
Da kan det hende både du og damene har gått ut på dato lenge før du har oppnådd målet ditt… Så da burde du velge noe helt annet. Meld deg på et av de utallige realityprogrammene, drikk deg full og ha sex på tv, få deg jobb som programleder, popsanger, instagrammer, influenser, rosablogger, youtuber, vitaminselger, ja, bruk tiden din på nesten hva som helst annet enn forfattersvermerier. Sjansen for at du skal bli den neste Nesbø eller Horst er omtrent like liten som at du kommer til å følge i Zlatan eller Beckhams fotspor… Skrive – seriøst for å bli forfatter – skal du bare gjøre hvis det er selve skrivingen som er drivkraften. Ikke noe av staffasjen rundt.
Foto Myriam H Bjerkli
Men moralpreken til side, hva bør du egentlig skrive? Du bør skrive akkurat det du føler for, det du selv synes er viktig, det du ønsker å belyse, fortelle noe om, det du selv synes er spennende å skrive eller å lese om. Du kan spisse det slik «markedet» vil, tilpasse det i ettertid, men jeg har liten tro på å skrive en skjønnlitterær bok utelukkende fordi du tror det er den boken markedet vil ha. Det bør starte med at du har noe du vil fortelle, og greier du å fortelle det bra nok – og et forlag tenner på fortellingen din – så kommer markedet til å ville ha det, uansett.
I tillegg, ikke gjør det vanskeligere for deg enn du må, Skriv om noe du vet noe om. Hvis du er gutt, husker du hvordan det var å være 10 år og alle jenter var teite og fulle av jentelus? Den følelsen kan du beskrive, dersom du fremdeles husker den, men den tiåringen kunne vanskelig ha skrevet om hvordan det var å være forelsket. Det kan du knapt som voksen heller, dersom du aldri har vært kjent følelsen. Har du ikke hatt kjærlighetssorg, så er fortvilelsen vanskelig å beskrive, og hvordan vil du beskrive en orgasme, hvis du aldri har opplevd en? Man kan selvfølgelig kopiere andre forfattere, men en kopi, blir alltid en kopi …
Det samme gjelder steder. Det finnes forfattere som legger handlingen sin til fjerne steder de aldri har vært, og med Google og internett, så er det mulig. Men tro meg, det er MYE enklere å beskrive og fargelegge det troverdig, dersom du har vært der. Kjent lukten i smuget, sett brosteinene på bakken, smakt pastaen eller fisken på den lokale restauranten. Så hvorfor gjøre det vanskeligere for deg selv enn du må? Gjør som Jørn Lier Horst har tjent seg søkkrik på. Velg deg et sted du kjenner. Når lille Stavern og omegn er stort nok for en hel bokserie skrevet av en av Norges bestselgende forfattere, går det sikkert an å skape en bok eller fler ut av stedet du bor på også. Eller feriestedet du elsker å besøke, så har du enda en unnskyldning til å dra dit, research er viktig, må vite …
Og mennesker? Også der kan du gjerne stjele fra folk du kjenner. Slå for eksempel sammen et par kamerater og la det være modell for en av karakterene dine. Gjør du det, så vil du straks vite mye mer om personen. Hva han liker, hvordan han reagerer på ting som skjer, hva slags bakgrunn han har, hva slags traumer og fobier han kanskje sliter med. Ting vil rett og slett komme litt lettere til deg.
Det betyr slett ikke at alt behøver å stemme med virkeligheten. Menneskene både kan og bør hete noe helt annet enn det de gjør i virkeligheten, og selv om byen du beskriver bygger på en by du kjenner, kan du godt plassere den i en fantasyby på planeten Langbortistan. Bruk ting du kjenner fra virkeligheten der det passer, der det er til hjelp for deg som forfatter, og la så fantasien gjør resten, skape magien for leseren.
Og igjen havner jeg tilbake til slagordet til Rema. Det enkle er ofte det beste. Ikke gjør det vanskeligere for deg selv enn du må, i hvert fall ikke hvis du er fersk som forfatter. Da er det som regel mer enn vanskelig nok, som det er… Så skriv om noe du kjenner …
Myriam H. Bjerkli 