Tekst Myriam H. Bjerkli. Illustrasjon Kari-Mette Astrup
Ute er det snart sommer. Rundt om kring i de tusen hager rakes, ryddes, plantes og pyntes det. Utenfor borettslagene samles beboerne for å skape et utemiljø de håper å få glede av når sommervarmen setter inn for fullt. Det er dugnad på gang.
Smak på ordet. Dugnad. Det er godt og rundt på tungen, og inneholder nostalgi og minner fra tidligere tider hvor man sto skulder ved skulder og løftet i flokk. Den gang alle var snille, mor var hjemme og alle tenkte på alles beste. Det er noe Gerhardsensk over ordet, Ola Nordmann på sitt beste. Ordet er faktisk så populært at da NRK i 2004 inviterte seerne til å stemme frem et norsk nasjonalord, var det «Dugnad» som vant, knepent foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig»
Mine beste dugnadsminner er fra da barna var små. Dugnader i barneparken, med foreldre som raket løv, malte lekeapparater og ryddet kvist, mens barna sprang rundt og hoppet i løvhaugene, riset hverandre med kvistene og klasset på den ennå ikke helt tørre malingen. Solen skinte fra skyfri himmel, og dagen ble avsluttet med pølsegrilling ved sandkassene. Ren idyll med andre ord, og det regnet selvfølgelig aldri.
Så begynte de søte små på skolen, og et nytt dugnadsfenomen dukket opp. Kakebaking. For alle mødre kan bake kaker, ikke sant?
Det er en like vedtatt sannhet som at vi er født nakne, forblir underlønnede og dør som minstepensjonister. Fedrene derimot, de kan ikke bake. Ikke blir de minstepensjonister heller. Nok en vedtatt sannhet.
Men siden jeg altså er født hunkjønn, og normalt trives godt med det, betydde det at jeg brått var pålagt å møte med kaker til diverse arrangementer. 17. mai-arrangementet krevde kaker, basaren som skulle dekke skoleturen krevde kaker, ja selv den årlige fotballturneringen krevde kaker. På barneskolen gikk det allikevel greit, jeg er flink til å kjøpe kaker, og det finnes mye i butikkene som er nesten like godt som hjemmebakst. Stikkordet her er nesten.
For da barna begynte på ungdomskolen var det slutt på kjøpekakene. De andre mødrene så vantro på meg, og ordet ”kjøpe” ble mottatt med en slik indignasjon at det hadde vært langt bedre å banne i kjerka. Kaker er lik hjemmebakst.
Problemet er at jeg virkelig ikke kan bake. Jeg er født av en mor som aldri har bakt og er stolt av det. Selv har jeg prøvd og er slett ikke stolt av det, for resultatet har vært like katastrofalt hver gang. Boller med egenvekt som håndgranater, og omtrent like fristende å putte i munnen. Flate bursdagssjokoladekaker som smakte lite annet enn brent kakao og som selv sukkermonsteret på fem spyttet ut straks jeg snudde ryggen til. Muffins som først rant ut av papirformene, deretter utover stekeplaten og til slutt ut av selve ovnen. (Og ja, jeg snakker om de muffinspakkene du får kjøpt i butikken, hvor de lover at det bare er å tilsette vann og egg for å få et godt resultat.) Mer fantasifulle kreasjoner har jeg klok av skade ikke forsøkt meg på.
Løsningen var å alliere meg med kakeføre venninner, som for rikelig betaling og med løfte om å aldri fortelle det til noen, bakte kaker for meg. Dermed kunne jeg overlevere utlodningskomiteen noen aldeles fantastisk og dyrekjøpte hjemmebakte kaker, før jeg rømte så fort jeg kunne av redsel for at noen skulle bli så imponert at de spurte meg om oppskriften…
Dugnad er for øvrig ikke fullt så norsk som vi liker å tro, både svenskene, finnene og engelskmennene har ord som betyr akkurat det samme. Og selv tenker jeg vel at det at ordet dugnad vant NRKs konkurranse, er langt bedre enn om for eksempel innpust-jahet skulle ha vunnet. Men jeg mener nok at matpakka hadde vært en vel så fortjent vinner. Og i hvert fall et langt bedre lunsjalternativ enn mine hjemmebakte kaker…
PS.
Hvis jeg slår opp på Wikipedia, så kan jeg lese at ”Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (f.eks. vårrydding i et borettslag, oppføring av en låve, ei båtstø, ei kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, men noen ganger også på regionalt eller nasjonalt plan.
Det står ingenting om kaker. Hører dere? Det står INGENTING om hjemmebakte kaker!
Kåseriet er også publisert i Bomagasinet nr. 2 / 2012
Margareth og Ronny Lysko driver Lysko antikk, og Margareth er særdeles dyktig på å bringe godt brukte møbler tilbake til gammel prakt. Noen av disse møblene har også funnet veien til hovedhuset der familien på tre bor. Margareth forteller at hun liker den klassiske stilen, og er inspirert av gamle slott og herregårder når hun innreder hjemmet.
Myriam H. Bjerkli 