Jeg var fjorten år og sto sammen med en ungdomsgjeng, noen venner, noen bekjente. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg hevdet tydeligvis en mening som en av de kjekke guttene var uenig i. Han sa meg imot, og avsluttet med … også du da, med DEN nesa!
Jeg husker ikke hva diskusjonen gjaldt, jeg husker ikke engang hvem gutten var. Men jeg husker at jeg gikk hjem og så meg selv i speilet etterpå. Lenge. Han hadde rett, jeg hadde verdens største, styggeste, forferdeligste nese. Det var rart noen i det hele tatt orket å se på meg, de kunne jo ikke se annet enn nesa mi? Så bred, så stygg, så lite feminin…
Jeg gremmet med over den nesa i minst to år, hadde neseoperasjoner vært rimeligere og vanligere, hadde jeg forsøkt det på dagen. Jeg var overbevist om at det var det første jeg skulle gjøre når jeg ble atten, voksen og «rik» nok. Fikse på nesa. Men heldigvis, jeg ble modnere i løpet av de neste to årene. Jeg traff mennesker som merkelig nok likte meg, til tross for den fæle nesa. Det tok riktignok flere år før jeg var helt dus med den selv, men å kutte i den med kniv ble etter hvert uaktuelt. Nesa ble en del av meg.
Så hvorfor skriver jeg om den i dag?
Fordi jeg kjenner meg igjen i dagens usikre unge. Som stadig møter «normalen» i form av vakre og retusjerte modeller, som stadig sammenligner seg med «det perfekte».
Slanke ( magre), veltrente, rette smale neser, store øyne, feilfri hud, store pupper, smale liv, sprett-rumpe, fyldige lepper …
Det er uendelige ting man kan henge seg oppi når man beskuer seg selv med kritiske øyne i speilet. Og det gjør de. Vi har den mest perfekte ungdomsgenerasjon på lenge, de gjør det bra på skolen, de drikker mindre enn foreldregenerasjonen gjorde, de krangler sjelden hjemme, de trener nesten daglig, de tenker over hva de spiser, noen spiser knapt i det hele tatt. Alt for mange pålegger seg krav om perfeksjon på alt for mange områder.
Etter hvert får de barn og eget hjem, men det virker ikke som om det endrer stort. Alt skal fremdeles være like perfekt. Hus, puter, møbler, gardiner, klær … Samtidig som de fremdeles skal se «stunning» ut, ha hobbier og utvikle seg selv, bake vakre kaker, pleie gode venner, følge opp barna, kjøre, hente, utvikle, stimulere … Til og med barnas matpakker skal helst se ut som små kunstverk.
Er det rart at 60 % av dem helst vil slippe å jobbe, de har jo allerede fullt opp?
Er det rart stadig flere unge sliter med psyken, de tilstreber jo et fullstendig umulig ideal, der de streber etter kunstig perfeksjon på alt, alt for mange områder?
Og nå også, den berømmelige dråpen som fikk meg til å skrive dette, jakten på det perfekte underliv! Et innlegg skrevet av ei anonym, ung jente som i årevis var dønn ulykkelig fordi hun trodde at et normal kvinne burde se ut som en sjuåring nedentil. Idealet i dag er tydeligvis en hårløs, nesten usynlig og for all del, symmetrisk, sprekk.
Jeg blir både forbannet og fortvilet når jeg leser slikt. Selvfølgelig ikke på de unge jentene som tror at underlivet deres er «feil.» Men hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? Hvor går grensen for hva slags komplekser ungdommene våre skal slite med? Er det oss, eldre kvinner med vårt jåleri og jakt etter evig ungdom som har startet dette? Er det moteindustiren med syltynne modeller og retusjert reklame? Er det skjønnnhetskirurgien? Er det de unge selv? Jeg vet ikke, kanskje en blanding av alt?
Men jeg vet at det må ta slutt! Det er på tide med en motbevegelse, før ALLE bittesmå NATURLIGE avvik blir sett på som unormale ting som må fikses på.
Før ALT som blir viktig for våre unge er ytre perfeksjon, før vi blir et samfunn der vi bruker mer tid på å se oss selv i speilet enn til å se oss rundt.
Før vi har en hel generasjon med vakre, slanke veltrente mennesker med dyrekjøpte pupper, lepper, symmetrisk underliv og sprettrumper som allikevel føler at livet ikke er verd å leve fordi de allikevel aldri blir helt bra NOK.
Men det er de. Mer enn bra nok.
Og NOK er NOK. NÅ!