Også du da, med DEN nesa…

Jeg var fjorten år og sto sammen med en ungdomsgjeng, noen venner, noen bekjente. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg hevdet tydeligvis en mening som en av de kjekke guttene var uenig i. Han sa meg imot, og avsluttet med … også du da, med DEN nesa!

Jeg husker ikke hva diskusjonen gjaldt, jeg husker ikke engang hvem gutten var. Men jeg husker at jeg gikk hjem og så meg selv i speilet etterpå. Lenge. Han hadde rett, jeg hadde verdens største, styggeste, forferdeligste nese. Det var rart noen i det hele tatt orket å se på meg, de kunne jo ikke se annet enn nesa mi? Så bred, så stygg, så lite feminin…

Jeg gremmet med over den nesa i minst to år, hadde neseoperasjoner vært rimeligere og vanligere, hadde jeg forsøkt det på dagen. Jeg var overbevist om at det var det første jeg skulle gjøre når jeg ble atten, voksen og «rik» nok. Fikse på nesa. Men heldigvis, jeg ble modnere i løpet av de neste to årene. Jeg traff mennesker som merkelig nok likte meg, til tross for den fæle nesa. Det tok riktignok flere år før jeg var helt dus med den selv, men å kutte i den med kniv ble etter hvert uaktuelt. Nesa ble en del av meg.

Så hvorfor skriver jeg om den i dag?

Fordi jeg kjenner meg igjen i dagens usikre unge. Som stadig møter «normalen» i form av vakre og retusjerte modeller, som stadig sammenligner seg med «det perfekte».

Slanke ( magre), veltrente, rette smale neser, store øyne, feilfri hud, store pupper, smale liv, sprett-rumpe, fyldige lepper …

Det er uendelige ting man kan henge seg oppi når man beskuer seg selv med kritiske øyne i speilet. Og det gjør de. Vi har den mest perfekte ungdomsgenerasjon på lenge, de gjør det bra på skolen, de drikker mindre enn foreldregenerasjonen gjorde, de krangler sjelden hjemme, de trener nesten daglig, de tenker over hva de spiser, noen spiser knapt i det hele tatt. Alt for mange pålegger seg krav om perfeksjon på alt for mange områder.

Etter hvert får de barn og eget hjem, men det virker ikke som om det endrer stort. Alt skal fremdeles være like perfekt. Hus, puter, møbler, gardiner, klær … Samtidig som de fremdeles skal se «stunning» ut, ha hobbier og utvikle seg selv, bake vakre kaker, pleie gode venner, følge opp barna, kjøre, hente, utvikle, stimulere … Til og med barnas matpakker skal helst se ut som små kunstverk.

Er det rart at 60 % av dem helst vil slippe å jobbe, de har jo allerede fullt opp?

Er det rart stadig flere unge sliter med psyken, de tilstreber jo et fullstendig umulig ideal, der de streber etter kunstig perfeksjon på alt, alt for mange områder?

Og nå også, den berømmelige dråpen som fikk meg til å skrive dette, jakten på det perfekte underliv! Et innlegg skrevet av ei anonym, ung jente som i årevis var dønn ulykkelig fordi hun trodde at et normal kvinne burde se ut som en sjuåring nedentil. Idealet i dag er tydeligvis en hårløs, nesten usynlig og for all del, symmetrisk, sprekk.

Jenter: Alt dette er normalt. Og antagelig like mange varianter til …

Jeg blir både forbannet og fortvilet når jeg leser slikt. Selvfølgelig ikke på de unge jentene som tror at underlivet deres er «feil.» Men hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? Hvor går grensen for hva slags komplekser ungdommene våre skal slite med? Er det oss, eldre kvinner med vårt jåleri og jakt etter evig ungdom som har startet dette? Er det moteindustiren med syltynne modeller og retusjert reklame? Er det skjønnnhetskirurgien? Er det de unge selv? Jeg vet ikke, kanskje en blanding av alt?

Men jeg vet at det må ta slutt! Det er på tide med en motbevegelse, før ALLE bittesmå NATURLIGE avvik blir sett på som unormale ting som må fikses på.

Før ALT som blir viktig for våre unge er ytre perfeksjon, før vi blir et samfunn der vi bruker mer tid på å se oss selv i speilet enn til å se oss rundt.

Før vi har en hel generasjon med vakre, slanke veltrente mennesker med dyrekjøpte pupper, lepper, symmetrisk underliv og sprettrumper som allikevel føler at livet ikke er verd å leve fordi de allikevel aldri blir helt bra NOK.

Men det er de. Mer enn bra nok.

Og NOK er NOK. NÅ!

La bitchen få litt p… , så holder`a nok kjeft…

Jeg deler ikke Kari Jaquessons syn på porno, jeg synes ikke den første «pornoseansen» på Trygdekontoret var spesielt humoristisk, men jeg glemte den fort og tenkte overhode ikke tanken på at det var noe å anmelde. Jeg registrerte at Kari Jaquesson tydeligvis var uenig med meg, men det er ikke første gangen. Tidligere har jeg tenkt at det kan virke som om det eneste hun misliker mer enn porno, er tjukke mennesker. Jeg er tjukk, og dermed i hennes øyne antagelig en av disse late personene som ikke har vett til å ta seg sammen. Helt uvesentlig i denne sammenheng, men allikevel et poeng å nevne, for å vise at jeg ikke skriver dette innlegget som noen ubetinget Jaquesson-fan.

Derimot har jeg tidvis hatt glede av Trygdekontoret, jeg synes de glimter til, innimellom. Jeg liker satire, jeg liker ofte gjestene, og jeg ikke spesielt lettsjokkert.  Jeg likte starten på programmet om krenkelse. Men avslutningen var totalt lavmål.

I lengre tid har flere medier rettet søkelyset på kvinners manglende lyst til å være offentlige samfunnsdebattanter, noe mange av dem begrunner med at de ikke orker hetsen som ofte følger med. Usaklig hets som ofte går på person, og ikke minst kjønn. De fleste – i det minste innen media – er enig i at det er en trussel for demokratiet dersom halvparten av norges befolkning ikke orker å ytre seg på grunn av nett-troll og usaklige tilbakemeldinger. Også varter NRK – Statskanalen – opp med noe slikt?

Det er mulig Seltzer kan gjemme seg bare at det er humor, satire, i et program som omhandlet krenkelse. Men det var ikke morsomt, det var bare en platt etterligning av en pornofilm. Det fungerte heller ikke som satire, i satirens natur ligger det at man skal sparke oppover.

Da står man bare igjen med krenkelsen.

Og selv om jeg selv faktisk er grundig lei ordet, jeg synes alt for mange av oss lar seg «krenke» alt for lett, så tenker jeg at Kari Jaquesson har all grunn til å føle seg grundig krenket etter dette innslaget. Det samme har sønnen hennes, familien hennes og alle som er glad i henne.

I tillegg er det en advarsel til alle kvinner som kan finne på å kritisere en programleder eller et tv-program offentlig. (Muligens menn også, men jeg tviler på at det ville falt Seltzer like naturlig å forsøke å kneble en mannlig kritiker på samme måte.)

Innslaget var grovt, stygt, sjikanerende og ufint. Jeg er ikke det minste sjokkert over nakenheten, men jeg ser definitivt ikke humoren. Det eneste jeg ser er en voksen mannlig programleder som brukte makten og muligheten til å forsøke å kneble en kvinne han er uenig med på den eldste måten av dem alle. Den samme måten som kvinner som ytrer seg i det offentlige rom ser seg så grundig lei av, og som får mange av dem til å trekke seg tilbake. Nett-trollene ytrer seg kanskje forskjellig, men konklusjonen er ofte det samme: «La bitchen få litt pikk, så holder`a nok kjeft…»

Jeg håper definitivt at dette ikke skremmer Kari Jacuesson til å holde kjeft. Og jeg håper Seltzer, Nrk og kringkastningsrådet ser seg selv i speilet og beklager. Offentlig. For dette var totalt usmakelig.

Vi kan jo ikke belønne dem for at de er sleipe nok til å få unger?

Norsk politi henter barn med makt om natta og sender dem til land rammet av krig, terror og fattigdom. Hva sier det om dem? Om oss?

Norsk politi har gjort det før. I 1942 og 1943 ble 767 nordmenn med jødisk bakgrunn deportert til Tyskland. Kvinner, menn og barn ble samlet sammen og sendt ut av landet. Kun 30 kom tilbake.
– Vi gjorde bare som vi fikk beskjed om. Vi visste ikke hva vi sendte dem til, forsvarte de seg med i ettertid.

Norsk politi gjør fremdeles bare som de får beskjed om, men i 2015 vet de så altfor godt hva de sender dem til. Stadige nyhetsoppdateringer gjør at de ikke kan lukke øynene for fakta. De sender små barn til land rammet av krig, terror og fattigdom.

Hva sier disse politimennene når det første hjemsendte barnet dør?
At det selvfølgelig er trist, men at de bare gjorde jobben sin? At foreldrene burde spart dem for jobben og reist hjem frivillig?

Uansett, politiet kan skylde på at de bare gjør jobben sin, det er ikke de som lager reglene. Det gjør politikerne, våre folkevalgte. De som faktisk sitter med makt til å hjelpe. Men de velger isteden å ri prinsipper. Uansett partier, også partier som i følge partiprogrammet burde tenke annerledes, som for eksempel Kristelig folkeparti. Og ikke minst, «mitt eget parti» Venstre.

Hva sier Solberg, Hareide og Grande når det første hjemsendte barnet dør?
Hvem skal de skylde på, når vi alle vet at det er en kalkulert risiko? At tapte barneliv for dem er langt mindre viktig enn penger, partipolitisk spill og prinsipper?

Og hva med oss andre? Vi mange millioner som snur oss vekk, kanskje trykker likes under et trist bilde på Facebook for å vise at vi ikke liker? Hva sier vi når det første hjemsendte barnet dør? Gjør vi opprør, går vi i tog, stemmer vi på politikere som vi tror vil sørge for endring?
Eller trykker vi nok en gang på like for å vise at vi ikke liker, før vi spiser resten av tacoen vår og lar oss irritere eller begeistre over den nye og «hardtslående» Skavlan? Kanskje gjentar vi bare på ny, alle argumentene jeg stadig hører?

– Vi kan ikke belønne folk for at de ikke reiste hjem som de fikk beskjed om. Vi kan ikke belønne dem for at de er sleipe nok til å få unger? De får jo unger for å få lov til å bli, skjønner du ikke det?

Nei. Det er mulig jeg er blåøyd og naiv, men jeg skjønner ikke det.

Ifølge bibelen kan man straffe barn for fedrenes synder, men jeg trodde det var en tankegang vi hadde forlatt. Så selv om det skulle være sant, at det er derfor de får barn, så bør ikke barna straffes for det. Jeg tror også at det å ha seksuelt samkvem med kona eller mannen sin er naturlig, uansett hvilken fortvilet situasjon man befinner seg i. Jeg tenker at spesielt når alt annet er håpløst, så søker man de små lysglimtene av trøst der man finner dem. I dette tilfellet i favnen til noen man er glad i. Jeg er ikke i stand til å tenke at kjærlighet er galt, selv om det hender at det blir barn av det.

Jeg tror også at de fleste av oss vil gjøre mest mulig for å beskytte barna våre, vi ønsker ikke å ta dem med oss på ferie til utrygge land der man risikerer at hotellet blir bombet. Det er derfor mer enn forståelig at asylsøkerne – som langt bedre enn de fleste av oss vet hvordan utrygghet føles – gjør det de kan for å slippe å ta med barna sine tilbake til det det de har ofret alt for å rømme ifra.

– Så la ungene bli igjen da, men send foreldrene ut, sier andre.
Og jeg tenker igjen at man ikke skal straffe barn for foreldrenes synder, og det å ta fra dem foreldrene, i hvert fall i mine øyne, blir å anse som straff.

– Hjelp dem der de er, sier noen, – la nabolandene ta seg av dem. Vi kan ikke være hele verdens sosialkontor.

Og det er kanskje rett. Det aller beste – også for dem selv – hadde antagelig vært å hjelpe dem i deres egne nærområder. Og nabolandene, som virkelig ikke har overskudd til å leke noen som helst sitt sosialkontor, gjør om regel nettopp det. Noen av verdens fattigste land tar seg av millioner av flyktninger, prøver å hjelpe dem med det lille de har av ressurser, med begrenset hjelp utenfra. Men heller ikke de kan hjelpe alle, alene.

Vi er verdens rikeste land. Når de fattigste landene i verden gjør sitt for å hjelpe, er det vanskelig for oss å skylde på at vi ikke har råd til å i det minste hjelpe dem som allerede er her. Hos oss, i Norge. Barn som har vært her lenge. Som går på skole her, har fått seg venner, som kanskje leker og banner og roper på trøndersk.
Vi kan ikke skylde på at vi ikke har råd. Derfor rir vi isteden prinsipper. Sier at vi ikke kan belønne ulydighet og påpeker at hvis noen får bli, kommer vi til å bli oversvømmet av andre. Men tallene vise faktisk at antall asylsøknader minsker. Mens resten av vesten har ca. 40 % oppgang i antall asylsøknader, har Norge 4 % nedgang. Mange synes sikkert det er strålende, et bevis på at regjeringens strenge asylpolitikk nytter. Så gratulerer til de blå: Verdens rikeste land er blitt kjent som verdens kjipeste når det kommer til å hjelpe de svakeste.

Men også jeg, til tross for min mulige naivitet, ser at vi dessverre ikke kan hjelpe alle. Jeg har allikevel langt vanskeligere for å se at vi ikke kan hjelpe de barna som allerede er her. De – tross alt ganske få – som har vært her lenge. Politikerne bør- uansett parti – gi disse barna og familiene deres amnesti, samt lage regler som gjør at vi ikke havner i samme situasjon senere. Istedenfor å bruke tiden på å bortforklare hvorfor det er greit å sende unger som er vokst opp i Oslo, Bergen og Trondheim til krigssoner og elendige forhold i land hvor de aldri før har vært, ofte uten familie og venner til å ta imot dem, ofte til et folk som snakker et språk de ikke forstår. Det høres nesten menneskelig ut å sende dem «hjem.» Det er det ikke. Det er skammelig.

Og snart vil vi få høre at det første «hjemsendte» barnet er drept. Da hjelper det ikke, uansett hva vi sier. Da er skammen total.