Tekst Myriam H Bjerkli. Tegning Kari-Mette Astrup
En gang i blant kjører jeg forbi noen av de eldre firemannsboligene til Labo i Larvik. I en av leilighetene bodde det i over tretti år en godt voksen enke. Hun og barna delte to rom og kjøkken, samt en liten balkong. I dag har mange av leilighetene fått innbygget veranda, jeg tror ikke den gamle enken en gang ville tenkt seg muligheten. Og hadde noen foreslått det, ville hun garantert vært skeptisk, slik hun var til de fleste nymotens påfunn.
Allikevel, glassbalkongene til tross, omgivelsen var finere før. Boligene ligger selvfølgelig på samme sted, sletta nedenfor hvor vi unger spilte fotball, lekte og moret oss, er der fremdeles. Men blomsterfloraen utenfor mangler.
Den gamle enken elsket nemlig blomster. Så nedenfor blokka, mellom det som også allerede den gang var parkeringsplass og den allerede nevnte fotballsletta, tok hun etter hvert over kontrollen. Alle naboene var neppe like begeistret, det er nå gjerne slik når noen tar seg ekstra til rette og erklærer eiendomsrett over upløyd mark. Men i motsetningen til i sommerens diskusjon om romfolk og steinbrudd, så følte nok enkens naboer allikevel også litt glede når de så ut av vinduet. Der den trekanten, som tidligere var fylt av stein, ugress og rot, etter hvert vokste fram til å bli et vakkert og bugnende blomsterbed.
Blomster, planter og busker prydet plassen fra tidlig vår, til sen høst. Her rådet maksimalismen og i løpet av årene dyrket enken fram en frodig naturhage. De fleste blomstene kom fra avleggere eller frø, og rundt alle bedene lå det runde steiner, nøye plukket, båret hjem og plassert av magre, krokete gammelkvinnefingre. Og enken, som stadig ble mer lut og krokbygd, stelte hver liten grønne tust med omsorg og kjærlighet. Plukket vekk døde skudd, støttet opp stilker, vannet og luket. Barna hennes flyttet etter hvert ut, men i hagen fikk hun allikevel utløp for mye av den kjærligheten som for de fleste var gjemt bak et litt bistert og mistroisk ytre.
Like kjærlig var hun nok ikke mot de lekende barna på sletta. Der oppsto det fort en gjensidig mistillit. For hva kunne vel ikke denne harde fotballen medføre for disse uskyldige små grønnplantene hennes? Disse store skoene, alle denne ungdommelige energien? Hun døpte ungene for smådjevler, de døpte henne heksa, og dermed var stillingen satt.
Ungene – vennene mine og jeg – fant det nok til tider litt ekstra gøy å sparke ballen inn blant de røde, gule eller blåblomstrede, for sinte damer har unektelig en skrekkblandet underholdnings-verdi for den som er ung, og som hos eldre damer flest lå det aldri noen reell trussel bak kjeften. Enken hyttet etter oss, serverte nok både noen innvendige og noen godt hørbare strofer, men ga aldri opp. Hun bøyde hodet, gikk på ny ned på kne langs steinkanten, og reddet det som reddes kunne.
Det er mange år siden enken døde, men det hender fremdeles at jeg ser henne levende for meg. Krabbende i blomsterbedet med jordete hansker, møkkete knær, håret i knute og forkle rundt livet. Ofte hører jeg stemmen hennes i bakhodet. Det var hun som lærte meg at planter trenger omsorg, gjødsel og vann, kjærlighet og tid. At selv blomster som virker like, kan trenge forskjellig behandling, og at det minste frøet kan bli den vakreste blomsten.
Fremdeles hender det jeg savner henne, selv når hun hyttet etter meg og vennene mine, og jeg ikke helt visste hvilken side jeg hørte til på. Og uansett hvilken side jeg valgte, om jeg tuslet duknakket hjem sammen med henne, eller løp leende av gårde med vennene mine, døren var bestandig åpen når jeg kom tilbake. Den gamle damen som ”ikke likte barn” viste romslighet og kjærlighet enten jeg framsto som prydplante eller ugrass. Og heldigvis, jeg kalte henne aldri for ”Heksa”. For meg var hun alltid mormor.
Anita Berglund er krimforfatter og bruker nettene til å pønske ut grusomme drap. I tillegg har hun bodd rundt tolv år i USA. Ikke så rart da kanskje, at hun har litt mer enn vanlig sansen for Halloween. I USA begynner man pyntingen flere uker i forveien, og det gjør jeg her også, sier hun. Vi står på trappa utenfor huset i gamle kongevei, omringet av skjeletter, dødninghoder, edderkoppnett og lysende gresskarhoder.
Myriam H. Bjerkli 