Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

 

”Hvis jeg kjøper det skapet så har jeg jo ingenting å ha i det, ha ha ha.”

 

Mannen stopper ikke, han bare snakker til meg i forbifarten. Han er kjekk. Mørk, høy og brunøyd. Jeg ler tilbake.

“He, he, he.”

Kjekkasen forsvinner videre bortover i messehallen. Forbi standen med håndstøpte lys, massasjestolene, standen med varmepumper, forbi vinduspuss-standen og ut døren.

En dame i blomstrete bluse kommer mot meg. Hun går forsiktig inn blant alle stålskapene, tydelig klar til å rømme hvis jeg skulle nærme meg. Jeg nærmer meg ikke. Står bare i bakgrunnen, og lar henne føle seg trygg. Jeg venter til hun bøyer seg fram og åpner døren på et av skapene, og mens hun står på huk og kikker inn i skapet går jeg stille bort til henne. Smiler.

 

 

”Er det på tide å få låst inn verdisakene kanskje?”  Smiler.

Hun skvetter og ser seg forskrekket rundt, før hun ser inn i skapet som om hun først nå oppdager at hun står med nesen stukket langt inn i tohundre kilo med stål. Hun retter seg opp, stryker hånden over den blomstrete blusen, og virrer med hodet. Til slutt fester hun blikket på et eller annet bak meg, noen centimeter over hodet mitt. Jeg snur meg ikke. Jeg vet hva hun ser på, hun ser på ingenting. De ser bestandig på ingenting.

 

”Nei, jeg vet ikke… Jeg bare kikker, jeg.”

 

”Ja, selvfølgelig, bare kikk du. Og hvis du lurer på noe, så må du bare spørre…”

 

Jeg går et skritt bakover, ser hvordan hun puster lettet ut, hvordan den ekstra halvmeteren med luft imellom oss får henne til å føle seg trygg. Eller ihvertfall tryggere. Jeg smiler. Hun smiler tilbake.

 

”Ehh, ja visst.”

 

Jeg kan formelig se hjernecellene jobbe under permanenthåret. Lurer på, lurer på… Jeg vet hva hun lurer på. Hadde hun løftet hode ville hun sett at det sto ”brannsikkert” med røde bokstaver på plakaten på veggen over hodet hennes. Men hun er ikke typen som løfter hode. Jeg venter.

”Er det brannsikkert?” spør hun. Endelig. Stemmen hennes er tynn, det er så vidt den når fram. Eller kanskje den ikke egentlig når fram, kanskje det bare er leppebevegelsen som gjør det. Jeg har sett de leppebevegelsene før, så jeg svarer uansett.

 

”Ja visst. Alle skapene er testet mot brann hos Sintef i Trondheim. ”

 

Jeg er lavmælt, like lavmælt som henne, det bråker i stemmer rundt oss. Hun skakker på hodet for å høre, jeg går en kvart meter fram, forsiktig, forsiktig. Smiler. Smiler.

 

Hun ser forvirret ned på skapet igjen, igjen er det som om hun akkurat oppdaget det.

 

”Så kjekt da, for papirer, og sånn…”

 

”Ja visst” Jeg nikker, akkurat passe enig og imponert over resonnementet, og fortsetter:

 

”Papirer, negativer, sølvtøy du har arvet, smykker du har fått…”

 

Jeg stopper og trekker pusten, hun ser ikke ut som om hun har fått særlig mange smykker. Jeg smiler og fortsetter.

 

”Alt egentlig, alt du er redd for å miste. Det trenger ikke engang ha kroneverdi, barnetegninger, mormors gamle oppskriftsbok, frimerkesamlinger…”

 

”Ja visst. Æhh, jeg skriver dagbøker…” sier hun, ser ned til siden og skraper med foten. Jeg nikker.

 

"Nemlig, akkurat. Det er slikt man virkelig savner hvis det skulle begynne å brenne. Gamle minner.”

 

Hun bøyer seg ned igjen, kikker inn i stålskapet. Jeg peker:

 

”To huller, skuff i bunnen, nøkkel og kodelås, bolter i siden…”

 

Jeg prøver å legge entusiasme i stemmen, men tvers over gangen er det en stand med håndstøpte lys. Lys formet som kirker og kjærestepar, snirklete stearin i alle regnbuens farger. Noen lekre rosa lys, de hadde passet perfekt på det nye spisestuebordet… Jeg tar meg sammen. Smiler og snakker videre.

 

” 170 kilo, 117 liter, akkurat plass til to rader med A4 permer. Eller, plass til mange dagbøker…”

 

Hun smiler tilbake, øynene hennes er gråblå. Fiskeøyne, hun har fiskeøyne. Øyehvitten er gulaktig, øyevippene fulle av klumpete mascara. En god selger må alltid se kunden i øynene. En god selger må alltid… Jeg fokuserer på neseryggen.

 

Hun mumler ned i bakken, akkurat så høyt at jeg hører det over grønnsaksraspselgeren som har begynt en ny demonstrasjon i den andre delen av hallen.

 

”Jeg begynte å skrive da jeg var ti. Og nå er jeg over førti. Så det er minst tolv bøker. Ikke det at de er så mye verd, jeg mener, for andre, altså, men det er liksom…”

 

Stemmen hennes dør ut. Jeg nikker forståelsesfullt. Smiler. 12 bøker på tretti år. Hvor mange sider er det i en slik bok? Hundre? Etttusentohundre sider om kjærlighetssorger, slankekurer som ikke har virket, (hun er mist tyve kilo overvektig), familitrøbbel,  bryllupsplaner, (hun har giftering)  Barneproblemer kanskje? I hvert fall pengetrøbbel, permanenten hennes må være en hjemmepermanent. Ingen frisør ville sendt henne ut døren slik… Jeg rister tankene vekk. Smiler.

 

”Og det er laget av solid stål, i tilfelle innbrudd…”

 

I øyekroken ser jeg et par dresskledde menns stoppe foran et av de andre skapene. De diskuterer seg imellom. Hvor stort det er i forhold til det de har på jobben. Litt større? Mye større? Jeg stenger dressmennene ute, og konsentrerer meg igjen om damen foran meg.

 

”Jeg er mest redd for brann” sier hun og ser opp på meg, som om hun egentlig slett ikke er sikker på hva hun er mest redd for. Husbrann eller meg.

 

”Det er vel ingen som vil stjele dagbøkene mine uansett…”

 

” Nei, det har du vel kanskje rett i.”  Jeg ler, og bøyer meg nærmere permanentkrøllene. ”Selv om dagbøker kan være spennende lesning, tenk bare på hvor morsomt det blir for de som kommer etter deg.”

 

Hun skvetter, jeg biter meg i tungen. Hva var det jeg sa? Hva i alle dager var det jeg sa? Var det virkelig jeg som sa det?

 

Jeg leter etter blikket hennes, mascaravippene ser vekk, de gråblå øynene flakker. En god selger ser bestandig kunden i øynene, men fiskeøynene nekter å se tilbake Jeg banner innvendig, jeg vet hva hun tenker.

 

Hun ser for seg barna sine, blaende i de gamle dagbøkene, lese om morens første forelskelse, første kyss, første samleie. Om farens utroskap, om hennes egne drømmer om naboen. Om den natten på hytta hvor de byttet… Hun reiser seg opp, lukker safedøren igjen.

 

”Nei, jeg tror det får vente. Men takk for titten”.

 

”Bare hyggelig.”  Smiler.

 

Dressmennene mønstrer meg når jeg går bort til dem. Puppene mine, de glor på puppene mine. Jeg vet jeg har store pupper, jeg har hatt dem lenge, nå vet dressmennene det også.

 

 ”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?” Jeg smiler.

 

Omsider løsriver de blikket fra genseren min, og ser høyere opp. Den eldste møter blikket mitt, slikker seg rundt munnen og blunker. Den yngste har skam nok til å rødme.

 

”Hæ?” spør han, yngstedressen.

 

”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?” Jeg smiler.

 

”He, he…”

 

De ler, samstemt. Den yngste smiler mot meg med perfekte tenner.

 

”Hvis jeg kjøper det skapet der, så har jeg jo ingenting å legge inn i det… He he.

 

Jeg smiler tilbake.

 

”Jeg har jo mindre og rimeligere skap også da…”

 

”Ja visst” avbryter eldstemann.

”Men de kan  jo tyvene bare ta under armen å stikke av med. He, he.”

 

”Tja, skapene er jo beregnet til å bli boltet fast da.”

 

Jeg åpner døra til et av de små skapene, tjueen liter, på størrelse med en mikrobølgeovn.

 

”Se her, boltehull i bunn, og …”

 

Noen avbryter meg, napper hardt i skjorteermet mitt, trenger seg fram mellom meg og dressmennene.

 

”Er det der et Franz Jæger fra Berlin?”

 

Jeg kikker ned på guttungen som ser opp på meg, og forbanner Olsenbanden. Jeg hater Olsenbanden. Jeg hater snørrunger.

 

”Nei, det er det ikke, de skapene finnes ikke lenger.”

 

”Kan jeg prøve koden? Går det an å høre…? Guttungen skrur allerede vilt på kodehjulet.

 

”Nei dessverre, det er nok bare på film det går an.”

 

Drittungen snur ryggen til meg, snurrer på kodehjulet, og lytter etter klikkene. Hadde det vært på film, ville skapet vært åpent nå. Hadde det vært film hadde helten for lengst kastet meg opp på den hvite hesten og ridd meg inn i solnedgangen. Ridd meg hardt. Men dette er ikke noen  film, ikke en gang en dårlig tysk en. Vi er i messhall A på Momarkedet. Rett ovenfor meg står det noen lekre lys, utenfra hører jeg skrikene fra karusellene på tivoliet.

Foran meg leker tre guttunger med kodehjulene på stålskapene mine. En liten gutt  i dongeri og to eldre i dress. Den eldste guttungen, han som egentlig er voksen og mangler hår, bøyer seg fram og hvisker noe i øret til den yngre. Jeg hører noe om digre støtdempere, og snur meg vekk.

 

En ny blomsterdame kommer inn på standen, skjønt på blusen hennes er blomstrene byttet ut med striper. Røde, hvite og blå striper, det er jo snart syttende mai. Jeg går forsiktig nærmere, forsiktig, så hun ikke skal bli skremt. Ikke for pågående, da blir hun redd. Ikke for tilbakeholdende, da føler hun seg oversett. Jeg smiler. Smiler.

 

”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

En lesehests bekjennelser.

Som barn kalte de meg for lesehest.(Hvor kommer forresten det utrykket fra? Har noen av dere sett en hest som leser?) Men de kalte meg det. Lesehest.

Fra jeg var fem år så fant du meg oftest med nesa i en bok. Bobseybarna, Hjortefot, frøken Detektiv, Hardyguttene eller menighetsbladet. Jeg leste alt jeg kom over. Alt, og over alt. Mor syntes dette var ypperlig, takket være lesingen var jeg et fredelig barn. Plasser meg i en krok, gi meg en bok, og jeg var lykkelig.
Trøbbelet oppsto når det var leggetid. Midt i jakten på mannen som hadde stjålet sykkelen til frøken Detektiv. Og så skulle jeg sove? Dere skjønner problemet?

I mange netter leste jeg derfor i lyset fra dørsprekken. Hvis jeg lå på gulvet med boken helt inntil sprekken var det akkurat lys nok. Det gikk bra helt til mor en natt åpnet døra og slo den i hodet på meg. Hun fikk raserianfall, jeg fikk rød rumpe og kul i hodet. Døra ble lukket, og boka endte i søppelsjakta.

Så flyttet jeg inn på do. Hver natt listet jeg meg ut på toalettet med en bok gjemt under nattdrakten. Der satt jeg til boken var utlest. Problemet var at når jeg kunne lukke igjen boka og helten hadde vunnet, så kunne jeg ikke stå. For om hodet nektet  å slukne før siste side var lest, så hadde beina sovnet for lengst.

Det tok flere uker før moren min luktet lunta. I mellomtiden foret hun med sviskekompott, blåbærekstrakt og kullpiller. Alt for å få orden på magen min. Men en natt glemte jeg å låse døra, lesingen ble oppdaget, og i lang tid etterpå måtte jeg gjennom kroppsransakelse før hvert eneste dobesøk…

De neste nettene ble redningen en lommelykt. En liten, firkantet sak, med reklamelogo og dårlig batteri. En natt sluknet batteriet helt, og det midt i en nervepirrende jakt på en tyv som hadde stjålet dagboka til heltens lillesøster. Men jeg visste råd. Jeg fant jeg fram fyrstikker og stearinlys.

Det var ingen god ide. Å lese under dyna med stearinlys som lys-kilde fungerte dårlig. Først var det nesten umulig å få lyset til å brenne under dyna. Og når det til slutt brant, så var det ikke bare påskelyset som lyste opp boksidene. Det samme gjorde dynetrekket, nattkjolen og håret mitt. Det var ingen vei utenom, jeg styrtet ut på badet og hoppet i dusjen med både meg, kjolen og dyna. Brannen sluknet, moren min våknet, og helvete var løs. Rumpa mi ble igjen rød og vond, det lange håret mitt kortere, og madrassen har den dag i dag en stor, sort flekk. Boka gikk det heldigvis bra med.

Så kom første skoledag. For en stas. Det måtte jo bety en mye lesing? Og jo, det gjrode det. Masse lesing. Av den samme boka. Om og om igjen. En linje pr. dag. Mandag var det: mor baker brød. Tirsdag var det: far leser avisa. Ikke akkurat utfordrende lesestoff for ei som allerede hadde tilbragt mangfoldige spennende timer på flukt sammen med både onkel Tom og Hucleberry Finn. Og ikke trodde jeg på leseboka heller. For hjemme hos oss var det mor som leste avisa, mens far reiste rundt som musiker og luftet brødet…

Resultatet var at mitt tidligere omtalte mageonde kom tilbake. Jeg tilbrakte mesteparten av førsteklasse bak en nedskriblet toalettdør, innestengt sammen med Greven av Monte Cristo. Men nå hadde jeg lært, ingen flere sovende bein. Nå satt jeg oppå toalettsetet.

Slik begynte det. Mitt liv som lesehest. Og slik har det fortsatt.

Jeg har et arr i bakhodet, det fikk jeg som niåring da jeg fant ut at lesing og sykkelkjøring var en dårlig kombinasjon. Det gikk bra ganske lenge, helt til det en dag kom det en bil ut fra en vei hvor det aldri hadde kommet noen bil ut fra før. Jeg husker at jeg lå der, på asfalten med blødende hode. Og det eneste jeg tenkte på var at jeg måtte finne igjen boken før sykebilen kom…

Etter dette var det slutt på å sykle og lese. Å gå og lese derimot, kan absolutt anbefales. I hvert fall så lenge det ikke regner.

At vann og bøker var en dårlig kombinasjon fikk jeg en ny påminnelse om da jeg var tolv.
Da holdt jeg nemlig på å drukne fordi jeg ikke så at bryggekanten sluttet et stykke før romanen. Jeg ble reddet opp av vannet, men boken forsvant ned i dypet. Og  mannen som fisket meg opp, skjønte merkelig nok ikke viktigheten av å hoppe uti på ny for å redde en pocketbok. Jeg lurer dermed fremdeles på om sykesøsteren fikk legen, eller om han endte opp med den nevrotiske lærerinnen.

Som femtenåring drev jeg skoletannlegen til vanvidd fordi jeg insisterte på å lese ferdig ukebladet jeg fant på venteværelse, mens jeg satt i tannlegestolen med munnen på vidt gap. Jeg skjønte ikke at det var noe problem, for i den stolen var det i hvert fall lyst nok…

Som voksen har jeg lest krim og dikt og sjokoladereklamer. Jeg har lest dusinvis av barnebøker for barn som for lengst har sovnet, og jeg har lest utallige bøker i bilkø. Som passasjer fungerer det utmerket, men jeg må innrømme at det ikke bestandig var like vellykket når det var jeg som kjørte bilen. ”Berlinerpoplene” ble for eksempel langt dyrere enn prislappen på boken skulle tilsi. Grisebonden til Anne Ragde kostet meg tre tusen kroner og alt jeg hadde av opptjente bonuspoeng.

På jobb har jeg sittet bak butikkdisken og grått over ukebladenes ”Dette hendte meg – historier,” og opplevd at kundene har kjøpt ting de slett ikke hadde tenkt å kjøpe, av ren medlidenhet. Jeg har ledd og grått over bøker på busser og tog, slik at medpassasjerer har sett på meg med angst i blikket og flyttet seg til setet absolutt lengst vekk.
Jeg har kommet for sent til dusinvis av avtaler fordi jeg bare måtte ha med meg slutten på en god historie. Min yngste sønn, ble for eksempel, født i forsetet på Ford Taunus, fordi jeg enda hadde fem sider igjen å lese av "Tatt av vinden" da vannet gikk…

Jeg har lest som ung, som voksen, og som gammel. Men nå er tiden min i ferd med å renne ut, og ennå er det uleste bøker der ute. Millionvis av bøker som jeg ikke har lest. Som jeg nå må erkjenne at jeg aldri kommer til å få lest.
Jeg er ingen troende person. Men det hender stadig oftere at jeg håper at himmelen allikevel finnes. At Gud skal stå i porten og ønske meg velkommen inn i et himmelsk bibliotek hvor jeg kan sitte og lese til evig tid.
For den andre veien vil jeg ikke. Kombinasjonen ild og bøker har jeg allerede forsøkt…

Jeg hadde ikke annet valg enn å drepe henne!

Nå har det skjedd igjen, en ny familietragedie. En mann dreper nesten hele sin familie. Denne gangen var det i Vestfold. Forrige gang i Sandvika.  En mann dreper kone og barn. Og i begge disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. Og dette er langt fra enestående. Hver eneste uke kan man lese om slikt i avisa.

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Kan vi leve med å ha det slik?

I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, og etniske nordmenn er da ikke oppvokst i en kultur hvor det å drepe noen har noe om helst med ære å gjøre? Men allikevel blir altså kvinner drept…

Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?

Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og at det også finnes kvinner som slår. Og som dreper.

Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at  kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor "hjemmets trygge arne" De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige.

Vi er flinke til å fordømme hvis det er en med mørkere hudfarge som har begått et overgrep mot en kvinne. Og det skal vi selvfølgelig også gjøre. Alle overgrep bør fordømmes! Men i Norge er det faktisk flest norske menn, og den eneste måten vi kan få bukt med problemet på, er å rope høyt og klart at dette er noe vi tar avstand fra. Og det bør ikke bare være en kvinnekamp, der har faktisk også menn som ikke slår et ansvar!

Snakk om det på arbeidsplassen, med venner og kollegaer. Har du en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Ikke lukk øynene, det er ikke noen privatsak, det er et lovbrudd og samfunnsproblem! Vis at dere tar avstand, vis at dere synes det er uakseptabelt! Slik at det kanskje tar mer enn en uke før vi igjen kan lese artikler som dette i avisene:

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Og dette er bare noen av mange, mange fler…

God påske!

 

Jeg tror  

 
på fridager og hyttetur,  
 
kyllingpynt og påskeharer,
 
storslått utsikt, hvit natur,
 
solbrent fjes og lystne karer…

 
Lammestek og papp – rødvin, 
 
Roald Øyens påskenøtter,  
 
skitur, kvikklunsj, appelsin,  
 
våte klær og kalde føtter…
  
 
Ludo, krim og kryssordblader,  
 
påskelys og servietter,  
 
marsipanegg, sjokolader, 
 
kalde, harde toaletter…
 
 
Jeg tror  
  
på påsken!