Er det virkelig mulig? Den danske stat beslaglegger flyktningenes eiendeler? FRP her hjemme ønsker det samme? Kommentarfeltene flommer over av folk som synes det er helt på sin plass? Er vi blitt så redde for å dele? Når ble det greit å ta fra folk i nød? Jeg leser og skammer meg dypt. Jeg har aldri opplevd en slik kulde før.
Et tenkt – men dessverre ikke urealistisk scenario:
Kona di har insistert og bedt lenge, barna dine vært redde og grått. Du har nektet, men nå skjønner du det. Du må flykte fra landet ditt. Gatene rundt deg er allerede sønderbombet, de fleste naboene dine har allerede rømt. Russere, Assad, Amerikanerne, det er det samme hvem som slipper bombene. Du har allerede begravd foreldrene dine og du våkner hver dag til beskjed om nye døde. Nå må du rømme til nabolandet, får plass i en flyktningeleir der. Siden du engang hadde en god jobb, har du fremdeles litt penger igjen, du har råd til å kjøpe deg mat, men du vet at pengene snart tar slutt. Du skulle gjerne jobbe, men det finnes ikke jobb. Det finnes ikke skole for barna dine. Det begynner å bli vanskelig å få tak i mat, barna dine blir stadig oftere syke, de får ikke den næringen de trenger. Vinteren nærmer seg, det trekker rett igjennom de tynne teltdukene. Barna hoster konstant, om natten lar du kona og barna dele de få pleddene dere har, selv sover du i klærna. Du har aldri opplevd en slik kulde før.
Det finnes ingen framtid. Du skjønner at dersom du skal kunne hjelpe dem, må du reise. Du bruker de siste pengene du har igjen til å betale menneskesmuglere, du liker dem ikke, du stoler ikke på dem. Men du har ikke noe annet valg, det er bare de som kan hjelpe deg. Du vet ikke så mye om disse landene i Europa, men helst vil du til Norge. Eller til Danmark. Du kjenner noen som bor der, gamle skolekamerater, de sier det er fint der. De har sagt at de kan hjelpe deg, at du kan få bo hos dem en stund, hvis du kommer. Aller helst ville du helst valgt den «trygge ruten» gjennom Russland, da kunne du tatt med familien, du hater tanken på å forlate dem. Men du har sett det på internett, hørt det av andre, at hvis dere reiser gjennom Russland til Norge, så kommer de norske myndighetene til å sende deg rett tilbake. Du skjønner det ikke, hvorfor det gjør noen forskjell hvilken vei du kommer, men slik er reglene. Det eneste alternativet er å reise med båt, og det er altfor farlig for barna. Du har sett bilde av den lille gutten på stranden, du vet at mange dør. Du vet at noen av dem var naboene dine. Du kjøper en redningsvest som du slett ikke stoler på, ryktene sier at det bare er juks. Men du betaler allikevel, det ser jo ut som en redningsvest, den må jo være bedre enn ingenting? Du kan ikke svømme. Du har faktisk aldri sett havet før.
Kona di samler sammen smykkene sine, alle de du har gitt henne, den gangen du fremdeles var en vellykket forretningsmann i Syria. Den gangen dere var lykkelig nyforelsket og framtiden var full av håp.– Selg dem når du kommer til Europa, sier hun. Her har ingen penger, her er de ingenting verd. Selg dem og skap en ny start for oss.
Hjertet ditt gråter, men du tar imot dem. samler dem i en liten skinnpose rundt halsen, tett mot hjertet. Smykkene er vakre, men medisiner, brød og klær er viktigere. Du lover barna og kona at dere skal sees igjen. Du skal sende dem penger, du skal skape en ny framtid. Du er jo mannen i familien, det er ditt ansvar. Dere gråter.
Så reiser du. Båten er dårlig, det er altfor mange mennesker om bord, noen har ikke tenkt som deg, at reisen er for farlig for barn. Ved siden av deg sitter et ektepar med en liten datter, faren holder jenta tett inntil seg. Kanskje de ikke orket det, å skilles fra hverandre? Kanskje de ikke hadde noe å reise fra, noe igjen å tape? Du skjønner dem, men ser allikevel redselen i øynene deres, hendene som knuger hverandre. Du er glad du ikke har noen andre enn deg selv å være redd for.
Omsider ser dere land, noen jubler, peker, noen reiser seg. Du roper at de må sette seg igjen, sitte stille, men det er for sent. Båten begynner å gynge, den kantrer, og du blir slukt av hav, salt vann, kulde. Kaver med armene, opp, du må opp, du er ung og sterk, du bryter vannflaten, gisper etter luft. Noen skriker i mørket rundt deg, du kan ikke svømme, redningsvesten er tung. Vannet er iskaldt.
Du er en av de heldige, du blir reddet. Plukket opp av det iskalde vannet, får et pledd rundt deg, blir fraktet til land. Ved siden av deg gråter en mann, du lurer på hvor den lille datteren hans er, hun han holdt så hardt i armene for bare noen minutter siden. Du håper hun er et annet sted, at hun er reddet opp av vannet og får hjelp, men du orker ikke spørre. Du hutrer, skjelver, er iskald til margen. Du har aldri kjent en slik kulde før.
Etter en slitsom flukt gjennom Europa, gjennom alle disse landene der ingen egentlig vil ha deg, stengt grenseposter, sinte politimenn, kommer du til Danmark. Du er sliten, redd, ingenting er helt som du trodde. Heller ikke alltid de du har reist sammen med. Noen av dem var unge, spenningssøkende gutter som drømte om et nytt liv og pene jenter i rike Europa, som ble frustrerte og sinte når de oppdaget at verken Europa eller kvinnene der ville ha dem. Andre var fortvilte familier som kom rett fra Syria eller flyktningeleirene rundt, familiefedre, mødre og barn som taust slet seg gjennom de slitsomme dagene, og som fylte nettene med gråt. Aller flest var det kanskje av menn som deg selv, som hadde gitt opp livet i flyktningeleirene i Tyrkia og forlatt familiene sine. I håp om en framtid, om ikke annet så for barna. Men for hver stengte grense ble håpet mindre og frustrasjonen større. Du føler deg heldig, nå som du endelig er i Danmark.
Allikevel, danskene liker deg ikke, du ser det på øynene deres, i håndbevegelsene, i måten de strammer munnen på når de ser på deg, noen eldre rygger unna når du nærmer deg, som om de er redd deg. De tror du er her for å endre samfunnet deres, stjele velferden. De kaller deg terrorist, de er redd du er kommet for å drepe dem. Akkurat som om du ikke allerede har sett nok drap, nok døde menneskekropper. Det er det du har flyktet fra. Det eneste du ønsker deg nå, er å leve i fred.
Skjønt, noen av danskene synes du er feig, som har reist fra landet og familien din. De skjønner ikke at du var nødt, de synes du burde bli der og kjempet. Som om det hadde hjulpet, å bekjempe bomber uten våpen? Å redde familien, uten jobb, penger, mat?
Men du skal vise dem. Du er en stolt mann, du skal greie deg. Du skal lære deg språket, du skal få deg en jobb. Og du skal vise dem at de ikke trenger å frykte deg. Du sier det til politimannen foran deg, han som skal avhøre deg, slik at du kan søke asyl. Han som skal gi deg trygghet.
Du knuger hånden rundt posen du har rundt halsen, rundt smykkene. Det er familiens livsforsikring, den eneste de har. Du håper noen vil kjøpe dem. Det skjærer deg i hjertet å skulle selge dem, men det er viktigere med brød og klær, enn gull. Når du får kona di hit, så skal du kjøpe nye til henne, du skal kjøpe fler. Hun og barna skal få alt hun drømmer om, du savner dem, det er som om du elsker dem enda høyere nå, nå som de ikke er der hos deg. Du håper de har det bra, du ber for dem hver natt. Nå nærmer det seg vinter i Tyrkia, og du vet vinteren kommer til å bli kald. I Danmark er det enda kaldere, du trodde ikke det kunne bli så kaldt. Du har aldri opplevd slik kulde før.
Politimannen foran deg lurer på hva det er i den lille smykkeposen du har rundt halsen. Du viser ham smykkene. Forteller at du har tenkt å selge dem. Spør hvor mye han tror du kan få for dem i Danmark. Han ser på dem, det ser ikke ut som om han vet så mye om smykker. Men han tror nok de er verd kanskje 20 – 30.000,- ? Det er en liten formue for dem hjemme, du smiler. Hvis du sender dem til kona di, så er hun og barna trygge lenge. Hun kan kjøpe mat, klær, medisiner, mens du får tid til å komme i orden, skape en framtid for dem i dette nye landet. Riktignok har danskene gjort det vanskeligere å få familiegjenforening, det er tre år til du kan søke om å få dem hos deg, det føles ubegripelig lenge. Men du er dyktig. Du skal nok greie deg, integrere deg, få en jobb, bli en god borger i dette nye landet.
Politimannen putter smykkene dine i en skuff. Du protesterer, hva gjør han, skal han stjele dem?
Han rister kraftig på hodet, selvfølgelig ikke. Riktignok tar han dem, men det er ikke tyveri. Langt ifra. Det er staten som har sagt at det skal være sånn, det er reglene. Han ser litt flau ut, vil ikke møte blikket ditt.
Du har aldri opplevd en slik kulde før.
