Ja til heiing. Nei til trollete menn og sure kjerringer.

Jeg skjønner ikke problemet

Jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke skjønner utgangspunktet for denne heie  – hjerte – du er sååå fin – problematikken. Jeg registrerer at noen synes det er for mange hjerter og hyggelige tilbakemeldinger på sosiale medier. Men hva er problemet? At folk er FOR hyggelige? At de kanskje EGENTLIG ikke mener det de sier?

Selv burde jeg antagelig heller bli rausere med «likes» , smilefjes og røde hjerter, enn det motsatte. Jeg føler meg altså ikke truffet av kritikken. Men for ikke lenge siden så jeg et program om all hetsen mange av kvinnene som stikker seg fram i media, må tåle, Jo yngre og penere, jo mer usmakelig blir ordbruken.

– Jeg håper en gjeng av disse negrene du forsvarer kommer og tar deg.. Jeg vet hvor ungene dine går på skolen … Du burde hatt deg et skikkelig mannfolk… Jævlige lesbe …

Jeg må innrømme at jeg håper at disse debattantene EGENTLIG ikke mener det de sier…

I Dagbladets debattfelt, være seg om saken gjelder veibygging, skoleproblemer eller omtrent det meste, så leser jeg kommentarer om de jævla innvandrerne, de møkkete rumenerne, de fæle, norske kvinnfolka… Det virker som om de fleste av problemene i landet vårt – uansett hva det måtte være – til syvende og sist skyldes muslimer, rumenere og feminister. Jeg skulle faktisk gjerne sett at debattantene spanderte noen røde hjerter der…

Og nå skal vi altså irritere oss over at kvinner – for det er mest kvinner – heier på hverandre?  Fordi … Hvorfor da?

Jeg husker første gangen jeg selv la ut en tekst på nett, det var på et nå nedlagt diktforum som het Poeten. no Jeg husker hjertebanken da jeg trykket på ”Send”. Angsten som kloret i magen mens jeg ventet på tilbakemeldinger. Som jeg fikk. ”Så bra.”  ”Så fint. ” ”Skriv mer. ” I etterpåklokskapens lys, så er det slett ikke sikkert de EGENTLIG mente det. De burde faktisk EGENTLIG ikke mene det, teksten var ikke spesielt god. Men det var en start, min aller første. Og at tilbakemeldingene var hyggelige ga meg pågangsmot. Jeg gjorde som de oppfordret til, jeg skrev mer. En stund etterpå ble det en bok, siden er det blitt flere bøker. Tilbakemeldingene ble langt mer nyansert, etter hvert som de oppfattet meg som mer erfaren. Og det var helt greit, jeg hadde vokst, angsten var ikke lenger like påtagelig, jeg ville lære. Jeg tålte det.

Men hva hvis mine første famlende forsøk hadde blitt møtt med brutal ærlighet? Hva hvis jeg hadde møtt noen av de verste nett-trollene der ute? ”Hva er dette for noe møl, hold deg til det du kan, tilbake til oppvaska med deg? ”  Hadde det blitt noen bøker da? Jeg tviler… Så kan man selvfølgelig si at det allerede blir skrevet for mange bøker, at nettopp dette er et bevis på at for mye skryt fører galt av sted.  Og jeg er selvfølelig enig i at vi skal ikke lyve, at vi ikke skal skryte totalt ukritisk. Men hva er galt med å fokusere på det som faktisk er positivt?

Jeg ser noen hevde at det er skadelig, de bruker utrykk som utidig raushet og kunstig oppbyggelig. Utidig raushet? Når ble det negativt å være raus, når passer det ikke?  Og kunstig oppbyggelig? Da i motsetning til ekte oppbyggelig? Hva mener de egentlig med det?

Jeg våkner hver morgen til et trøtt skrukketryne, tar en kopp kaffe, påfører litt mascara, har kanskje en liten indre samtale med meg selv; det er oppholdsvær, kroppen var faktisk verre fredag i forrige uke, kaffen er god, det blir sikkert en fin dag. Er det kunstig oppbyggelig? Antagelig. Jeg kunne valgt å gråte bitre tårer på grunn av nok en rynke, fokusert på gråværet på utsida, vissheten om av at den stive kroppen min garantert bare blir verre, jeg er tross alt på vei til å bli en gammel kjerring, og man blir vanligvis ikke sprekere med åra…  Men jeg velger i steden å fokusere på det positive. Som slett ikke er en løgn, bare en lysere side av sannheten. Kaffen ER god, det ER oppholdsvær ute og det ER faktisk mulig at det kan bli en fin dag. Jeg tror det positive fokuset bidrar til å gjøre dagen bedre. For kunstig eller ekte, oppbyggelig er oppbyggelig, og i mine øyne er det langt bedre å bygge opp enn å rive ned …

Å fokusere på det positive, og deretter dele det med andre, hvordan kan det være så voldsomt feil?  Å vise at vi liker det vi liker? Å si at en pen kjole faktisk er pen? Eller at en aviskronikk er godt skrevet? At det nyopp-pussede badet er blitt fint? At vi er glade i noen? Ønske noen som gruer seg til neste dags operasjon lykke til, si at det sikkert går bra? At vi savner noen? At vi vil noen vel? At vi sender noen et hjerte for å vise medfølelse, støtte eller kjærlighet?

Beklager. Jeg skjønner ikke problemet. Hva er det som skremmer? At vi lager hjerter på sosiale medier, istedenfor mennenes mer diskret «klapp på skulderen»? At mange kvinner nå ser det positive i å støtte hverandre, bygge nettverk, gjøre hverandre bedre og tryggere? Til og med tillate hverandre å feile og falle, for deretter å heie hverandre opp i stående igjen? At kvinner verst skal bli kvinner best?

Selv tenker jeg at utfordringen ikke er at vi heier for mye på hverandre, men at vi fremdeles litt for ofte gjør det stikk motsatte.  At både nettet og virkeligheten til tider er litt for full av både trollete menn og sure kjerringer.  Og at det eneste som faktisk irriterer meg med alle disse røde hjertene, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal lage dem …

Trenger vi nå denne kvinnedagen?

Trenger vi nå denne kvinnedagen?

Fram til for noen uker siden, ville mange svart nei. For er det egentlig noe mer igjen å kjempe for? Er vi ikke likestilte nok? Norske kvinner er jo blant verdens heldigste, og det er tross alt forskjell på kvinner og menn…

Men etter at Høyres forsøk på å ta oss en generasjon tilbake, så har heldigvis mange åpnet øynene for at kampen for kvinnens rettigheter dessverre ikke er en kamp som er vunnet en gang for alle. Selv finner jeg det spesielt gledelig at så mange nå engasjerer seg, etter at jeg har sett en stadig økende tendens til at alt for mange kvinner ønsker seg en tilværelse der de blir forsørget av en mann. Det er godt mulig at det kan være er «sexy å være husmor» , men hvor sexy er det hvis man en dag står igjen alene, uten jobb, penger eller arbeidserfaring? . ( Det har jeg skrevet om her.)

Samtidig så tenker jeg at det er MANGE minst like viktige saker igjen å kjempe for. Reservasjonsretten (som jeg tidligere har skrevet om her)  og det at vi ikke uthuler abortlovgivningen er viktig, men bare en av mange saker der det å være kvinne byr på ekstra utfordringer. Selv i likestilte Norge skjer det tvangsgifte, kjønnslemlestelse, incest, vold og overgrep. Sjalu og eiesyke menn tar med seg kvinnene sine i grava. Vi har manglende likelønn, og ender ofte opp med minstepensjon… Selv skulle jeg gjerne sett dette som en større del av debatten, og de av dere som vil vite mer kan følger lenkene over. Jeg har nemlig skrevet om nesten alt sammen. Men jeg advarer, det er deprimerende lesning, krydret med blodige tall og vond statistikk. Kvinners rettigheter er ikke noe vi bør være opptatt av en dag i året, det er noe vi bør kjempe mot hver eneste av årets dager. Fordi det er viktig. For mange av dem det gjelder, rett og slett livsviktig….

Ingenting igjen å kjempe for?

Økonomi er viktig, det er vanskelig å leve et lykkelig liv hvis kjøleskapet er tomt og man ikke har penger til å betale regningene sine. Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn, og kvinneyrker har mindre status enn menn. Pr i dag er det flere kvinner som tar høyere utdannelse enn menn, men det hjelper lite og sent på lønnstatistikken. For når det kommer mange kvinner inn i det som tidligere var å regne som «manne-yrker» synker både status og lønn i disse yrkene. Vi er heldige på et felt, vi lever fremdeles lenger enn menn. Men det betyr dessverre ikke en behagelig reise inn i solnedgangen, siden de aller fleste minstepensjonister er kvinner…

Ingenting igjen å kjempe for?

Å kunne bevege seg trygt i det offentlige rom er viktig. Men kan kvinner det? Det er store mørketall når det gjelder voldtekt-statistikken, fordi de aller fleste voldtekter antagelig aldri blir anmeldt. En statistikk for hele 90-tallet fra Statistisk Sentralbyrå. Krisesentersekretariatet anslår at antall voldtekter hvert år er omtrent 9000. Av disse blir 413 saker anmeldt. 48 saker ender med fellende dom.

År Anmeldte Etterforsket Tiltaler Dømte
1991 387 326 97 72
1992 429 357 101 53
1993 395 379 105 76
1994 366 348 83 57
1995 369 309 62 36
1996 423 338 54 30
1997 424 358 68 35
1998 456 380 65 41
1999 467 388 57 31

Hvis vi holder oss til 90-talls statistikken som ga 48 fellende dommer av antatt 9000 voldtekter, betyr det altså at kun 0,53 prosent av overgriperne dømmes. Av saker som faktisk blir anmeldt så viser statistikken at bare fem prosent av menn som anmeldes for voldtekt blir dømt. For å ta et senere eksempel, fra 2000 og 2001, så viser tallene at av 1290 anmeldte saker så fikk bare 66 fellende dom. Og det er ingenting som tyder på at tallene er noe annerledes i dag. Det vil si at det er langt færre som ( i prosent ) blir dømt for anmeldt voldtekt enn i alle andre typer volds-saker.

Hvorfor?

Tror vi at det er SÅ mange kvinner som anmelder falske voldtekter? Oslo-politiet tror det ikke. De regner med at ca. 0,2 prosent av alle voldtektsanmeldelser er falske. 0,2%! Selvfølgelig trist for de som blir uskyldig anmeldt, men neppe noen forklaring på at rettspraksis er som den er. Ser vi ikke på voldtekt som på annen vold? Synes vi synd på gutten? Er han et resultat av sine egne drifter, og kan ikke annet? Eller mener vi at det er jenta som har skylden, fordi hun kanskje fristet ham med sine bare legger og kløft mellom brystene? Her er noen begrunnelser for å la være å dømme i voldtektsaker, uttalt av juryen i eller etter rettsaken:

«Ja, vi «trodde» på det hun sa, men følte at hun hadde vært med på det og etterpå anmeldte saken under foreldrepåvirkning. Foreldrene var til stede i retten».

«Vi fikk inntrykk av at hun var så takknemlig for oppmerksomhet at hun godt kunne tenkes å gå langt».

«Den tøtta der visste hva hun gikk til ¿ og så den «kjekke» gutten som får ødelagt livet hvis han dømmes».

«En ordentlig jente blir ikke igjen slik»

Ingenting igjen å kjempe for?

Å føle seg trygg hjemme hos seg selv, bør være en menneskerett, uansett kjønn. Men kan kvinner det? I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, da kaller vi det familietragedie. Men uansett hva vi kaller det, og uansett gjerningsmannens hudfarge, så er resultatet like tragisk. Kvinner og barn blir drept…

På krisesentrene Norge rundt sitter det et rekordantall med blåslåtte kvinner, mange av dem er utenlandske, kvinner som er mishandlet av sine norske eller utenlandske menn.

Innestengt i egne hjem finnes tusenvis av kvinner som knapt får lov til å gå utenfor døren fordi de er gift med sykelig sjalue menn.

Innestengt i egne hjem finner du et ukjent ( men stort ) antall utenlandske kvinner som ikke får lov til å lære seg norsk av sine kontrollerende utenlandske eller norske menn.

Alt for ofte leser vi om kvinner som blir slått, mishandlet og i de verste tilfellene drept, ofte fordi de ønsker å forlate mennene sine.

Ingenting igjen å kjempe for?

– Familietragedie i Nord Trøndelag. En mann har drept sin kone, hun var gravid med tvillinger. I tillegg drepte han kvinnens lille niese. Dette i følge parets ti år gamle datter, som slapp fyskisk uskadd fra ugjerningen. Mannen og kvinnen ble separert i mars…

– Vestfold, En mann drepte nesten hele sin familie.

– Sandvika. En mann dreper kone og barn.

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Ingenting igjen å kjempe for?

Hvert år sendes unge kvinner ut av Norge for å tvangsgiftes eller kjønnslemlestes.

Hundrevis av fattige kvinner er importert til Vesten for å selges i bordeller eller på gata.

En alt for stor andel norske jenter har blitt – eller blir – misbrukt av fedre, stefedre, onkler, brødre, og tusenvis av små barn verden rundt selges til sex-industrien.

Ingenting igjen å kjempe for?

***

( Dette er et innlegg jeg – i litt forskjellige former –  har publisert hvert eneste år siden 2003. Den dagen det ikke lenger er aktuelt, skal jeg slutte. La det skje.)

Sexy å være husmor?

Bildet er lånt av TV 2. Jeg fant merkelig nok ikke noe slikt i min egen vaskekjeller…

Det er straks 8. mars. Og jeg er skremt. Skremt over kvinnene som har planer om å ikle seg forkle i 8.mars toget, skremt over statistikken som viser hvor mange kvinner som jobber deltid. Skremt av utrykk som «Det er sexy å være husmor»,  skremt fordi det virker som om stadig flere unge kvinner drømmer om å gå hjemme og la seg forsørge av en mann. Gjerne hele livet …

Selv sitter jeg muligens i glasshus, jeg skriver ukentlig boligreportasjer, der jeg bygger oppunder den romantiske drømmen om et pent, ryddig hjem, bestående av det siste av stæsj, Green Gate-servicer og andre livsnødvendigheter.  Jeg er derfor stadig ute og besøker unge jenter i fine, gjennomtenkte hjem.  De fleste av disse jentene er hyggelige, fornuftige og smarte jenter. Allikevel går de sjelden i 8. mars-tog, verken med eller uten  forkle.  De er ofte totalt uinteressert i politikk og kvinnesak. – Det er for kjedelig, dessuten har vi da allerede full likestilling i Norge? – Ikke det? (Gjesp) Uansett søstrene Kardashian og Paradise Hotel er langt morsommere enn nyhetene…

Jeg skjønner dem et stykke på vei, statistikk og tall er ofte kjedeligere enn matchende puter og lamper.  Men det er farlig å tro at oppkonstruerte tv-serier avspeiler virkeligheten og at lykken kan kjøpes i interiørbutikken. Og det som bare er kjedelige tall i dag, kan fort bli morgendagens virkelighet…

Skilsmissestatistikken er på nesten 50 %, hverdagen de drømmer om – som for mange er underlig  lik den amerikanske 50-talls husmoren – kan fort bli veldig annerledes. Livet som alenemor er tøft, enda tøffere dersom man står uten både utdannelse og arbeidserfaring. Og for de som forblir gift, hvor er valgfriheten den dagen man finner ut at drømmemannen kanskje ikke var fullt så fantastisk som man trodde, men allikevel skjønner at man ikke har råd til å forlate ham? Eller at alternativet til å forlate ham, er at både en selv og barna vil være avhengig av offentlige støtte og omtrent evig blakk? Eller, hvis HAN er den som går, at det eneste man sitter igjen med er hjertesår og tom lommebok?

Men hvis man faktisk har funnet drømmemannen og holder fast med hverandre til døden skiller dem ad –  hvilket som oftest vil si til døden henter med seg mannen –  hvor morsomt er livet som minstepensjonist? Det sies at «en mor kan fø ti sønner, men ti sønner kan ikke fø en mor», men man jo selvfølgelig allikevel håpe at disse søte små som man har viet livet sitt til, er blitt til like søte voksne. Slik at de forsørger sin gamle mor og hjelper til der hun trenger det.  Men uansett, i dagens virkelighet,  kan det hende at disse barna man har fostret, bosetter seg i India, Frankrike eller Australia. Eller, hvis det er en sønn,  i Thailand. Siden han tross alt er oppvokst med en hjemmeværende mor, og derfor har lært å sette pris på en kvinne som vet å stelle for mannen sin…

Misforstå meg rett, Jeg er av den mening at vi skal respektere hverandre, alle kvinner, uansett valg. Det er helt sikkert mange gode grunner til at kvinner velger å jobbe deltid i perioder av livet. Og jeg skjønner at hvis du har fått virkelig mange barn, så er det vanskelig å kombinere det med et liv som utearbeidende. Men de fleste av oss får to barn eller færre, allikevel velger mange å jobbe deltid, også langt utover småbarnstiden. Noen fordi de ikke får heltidsjobb, men mange fordi de synes det er enklest slik. Og nesten 70 % av dagens unge kvinner ønsker altså ikke å jobbe i det hele tatt, de vil heller forsørges av en mann.

Det er en utvikling som skremmer meg. At over 40 % av norske kvinner jobber deltid, er skremmende. At et flertall av norske kvinner ønsker seg en hjemmetilværelse, er enda skumlere. Det er skummelt for både menns og kvinners likestilling, for fedrenes kontakt med barna, og for signalene det sender de barna vi fostrer opp. Det er skummelt for samfunnsøkonomien, norsk økonomi trenger at både kvinner og menn er i arbeid, vi er allerede på Europatoppen hva uføre og syke angår. Det er skummelt fordi mange av de unge jentene vil våkne opp til en brutal og pengelens virkelighet et sted der framme.

Og det er skummelt også for oss som har «valgt» å jobbe ute. Fordi det da blir opp til oss å forsørge alle disse som ikke vil – eller kan – bidra i arbeidsmarkedet. Og er det for få av oss, vil det ramme oss alle. Vi ønsker oss alle gode skoler, trygg eldreomsorg, kjørbare veier, gode sykehus, en respektabel hverdag for de fattigste, gratis medisiner, tilgang til hjemmehjelp, barselpermisjon, barnetrygd, sykehusplass, levbar pensjon osv. Oljefondet alene er ikke nok, det koster å drive et samfunn. Det er i de aller, aller fleste tilfeller ingen grunn til at unge, friske kvinner ikke skal jobbe. En liten andel av oss kan ikke bære den byrden alene. Og det gjør faktisk våre hjemmearbeidende medsøstres valg til langt mer enn en privatsak…