Jeg skjønner ikke problemet
Jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke skjønner utgangspunktet for denne heie – hjerte – du er sååå fin – problematikken. Jeg registrerer at noen synes det er for mange hjerter og hyggelige tilbakemeldinger på sosiale medier. Men hva er problemet? At folk er FOR hyggelige? At de kanskje EGENTLIG ikke mener det de sier?
Selv burde jeg antagelig heller bli rausere med «likes» , smilefjes og røde hjerter, enn det motsatte. Jeg føler meg altså ikke truffet av kritikken. Men for ikke lenge siden så jeg et program om all hetsen mange av kvinnene som stikker seg fram i media, må tåle, Jo yngre og penere, jo mer usmakelig blir ordbruken.
– Jeg håper en gjeng av disse negrene du forsvarer kommer og tar deg.. Jeg vet hvor ungene dine går på skolen … Du burde hatt deg et skikkelig mannfolk… Jævlige lesbe …
Jeg må innrømme at jeg håper at disse debattantene EGENTLIG ikke mener det de sier…
I Dagbladets debattfelt, være seg om saken gjelder veibygging, skoleproblemer eller omtrent det meste, så leser jeg kommentarer om de jævla innvandrerne, de møkkete rumenerne, de fæle, norske kvinnfolka… Det virker som om de fleste av problemene i landet vårt – uansett hva det måtte være – til syvende og sist skyldes muslimer, rumenere og feminister. Jeg skulle faktisk gjerne sett at debattantene spanderte noen røde hjerter der…
Og nå skal vi altså irritere oss over at kvinner – for det er mest kvinner – heier på hverandre? Fordi … Hvorfor da?
Jeg husker første gangen jeg selv la ut en tekst på nett, det var på et nå nedlagt diktforum som het Poeten. no Jeg husker hjertebanken da jeg trykket på ”Send”. Angsten som kloret i magen mens jeg ventet på tilbakemeldinger. Som jeg fikk. ”Så bra.” ”Så fint. ” ”Skriv mer. ” I etterpåklokskapens lys, så er det slett ikke sikkert de EGENTLIG mente det. De burde faktisk EGENTLIG ikke mene det, teksten var ikke spesielt god. Men det var en start, min aller første. Og at tilbakemeldingene var hyggelige ga meg pågangsmot. Jeg gjorde som de oppfordret til, jeg skrev mer. En stund etterpå ble det en bok, siden er det blitt flere bøker. Tilbakemeldingene ble langt mer nyansert, etter hvert som de oppfattet meg som mer erfaren. Og det var helt greit, jeg hadde vokst, angsten var ikke lenger like påtagelig, jeg ville lære. Jeg tålte det.
Men hva hvis mine første famlende forsøk hadde blitt møtt med brutal ærlighet? Hva hvis jeg hadde møtt noen av de verste nett-trollene der ute? ”Hva er dette for noe møl, hold deg til det du kan, tilbake til oppvaska med deg? ” Hadde det blitt noen bøker da? Jeg tviler… Så kan man selvfølgelig si at det allerede blir skrevet for mange bøker, at nettopp dette er et bevis på at for mye skryt fører galt av sted. Og jeg er selvfølelig enig i at vi skal ikke lyve, at vi ikke skal skryte totalt ukritisk. Men hva er galt med å fokusere på det som faktisk er positivt?
Jeg ser noen hevde at det er skadelig, de bruker utrykk som utidig raushet og kunstig oppbyggelig. Utidig raushet? Når ble det negativt å være raus, når passer det ikke? Og kunstig oppbyggelig? Da i motsetning til ekte oppbyggelig? Hva mener de egentlig med det?
Jeg våkner hver morgen til et trøtt skrukketryne, tar en kopp kaffe, påfører litt mascara, har kanskje en liten indre samtale med meg selv; det er oppholdsvær, kroppen var faktisk verre fredag i forrige uke, kaffen er god, det blir sikkert en fin dag. Er det kunstig oppbyggelig? Antagelig. Jeg kunne valgt å gråte bitre tårer på grunn av nok en rynke, fokusert på gråværet på utsida, vissheten om av at den stive kroppen min garantert bare blir verre, jeg er tross alt på vei til å bli en gammel kjerring, og man blir vanligvis ikke sprekere med åra… Men jeg velger i steden å fokusere på det positive. Som slett ikke er en løgn, bare en lysere side av sannheten. Kaffen ER god, det ER oppholdsvær ute og det ER faktisk mulig at det kan bli en fin dag. Jeg tror det positive fokuset bidrar til å gjøre dagen bedre. For kunstig eller ekte, oppbyggelig er oppbyggelig, og i mine øyne er det langt bedre å bygge opp enn å rive ned …
Å fokusere på det positive, og deretter dele det med andre, hvordan kan det være så voldsomt feil? Å vise at vi liker det vi liker? Å si at en pen kjole faktisk er pen? Eller at en aviskronikk er godt skrevet? At det nyopp-pussede badet er blitt fint? At vi er glade i noen? Ønske noen som gruer seg til neste dags operasjon lykke til, si at det sikkert går bra? At vi savner noen? At vi vil noen vel? At vi sender noen et hjerte for å vise medfølelse, støtte eller kjærlighet?
Beklager. Jeg skjønner ikke problemet. Hva er det som skremmer? At vi lager hjerter på sosiale medier, istedenfor mennenes mer diskret «klapp på skulderen»? At mange kvinner nå ser det positive i å støtte hverandre, bygge nettverk, gjøre hverandre bedre og tryggere? Til og med tillate hverandre å feile og falle, for deretter å heie hverandre opp i stående igjen? At kvinner verst skal bli kvinner best?
Selv tenker jeg at utfordringen ikke er at vi heier for mye på hverandre, men at vi fremdeles litt for ofte gjør det stikk motsatte. At både nettet og virkeligheten til tider er litt for full av både trollete menn og sure kjerringer. Og at det eneste som faktisk irriterer meg med alle disse røde hjertene, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal lage dem …
