Jeg ønsker meg noen ganger tilbake til ungdommen. Til tross for usikkerhet vedrørende egen person, så var resten av verden enkel. Sort var sort, og hvitt var hvitt, og det fantes ingen gråsoner. Jeg er ganske sikker på at jeg den gangen villle ha visst hva som var rikig i Kristina – saken også. Det ville vært å la faren få viljen sin, å holde henne i kunstig i live på ubestemt tid. Så lenge det er liv er det håp…
I dag er jeg langt mer usikker. Jeg skjønner faren, han har akkurat mistet kona si, nå ligger alt hans håp i at datteren overlever. Og han mener å se tegn på at hun reagerer, på at hun fremdeles kan ense verden rundt seg. Hvis han har rett, så er saken like enkel i dag; Kristina bør få all den tiden hun trenger…
Men hva hvis det er legene som har rett? Hva hvis jenta i virkeligheten uansett er fortapt, hva hvis bevegelsene hennes bare er spasmer, hjernen hennes er død og hun uansett aldri vil kunne våkne opp igjen? Da driver de akkurat nå å seigpiner ei lita forsvarsløs jente…
Hva mener du? Ikke nødvendigvis om denne spesielle saken, men rent generelt? Hvor lenge bør man holde folk kunstig i live? Og når bør man la dem få fred? Hva ønsker du at dine pårørende skal gjøre hvis det er du som har uflaks?
Myriam H. Bjerkli 
det er ikke så mye å si, du har sagt det allerede, man er i en gråsone. stakkars pappa sier jeg, den som er død eller bevisstløs føler kanskje ingenting? verre er det med de levende.
Jepp enig med deg. Stakkars pappa. Og i følge nyhetene i går, så troppet legene opp hjemme hos han for å fosøke å få ham til å endre mening. Og prøvde å nekte familien hans å besøke Kristina på sykehuset. Glemmer de helt all medmenneskelighet i det de tar på seg legefrakken tro?
Men så dere saken på nyhetene i går?
Faren hadde jo blitt trua m masse ting av sykehuset; hvis ikke han gjorde som de sa skulle de slå av maskinen som holdt lille Kristina i live..
Suukii: Ja, jeg så det. Og hvis det faren til Kistina sier er sant, så er det en stor SKAM hvordan legene har behandlet et medmenneske som allerede var i dyp sorg. EN SKAM!
Mitt hjerte blør, det er som en skamplett det legene har gjort!det ligger mennsker i koma i månder-år og våkener opp.Ber om guds beskyttelse og velsignelse over Krisina og hennes fammilie.Vennlig hilsen Are
Hei dere – hvem dere nå enn er. Jeg stiller meg undrende til deres manglende evne til å se en sak fra flere sider. Det gjelder ikke bare dere, men også Sponheim og Solbakk. Solbakk definerer selv etikk som «Betraktninger rundt hvordan en skal handle i den virkelige verden.». Hvor er det blitt av disse betraktningene. Ingen snakker om Kristina sin lidelse, og hvorfor legene ønsket å skru av behandlingen. Alle snakker om stakkars Oddmund. Faren sin historie preger hele nyhetsbilde. Dette er mediepropaganda på sitt verste. TV 2 og tabloidavisene kjører saken frem for å øke opplaget.
#6: Leste du ikke start-innlegget mitt? Jeg trodde da jeg gjorde det ganske klart da hvor usikker jeg var på hva som var rett eller feil å gjøre?
Det jeg – og flere med meg – har reagert på i ettertid er det kjøret de utsatte faren for underveis ( midt i sorgen ). At de oppsøkte han hjemme privat, og nektet å fjerne seg, slik at han måtte tilkalle politiet for å bli kvitt de. Og at de truet med at familien ikke skulle få adgang til sykehuset. Det får meg til å undres hvor medmenneskeligheten er blitt av…
Man gjør da ikke slikt mot en mann hvis kone akkurat er død, og hans datter ligger for døden?
Hvorvidt avgjørelsen om å skru av bryteren for Kristina var riktig eller ikke, vel det har jeg ingen ekspertise til å uttale meg om. Føle med faren derimot, det faller meg enkelt.
Hvorfor er det galt av behndlerne å kontakte Hjartåker hjemme? Du kommer med en generell kommentar om at der er umenneskelig. Kan du utdype det? Jeg tenker selv at hvis datteren min hadde ligget for døden og sykehusdirektøren og to overleger hadde troppet opp på trappen min hadde jeg da i det minste gått ut for å snakke med dem. Selv om jeg hadde sinusitt.
Ola Normann: De reiste ikke akurat hjem til ham for å høre om han hadde set bra. De reiste ( iflg. ham selv ) hjem til en nedbrutt mann som akkurat hadde mista kona si, for å prøve å presse ham til å skrive under på at de kunne slå av maskinen som holdt datterenhans i live. Og ja, jeg synes det presset hn ble utsatt for, i den sårbare fasen han var i, var umenneskelig. Jeg tror det er mye å lære i evalueringen i det som skjedde, og selv om det sannsynligvis var riktig at lille Krisitina måtte dø, så kan jeg ikke forstå hvorfor de måtte gjøre det før tanken hadde fått modnet ferdig hos faren.
Og en tillegskommentar til inlegget mitt over: Det er selvfølgelig mye mulig at disse tre legene trodde det var en god ide å ta kontakt med faren hjemme. Men når de skjønte at han ikke orket å snakke med dem, så burde de kanskje tatt hintet og gått? FØR han måtte tilkalle politiet for å bli kvitt dem?
Hvor ble det av undringen din, og ønsket om å utforske ulike sider, som bloggen din startet med? Du har tatt parti på bakgrunn av fremstillingen til faren i media. For meg virker faren som en profesjonell mediaeksponent og vet akkurat hvordan saken hans skal fremstilles. Han fremstiller behandlerne som kom hjem til ham som en kriminell gruppe. Og hvem som helst kan tilkalle politiet. Det at politiet kommer er ikke bevis for at at de opptrådte truende. Politiet kom fordi faren hadde ringt dem. Det er alt vi vet! Historien kan være helt anerledes enn det det ene parten fremstiller det som.
En tillegskommentar til det jeg skrev ovenfor. Hvor lenge skal døden til et barn modnes før pustemaskinen slås av. Jeg synes 5 mnd er i lengste laget. Det er ikke bare faren sin sorg og hans behov for bearbeiding som må tas hensyn til. Kanskje vil han aldri få bearbeidet det. Ut fra tidligere mediedebatter virket det som en var usikker på om Kristina opplevde smerte. Da mener jeg farens bearbeidingsbehov må vike fra Kristina sin smerte.
#11: Jeg synes nå det allikevel det virker som om det har skjedd ting her som ikke er styrt av medmenneskelige tanker, men av prestisje. Om faren er dyktig til å få det ut til media, er ikke nødvendigvis noen unnskyldning for det som ble gjort. Og han har jo plenty av vitner på presset han ble utsatt for.
Ola Normann: Det er mulig du har helt rett i at det var på tide å skru av maskinen som holdt Kristina i live. Der er jo også de fleste ekspertene enig med deg, og da bøyer jeg meg for det. Men jeg mener allkevel at det burde vært gjort på en adskillig mindre arrogant måte fra legenes side.
Har du noen kommentar til hvordan en bør gå fram i saker hvor det er snakk om å skru av behandlingen? Jeg tenker da på vanskelige saker hvor pasienten er mest sansynlig hjernedød og pårørende ikke er enig i dette.
Ola Normann
Har du fått deg en kakk i hodet du?
Ola Normann: Jeg tror nok det vil være traumatisk uansett. Men ifølge rapporten som ble lagt fram i dag, så sier den jo klart fra at den måten å gjøre det på som ble valgt i Kristina-saken, hvor de f.eks oppsøkte faren hennes privat, IKKE er et eksempel til etterfølgelse. Sykehuset får sterk kritikk for framgangsmåten de valgte, på flere punkter. Jeg tror samarbeid og tid er to viktige momenter i framtidige tilfeller. Og forståelse for de pårørendes fortvilelse, istedenfor prestisje og arroganse…
Det høres så lett ut…