Jeg hater migrene!

Jeg hater bortkastede dager hvor alternativene mine er begrenset til enten å ligge med hodet godt gjemt under dyna, mens hodet verker og kvalmen truer, eller å dope meg ned slik at jeg befinner meg i en halvsløv døs, med hodet fullt av bomull og en tunge som føles tre ganger så stor.

Jeg hater tåkedager hvor jeg ikke får gjort noefornuftig, ikke sagt noe fornuftig, hvor tungen slå krøll på seg og hodet er fullt av ingenting annet enn trekantmerkede piller.

Jeg hater dager hvor trekantpillene ikke legger seg til hvile, men kommer i retur sammen med mat jeg ikke kjenner igjen å ha spist, og ansiktet som stirrer tilbake mot meg fra baderomsspeilet er grått og uten mimikk.

Jeg hater migrene!

Bak mørke solbriller.

Stille
søker jeg gjemsel i skyggen
gnir smerten utover sofaputen

migrenen døser bak pannen
et lite søvnig stikk

– har du det trangt der inne?

Gucci og jeg
vi liker ikke lys i kveld

men
du må gjerne være hos meg

du kan få speile deg
i mine døde øynes

skjulested.

Stakkars, syke feiginger!

Hva er det med folk i «flybransjen»? Halvparten av Sas-pilotene går og sykmelder seg, men det er selvfølgelig ingen aksjon. Ingen aksjon? En akutt flyger-influensa da kanskje?

Nå har vi i lengre tid vært plaget med at flygerlederne har så dårlig psyke at de er nødt til å sykemelde seg med tanken  på at de kanskje, om noen år, må flytte arbeidsplass eller bytte jobb. ( Hvordan er det med deg, er du garantert at arbeidsplassen din består om x antall år? )

Og nå har SAS pilotene tydeligvis funnet ut at å melde seg syke er løsningen for å unngå omorganisering…

Det er feigt!

Kristina – saken

Jeg ønsker meg noen ganger tilbake til ungdommen. Til tross for usikkerhet vedrørende egen person, så var resten av verden enkel. Sort var sort, og hvitt var hvitt, og det fantes ingen gråsoner. Jeg er ganske sikker på at jeg den gangen villle ha visst hva som var rikig i Kristina – saken også. Det ville vært å la faren få viljen sin, å holde henne i kunstig i live på ubestemt tid. Så lenge det er liv er det håp…

I dag er jeg langt mer usikker. Jeg skjønner faren, han har akkurat mistet kona si, nå ligger alt hans håp i at datteren overlever. Og han mener å se tegn på at hun reagerer, på at hun fremdeles kan ense verden rundt seg. Hvis han har rett, så er saken like enkel i dag; Kristina bør få all den tiden hun trenger…

Men hva hvis det er legene som har rett? Hva hvis jenta i virkeligheten uansett er fortapt, hva hvis bevegelsene hennes bare er spasmer, hjernen hennes er død og hun uansett aldri vil kunne våkne opp igjen? Da driver de akkurat nå å seigpiner ei lita forsvarsløs jente…

Hva mener du? Ikke nødvendigvis om denne spesielle saken, men rent generelt? Hvor lenge bør man holde folk kunstig i live? Og når bør man la dem få fred? Hva ønsker du at dine pårørende skal gjøre hvis det er du som har uflaks?