Jeg er trener. Fotballtrener. Ikke for et av de store, profilerte lagene riktignok. Langt ifra, jeg er trener for et lilleputtlag. 13 stk. smårollinger på 6 og 7 år. 12 gutter og ei jente.
Jeg ble valgt til fotballtrener på forrige foreldremøte i fotballgruppa. Det var ikke spesielt godt gjennomtenkt, ikke gjennomtenkt i det hele tatt faktisk. Mer et utslag av at de andre foreldrene fikk et akutt anfall av diare da det skulle velges ny trener for deres håpefulle. Jeg har bestandig vært dårlig på å gjøre meg usynlig i slike sammenhenger, og magen min fungerer utmerket. Dermed ble jeg valgt til Sportys nye miniputt-trener. Enstemmig.
Min tidligere erfaring i fotball har vært å bivåne en og annen fotballkamp fra sofaen, mest i solidaritet med mannen min. Min oppgave var da å juble på de riktige stedene, unnlate å kommentere de stramme mannerumpene, samt sørge for nye forsyninger av øl og potetgull. Alt for at mannen min ikke skal gå glipp av kampen. Han synes nemlig fotball er gøy.
Det synes faktisk jeg også. Nå. Men kanskje ikke helt av de samme grunnene som han gjør. Skjønner du ikke hva jeg mener? Da skal jeg gi deg et lite referat fra den siste kampen vår…
Det var onsdag. Det var regnevær. Og det var bortekamp. Av de tretten søte små jeg vanligvis trener, møtte fjorten opp. Den ene hadde nemlig fetteren sin på besøk fra Trøndelag, og han måtte jo få lov til å være med han også? Selvfølgelig måtte han det.
Det passet meg egentlig bra, for vi spiller syver, altså er det bare syv på banen fra hvert lag av gangen. Dermed kunne jeg rett og slett bytte av hele laget i pausen. For i følge smårollingene så er jeg ikke så dyktig på dette med bytter.
Englene mine er nemlig uhyre opptatt av rettferdighet. Det gir seg utslag i at de aldri sitter lenge på benken, før de finner ut at det er mest rettferdige at noen andre bør sitte der isteden. ( Nå blir det forresten litt feil å si at de sitter på benken, men som regel så er de i hvert fall et sted i nærheten. Hvis de da ikke er på do. Eller i kiosken.)
Jeg fikk ihvertfall delt bølingen i to omtrent like gode – eller kanskje heller like dårlige – lag, og sendte den første halvparten utpå banen. Resten sto ivrig og heiet på sidelinjen, med diverse hjemmesnekrede heia-rop.
”Sporty, sporty, gå nå på, flere mål vi venter på” er jo et hyggelig rop.
Kanskje ikke fullt så hyggelig med:
”Drep dem – knus dem – spark dem ned, vi skal vinne, vent og se…. ”
eller
”Fløtt deg styggen, spring som lynet, ellers får du en på trynet……”
for å ikke snakke om
”Dommer`n er homo, veit det ikke selv, men er det likevel…
Alle ropene høylydt fremført av samstemte, om enn ikke helt klokkeklare guttestemmer. Jeg unngår å møte blikkene fra foreldrene som sitter ved sidelinjen. Siden ingen av dem har lært englebarna sine slik styggedom, så er de ikke i tvil. Skylden er min.
Dommeren blåser, og spillet er i gang . Øyeblikket etter pirker en av fedrene meg på ryggen. Jeg snur meg, og venter på å få pukkelen for heia-ropene.
I stedet så peker han ut på banen, og begynner å telle høyt:
1-2-3-4-5-6-7-8. Åtte grønne rygger. Motstanderne er røde, og de er bare syv,
Jeg kikker på benken, det er Philip som har benyttet seg av muligheten til å bli med på spillet. Jeg fyller lungene med luft;
"Phi…"
Jeg svelger resten. Det er Philip som har ballen. Han springer siksak rundt motspillerne, dribler en forsvarspiller, peiler inn og skyter. Han har aldri scoret før. Han jubler. Englene mine jubler.
"MÅL!"
Jeg fyller lungene med regnværsluft og roper:
"Morten! "
Morten kommer løpende, med spørsmålstegn i blikket,
”Ja ?”
”Jeg tror du skal sette deg og hvile litt.
” Men jeg er jo ikke sliten?”
”Nei, men sett deg pent på benken allikevel er du snill. Du skjønner dere er for mange utpå…”
Morten ser ut på banen, jeg ser forståelsen bre seg i fjeset hans.
”Det er jo Philip, som er for mange, egentlig…Men det betyr jo at målet…? ”
Jeg nikker og Morten setter seg. Taus.
I fotball er det bestandg noe som bli skadet, i dag er det Simons tur. Selv om ballen er rund, så er den hard mot et syv år gammelt hode. Jeg trøster og blåser, og sender Morten utpå isteden. Dermed skriker Simen enda høyere, det er jo fremdeles hans tur til å spille, og jeg er så dum, så dum…
Minutter etter kommer Kenneth til benken, han må tisse, Simen skriker fremdeles, og Kenneth trenger hjelp til å få opp knuten i shortsen. Jeg knyter opp knuten, sender Kenneth på banen og Simon på do…
Dermed mister Kenneth shortsen midt på banen, og Simon kommer tilbake og forteller at han ikke vet hvor doen er. Og dessuten så måtte han ikke tisse heller…
Og mens de andre englene mine står tvekroket og holder på å le seg i hjel av bukseløse Kenneth, benytter en av de røde sjansen til å score mål. Stillingen er 1-1, og heldigvis så blåser dommeren til pause før Kenneth tisser på seg.
Omgangene er ikke på mer enn 15 minutter, og i den fem minutters korte pausen skal vi liksom diskutere strategi. Jeg sier liksom, for barna er mest opptatt av å diskutere shortsen til Kenneth. Og hvorfor han ikke hadde truse under… Kenneth er flau og sur, og føler seg urettferdig behandlet. Og han har selvfølgelig helt rett. Skylden er min.
Sidebytte er en utfordring. Kampen er så vidt i gang igjen etter pausen når jeg oppdager at hele laget mitt er i på vei mot mål i god driv. Svein har ballen, og han er dypt konsentrert i blikket. Farta er upåklagelig, han har mål i sikte. Foreldrene langs siden peker og holder pusten. Jeg reiser meg opp, trekker pusten og brøler det beste jeg kan:
"SNU! Det er feil mål!
De hører meg. Og snur seg. Akkurat for sent. Og siden vi ikke har verdens beste keeper, ( unnskyld Krister ) så blir det mål. 2 – 1. Til det andre laget. Det oppstår en ivrig diskusjon på banen, når de små prøver å finne ut hvem som har skylden. Jeg kan se det på blikkene. Den ble min
Spillet blåses i gangen igjen. Janne, lagets eneste jente, får tak i ballen og styrter mot målet. Guttene på motstandernes lag prøver å stoppe henne, men den gang ei… Jeg kan føle forsmedelsen deres når de blir runddriblet av ei jente… Og Janne er dyktig, det blir et nydelig mål. Vi jubler, og de rødes keeper begynner å grine og nekter å spille mer. Englene mine ler av ham, foreldrene hans ser bedreidende på meg. Alt er min skyld, og stillingen er 2-2.
Nå begynner de små grønne beina å bli trøtte, flere av de kommende Diegoer er mer opptatt av å prate sammen, enn å forfølge ballen. Målscoreren Janne prikker dommeren forsiktig på skulderen, om han vil være så snill å knytte lissene hennes, for treneren glemte det i pausen? Dommeren bøyer seg ned og knytter lisser, samtidig blir syv år gamle Svein stygt tacklet foran mål. Foreldrene piper og roper på straffe fra sidelinjen, men dommeren rister på hodet. Han har ikke sett noen felling, han var for opptatt med et par grønne fotballsko. Som treneren ikke hadde knyttet skikkelig i pausen. Vi gikk glipp av en straffe, og skylden er min.
Svein kommer gråtende til benken etter fellingen, jeg sender ut Kjartan i stedet. Samtidig roper jeg på Trond. Han har sittet på rumpa midt på den regnvåte banen de siste fem minuttene, ivrig opptatt av å studere fingrene sine. Jeg prøver å fortelle han at det er meningen at han skal prøve å få tak i ballen. Troskyldige øyne ser opp på meg.
”Jamen…”
”Ja?”
Jeg venter. Trond tenker.
”Alle de andre prøver jo også på det?”
”Ja?”
”Da kan jeg jo bli skadet, og du vil vel ikke det ?”
Nei, selvfølgelig vil jeg ikke det, og Trond fortsetter å studere fingerene sine.
Ballen er i gang igjen, kampen er snart over. Både de ropende guttene på benken, og ungene på banen mobiliserer sine siste krefter. Denne gangen er det motstandernes tur til å la seg distrahere, når ball nummer to kommer rullende ut på banen. Bak følger ei rosakledt jente med et tannløst smil, hun vil spille fotball med storebror. Broren sparker ballen opp på tribunen, og bærer søsteren tilbake til den uoppmerksomme moren. Laget hans følger interessert med på opptrinnet, og glemmer hvorfor de er der. Dermed skyter Kjartan fra egen halvdel, ballen ruller såvidt i mål. 3-2, til oss !
Dommeren blåser, kampen er over. Englene mine jubler og hopper, og skryter ubeskjedent av egen innsats. En etter en kommer de bort og gir meg en klem før de forsvinner ut av hallen sammen med foreldrene. Selv rydder jeg sammen igjenglemte drakter og drikkeflasker mens jeg smiler.
Vi vant. Og skylden er litt min.
Myriam H. Bjerkli 
Haha 🙂
Det må ha vært en ganske ålreit følelse. Fabelaktig skrevet.
Nå må jeg nok innrømme at ikke alt her skjedde samtidig. «Never kill a good story with facts » Men alle enkelt-episodene stemmer…
Artig og søt historie! Velskrevet og underholdene:))
Måtte flire godt:)
Hilsen nunzio
Herlig, herlig, HERLIG!!!
Guuud så flink du er 🙂
Heia Sporty!
Klem Milla
Tusen takk for skryt. Og for at dere likte. Klem tilbake 🙂
Mesterlig skrevet!! Lo veldig godt her nå 🙂
Sporty var jo den store fienden i min barndom, men jeg merker at jeg har blitt litt voksen nå.. For nå heier jeg på deg, guttene og jenta!
Tvi tvi videre 🙂
Fantastisk!!!
Jeg ler så tårene triller her.
Keep up the good work!
Jeg kommer definitivt tilbake for å lese mer!
Morsom historie, flott fortalt, viktig innhold for de det gjelder. Bare vent til de skal til Norway cup du…
Her jeg bor var det utenkelig med kvinnelig trener, selv med kroppsøvingskompetanse og pedagogikk, så våre små ble fast plassert på innbytterbenk de.
Godt verden går litt framover.
Disse småtassene er blitt større siden dette ble skrevet. Så de skal til Norway Cup i August… Ikke med meg som trener, dog…
utrolig vittig og søtt skrevet.. og det er faktisk sånn det er 😉 hadde ansvar for 21 ti-årige gutter på en fotballskole, og det er ikke trenermessig man blir satt på de største prøvelsene akkurat.. 😉 men morro er det lell!
Dette er fotball for meg
# 10 – Ja akkurat slik er det!
# 11 – Vel, underholdende er det ihvertfall. Om det egentlig har så mye med foball å gjøre er jeg ikke like sikker…
Veldig godt skrevet. Kjenner igjen mange av disse (eller lignende)episodene. Veldig morsomt. Klyngespill, og innbyttere som, når de kommer innpå i andre omgang, stormer med ballen i feil retning. Sandslottbygging og keepere som står med ryggen til banen og snakker med noen bak mål.
Heia Sporty!
Når du engang i fremtiden føler at trenerkarrieren begynner å nærme seg slutten bør du definitivt klikke deg inn på http://www.gulesider.no/forlag/store/
En ny sesong venter…
Starmite
# 13 – 14 Takk for at dere likte.
Og Starmite: Det hadde vært drømmen 🙂
Minnan fra mi tid som miniputt kom stømmende da æ leste dette. Unga er så fantastiske når de er i den alderen, i alle fall ute på fotballbanen.
Lykke til som trener.
Hahaha ;-D !
Nådeløst ærlig- lenge leve breddeidretten!!
Stå på! Uten sånne som deg stopper Norge!!
Og så englebarna da, selvfølgelig ;o) .
Veldig bra skrevet!
# 16 # 17 – Takk for at dere likte:-) ¨Nå må jeg vel innrømme at mesteparten av dette er bivånet fra tribunen da, men alle episodene er sanne…
Så utrolig flott og levende du skriver 🙂
Disse barna kan være utrolig slitsomme, å ha med å gjøre på fotballkamper. Jeg har aldri vært trener selv, men mannen min har vært.
Jeg hater fotball, men ikke barnefotball. De er så nydelige, der de løper rundt på banen. Skuffelsen som lyser av dem, når det andre laget scorer. Gleden når de scorer selv 🙂
Fortsett med den gode jobben 🙂
– 19 – Jeg elsker fotball jeg. Og vet ikke helt om dette disse smårollingene bedriver helt fortjener fotball-betegnelsen. Men underholdende er det ihvertfall:_)
Hehe jeg ser det hele for meg….
Hilsen Mamzen som har stått på sidelinjen som forelder….(en av de positive)