Drømmer du om å blogge deg rik?

Da har du kanskje noe å lære av paret jeg besøkte rett før helgen. Bloggeren av Pappahjerte har allerede sluttet jobben han hadde før, og lever nå av bloggingen, og Kona til … Peter Kihlman, som bloggeren bak Pappahjertebloggen egentlig heter,  er i god vei til å lykkes med det samme.  Om jeg lærte noe? Selvfølgelig, så nå skjønner jeg ihvertfall hvorfor jeg selv aldri har tjent en krone på bloggingen min 😉 Dessuten fikk jeg vite at at Kona til … slett ikke er gift med Pappahjerte. ( I hvert fall ikke ennå. ) Og at vi snart får de dem på tv… Samt at man godt kan tjene gode penger på å bedrive dagen med å skrive om småtasser og andre småting som skjer innenfor egne vegger, og samtidig både være reflektert, ujålete og hyggelig.

Resten av det jeg snakket med det trivelige paret om, skal jeg dele med dere i neste Bomagasin. Jeg var nemlig på jobb for Labo, og dermed er munnen forsegler og pennen påholden inntil de gir klarsignal. Sånn er det å være kjøpt og betalt, og det er igrunnen helt greit. Ihvertfall det med betalt;-) Selv om jobben som frilansjournalist for Labo nok ikke gir helt samme økonomisk uttelling som det å blogge om dating av single sokker og  mirakelmedisinen gul løk …

 

Kreativ dame pynter til jul

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Karin Einarsen kommer opprinnelig fra Lofoten, men for to år siden flyttet hun  til Larvik og Griffenfeldtsgate. Der deler hun et kreativt hus med samboer  Frank Mandt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Dilla på lilla, endelig advent:-)

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

For ei som har dilla på lilla året rundt, er adventstiden en gylden anledning til å fylle på med lilla stæsj. Lys, puter, blomster, slikt som ikke koster allverden. Ellers i året blander jeg gjerne inn litt andre farger, gult til påske, grønt om våren osv, slik at besøkende ikke skal få totalt sjokk. Men nå er det advent, og da er det bare å kjøre på. Og fordelen med lys og blomster, er at det vanligvis har relativt kort levetid, i hvert falll i dette huset. Og da har man jo verdens beste unnskyldning for nye utskiftninger…

Skjønt lilla er kanskje ikke helt korrekt. jeg blander både fiolett, lilla, syrin og mørk plomme. Ordet lilla kommer fra det franske ordet lilas, som betyr syrin og syrinfarget, som igjen stammer fra det arabisk lilac, som betyr syrin.

(Saken fortsetter under bildet.)

Skrekk og gru og halloween

Anita Berglund er krimforfatter og bruker nettene til å pønske ut grusomme drap. I tillegg har hun bodd rundt tolv år i USA. Ikke så rart da kanskje, at hun har litt mer enn vanlig sansen for Halloween. I USA begynner man pyntingen flere uker i forveien, og det gjør jeg her også, sier hun. Vi står på trappa utenfor huset i gamle kongevei, omringet av skjeletter, dødninghoder, edderkoppnett og lysende gresskarhoder.

– Ungene er oppvokst i USA, og de elsker Halloween. Så jeg må jo bare fortsette.

(Saken fortsetter under bildet.)

Liv forlags hagefest.

 

Bor herskapelig midt i Larvik

 

Margareth og Ronny Lysko driver Lysko antikk, og Margareth er særdeles dyktig på å bringe godt brukte møbler tilbake til gammel prakt. Noen av disse møblene har også funnet veien til hovedhuset der familien på tre bor. Margareth forteller at hun liker den klassiske stilen, og er inspirert av gamle slott og herregårder når hun innreder hjemmet.

Pusser opp bedehuset

På Nanset i Larvik ligger gamle Nanset Bedehus, som for få år siden ble lagt ut for salg på det åpne markedet. Kjetil Johnsen kjøpte bedehuset i 2006, og forteller at det egentlig var  ganske tilfeldig at han ble bedehuseier.

Intervju med forfatter Lillian Wirak Skow

Lillian W. Skow ga i 2010 ut familiesagaen ”Størst av alt”, som fikk gode kritikker og solgte svært bra. Nå har hun akkurat kommet ut med en ny bok, ”Skyld – en familiesaga”.  Og om i sin forrige roman har hun også denne gangen gravd seg bakover i egen slekt.

Lillian er en godt voksen dame, som etter et langt arbeidsliv som lærer med god samvittighet kunne satt seg til i sofaen med et strikketøy, eller nytt pensjonisttilværelsen i varmere strøk. Men isteden har hun altså nok en gang brukt timer på research og skriving, lett etter opplysninger og ord.  Hva er drivkraften?

Liten prins med sans for elg

Det er ingen tvil om at det bor en gutt i rommet jeg besøker i dag. Gjennomgangsfargen er blått. På veggene er det tekster og bilder av sjørøvere og rockestjerner. I den  nederste køya ligger elgsamlingen på utstilling, på bokhyllen står  bilsamlingen. I vinduskarmen er det samlet minner fra et foreløpig ganske  kort liv.

Boklansering i Speilsalen på Grand

Overraskende mange fant vei inn i Speilsalen på Grand hotell tirsdag kveld, til tross for at det var strålende sol og rene sommertemperatur på utsiden. Anledningen var lanseringen av Lillian Wirak Skows lansering av romanen «Skyld – en familiesaga», en bok som nylig fikk en femmer på terningen av Østlands-Postens kulturjournalist Svend E. Hansen.

Tatt igjen av retro-bølgen

Den amerikanske TV-serien “Mad Men” med handling lagt til begynnelsen av  1960-tallet, har hatt stor suksess på norske skjermer, og regnes som en av  grunnene til at 60-tallsstilen har fått en oppsving, både innen interiør,  klær og frisyrer. Det samme gjør miljøfokuset, gjenbruk er definitivt inn. Men her har jeg besøkt ei som slett ikke er opptatt av hva som er moderne og populært. Marion Th. Th. Lund i Larvik er rett og slett tatt igjen av retrobølgen…

Kriminelt firkløver på besøk i Larvik

Brennevinsflaskene samles sammen og det siste glasset tømmes. Våpen skifter hender, de to kvinnene velger begge rifler. Den eldste av mennene retter på solbrillene og putter revolveren i innerlommen. Den yngste rydder med seg smykker og sølv. Personalet på Fannys Cafe trekker et lettelsens sukk idet døra lukker seg bak firkløveret, og stillheten igjen senker seg over cafelokalet. De fire begynner å gå innover det tidligere industriområdet, Hammerdalen i Larvik.

Det knirker i snøen under føttene deres, sola har bare så vidt begynt å varme. En av de fire er politimann, men han gjør ingenting for å stoppe det kriminelle følget. Tvert imot. Det er han som bærer safen med alle smykkene. Det snakkes lavmælt om mord, motiv, sjalusi og drapsvåpen, helt dagligdagse samtale-emner for disse fire.
Det lille følget som er på vei innover området i Hammerdalen denne morgenen, har allerede mange liv på samvittigheten. De har skutt, halshogget og brent uskyldige personer, mesket seg i blodige detaljer og frydet seg over hvert eneste drap. Og det er ikke slutt enda.

En rundtur i Larvik, 2007.

 

Larvik er navnet på en by og en kommune i Vestfold.

Larvik har ca. 41.600 innbyggere og er etter den store kommunesammenslåingen i 1988 den kommunen som har størst areal i fylket. Den grenser i nord mot Lardal, i øst mot Andebu og Sandefjord, og i vest mot Porsgrunn, Bamble og Siljan kommuner.

Larvik er en by med store og spennende forandringer i vente. Color Line ferjeterminalen skal flyttes slik at byen åpnes mot fjorden, vi skal få Skandinavias flotteste Spa-hotell og store deler av sentrum skal legges under tak. E18 er snart ferdigbygget forbi Larvik, Hammerdalen blir antagelig bygget ut til å bli Vestfolds flotteste kunstnersentrum, vi skal få nye kino og kulturhus. Ikea kommer antagelig til byen og vi er i ferd med å bygge ny storskole…

Yess! Blod og drap og galskap! Vikingene har inntatt Vestfold!

Vikingene inntar Vestfold denne uka! Med syv skip ankom de Skråvika ved Stavern i går. Ca 300 vkinger fra ni forskjellige land har  bygd opp en hel liten vikingladsby, og når man rusler rundt der føler man virkelig at man har havnet i en annen tid. Omgitt av gammelt håndverk, historiefortelling, viking-musikk, og ikke minst VIKING-KAMP!

Ca. 50 staute krigere braker sammen, og her slipper ingen unna før kun en mann står seirende igjen!

Og det ble ikke denne krigeren her som seiret dennegangen…

Se bildeserie fra Vikingemarkedet her!

Drep dem! Knus dem! Spark dem ned!

Jeg er trener. Fotballtrener. Ikke for et av de store, profilerte lagene riktignok. Langt ifra, jeg er trener for et lilleputtlag. 13 stk. smårollinger på 6 og 7 år. 12 gutter og ei jente.

 

Jeg ble valgt til fotballtrener på forrige foreldremøte i fotballgruppa. Det var ikke spesielt godt gjennomtenkt, ikke gjennomtenkt i det hele tatt faktisk. Mer et utslag av at de andre foreldrene fikk et akutt anfall av diare da det skulle velges ny trener for deres håpefulle. Jeg har bestandig vært dårlig på å gjøre meg usynlig i slike sammenhenger, og magen min fungerer utmerket. Dermed ble jeg valgt til Sportys nye miniputt-trener. Enstemmig.

Min tidligere erfaring i fotball har vært å bivåne en og annen fotballkamp fra sofaen, mest i solidaritet med mannen min. Min oppgave var da å juble på de riktige stedene, unnlate å kommentere de stramme mannerumpene, samt sørge for nye forsyninger av øl og potetgull. Alt for at mannen min ikke skal gå glipp av kampen.  Han synes nemlig fotball er gøy. 

Det synes faktisk jeg også. Nå.  Men kanskje ikke helt av de samme grunnene som han gjør. Skjønner du ikke hva jeg mener? Da skal jeg gi deg et lite referat fra den siste kampen vår…

Det var onsdag. Det var regnevær. Og det var bortekamp. Av de tretten søte små jeg vanligvis trener, møtte fjorten opp. Den ene hadde nemlig fetteren sin på besøk fra Trøndelag, og han måtte jo få lov til å være med han også? Selvfølgelig måtte han det.

Det passet  meg egentlig bra, for vi spiller syver, altså er det bare syv på banen fra hvert lag av gangen. Dermed kunne jeg rett og slett bytte av hele laget i pausen. For i følge smårollingene så er jeg ikke så dyktig på dette med bytter.

Englene mine er nemlig uhyre opptatt av rettferdighet. Det gir seg utslag i at de aldri sitter lenge på benken, før de finner ut at det er mest rettferdige at noen andre bør sitte der isteden. ( Nå blir det forresten litt feil å si at de sitter på benken, men som regel så er de i hvert fall et sted i nærheten. Hvis de da ikke er på do. Eller i kiosken.)

 

Jeg fikk ihvertfall delt bølingen i to omtrent like gode – eller kanskje heller like dårlige – lag, og sendte den første halvparten utpå banen. Resten sto ivrig og heiet på sidelinjen, med diverse hjemmesnekrede heia-rop.  

”Sporty, sporty, gå nå på, flere mål vi venter på” er jo et hyggelig rop.

 

Kanskje ikke fullt så hyggelig med:

”Drep dem – knus dem – spark dem ned, vi skal vinne, vent og se…. ”

eller

”Fløtt deg styggen, spring som lynet, ellers får du en på trynet……”

for å ikke snakke om

”Dommer`n er homo, veit det ikke selv, men er det likevel…

 

Alle ropene høylydt fremført av samstemte, om enn ikke helt klokkeklare guttestemmer. Jeg unngår å møte blikkene fra foreldrene som sitter ved sidelinjen. Siden ingen av dem har lært englebarna sine slik styggedom, så er de ikke i tvil. Skylden er min.

 

Dommeren blåser, og spillet er i gang . Øyeblikket etter pirker en av fedrene meg på ryggen. Jeg snur meg, og venter på å få pukkelen for heia-ropene.

I stedet så peker han ut på banen, og begynner å telle høyt:

1-2-3-4-5-6-7-8. Åtte grønne rygger. Motstanderne er røde, og de er bare syv,

Jeg kikker på benken, det er Philip som har benyttet seg av muligheten til å bli med på spillet. Jeg fyller lungene med luft;

"Phi…"

Jeg svelger resten. Det er Philip som har ballen. Han springer siksak rundt motspillerne, dribler en forsvarspiller, peiler inn og skyter. Han har aldri scoret før. Han jubler. Englene mine jubler.

"MÅL!"

 

Jeg fyller lungene med regnværsluft og roper:

"Morten! "

Morten kommer løpende, med spørsmålstegn i blikket,

 ”Ja ?”

”Jeg tror du skal sette deg og hvile litt.

” Men jeg er jo ikke sliten?”

”Nei, men sett deg pent på benken allikevel er du snill. Du skjønner dere er for mange utpå…”

Morten ser ut på banen, jeg ser forståelsen bre seg i fjeset hans.

”Det er jo Philip, som er for mange, egentlig…Men det betyr jo at målet…? ” 

Jeg nikker og Morten setter seg. Taus.

 

I fotball er det bestandg noe som bli skadet, i dag er det Simons tur. Selv om ballen er rund, så er den hard mot et syv år gammelt hode. Jeg trøster og blåser, og sender Morten utpå isteden. Dermed skriker Simen enda høyere, det er jo fremdeles hans tur til å spille, og jeg er så dum, så dum…

 

Minutter etter kommer Kenneth til benken, han må tisse,  Simen skriker fremdeles, og Kenneth trenger hjelp til å få opp knuten i shortsen. Jeg knyter opp knuten, sender Kenneth på banen og Simon på do…

 

Dermed mister Kenneth shortsen midt på banen, og Simon kommer tilbake og forteller at han ikke vet hvor doen er. Og dessuten så måtte han ikke tisse heller…

 

Og mens de andre englene mine står tvekroket og holder på å le seg i hjel av bukseløse Kenneth, benytter en av de røde sjansen til å score mål. Stillingen er 1-1, og heldigvis så blåser dommeren til pause før Kenneth tisser på seg.

Omgangene er ikke på mer enn 15 minutter, og i den fem minutters korte pausen skal vi liksom diskutere strategi. Jeg sier liksom, for barna er mest opptatt av å diskutere shortsen til Kenneth. Og hvorfor han ikke hadde truse under…  Kenneth er flau og sur, og føler seg urettferdig behandlet. Og han har selvfølgelig helt rett. Skylden er min.

Sidebytte er en utfordring. Kampen er så vidt i gang igjen etter pausen når jeg oppdager at hele laget mitt er i på vei mot mål i god driv. Svein har ballen, og han er dypt konsentrert i blikket. Farta er upåklagelig, han har mål i sikte. Foreldrene langs siden peker og holder pusten. Jeg reiser meg opp, trekker pusten og brøler det beste jeg kan:

"SNU! Det er feil mål!

De hører meg. Og snur seg. Akkurat for sent. Og siden vi ikke har verdens beste keeper, ( unnskyld Krister ) så blir det mål. 2 – 1. Til det andre laget. Det oppstår en ivrig diskusjon på banen, når de små prøver å finne ut hvem som har skylden. Jeg kan se det på blikkene. Den ble min

Spillet blåses i gangen igjen. Janne, lagets eneste jente, får tak i ballen og styrter mot målet. Guttene på motstandernes lag prøver å stoppe henne, men den gang ei… Jeg kan føle forsmedelsen deres når de blir runddriblet av ei jente… Og Janne er dyktig, det blir et nydelig mål. Vi jubler, og de rødes keeper begynner å grine og nekter å spille mer.  Englene mine ler av ham, foreldrene hans ser bedreidende på meg. Alt er min skyld, og stillingen er 2-2.

 

Nå begynner de små grønne beina å bli trøtte, flere av de kommende Diegoer er mer opptatt av å prate sammen, enn å forfølge ballen. Målscoreren Janne prikker dommeren forsiktig på skulderen, om han vil være så snill å knytte lissene hennes, for treneren glemte det i pausen? Dommeren bøyer seg ned og knytter lisser, samtidig blir syv år gamle Svein stygt tacklet foran mål. Foreldrene piper og roper på straffe fra sidelinjen, men dommeren rister på hodet. Han har ikke sett noen felling, han var for opptatt med et par grønne fotballsko. Som treneren ikke hadde knyttet skikkelig i pausen. Vi gikk glipp av en straffe, og skylden er min.

 

Svein kommer gråtende til benken etter fellingen, jeg sender ut Kjartan i stedet. Samtidig roper jeg på Trond. Han har sittet på rumpa midt på den regnvåte banen de siste fem minuttene, ivrig opptatt av å studere fingrene sine. Jeg prøver å fortelle han at det er meningen at han skal prøve å få tak i ballen. Troskyldige øyne ser opp på meg.

”Jamen…”

”Ja?”

Jeg venter. Trond tenker.

”Alle de andre prøver jo også på det?”

”Ja?”

”Da kan jeg jo bli skadet, og du vil vel ikke det ?”

Nei, selvfølgelig vil jeg ikke det, og Trond fortsetter å studere fingerene sine.

 

Ballen er i gang igjen, kampen er snart over. Både de ropende guttene på benken, og ungene på banen mobiliserer sine siste krefter. Denne gangen  er det motstandernes tur til å la seg distrahere, når ball nummer to kommer rullende ut på banen. Bak følger ei rosakledt jente med et tannløst smil, hun vil spille fotball med storebror. Broren sparker ballen opp på tribunen, og bærer søsteren tilbake til den uoppmerksomme moren. Laget hans følger interessert med på opptrinnet, og glemmer hvorfor de er der. Dermed skyter Kjartan fra egen halvdel, ballen ruller såvidt i mål. 3-2, til oss !

 

Dommeren blåser, kampen er over. Englene mine jubler og hopper, og skryter ubeskjedent av egen innsats. En etter en kommer de bort og gir meg en klem før de forsvinner ut av hallen sammen med foreldrene. Selv rydder jeg sammen igjenglemte drakter og drikkeflasker mens jeg smiler.

Vi vant. Og skylden er litt min.