100 skrivetips for amatører #22

Noen forfattere synes researchen er det morsomste med skrivingen. Jeg er dessverre ikke en av dem, og det er kanskje en av grunnene til at jeg har lagt handlingen, i både krimbøkene og ungdomsbøkene mine, på steder jeg tror jeg kjenner. Jeg utsetter i tillegg gjerne researchen litt for lenge, og da kan man fort få seg en overraskelse.  

I min kommende bok – Engelens fall – var det for eksempel meningen at politiet skulle finne et lik nedenfor en rasteplass i en skråning ved den elven nedenfor motorveien som fører inn til Larvik.

100 skrivetips for amatører #21

Da jeg hadde markedsmøte med forlaget før Djevelens yngel kom ut, ville de at jeg skulle ta opp en video. (Jeg tror aldri den ble brukt.) For at jeg skulle ha den «rette stemningen» ba de meg tenke på det jeg var reddest for, noe som matchet det mørke innholdet i bøkene mine. Da ble jeg rådvill, for bortsett fra å miste mine nærmeste, kom jeg ikke på noe jeg egentlig frykter. Jeg har en litt brokete bakgrunn som muligens kunne gjort meg redd for det meste, men isteden har det kanskje gitt meg en visshet om at jeg greier å reise meg igjen? At angsten for angsten på mange måter er verre enn å møte frykten? Og at de tingene vi vanligvis er redd for, å mislykkes, å dumme oss ut, å gå seg vill en stund, uansett bare er en parantes for alle andre enn en selv?

Foto Ellen Jarli

Likevel, på veggen på kontoret mitt har jeg dette mottoet. «If your dreams don`t scear you, they`re not big enough.»

Det tenkte jeg på, den gangen jeg sende mitt første manus til forlag, det trøstet meg da jeg fikk min første refusjon. Da jeg sa ja til å begynne som selger, da jeg sa ja til min første lederjobb, da jeg startet mitt aller første firma og da jeg startet forlaget et par tiår senere. Mottoet følger meg fremdeles alle de gangene jeg er i ferd med å trekke meg fra noe jeg egentlig synes virker litt skummelt, noe jeg ikke har prøvd før, noe jeg ikke vet om jeg får til. Ofte får det meg til å likevel kaste meg ut i det ukjente, selv om det mest behagelige hadde vært å forbli i den langt tryggere komfortsonen. For jeg tenker at det å drømme om noe nytt og ukjent SKAL føles litt skummelt. Hvis ikke er det ingen ordentlig drøm.

I tillegg har jeg en tanke til, som ofte avgjør om jeg hopper uti ting, eller velger å takke nei. Hva er det verste som kan skje? Kan jeg dø? Kan jeg miste mennesker jeg bryr meg om, kan huset gå på tvangsauksjon? Vil et nederlag ramme noen andre enn meg selv? Ok, da bør jeg antagelig stå over. Men hvis det verste som kan skje er at jeg får nei og må leve en stund med såret stolthet? At anmelderne slakter meg, jeg blir refusert eller at noen ler av meg?

Da tenker jeg heller slik Røkke gjorde sa da han tapte avstemningen i Aker. «Dette er et midlertidig set back.» Han fikk rett, han kom sterkere tilbake og vant i neste runde. Slik jeg selv gjorde da jeg etter en rekke refusjoner og et antatt manus som likevel aldri ble gitt ut på grunn av en konkurs, til slutt sto med min første bok i hendene. Cyprianus, utgitt på Gyldendal, et av Norges største forlag.

Derfor; Gi aldri opp! Et vanlig liv består av en rekke «set back», men du kan selv gjøre mye for å bestemme om de blir midlertidige eller ikke. Gir du opp etter din første refusjon, er løpet kjørt, game over.

Bildet er tatt av Milos Duskic fra Pixabay

Jeg tror det er mye av forskjellen mellom de som lykkes i å bli forfattere, og de som aldri kommer lenger enn skrivebordsskuffen. At de ikke gir seg. Akkurat som i livet ellers må man lære seg å tåle kritikk og at noen takker nei til deg eller det du tilbyr. Sårt og leit der og da, men så bør man rette ryggen, ta det som en lærdom og prøve på ny. Hvis ikke kommer man ikke videre.

Som forlegger opplever jeg at det er mange forskjellige måter å takle refusjon på, og ikke alle er like smarte. Noen ganger får vi lange, sinte tilbakemeldinger, hvor vi blir fortalt hvor elendige forlaget og konsulentene våre er som ikke er i stand til å se hvilken diamant de har sendt. Jeg har også opplevd både direkte trusler og fortvilet gråt. Beklagelig, men det fungerer ikke. Selv om jeg kan bli skremt, sint eller trist, gjør verken sinne eller tårer manuset bedre.

Bildet er tatt av PublicDomainPictures-Pixabay

Henrik Furst har forsket på hvordan forfattere flest reagerer på å bli refusert, og han har delt dem opp i disse gruppene:

Erkjennelse: Det er min skyld at jeg ikke lyktes. Jeg får prøve å stable meg på beina igjen. Men først må jeg gjøre noen tiltak for å komme meg videre.

Unnskyldninger: Jeg innser at dette ikke gikk, men mener at det er noen andres feil. Forleggerne har ikke peiling – de tenker bare på å tjene penger eller de vil helst gi ut bøker av kjendiser. Dessuten får alle avslag på et eller annet tidspunkt, også de store forfatterne begynte slik. Jeg skal vise dem, det er mye mulig jeg bare gir ut den boka selv.

Rettferdiggjøring: Det var nok like bra at jeg fikk avslag, for dette var ikke et helhjertet forsøk fra min side. Men neste gang får jeg det til! Avslagsbrevet var konstruktivt, det var tydelig at de likte mye ved boka mi. Sånn sett er det ikke egentlig et avslag. Jeg hadde jo allerede tenkt på å gi ut boka mi på egen hånd, men sendte inn manuset mest for moro skyld. Forresten er ikke det å bli utgitt det viktigste i livet.

Fornektelse: Jeg var helt sikker på at jeg kom til å bli utgitt. Forlaget gjør en stor feil når de ikke gir ut boka mi.

Du kan lese resten av rapporten her: https://forskning.no/kunst-og-litteratur/slik-takler-forfattere-a-bli-refusert/339741

Bildet er tatt av John Hain fra Pixabay

Selv tenker jeg nok at Erkjennelse + kanskje iblandet en dose Rettferdiggjøring er de to mest konstruktive måtene å takle avslaget på. Litt ydmykhet, litt stahet. Innse at manuset kanskje ikke var fullt så godt som man selv håpet, jobbe videre med det eller en annen tekst og prøve på ny. Den definitivt verste måten, er selvfølgelig å komme med trusler. Da brenner man i verste fall alle bruer, for det å utgi en bok på et forlag er oftest en langvarig samarbeidsprosjekt. Og selv om det neste manuset den sinte refuserte sender inn skulle vise seg å være superduperfantastisk, er det ikke mange forlag som vil inngå samarbeid med en tikkende bombe som ikke tåler kritikk.

Bildet er tatt av Alexander Antropov fra Pixabay

Men for å trøste de av dere som akkurat nå har blitt refusert hos forlag. Kun 2 – 4 % kommer gjennom nåløyet og får utgitt bok. Mange av dem har blitt refusert før. Noen av dem veldig mange ganger. Blant annet de på listen under her. Heldigvis ga de likevel ikke opp 😊

Karl Ove Knausgård ble refusert i åtte år, før han ble antatt.

Doris Lessing sendte inn manus under pseudonym etter at hun allerede hadde gitt ut flere bøker. Refusert.

Harry Potter-forfatteren J. K. Rowling ble refusert på minst tolv forlag før hun omsider fikk manuset antatt.

Foto Myriam H Bjerkli

Levi Henriksen hadde utallige refusjoner bak seg, ifølge ham selv rundt 87, før han kom gjennom nåløyet.

Ari Behn fikk en sekser på terningen for sin første novellesamling. Før det sendte han inn en roman som ble refusert hos flere forlag.

Norges mestselgende forfatter, Jostein Gaarder, ble refusert at sitt eget forlag Aschehoug, da han forsøkte å skrive en roman om miljøspørsmål.

Tarjei Vesaas fikk sine to første manus refusert.

Krimforfatter Chris Tvedt er refusert mist tre ganger.

Ungarske Imre Kertész vant Nobelprisen i litteratur i 2002. Men også han startet med å bli refusert …

Tor Heyerdahls «Kon-Tiki» ble refusert hos det første forlaget han kontaktet.

Foto: Myriam H Bjerkli

Simen Strangers kritikerroste roman «Leksikon om tid og mørke» er i dag utgitt på Aschehoug og solgt til det anerkjente storforlaget Knopf i USA for en god årslønn. Men først ble mansuet refusert på Strangers tidligere forlag, Tiden.

Jasper Fforde er regnet som en av Storbritannias 25 mest lovende forfattere. Han mottok 76 refusjoner før et forlag så lyset.

Min favorittkrimforfatter, Karin Fossum, ble refusert i 14 år før hun ble antatt.

Knut Nærum har minst en refusjon bak seg.

Listen er selvfølgelig mye lenger.

Og jeg selv? Joda, før jeg ble utgitt i 2007 samlet jeg en hel perm med både konsulentuttalelser og standarsrefusjoner på manus som aldri har blitt bøker. Foreløpig 🙂 Men heldigvis, jeg ga meg heller ikke. Djevelens yngel er min bok nummer sju.

100 skrivetips for amatører #20

 Jeg får ofte spørsmål hvilket skriveprogram jeg bruker, og jeg vet at svaret skuffer noen. Der er jeg nemlig ganske så kjedelig. Jeg bruker Word. Jeg har i en periode tidligere også prøvd Scrivener og synes det var helt greit inntil det hele skulle samles i et dokument, konverteres til Word og sendes til forlag. Da ble det for tungvint, så jeg rømte tilbake til Word. Der finner jeg alt jeg trenger og det er befriende enkelt. Det eneste jeg egentlig trenger å vite er hvordan jeg åpner et dokument, og hvordan jeg lager overskrifter. Deretter kan jeg lett både finne det jeg søker etter, og flytte om på kapitler med et tastetrykk.

Slik lager du overskrifter:

1. Merk teksten du vil bruke som en overskrift.
2. Velg Hjem-fanen, og beveg pekeren over forskjellige overskrifter i Stilgalleri. Legg merke til hvordan teksten endres når du holder pekeren over en stil, slik at du ser hvordan den vil se ut i dokumentet. Klikk overskriftsstilen du vil bruke.

Jeg starter med å velge størrelsen på bokstavene (egentlig helt uviktig, det blir uansett endret når boken skal trykkes)  og Overskrift 1. Dette er et eksempel fra Djevelens yngel:

Her har jeg laget kapitteloverskrifter som sier litt hvor teksten foregår, Kodalveien, I bilen osv. Ved hjelp av kapitteloverskriftene finner jeg vanligvis ganske lett det stedet jeg har lyst til å lese om igjen eller redigere, og det er bare å trykke på overskriften til venstre for å komme dit i selve dokumentet. Hvis ikke overskriften alene får meg til å huske hvor jeg skal, kan jeg selvfølgelig også søke etter ord eller utrykk ved å bruke søkefunsjonen. Hvis jeg ønsker å bytte om rekkefølgen på kapitlene, kan de enkelt flyttes opp eller ned, det er bare å merke dem og sette dem inn på det stedet du ønsker.

100 skrivetips for amatører #19

Etter mitt forrige innlegg om hvordan man kan gå fram for å skape levende karakterer, fikk jeg dette spørsmålet fra en leser:

Hvordan bygger man karakteren/karakterene for leseren? Slipper man ut litt og litt, for så å få et helt bilde av vedkommende et godt stykke ut i boka, eller «utleverer» man karakteren i full dimensjon første gangen vi som lesere blir kjent med hen?

Den første delen av svaret er at det kommer an på boka. I en barnebok vil jeg antagelig være tidlig ute, i en krimroman sier det litt seg selv at man ikke kan røpe alt om alle for tidlig. Det blir sannsynligvis en veldig kjedelig bok dersom man røper alle morderens djevelske sider for tidlig …

Men generelt vil jeg si at det er med karakterer i bøker, som det er med virkelige mennesker.

100 skrivetips for amatører #18

For at leseren skal bli skikkelig kjent med karakterene i boka di, må du kjenne dem skikkelig godt selv.

Høres det ut som en selvfølge? Da vil du bli overrasket over hvor mange forfattere som bare kjenner karakterene sine ganske overfladisk.

Bildet er tatt av Deep Khicher fra Pixabay

Brune øyne, mørkt hår, 180 cm, muskuløs. Ok, det er muligens greit nok dersom du skriver på den neste 50 shades of grey. Men ellers? Beklager, det holder ikke.

Jeg har også slurvet der. Siden jeg ikke er overvettes imponert over politi i virkeligheten, var jeg ikke veldig opptatt av politimannen i min første bok, Lille linerle. Faktisk ville jeg egentlig ikke ha med politi i boka overhodet, men det er rart med det. Når folk blir kidnappet og dør, har de uniformerte en tendens til å dukke opp …

I Lille linerle kjente jeg lille Mari ned til hennes minste tånegl. Jeg kjente moren hennes, Sissel. Jeg kjente advokatmannen hennes, Petter, så godt at slagene Sissel mottok, fikk gamle arr til å verke også hos meg. Men politimannen Håkon Haakonsen visste jeg nesten ikke noe om.

I neste bok, Stella Polaris, ble jeg litt bedre kjent med ham, men først i bok nummer tre Djevelens yngel, begynte jeg virkelig å like ham. Noe som er snodig, siden han og kollegaen hans, Anders, var de to eneste skikkelige personene i de to foregående bøkene. Alle de andre karakterene mine hadde til dels ganske stykke skyggesider, mens Håkon var en redelig fyr. Kanskje ikke verdens dyktigste politimann, men en ærlig fyr som gjorde så godt han kunne. Han burde derfor vært den jeg likte best. (Jeg innrømmer det gjerne, det er ganske sikkert egne fordommer som gjorde at det tok meg tre bøker å bli skikkelig kjent med ham. Han var tross alt politi 😉Dessuten, «alle» damer vet jo at det er drittsekkene som er mest spennende …)

100 skrivetips for amatører #16

Her kommer et litt annerledes skrivetips, men som kanskje likevel er et av de viktigste jeg kan gi.

LES – LES – LES!

Og nå, i disse corona og karantenetider, har du kanskje litt ekstra tid til akkurat det?

Det hender jeg treffer skrivende som forteller at de ikke leser andres bøker i redsel for å bli påvirket. Eller av redsel for å «miste sin egen stemme.» Eller av redsel for å ubevisst stjele fra andres tekster.

Jeg er HELT uenig i den tankegangen, og vil faktisk si det så sterkt som at det er omtrent umulig å bli en dyktig forfatter, uten selv å lese.

100 skrivetips for amatører #13

Jeg får veldig ofte spørsmål om hvordan jeg skriver. Hvordan får jeg ideer, hvordan planlegger jeg, hvor mye vet jeg på forhånd? Det jeg tror de egentlig spør om er hva som er den rette måten å skrive på? Hva er riktig, lettest, hvordan bør DU gjøre det?

Vel … beklager, men det vet bare DU.

Jeg har hørt utallige forfattere svare på det spørsmålet, og hørt nesten like mange forskjellige svar. Jørn Lier Horst sverger til et Excell-ark der det meste er planlagt på forhånd, kapittel for kapittel, noen vet slutten, noen skriver seg ut fra starten, noen har bare en vag ide, noen har et tema de skriver rundt, noen har hver eneste detalj klart i hodet og kan bare skrive ned det de allerede ser for seg.

Det finnes ingen fasit, hver forfatter må finne sin egen vei.

Min vei er kanskje en av de mest kronglete, så jeg vet ikke engang om jeg burde nevne den. Men siden den tross alt har resultert i en del bøker, så er det kanskje en trøst til de av dere som er like retningsløse som meg, det KAN bli bøker også for de som skriver uten å vite hvor det går.

Bildet er tatt av Evelyn Chai fra Pixabay 

Jeg startet gjerne med en ide. En tanke. Et bilde, eller noen ganger, en liten filmsekvens. Når jeg skriver, er det som om jeg ser for meg en indre film, og selv om det sikkert kunne vært enklere å ha en helt klar plan – for det hender jeg må spole tilbake og skrive stykker av filmen om igjen – så tror jeg det er slik JEG må gjøre det. Og de fleste vil vel være enig med meg i at det er morsomst å se en film før man vet hvordan den ender …

Lille linerle startet med en scene der ei lita jente sto på toppen av en trapp. I bunnen av trappa lå det en kurv med kattunger. Hun gikk ned trappa, tok opp den ene kattungen. Idet hun oppdaget at kattungen var død, lukket luken seg over henne.

Punktum. Jeg hadde fått en scene i hodet, jeg hadde stengt ei lita jente inne i en mørk kjeller, hun plaget meg. Hva skjedde videre? Hvorfor var hun der? Hvem lukket luka? Hva hvis …

Det kunne gått mange veier. Hva hvis huset med denne kjelleren hadde begynt å brenne? Hva hvis det hadde dødd ei jente i denne kjelleren før henne, som nå spøkte der? Hva hvis hun blir holdt der nede i årevis? Hva hvis kjelleren allerede var full av andre jenter, ofre for menneskehandel? Hva hvis hun hadde en sykdom og var avhengig av medisiner for å overleve neste dag?

De som har lest Lille linerle vet hvilken vei jeg valgte, men HVA HVIS? er et veldig bra spørsmål når du føler at du står fast. I nesten hvilken som helst scene i løpet av en bok er det utallige veier videre. Er du i tvil, så len deg tilbake, lukk øynene og se det for deg. HVA HVIS …

I min neste krimbok, Stella Polaris, startet det også med en scene. Det står et par utenfor et gatekjøkken. Han er litt lurvete, litt langhåret, iført skinnjakke, han lukter røyk. Hun virker litt kuet, usikker, nesten redd. Han kysser henne, litt brutalt, litt deilig, hun er motvillig, men likevel, liker hun det? Hvordan kan hun like det? Døren bak dem går opp, en fyr i rullestol triller ut, han slipper henne, brått, så brått at hun nesten faller. Hun blir stående sammen med rullestolfyren, men jeg kan nesten kjenne lengselen hennes, hvor lyst hun har til å springe etter denne lurvete typen i skinnjakke.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Hvem er hun? Hvem er han? Har de en forhistorie? Hva hadde skjedd hvis hun sprang etter ham? Hva skjer hvis han kontakter henne igjen? Hvorfor sitter tredjemann i rullestol? Hvorfor virker hun både så fristet og så redd? Hva hvis mannen i skinnjakka bestemmer seg for å drepe fyren i rullestol? Eller omvendt? Hva hvis det er et barn involvert? Hva hvis …?

De som har lest bøkene mine, vet at ingen av disse to scenene havnet først i bøkene, tvert imot så kommer de først et godt stykke uti. Men like fullt, begge scenene er med og det var slik bøkene startet for meg. To korte scener som ikke slapp tak i meg, og som jeg bygget videre på.

Om to uker kommer min tredje bok, Djevelens yngel. De startet selvfølgelig også med HVA HVIS … Hva hvis personene fra Lille linerle og Stella Polaris møtes?  Hvis de personene som fremdeles er i live plutselig må forholde seg til hverandre? Sissel, Eivind og Mari. Stella, Daniel og Hannah. Håkon og Anders. Hva skjer når en mengde mer eller mindre skadede personer finner hverandre? Gjør de hverandre godt, finner de sammen? Blir de venner? Eller skader de hverandre? Hater hverandre, dreper hverandre? Hva hvis …

I tillegg starter Djevelens yngel også med et stort HVA? For hva skjedde egentlig med Mari etter at hun tok med seg lille Eivind, satte seg i bilen og kjørte av gårde? HVA HVIS …

Står du fast i skriveprosessen, skjønner du ikke hvor veien går videre, så se for deg forskjellige scenario. Skap problemer, konflikter, drama. Se for deg hva som kan skje, gjør livet vanskelig for hovedpersonene dine, eller tvert om, la det skje noe helt fantastisk. Alt annet enn kjedelige hverdager. (Greier du å gjøre det dagligdagse til spennende litteratur, så er du du ikke lenger noen amatør, da trenger du ikke tipsene mine …)

Så len deg tilbake og lukk øynene. Hva er det verste som kan skje? Hva er det beste? Hva hvis …

Skal du på Krimfestivalen i Oslo 5 – 7 mars? Da kan du få høre mer om hva som skjedde med Mari og resten av personene i Djevelens yngel.

100 skrivetips for amatører #12

Skriver du spenning, fantasy eller krim? Pass deg for tomgangskjøring …

I begynnelsen av forlagets historie så fikk jeg inn en del manus der folk fremdeles røykte. De tok seg en sigg, de rullet seg en røyk, de stoppet og nøt en sigarett i solnedgangen. Det skjer nesten aldri i dag. I dag drikker de kaffe. Ofte. I tide og utide. Eller øl. Noen spiser også forresten, ganske så ofte. Gjerne da sjokolade, altså småspising, heller enn en skikkelig middag. Merkelig nok er det likevel nesten ingen av dem som tisser, alt de putter i seg, forblir i dem, toalettbesøk er en sjelden skjønnlitterær begivenhet.

Bildet er tatt av lumpi fra Pixabay

100 skrivetips for amatører #11

• Jeg vil bli forfatter, men hva søren skal jeg skrive?

Bildet er tatt av Lukas Bieri fra Pixabay

Jeg snakker ofte med folk som veldig gjerne vil skrive en bok, men som ikke har peiling på hva de vil skrive. Da blir jeg egentlig litt betenkt. For hvis du ikke har noe som «brenner» eller en historie som stanger på innsiden og vil ut, hvorfor vil du da egentlig skrive?

Dersom du er en av dem som har stor glede av selve skrivingen, selv om du fremdeles ikke helt vet hva du skal skrive om, så ok. Men dersom du isteden er en av dem som tror at det å bli forfatter er en «kul greie», en enkel måte å bli kjent og rik og få seg damer på …

Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay

Da kan det hende både du og damene har gått ut på dato lenge før du har oppnådd målet ditt… Så da burde du velge noe helt annet. Meld deg på et av de utallige realityprogrammene, drikk deg full og ha sex på tv, få deg jobb som programleder, popsanger, instagrammer, influenser, rosablogger, youtuber, vitaminselger, ja, bruk tiden din på nesten hva som helst annet enn forfattersvermerier. Sjansen for at du skal bli den neste Nesbø eller Horst er omtrent like liten som at du kommer til å følge i Zlatan eller Beckhams fotspor… Skrive – seriøst for å bli forfatter – skal du bare gjøre hvis det er selve skrivingen som er drivkraften. Ikke noe av staffasjen rundt.

Foto Myriam H Bjerkli

Men moralpreken til side, hva bør du egentlig skrive? Du bør skrive akkurat det du føler for, det du selv synes er viktig, det du ønsker å belyse, fortelle noe om, det du selv synes er spennende å skrive eller å lese om. Du kan spisse det slik «markedet» vil, tilpasse det i ettertid, men jeg har liten tro på å skrive en skjønnlitterær bok utelukkende fordi du tror det er den boken markedet vil ha. Det bør starte med at du har noe du vil fortelle, og greier du å fortelle det bra nok – og et forlag tenner på fortellingen din – så kommer markedet til å ville ha det, uansett.

I tillegg, ikke gjør det vanskeligere for deg enn du må, Skriv om noe du vet noe om. Hvis du er gutt, husker du hvordan det var å være 10 år og alle jenter var teite og fulle av jentelus? Den følelsen kan du beskrive, dersom du fremdeles husker den, men den tiåringen kunne vanskelig ha skrevet om hvordan det var å være forelsket. Det kan du knapt som voksen heller, dersom du aldri har vært kjent følelsen. Har du ikke hatt kjærlighetssorg, så er fortvilelsen vanskelig å beskrive, og hvordan vil du beskrive en orgasme, hvis du aldri har opplevd en? Man kan selvfølgelig kopiere andre forfattere, men en kopi, blir alltid en kopi …

Bildet er tatt av Klaus Hausmann fra Pixabay

Det samme gjelder steder. Det finnes forfattere som legger handlingen sin til fjerne steder de aldri har vært, og med Google og internett, så er det mulig. Men tro meg, det er MYE enklere å beskrive og fargelegge det troverdig, dersom du har vært der. Kjent lukten i smuget, sett brosteinene på bakken, smakt pastaen eller fisken på den lokale restauranten. Så hvorfor gjøre det vanskeligere for deg selv enn du må? Gjør som Jørn Lier Horst har tjent seg søkkrik på. Velg deg et sted du kjenner. Når lille Stavern og omegn er stort nok for en hel bokserie skrevet av en av Norges bestselgende forfattere, går det sikkert an å skape en bok eller fler ut av stedet du bor på også. Eller feriestedet du elsker å besøke, så har du enda en unnskyldning til å dra dit, research er viktig, må vite …

Bildet er tatt av Dariusz Sankowski fra Pixabay

Og mennesker? Også der kan du gjerne stjele fra folk du kjenner. Slå for eksempel sammen et par kamerater og la det være modell for en av karakterene dine. Gjør du det, så vil du straks vite mye mer om personen. Hva han liker, hvordan han reagerer på ting som skjer, hva slags bakgrunn han har, hva slags traumer og fobier han kanskje sliter med. Ting vil rett og slett komme litt lettere til deg.

Det betyr slett ikke at alt behøver å stemme med virkeligheten. Menneskene både kan og bør hete noe helt annet enn det de gjør i virkeligheten, og selv om byen du beskriver bygger på en by du kjenner, kan du godt plassere den i en fantasyby på planeten Langbortistan. Bruk ting du kjenner fra virkeligheten der det passer, der det er til hjelp for deg som forfatter, og la så fantasien gjør resten, skape magien for leseren.

Bildet er tatt av Adina Voicu fra Pixabay

Og igjen havner jeg tilbake til slagordet til Rema. Det enkle er ofte det beste. Ikke gjør det vanskeligere for deg selv enn du må, i hvert fall ikke hvis du er fersk som forfatter. Da er det som regel mer enn vanskelig nok, som det er… Så skriv om noe du kjenner …

100 skrivetips for amatører # 10

Det kan hende jeg en eller annen gang setter disse skrivetipsene i system. Da kommer dette tipset til å komme i en helt annen seksjon, siden dette ikke handler om selve håndverket, men mer om hvordan eller når man skriver. Eller hva som må til. Jeg hører nemlig veldig ofte to ting:

Jeg skal skrive en bok en gang, men jeg har ikke tid. Eller: Jeg greier ikke å skrive, hvis ikke, det og det er på plass … Vel, jeg hadde to hjemmeboende barn, mann, hus, katt og opptil flere jobber da jeg debuterte som forfatter på Gyldendal i 2007. Kunne jeg, kan du!

Artikkelen er hentet fra Nordlys

Nå går vi straks inn i et nytt år. Kanskje det er i år du faktisk skal komme i gang? Gjøre alvor av skriveprosjektet? Da har jeg noen velmente råd å komme med:

For å ta det første først. Du kommer antagelig aldri til å FÅ tid. Skal du skrive, så må du prioritere noe bort. Har du veldig små barn, så skjønner jeg deg, da bør du kanskje vente, småunger er vanskelig å prioritere vekk.

Furten og bortprioritert?

Men deretter? Du FÅR ikke tid. Du må TA den. Og da må du antagelig ofre noe annet …

MÅ du se på tv eller netflix? MÅ du være så mye på sosiale medier? MÅ du feste hver helg og være utslått hver søndag? MÅ du trene hver dag? Møte venninner, vaske kjøkkengulvet, kjøpe nye puter? Du vet selv hva du bruker tiden din på og hva som er viktigst for DEG, men hvis du VIRKELIG mener alvor med å skrive, så gjør en avtale med deg selv. Døgnet har ikke mer enn 24 timer, så bytt vekk noe av det du allerede gjør, med skrivetid. (Ikke gjør som jeg gjorde da jeg startet å skrive, IKKE bytt vekk søvn. Det fungerer noen måneder, kanskje et par år, men det straffer seg. Søvn er faktisk ikke så oppskrytt som jeg engang trodde 😉)

Bildet er tatt av engin akyurt fra Pixabay

Og minst like viktig: Når du setter deg foran dataen for å skrive, så skriv. IKKE surr bort tiden med å surfe på sosiale medier eller sjekke mailen. SKRIV! Det er bedre å skrive noe helt elendig, enn å ikke skrive i det hele tatt. Skriving er som en muskel, den blir bedre med trening.

Og – når du skal sette deg ned for å skrive – ikke finn på en masse unødvendig dill.

Mange jeg møter – spesielt helt ferske forfattere – eller rettere sagt – oftest forfatterspirer som ikke har debutert enda – har en rekke romantiske ideer, om hva som skal til for at de skal kunne skrive.

De kan bare skrive om natten (Det trodde jeg selv også i mange år) Eller de kan bare skrive på cafe. Eller, de MÅ drikke rødvin mens de skriver. De må høre på den og den musikken. De må bruke den og den kulepennen eller den helt spesielle blyanten. (Gjerne en spesiell, jålete og dyr greie, noe Hemingway brukte natten før han tok livet av seg.)

Med all respekt, det er selvfølgelig bare tull. Det er noe man selv innbiller seg, noe som muligens gjør det lettere, fordi man setter hjernen i en tilstand, lager en ramme, en boble som gjør det enklere å sette seg ned å skrive. Men nødvendig? HEEEELT nødvendig? Selvfølgelig ikke. Se for deg Hamsun, da han gikk sulten rundt i Oslo, om han kunne bare skrive med den rette blyanten, på den rette cafeen, i det rette lyset? Det hadde ikke blitt mange bøker av det ….

Eller for å overføre det til et annet yrke. Se for deg en kirurg. Han kan BARE operere på det ENE sykehuset. Med den ENE skalpellen. Kommer han til et annet sykehus, så har han brått glemt alt han kunne fra før, han vet ikke lenger forskjell på en lunge og et hjerte! Det er krise!

Bildet er tatt av scotth23 fra Pixabay

Selvfølgelig er det ikke slik. Det kan hende han trenger litt ekstra tid for å finne fram i gangene, litt lenger tid for å orientere seg i det nye operasjonsrommet og til å hilse på de nye kollegaene, men når pasientene ligger der, sprettet åpen, klar til å kuttes i? Klart han vet hva han skal gjøre. Så når Wordarket ligger der foran deg, åpnet og blankt? Klart du vet hva du skal gjøre. Klart du kan skrive, uansett.

Så gjør deg selv en tjeneste. Ikke gjør som jeg gjorde en periode. Ikke gå deg inn i romantiske forestillinger om at du bare kan skrive mellom klokka tolv og fem om natta. Det blir vanvittig lite søvn av slikt, du blir trøtt hele døgnet, du blir ukonsentrert og feit. Ikke drikk rødvin mens du skriver, i hvert fall ikke mye. Det er mulig det er hyggelig, men teksten blir som regel ikke bedre. Du tror det kanskje der og da, et stykke ned i flaska, men du blir oftest skuffet når du leser den dagen etter. Og du blir trøtt og feit av det også …

Har du musikk du foretrekker, så for all del, putt den på øret og steng verden ute, selv lytter jeg oftest til Cohen. Ha gjerne et kontor eller en fast skriveplass hjemme, men gjør rutinene dine enklest mulig, slik at de får plass i hverdagen din. Slik at du kan ta dem med deg på ferier, på besøk til svigers, på en lang togtur, på en flyplass når flyet er forsinket. Da gir du deg selv en rekke med ekstra skrivelommer. En time her, en halvtime der … Det kan fort bli bøker av slikt 😊

Lykke til!

100 skrivetips for amatører – #9

I skrivetips nr. 6 skrev jeg om dialoger. Eller rettere sagt, om å kutte vekk unødvendige adverb og adjektiver og avslutninger som «skrek hun» og «ropte han.» Men dialoger er selvfølgelig mye mer enn det rent tekniske. Dialog er også ett av de viktigste instrumentene en forfatter har for å la leseren bli skikkelig kjent med karakterene.

Når vi får inn manus, ser vi veldig forskjell på hvordan folk skriver dialoger. Noen unngår dem nesten helt, det kan være side opp og side ned der forfatteren forteller hva folk har sagt, men aldri selv lar dem si det. Og det finnes flere hundre siders manus som nesten bare er dialog.

Mine første noveller var et godt – men dårlig – eksempel på det første. Jeg kunne skrive ti sider uten at personene snakket med hverandre i det hele tatt. De tenkte desto mer …

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

I dag er jeg forhåpentligvis blitt dyktigere, men fremdeles kan dialogene mine lide under at de er for stive og kunstige. Hvordan jeg prøver å unngå det, skal jeg komme tilbake til lenger ned.

100 skrivetips for amatører – #7

Denne gangen skal jeg skrive om en feil jeg selv altfor ofte går i. Jeg gjentar meg selv. Om det er for å huske hva jeg selv skriver, om det er fordi jeg IKKE husker hva jeg selv akkurat har skrevet, eller om det er fordi jeg undervurderer leseren, skal jeg ikke spekulere i 😉 Men jeg – og veldig mange andre – går stadig i den fellen. Først lar vi karakteren vår tenke eller planlegge hva han skal gjøre eller si. Så lar vi ham gjøre eller si det. Og deretter, for sikkerhets skyld, forteller vi at han har gjort det.

Sukk …

Frank kom opp trappen, hun tenkte at hun skulle fortelle ham om det parfymeduftende brevet.

– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.  

Han virket helt uinteressert, men tok imot brevet og kastet det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest.

Hun så på ham forundret, var han ikke det minste nysgjerrig?

– Er du ikke nysgjerrig?

Han ristet på hodet.

– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen.

Han var tydeligvis ikke interessert. Hun trakk på skuldrene, nå hadde hun i hvert fall fortalt ham om det.

Så hva er galt med dette avsnittet?

Hva som er galt? Nesten alt …

100 skrivetips for amatører – #5

Forrige gang lovet jeg dere egentlig en liten skriveøvelse, men siden dette er et kurs som blir til mens jeg skriver, har jeg utsatt den øvelsen til neste gang. Denne uken har jeg nemlig redigert et manus for en kommende forfatter, og der har det ikke vært like lett å nå fram med argumentene mine. Han var jo der, han vet hva som skjedde! I motsetning til meg som bare sitter med rødpennen og ikke skjønner noe. Sukk.

Derfor skal jeg denne gangen heller snakke litt om sannhet, kontra fiction.

I disse virkelighetslitteraturtider er dette et omfattende tema, og jeg kommer helt sikkert tilbake til det senere, etisk, moralsk, juridisk. Men i dag får dere en mer konkret tilnærming. For når jeg ber om endringer i manus fordi jeg synes scener er utroverdige eller kjedelige, får jeg ofte høre: – «Jamen, det var jo akkurat sånn det var! » Gjesp.

Drit i sannheten!

I en skjønnlitterær roman er det helt uinteressant om det du skriver er sant. Det er som er viktig er hva du greier å få leseren til å tro på.

Da jeg var liten trodde jeg til og med på «Teskjekjerringa …»
Foto: Sylvi Berg

100 skrivetips for amatører – #4

I tips 2, som handlet om måteadverb, brukte jeg hvisket lavt og ropte høyt, som eksempel på unødvendige adverb. Dermed er veien kort til å ta en titt på selve verbet. Hvisket. Ropte. Jeg kaller det replikkverb, men vet faktisk ikke om det har noe eget navn, det verbet vi bruker i forbindelse med replikker. Men jeg vet at veldig mange ferske forfattere bruker mye tid på å prøve å variere dem. Ofte bortkastet tid.

Hvisket, ropte, brølte, sa, mumlet, skrek, peste, stotret, spurte, funderte, undret, svarte, bannet, sverget, lovte, understreket, spesifiserte, gjentok, osv. osv.

100 skrivetips for amatører – #3

Denne gangen skal jeg dele ett tips om en helt unødvendig, men veldig vanlig «feil.» Og det er slett ikke bare i dårlige manus man finner den …

Mannen reiste seg opp og strøk hånden sin over håret sitt.

Ser du det unødvendige? Hva skal du med eiendomspronomenene sin og sitt her? Hvis de hadde manglet, ville du da sett for deg at mannen tar opp en avhugget hånd fra gulvet og stryker den gjennom håret ditt i stedet? Neppe. Du skjønner at han bruker sin egen hånd. Du skjønner at han stryker den gjennom sitt eget hår. Så hvorfor ikke bare skrive det?

Han reiste seg og strøk hånden over håret.

(Merk at jeg også har strøket opp. Har du noen gang hørt om noen som har reist seg ned? Neppe. Når folk reiser seg, så går det opp. Alltid. )

Her er et annet eksempel:

100 skrivetips for amatører – #2

For noen dager siden språkvasket jeg et manus som forfatteren egentlig mente var klar til å gå til trykk. Det var slett ikke noe dårlig manus og det var tydelig at forfatteren hadde fått hjelp av en redaktør underveis. Men som jeg skrev i forrige kursdel, det er lett å bli blind for egen tekst, og det gjelder også redaktører som jobber tett med et manus. Her hadde både redaktør og forfatter oversett noe vesentlig. Manuset flommet over av unødvendige ADVERB.

Adverb er ord som forteller noe om verbet, og de kommer i mange varianter: stedsadverb, tidsadverb, måtesadverb, gradsadverb, nektingsadverb, sammenbindingsadverb og modale adverb.

I dette tipset skriver jeg om måtesadverb. I tillegg til at de kan være overflødige, har vi også ofte dårlig fantasi når vi bruker dem. Det er stort sett de samme som går igjen. Det vitner både om dårlig ordforråd og en smule latskap.

Kattunger er søte når de er late. Forfattere er bare irriterende ...

Det som er bra er at hvis forfatteren først blir oppmerksomme på adverbene, er de lette å bli kvitt. Ta en titt på teksten din. Er det noen som går igjen? Søk og erstatt. Eller ofte det beste: Søk og slett 😊

La oss ta ett eksempel:

100 skrivetips for amatører – # 1.

Her starter min nye serie, der jeg vil dele 100 skrivetips med dere. Som forlegger mottar jeg nesten 500 manus i året, og det er veldig ofte mange av de samme, ofte ganske banale feilene som går igjen, også blant forfattere som har gitt ut flere bøker tidligere. Og selv om jeg kaller denne serien «100 skrivetips for amatører», så kan det godt hende du har glede av flere av dem selv om du allerede er utgitt. En amatør er en som elsker det han/hun gjør, men som ikke er profesjonell / ikke lever av det, og i den gruppen passer vel de fleste skrivende inn. 😉 Selv har jeg utgitt seks bøker, men regner meg – heldigvis – fremdeles som en amatør i faget. Jeg har mye igjen å lære, og selv ting man har hørt mange ganger før, er det lett å glemme. Vi blir alle blinde for vår egen tekst. Derfor pleier jeg å gå igjennom manuset med nettopp slike feil for øye før jeg sender det fra meg. Det bør du også gjøre 🙂

Her kommer jeg til å dele 100 konkrete råd som jeg tenker alle forfatterspirer burde tenke over. Jeg begynner med de enkleste tipsene, de som er enklest å rette, og i mange tilfeller vil de alene heve manuset vesentlig. Etter hvert vil jeg dele mer dyptgående tips, samt si litt om prosessen rundt eventuell utgivelse, enten det er via et forlag eller som indieforfatter. Det vil antagelig også bli litt om motivasjon, skrivesperre, inspirasjon og skriveglede. Veien – dette kurset – blir til mens dere leser 🙂

Men la oss begynne med å plukke vekk de vanligste feilene først. Det enkle er ofte det beste 🙂 (Også er det selvfølgelig lov å være uenig, men da kan du i hvert fall ikke si at du ikke ble advart 😉 )

Tips 1 . Færrest mulig adjektiv.

På kloster i Italia

Stadig flere reiseselskaper tilbyr kombinasjonsreiser, d.v.s. reiser med innhold. Du kan for eksempel sykle mellom vingårdene i Frankrike og Italia, danse magedans eller gå på fotokurs i Marokko, og er du glad i fotturer så arrangeres dette på utallige reisemål. Selv er jeg ikke spesielt glad i gnagsår og svette sko, men desto gladere i å skrive. Med ujevne mellomrom søker jeg derfor på internett for å se hva som finnes av skrivekurs. Det har etter hvert blitt ganske mange kurs, jeg har kurset med både i Irland, Danmark, Lillehammer og Italia. Nå kan man selvfølgelig melde seg på skrivekurs på den lokale friundervisningen, men jeg må innrømme at det at ert skrivekurs blir avholdt på et kloster i Italia, ikke akkurat gjør kurset dårligere….  Litt langt selvfølgelig, og ikke minst en god del dyrere. Men som jeg sier til resten av familien: Litt ubehag må man tåle når man ønsker å bli dyktig til noe?

Første gangen var jeg selvfølgelig litt ekstra spent, selv Gardermoen føltes litt større siden jeg reiste alene og ikke kjente noen. Men avreisen gikk greit, flyturen likeså. Det viste seg snart at ingen av de andre som hadde meldt seg på turen heller visste av hverandre fra før, så det var en gjeng med ukjente som samlet seg under den møtende guidens skilt. Vi var totalt nitten damer og eneste hane. Hva han følte der han sto, omringet av kvinner i alle aldre og fasonger, det var han heldigvis for høflig til å fortelle oss. Men litt ironisk var det jo at hans bagasje var den eneste som manglet, siden vi andre lett kunne lånt hverandre både sminke og klær. Barbermaskin og herreundertøy var det derimot dårligere med. (Og skulle det skjule seg noe slikt i noen av koffertene våre, så var det vel neppe noen av oss som ville ha innrømmet det …)

Trevi er en av Italias mest fotograferte byer, en liten middelalderby bygd på toppen av en ås, omringet av tykke murer. Og utenfor murene, idyllisk beliggende på de røde valmueslettene nedenfor, så vi for første gang klosteret Abbazia de San Pietro, som gr under navnet IlConvento.