Klarer du en, så klarer du to … Kåseri i Labomagasinet

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad fikk med rette gjennomgå for sin særdeles umusikalske tvillinguttalelse i januar. – Klarer du å bære fram ett barn, klarer du to …

Men selv var jeg for noen år siden enig med ham …

Da jeg ble gravid første gang, syntes jeg det var langt fra stas. Graviditeten var riktignok planlagt, så den blå streken på testpinnen, vakte stor glede. Barnerom ble pusset opp, leker, klær og seng ble innkjøpt. En liten stund var alt bare fint. Men deretter …

For hvor ble det av den «lykkelige ventetiden» jeg var forespeilet? Den smilende mammaen med hvit bomullskjole som med rosa aller lyseblå drømmer i blikket strøk seg over en ørliten kul som inneholdt kimen til den nye verdensborgeren? Gjerne sittende på et blomstrete teppe i en vakker, grønn sommereng, med solen skinnende akkurat passe varmt over den kommende moren?

Den idyllen så jeg ikke stort til.

Vekten føk i været straks jeg tillot meg en ørliten «spise-for-to»-utskeielse. Føtter og bein hovnet slik at ingen av skoene passet, jeg måtte glemme alt som het forfengelighet, og isteden bruke noen ukledelige flytebrygger lånt av mannen i huset. Hormonene og tårene flommet for et slett ikke spesielt skjevt ord. Jeg lystet på alt som ikke fantes i huset, mens alt jeg hadde i huset – inklusiv mat, mann og katt –  gjorde meg kvalm. Jeg var i daglig jobb, men fornuften og hjernen var reist på langtidsferie og magen vokste fortere enn man vanligvis får blåst opp en 17 mai-ballong. For ikke å snakke om de to litt mer høytliggende herlighetene. Store var de fra før, nå ble de ømme og harde i tillegg, slik at eneste mulige liggestilling var flatt på rygg. En liggestilling jeg allerede var begynt å angre på at jeg hadde inntatt noen måneder tidligere …

Kanskje det var derfor jeg kom på tanken? At det hadde vært fint om det var to under den sprengte magehuden, der det daglig dukket opp nye strekkmerker slik at det snart så ut som et kart over en utilgjengelig veistrekning et sted i Afrika?? Tanken var jo uansett – på sikt – å få i hvert fall ett barn til? ( Send meg gjerne en takk, Erna, jeg har gjort mitt for å opprettholde fødselstallet i dette landet.) Så hvorfor ikke få begge to på en gang? To i en? Og dermed slippe å gjenta dette marerittet som de kalte graviditet? Gudene skal vite at det så ut som det var plass til langt flere enn en der inne …

Jeg må innrømme at jeg var relativ ung og ukjent med alt en tvillinggraviditet kan medføre av komplikasjoner og ekstra problemer. For tidlig fødsel, kanskje keisersnitt, en kropp som ville blitt enda tyngre enn den sementsekken jeg allerede følte meg som. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan det hadde gått dersom jeg også hadde fått dobbelt opp med hormoner …

Det å få tvillinger framsto nok den gang, omtrent like romantisk og utopisk som den gravide jenta i blomsterenga, men så var jeg jo også da bare en vanlig førstegangsventede, ikke en nyutnevnt barne- og familieminister. Det var ikke meningen at jeg skulle ha greie på slikt.  Og dessverre – eller heldigvis – så ventet jeg heller ikke tvillinger.

Noe jeg nok tenkte at var ganske greit, etter at barnet kom til verden og de hormonelle tårene var tørket. For selv om jeg hadde to pupper, så var det mer enn komplisert nok å få koblet til dette ene barnet, og selv om jeg hadde to armer, så trengte jeg dem begge hver gang det var snakk om bleieskift, vugging og vasking av dette ene, lille nurket. I tillegg var det mer enn dyrt nok å fostre opp en av gangen, mine to kunne i det minste arve klær og leker etter hverandre. Tvillingdrømmen forsvant heldigvis et sted i ammetåka. Det samme gjorde vannet i kroppen, kvalmen og i hvert fall det meste av magen. Strekkmerkene er der fremdeles, men nå som et bleknet og hyggelig minne. Føttene forble et halvt nummer større enn før, en flott unnskyldning til å kjøpe nye sko. For når det gjelder skokjøp, gjør jeg gjerne Ropstads ord til mine. «Klarer du en, så klarer du to …»

Også publisert i Labomagasinet 1/2019

Nytt Bomagasin på vei i posten

Jeg skriver jevnlig for Bomagasinet til Tibe / Labo, det er et blad som kommer til Boligbyggerlagmedlemmer fire ganger i året. Vanligvis skriver jeg både for de lokale og de nasjonale sidene, så også denne gangen. Årest første magasin er nå på vei ut til postkassene rundtom, og denne gangen har jeg blant annet møtt en gjeng med spreke, godt voksne damer på Fritzøe Brygge i Larvik. To ganger i uka okkuperer de yttergangen i blokka og trener etter tonene til Abba. …

Jeg har også fotografert og beskrevet to i utgangspunktet ganske like Labo-leiligheter, men som eierne har innredet helt forskjellig. Samme planløsning og størrelse, men allikevel helt forskjellige utrykk…

Jeg har truffet en lykkelig Ipadvinner i Stavern, vært lydig og skrytt av Labo da de toppet BBLs brukerundersøkelse, på det varmeste anbefalt Reykjavik som turistmål selv om jeg holdt på å fryse ihjel på turen, skildret enigheten hos et ektepar på Enigheten, og møtt eksperter på både rør og gummi… ( Trenger jeg å si at de sistnevnte alle var menn? )

I tillegg skriver jeg kåseri for bladet, noe som både er utfordrende og morsomt. I dette nummeret handler kåseriet om denne forb… snøen som alle andre er så glad i nå rundt påske…

Tanker over kaffekoppen: Den hersens adventskalenderen…

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden til barna når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankuler ned fra kjøkkenbordet. Men juler kom og juler gikk. Barna ble større, og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen. Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var førjulstid og november.

Om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, et langt nissetog, fylt av smilende smånisser, stjerner og snø. Og med tjuefire blanke ringer til å henge pakker på. Tomme pakkeringer.Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, må det handles…

De første årene var det ganske enkelt. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. (Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.)

Neste år kjøpte jeg et minibilljardbord. En rund kule hver dag, to køller og ett kritt. Billiardbordet skulle de få på selveste julaften. Jeg trodde jeg var smart, det ble jo noe ordentlig til slutt. Men barna har ikke tilgitt meg ennå. Allerede første dagen skjønte de hva de skulle få de neste 22 dagene, og å gjette tall og farge på kulene var langt fra spennende nok… Året etter gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den. Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i? Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne dog godt endres…

Pakkene trengte ikke å være små. Verken i størrelse eller pris. Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr…

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykk. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid…

***

Dette er et lite tilbakeblikk. I dag er barna ikke bare større, men store. Noen vil kalle dem voksne. Skjønt selvfølgelig ikke for voksne for kalender. Men søte marsipankuler og kinderegg er byttet ut med den amerikanske drømmen.  Nå er det  48 glasscola som gjelder. Flaskene blir heller ikke pakket inn, romantikken har tapt for «Always Coca-Cola». Det enkle er kanskje ikke det beste, men prinsipper er til for å brytes og julaften kommer som kjent som julenissen i kjerringa. Altfor fort…

(Kåseriet er tidligere publisert i Bomagasinet. Bildet er tegnet av Kari-Mette Astrup)

Tanker over kaffekoppen: Den gamle enken

Tekst Myriam H Bjerkli. Tegning Kari-Mette Astrup

En gang i blant kjører jeg forbi noen av de eldre firemannsboligene til Labo i Larvik. I en av leilighetene bodde det i over tretti år en godt voksen enke. Hun og barna delte to rom og kjøkken, samt en liten balkong. I dag har mange av leilighetene fått innbygget veranda, jeg tror ikke den gamle enken en gang ville tenkt seg muligheten. Og hadde noen foreslått det, ville hun garantert vært skeptisk, slik hun var til de fleste nymotens påfunn.

Allikevel, glassbalkongene til tross, omgivelsen var finere før. Boligene ligger selvfølgelig på samme sted, sletta nedenfor hvor vi unger spilte fotball, lekte og moret oss, er der fremdeles. Men blomsterfloraen utenfor mangler.

Den gamle enken elsket nemlig blomster. Så nedenfor blokka, mellom det som også allerede den gang var parkeringsplass og den allerede nevnte fotballsletta, tok hun etter hvert over kontrollen. Alle naboene var neppe like begeistret, det er nå gjerne slik når noen tar seg ekstra til rette og erklærer eiendomsrett over upløyd mark. Men i motsetningen til i sommerens diskusjon om romfolk og steinbrudd, så følte nok enkens naboer allikevel også litt glede når de så ut av vinduet. Der den trekanten, som tidligere var fylt av stein, ugress og rot, etter hvert vokste fram til å bli et vakkert og bugnende blomsterbed.

Blomster, planter og busker prydet plassen fra tidlig vår, til sen høst.  Her rådet maksimalismen og i løpet av årene dyrket enken fram en frodig  naturhage. De fleste blomstene kom fra avleggere eller frø, og rundt alle bedene lå det runde steiner, nøye plukket, båret hjem og plassert av magre, krokete gammelkvinnefingre. Og enken, som stadig ble mer lut og krokbygd, stelte hver liten grønne tust med omsorg og kjærlighet. Plukket vekk døde skudd, støttet opp stilker, vannet og luket. Barna hennes flyttet etter hvert ut, men i hagen fikk hun allikevel utløp for mye av den kjærligheten som for de fleste var gjemt bak et litt bistert og mistroisk ytre.

Like kjærlig var hun nok ikke mot de lekende barna på sletta. Der oppsto det fort en gjensidig mistillit. For hva kunne vel ikke denne harde fotballen medføre for disse uskyldige små grønnplantene hennes? Disse store skoene, alle denne ungdommelige energien? Hun døpte ungene for smådjevler, de døpte henne heksa, og dermed var stillingen satt.

Ungene – vennene mine og jeg – fant det nok til tider litt ekstra gøy å sparke ballen inn blant de røde, gule eller blåblomstrede, for sinte damer har unektelig en skrekkblandet underholdnings-verdi for den som er ung, og som hos eldre damer flest lå det aldri noen reell trussel bak kjeften. Enken hyttet etter oss, serverte nok både noen innvendige og noen godt hørbare strofer, men ga aldri opp. Hun bøyde hodet, gikk på ny ned på kne langs steinkanten, og reddet det som reddes kunne.

Det er mange år siden enken døde, men det hender fremdeles at jeg ser henne levende for meg. Krabbende i blomsterbedet med jordete hansker, møkkete knær, håret i knute og forkle rundt livet. Ofte hører jeg stemmen hennes i bakhodet. Det var hun som lærte meg at planter trenger omsorg, gjødsel og vann, kjærlighet og tid. At selv blomster som virker like, kan trenge forskjellig behandling, og at det minste frøet kan bli den vakreste blomsten.

Fremdeles hender det jeg savner henne, selv når hun hyttet etter meg og vennene mine, og jeg ikke helt visste hvilken side jeg hørte til på.  Og uansett hvilken side jeg valgte, om jeg tuslet duknakket hjem sammen med henne, eller løp leende av gårde med vennene mine, døren var bestandig åpen når jeg kom tilbake. Den gamle damen som ”ikke likte barn” viste romslighet og kjærlighet enten jeg framsto som prydplante eller ugrass. Og heldigvis, jeg kalte henne aldri for ”Heksa”. For meg var hun alltid mormor.

Nytt år, gammelt nytt

Som vanlig starter avisene året med mer eller mindre gode tips til hvordan vi skal få av oss julekiloene. Samtidig som kakeboksene fremdeles er fulle av julekaker og butikkene selger julemarsipan til halv pris. Og verden rundt oss går videre, mens vi og Dagbladet har fokus på fett og kalorier…

***

Nytt år, gammelt nytt

Pannecotta med vanilje, store sjokoladetopper,

 halvprismarsipan og varme kaffemoccakopper,

 lokker, lokker uten stopp,

meg, en karaktersvak tosk

 med dorsk og januarfeit kropp

 og akk, så feil et tankegods …

 

Men, nok er nok …

 

Så, av med tv-en, opp og hopp,

 på med skoa, ut og tren,

 min sofakropp, nå er det stopp,

 glem Aune Sand og Ari Behn,

husk: spinning, tredemølle, trapp,

opp og ned og ned og opp,

husk: rumpa stor og magen slapp,

glem sønderreven barnekropp,

dropp Burma, Kongo, krig og dritt

løp ut og shop ny treningstopp,

la Gaza blø i egen skitt …

 

 ( Okei, det er litt trist når unger dør,

 men det hjelper ikke hva vi gjør,

 de holder bare på som før.)

 

 For agurk og brokkoli og salatblad,

 det er det det handler om i dag

 i disse nyttårsløftedager..

Spis og knask og plag meg glad

 for bare jeg blir tynn og mager

 så blir selve LIVET bra!

 

HALLE-LUJA …

***

Rattus Norvegicus – en kjærlighetshistorie.

Rattus Norvegicus – en kjærlighetshistorie.

En hybelboer på et rom og kjøkken har ikke all verden med plass.
Men jeg ønsket meg et kjæledyr. Noe å komme hjem til etter jobben, noen som ventet. Noen å kose med, men som ikke forsuret hybelen min med møkkete truser og fylte opp plassen på badehyllen med egne effekter. Jeg ville ha et lite kjæledyr.

Derfor kjøpte jeg meg to undulater. En blå og en gul. I et stort og rundt og alt for dyrt bur, med speil og lekekuler, vanntank og hirsekolber. Mitt stolte liv som kjæledyreier var begynt.

Dessverre så gikk det ikke helt slik det jeg hadde tenkt.
Ingen undulat plystret glade sanger når jeg kom inn døren om kvelden. Ingen leken fugl landet på skulderen min og småbet meg i øret, slik jeg tidligere hadde sett andre undulater gjøre. Mine to fjærdotter hadde mer enn nok med hverandre. Fikk de være i fred kunne de sitte å kurre og plukke fjær på hverandre i timesvis. Kom jeg inn i rommet så ble det stille. Helt stille. Fire blanke fugleøyne stirret fiendtlig på meg, to gulbrune nebb hakket rasende etter fingrene mine. Bet i stykker ledningene og tapeten, dreit på potteplantene mine og flakset slik at fjær og fuglefrø la seg som et loddent teppe over rommet. Alt de ville ha av meg, var mat og vann.

Men jeg ga ikke opp, jeg ville fremdeles ha et lite kosedyr. Valget falt på en nydelig pelskledd fyr. En trettifem kroners hann – rotte. Rattus Norvegicus, brun og hvit, med store, nydelige sorte øyne. Og laaaaang rosa hale…

Jeg døpte ham Lucifer. Lucifer og jeg ble fort gode venner. Han kom løpende når jeg smattet, og satt gjerne på skulderen min når jeg beveget meg rundt. Bestandig sulten, bestandig nysgjerrig. Dersom han ikke fikk oppmerksomhet nok småbet han meg gjerne lekent i øreflippen, og slikket ivrig i seg bloddråpene mine etterpå. Om kvelden lå han i fanget mitt mens jeg leste, og hvis jeg glemte å klø ham bak de små ørene, hevnet han seg ved å tygge i stykker boksidene. Bur kjøpte jeg selvfølgelig også til ham. Med rottehjul og sagmugg, vannkar og mat, alt hva en rotte kunne begjære. Trodde jeg.

Problemet oppsto først da han begynte å ønske mer oppmerksomhet enn jeg hadde tid til å gi ham. Jeg måtte tross alt jobbe, husstanden var jo utvidet. Jeg bar nå forsørgerbyrden for tre små liv, i tillegg til mitt eget. To fiendtlige undulater og en selskapsyk rotte.

Denne gangen hadde jeg løsningen klar. Jeg hadde jo allerede to kjærlighetssyke undulater, så det Lucifer manglet var en make. Ei han kunne  kose seg med når jeg var på jobb. Så jeg kjøpte Lucille til ham. En slank og skvetten hunrotte. Kosen jeg hadde sett for meg ble allikevel ikke helt som planlagt. Skikkelige rottemenn koser nemlig ikke med konene sine. De voldtar dem.

Hver kveld var jeg vantro tilskuer til den store rottejakten. Rotte etter rotte, Lucille først og Lucifer bak. Og når Lucille omsider var utslitt, så orket Lucifer ennå litt til. Hver gang. Hver kveld. Dette pågikk noen uker, men en dag kom jeg hjem til et fryktelig syn. Det var blodflekker overalt. Jeg fant Lucifer gjemt under sofaen. Oppå sofaen lå Lucille. Og seks blinde, lyserøde rottebarn…

Mesteparten av blodet var min kjære Lucifers, makten hadde tydeligvis skiftet eier i løpet av fødselen. Nå satt jeg der med en mannevond hunnrotte, en såret hann, og seks søte små. Lucille tålte verken Lucifer eller meg, hun forsvarte barna sine med en løvinnes mot. Og rottetenner er riktignok små, men svært, svært skarpe.

Så Lucifer og jeg trakk oss forsiktig tilbake og prøvde å lappe på det engang så gode forholdet vårt. Og i en periode hadde vi det riktig så bra, nesten som tiden før han forgapte seg i Lucille. Jeg lot meg riktignok såre av hans stadige forsøk på å gjenopprette kontakten med den svikefulle rottemoren, men prøvde allikevel å overse de patetiske framstøtene hans. Hva var det hun hadde, og ikke jeg?

Lucille viste faktisk store kvaliteter som mor. De seks rottebarna trivdes og grodde til. Fikk pels og åpnet øynene. Og kikket ut på verden. Og på hverandre. Og når rottebarn ser andre små rottebarn sier de ikke;
– Hei bror eller Hei søster. Skal vi leke?
De sier istedet;
– Hei sexy.Nå kommer jeg og tar deg!
Og det gjorde de.

Selv jeg skjønte jo at dette ikke nyttet. Uansett hvor nydelig jeg syntes disse småkrypene var, og det gjorde jeg, så ble de for mange, for fort. Rottene måtte dø, men jeg greide ikke å drepe dem. Altså måtte noen andre gjøre jobben. Jeg valgte ligningskontoret. De hadde tross alt lang erfaring både i å forfølge og å slakte både kryp og andre. Hva ligningsfunsjonærene sa når de fant mine søte små i postkassen en mandag morgen, det vet jeg dessverre ikke. Men jeg håper de sa det høyt.

Siden Lucille nå ikke lenger hadde sine kjære små å forsvare, var igjen maktbalansen i rotteverdenen gjenopprettet. Lucifer fikk Lucille, Lucille fikk nok, og jeg fikk et nytt kull med rotteunger. Denne gangen var de åtte. Men nå hadde jeg lært. Straks de skjønne små åpnet øynene sine og fikk øye på hverandre var tiden inne. Jeg puttet krypene i en veske, og tok dem med meg for å vise dem verden. Og siden rotter og kloakk har naturlige forbindelser, så begynte vi med et toalettbesøk. På en damedo. På en av byens bedre restauranter. Etter at jeg hadde sett til at de fant seg godt til rette, sa jeg farvel. Så gikk jeg inn og bestilte meg et karbonadsmørbrød og en halvliter med skummende øl. Bladde opp Dagbladet og lot som jeg leste. Mens jeg ventet …

Jeg trengte ikke å vente lenge. Før den første damen kom hylende ut. Med trusen rundt leggene. Snart var de flere. Alle hylte, noen hentet sopekoster, noen klatret opp på stoler og bord. Mens de hylte. Det var et lurveleven uten like, og bedre underholdning kunne man neppe få for åttitifemkroner. Det var til og med inkludert halvliteren! Jeg foretrakk dog å gå før selve massakren begynte.

Men samvittigheten hadde våknet, for selv om jeg ikke selv tok livet av rottebarna, så var skjebnen deres like fullt å bli født til døden. Jeg bestemte meg derfor med tungt hjerte å kvitte meg med Lucille. En fin høstdag ble hun satt fri i skogen, og jeg håper hun fant livet som løsrotte forlokkende. Hvor kort det enn varte.

Undulatene ga jeg bort til en god venninne, som i tillegg til være fuglekjær har langt større plass. Og bedre støvsuger …

Så nå er bare meg og Lucifer. Men en sjelden gang, når han sover, låner jeg et litt større kjæledyr med meg hjem. På prøve. En som kan fylle behov en kilotung rotte ikke kan. Og som – i hvert fall noen ganger – vet litt mer om forspill…