Nå har det skjedd igjen. En mann har drept partneren sin. Denne gangen i Oslo. To nederlandske barn er funnet døde. Antagelig druknet av faren. To franske smågutter har fått strupen skåret over. Faren er den skyldige. Det har vært alt for mange slike drap i år, drap hvor menn tar med seg partneren og / eller barna sine inn i døden. Mange av dem skjer i Norge. Av 13 drap som blir etterforsket så langt i år, tror politiet at det i ni tilfeller er partneren som står bak. I all hovedsak kvinner som er drept av menn. Av sine ektemenn, kjærester, eksmenn. I perioden 1991 – 2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge. 144 av ofrene var kvinner. Partnerdrap skjer så ofte at jeg har inntrykk av at dersom man ikke kjenner offeret, trekker man litt på skuldrene. Ser for seg nok en skuffet kjæreste, kanskje en mann hvis kone har tenkt å gå fra ham. Tenker at «han var sikkert fortvilet, stakkar…»
Men hvorfor skjer det? Det vet vi altfor lite om. Allerede i 2008 ble det vedtatt at det skulle forskes på problemet. Først nå, fem års etter at det ble vedtatt, blir forskningen startet. Det er gått mange liv tapt siden 2008, det kommer garantert til å gå mange fler før vi finner løsningen For tallet er dessverre økende, og vi trenger derfor kunnskap om hvorfor. Men mye vet vi allerede. Vi vet at gjennom de siste årene er ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Vi har alle lest om det. En mann dreper nesten hele sin familie. Dette skjedde i Vestfold. Før det i Sandvika: En mann dreper kone og barn. I disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. Det vekker medlidenheten vår, en familietragedie, han hadde det nok vondt, hun drev ham kanskje til det?
Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Hadde ikke noe annet valg???
Er det en mørkhudet utlending som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. På den måten greier vi å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir begått av nordmenn. Ofte etniske nordmenn med høy status og god utdannelse. Ofte er drapet utløst av at kvinnen vil gå, av at mennene mister jobben, av at de har økonomiske problemer. De orker ikke leve videre med følelsen av mislykkethet, det er deres personlige valg. Men hvorfor tar de med seg familien sin inn i døden?
Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et for meg ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.
Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?
Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og jeg har allerede nevnt at det også finnes kvinner som dreper. Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor «hjemmets trygge arne». De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige. Si ifra til dem det faktisk gjelder!
For i de aller fleste tilfeller hvor kvinner blir drept av sine menn, så har mannen slått før. Ofte er han kontrollerende og sjalu. Ofte har andre reagert på oppførselen hans. Det er ikke sikkert du vet det, men du kjenner mest sannsynlig noen som slår. Og noen som blir slått. Ikke lukk øynene, men snakk om det! På arbeidsplassen, med familien, med venner og kollegaer. Det er ikke noen privatsak, ingen «familietragedie», ikke uviktig «husbråk.» Det er et grovt lovbrudd og et alvorlig samfunnsproblem!
Så mens politiet, forskerne og politikerne gjør det de kan for å finne årsaken, kan du gjøre en forskjell her og nå. Vis at du tar avstand, vis at du synes vold mot kvinner er uakseptabelt! Er du mann og har en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Din reaksjon kan gjøre en forskjell. Den kan få en du kjenner som en vanligvis skikkelig kar til å se seg i speilet og se hvem han ikke vil være. Din reaksjon kan få ham til å søke hjelpen han trenger.
Er du kvinne og har en venninne som blir slått, hjelp henne ut av det! Fortell henne at hun fortjener bedre, at det ikke er normalt, at det ikke er hennes skyld. At det finnes en bedre framtid et annet sted. At hun må komme seg vekk.
Og hvis det er barn i forholdet som også får unngjelde, anmeld det! Gi beskjed til politi og barnevern, ikke lukk øynene og håp at det går over. Ikke la avgjørelsen være din venns alene. Noen ganger trenger man venner for å få hjelp til å gjøre det riktige, det man ikke greier selv. Og noen ganger har barn det faktisk langt bedre andre steder enn hjemme hos foreldrene sine.
Ta ansvar. Ikke la det gå som i Christopher-saken. Eller en av de mange andre sakene som får tragisk utfall. Så slipper kanskje DU å leve et liv med skyldfølelse, etter at det aller, aller verste har skjedd.
***
(Dette er et innlegg skrevet tidligere, som er oppdatert etter de mange tragiske hendelsene i år. Jeg skulle ønske det aldri noen gang blir aktuelt å oppdatere det på ny…. )
Myriam H. Bjerkli 