Kreativ dame pynter til jul

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Karin Einarsen kommer opprinnelig fra Lofoten, men for to år siden flyttet hun  til Larvik og Griffenfeldtsgate. Der deler hun et kreativt hus med samboer  Frank Mandt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Tanker over kaffekoppen: Den hersens adventskalenderen…

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden til barna når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankuler ned fra kjøkkenbordet. Men juler kom og juler gikk. Barna ble større, og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen. Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var førjulstid og november.

Om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, et langt nissetog, fylt av smilende smånisser, stjerner og snø. Og med tjuefire blanke ringer til å henge pakker på. Tomme pakkeringer.Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, må det handles…

De første årene var det ganske enkelt. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. (Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.)

Neste år kjøpte jeg et minibilljardbord. En rund kule hver dag, to køller og ett kritt. Billiardbordet skulle de få på selveste julaften. Jeg trodde jeg var smart, det ble jo noe ordentlig til slutt. Men barna har ikke tilgitt meg ennå. Allerede første dagen skjønte de hva de skulle få de neste 22 dagene, og å gjette tall og farge på kulene var langt fra spennende nok… Året etter gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den. Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i? Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne dog godt endres…

Pakkene trengte ikke å være små. Verken i størrelse eller pris. Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr…

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykk. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid…

***

Dette er et lite tilbakeblikk. I dag er barna ikke bare større, men store. Noen vil kalle dem voksne. Skjønt selvfølgelig ikke for voksne for kalender. Men søte marsipankuler og kinderegg er byttet ut med den amerikanske drømmen.  Nå er det  48 glasscola som gjelder. Flaskene blir heller ikke pakket inn, romantikken har tapt for «Always Coca-Cola». Det enkle er kanskje ikke det beste, men prinsipper er til for å brytes og julaften kommer som kjent som julenissen i kjerringa. Altfor fort…

(Kåseriet er tidligere publisert i Bomagasinet. Bildet er tegnet av Kari-Mette Astrup)

Skaper nostalgisk jul i nytt hus

Denne bildekrusellen krever javaskript.

– I fjor sommer flyttet Mari og mannen inn i nytt hus i Kodal. Men de har allerede gitt huset sjel.

Huset er innredet med en blanding av gammelt og nytt, forteller Mari, – jeg kommer fra gård, og vil ha med meg historien min. Og siden jeg er eldst, har jeg heldigvis kunnet sikre meg en del av skattene som har vært lagret på loft og uthus.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den velsignede? julekalenderen …

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden barna følte når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden deres når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankulerned fra kjøkkenbordet.

Men juler kom og gikk, og barna ble større. Og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen.

Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var november, og om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun, og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, pyntet med nissetog, pakker og snø. Og med tjuefire blanke ringer. Pakkeringer. Tomme pakkeringer.

Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, så må det kjøpes.

De første årene var det ganske enkelt. Jeg skjønte det ikke den gang, men jeg vet det nå. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.

Et år gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den.

Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Hvis den noen gang i det hele tatt hadde vært der…

Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i?

Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne godt endres. Ikke trengte pakkene å være små heller. Verken i størrelse eller pris.

Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr…

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykke. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid…

Snart er det jul. Takk og lov?

 Min tretten år unge sønn har i helgen funnet det for godt å minne meg på at det snart er jul. Nå trøster jeg meg riktignok med at er snart en relativ størrelse, og jeg synes egentlig ikke ti uker er så veldig snart. Men uansett, jula nærmer seg, jeg skjønner jo det. Julemarsipanen er for lengst på plass i butikkhyllene, jeg har faktisk allerede spist en marsipanpølse eller to. Men på et eller annet vis så må jeg ha greid å innbille meg at marsipanen var en etterlevning etter påske. Jeg husker nemlig at jeg faktisk stusset litt over at jeg måtte betale full pris, og alle vet jo at marsipan skal selges til halv pris straks påsken er over?

 

***

 

 

 

Jeg burde kanskje også ha lagt merke til at sønnen min har for lengst begynt å ramse opp modellbetegnelsene på de kuleste mobilene på markedet. Det er selvfølgelig ikke fordi han har en prosjektoppgave om moderne kommunikasjon på skolen, men fordi han håper å finne en ny mobil under juletreet. Som, når sant skal sies, ikke engang er et helt ubegrunnet håp, siden han har fått mobil til jul i de siste fire årene. Samme merke hvert år, vi er en trofast familie. Nokia connecting people, det er oss det. Den eneste forskjellen på mobilene er fargen, samt at  prisen øker og størrelsen minsker for hvert år som går. Er det bare jeg som får assisasjoner til Keiserens nye klær?

 

Nåja, tilbake til dette vinterens store høydepunkt, julen. ( Jeg vet ikke om du er klar over det min kjære sønn, men fram til i går, så hadde jeg faktisk til og med greid å fortrenge at det var blitt høst!)

 

***

 

 

***

 

Men ikke nå lenger, nå ser jeg alle tegnene på at frost og rim og snø er i anmarsj. Bladene er gule, eller så er de ikke der i det hele tatt, varmepumpen spyr ut varme istedenfor å fungere som aircondition, og katta som var mager og elegant tidligere i sommer, ser nå mer ut som en lodden og forspist pelsdott.

På værkartet på fjernsynet har det begynt å dukke opp hvite stjerner, og utenfor vinduet er det bare gatebelysingen som sørger for at det ikke er helt mørkt.. Så okei, jeg gir meg.

Det er høst. Snart er det jul.

 

Hvilket innebærer julepresanginnkjøp, kakebaking, julekortskriving, matvarehamstring og julebord.

 

***

Mens vi venter på jul

Nå er det tid

for etegilde, fyll og hor,

eller sagt med andre ord,

 

Nå er det tid

for julebord!

 

 

***

 

Men mest av alt så er det tid for lister. Lister over hvem som trenger hva , lister over matvarer som bør være i hus, drikkevarer som må smugles inn i landet, kakebakeingredienser, julekortlister, adresselister, julebordslister, gamle lister, nye lister, og hvor er boka hvor vi skrev opp hva vi fikk av hvem sist jul?

Slik at vi ikke gir tante Anne det samme som hun ga oss i fjor. Hun kan jo tro at vi gir tilbake den gaven vi fikk av henne, bare med nytt papir og nyskreven lapp.Hvilket vi forresten godt kunne finne på å gjøre. Vi er glemske, og tante Anne har aldri vært flink til å finne presanger som treffer. Ikke for å virke utakknemlig, men i fjor fikk min nesten skallede mann krølltang til jul, og sønnene mine duplo byggesett. Sikkert et fint og dyrt sett, men kjære tante Anne, gutter i tenåringene bygger veldig sjelden duplo!  Oppskriftboken jeg fikk, har jeg ikke engang lyst til nevne. Grethe Roede, rask og lettvint.

 

Hvilket forresten bringer tankene enda et hakk videre.  Snart er det jul, og etter jul kommer nyttår. Og alle vet jo hva som kommer da.. Slutte å røyke, slutte å spise, mindre tevetitting, ikke noe is, ikke noe sjokolade, men desto mer spinning, jogging, ut på tur og aldri sur.

Mao. mindre av alt som er godt, og mer av alt som er slitsomt 😦

 

***

 

 

Nyttårsløfter.

Etter mange julebord
med akevitt og ribbesvor
så er det tid for store ord
om slankekur og sjoko-kutt
samt daglig trim og røykekutt.

Det minner faktisk om i fjor…

 

***

Hva med deg, har du begynt juleforberedelsene?