Afghanistan i 2001. Og i dag.

Livet for kvinnene i Afghanistan var totalt begrenset da USA startet militæroperasjonen Operasjon Enduring Freedom (OEF) i landet 7. oktober 2001. De fikk ikke bevege seg ute alene, fikk verken utdanne seg eller jobbe. Hovedformålet med OEF var å fange terroristen Osama bin Laden og styrte Taliban-regimet. Regimet falt, folket jublet og internasjonalt var der stor prestisje i å si at kampen mot terror i Afghanistan også var en kamp for å befri landets kvinner. Men krigen  var ikke over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. I 2005 gjenopptok de en omfattende geriljakrig mot føderale myndigheter og de internasjonale styrkene. I løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan. Selvmordsaksjonene er hyppige, og Afghanistan er fremdeles et av verdens farligste land å bo i. Spesielt rammer dette kvinnene. 87 prosent av afghanske kvinner er analfabeter, mens 70–80 prosent av jentene blir tvangsgiftet. Det er også det farligste landet å føde i, det dør en kvinne i barsel annenhver time i landet…I tillegg er det, ifølge FN, svært liten sjanse for at menns overgrep mot en kvinne vil bli straffet.  Jeg føler derfor at «tabloid»diktet jeg skrev da hele vesten jublet i 2001, dessverre fremdeles har livets rett…

Afghanistan 2001

Afghanske kvinner kaster burka og slør

og jubler for frihet mens Taliban dør.

I gatene hører vi sang og musikk,

tiden er kommet for ny politikk.

.

Det snakkes så fint om demokrati,

om frihet og FN og diplomati.

De taler et språk vi i Vesten forstår

og klesdrakten deres er identisk med vår.

.

Kan vi så tro det er dette de vil vil,

eller er det på ny bare taktisk spill?

Fortidens lærdom bør ikke bli glemt,

bak vestlig fasade kan mangt være gjemt…

.

Så hadde jeg vært en kvinne med slør

ville jeg ventet ennå litt før

jeg blottet mitt hode og viste meg bar,

for vinden kan vende og straffen bli hard…

.

(Diktet ble februar 2001 publisert i VG, samt i magasinet Elle)

Afghanistan, mer om den pågående konflikten, kilde Globalis.no:

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for dramatisk å øke antallet soldater i Afghanistan. I løpet av 2009-2010 økte antallet amerikanske soldater i landet fra under 50.000 til mer 130.000. Samtidig intensiverte amerikanerne arbeidet med å bygge opp den føderale Afghanske hæren, med et offisielt mål om å trekke sine egne tropper ut i løpet av 2014.

USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte igjen Taliban i områder der de bare måneder før var drevet tilbake. Troppeoppbyggingen gjorde det likevel mulig å gjennomføre et nytt presidentvalget i Afghanistan i 2009, der ble Hamid Karzai gjenvalgt som president. Valget var imidlertid ikke så fritt og uavhengig som man skulle ønske. Uro og frykt førte til lav valgdeltakelse, og flere undersøkelser peker på at valget var preget av fusk og korrupsjon. Karzais hovedmotstander i valget, Abdullah Abdullah, trakk seg til slutt i protest, noe som førte til at Karzai ble utpekt som vinner.

I løpet av 2010 gjennomførte Taliban igjen nye angrep i sør, blant annet mot Kandahar. Karzai-regjeringen på sin side startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban. Men Taliban har så langt nektet å forhandle, så lenge det er utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan. I september 2011 ble Karzais sjefsforhandler, Burhanuddin Rabbani, drept i et selvmordsangrep, da han skulle møte representanter for Taliban til samtaler. Abdullah Abdullah mente angrepet var et uttrykk for at Taliban ikke ønsket fred.

Den føderale afghanske regjeringshæren teller nå mer enn 150.000 soldater, men er likevel svak og lite slagkraftig. Disiplinen er lav, antallet desertører stor, og hærledelsen beskyldes for å være korrupt. Til tross for planene om å trekke seg militært ut av Afghanistan innen utgangen av 2014, bygger USA nå store permanente baser i de sørlige provinsene i Afghanistan. USAs langsiktige strategi er å overlate framtidige kamphandlinger til den afghanske hæren, men bli værende igjen med en liten gruppe profesjonelle

Jeg skjønner det ikke!

Jeg prøver i de lengste å la være å forhåndsdømme, selv i saker hvor det meste tyder på at gjerningsmannen er skyldig. Et eksempel på dette er en viss ordfører fra Vågå, hvis (bort)forklaringer mer skader hans egen sak enn gagner den. En ordfører som i påkudd av ikke-ekisterende møter tar med seg en tretten – fjorten år gammel jente på hotelltur til Larvik og overnatter på felles rom for å spare penger? Det er vanskelig å tro, både på de politiske møtene ingen andre kan huske, og på at en ordførerlønn skal være så dårlig at han ikke hadde hatt råd til å spandere eget rom på sin unge følgesvenn. Men han påberoper seg et far og datter-forhold, og fyren er ennå ikke dømt. Det er teoretisk mulig at han forteller sannheten. Altså prøver jeg å holde på den tvilen den siktede har krav på inntil domstolen har sagt sitt, selv om magefølelsen gjør meg kvalm.

Men i denne saken jeg skriver om her, er faktisk gjerningsmannen dømt.  Han er dømt for seksuelt misbruk av datteren da hun var 11 år, samt for overgrep av en annen like ung jente. Han er også dømt for å ha tatt nakenbilder av datteren og flere andre unge barn, dette er en sak hvor mannen definitivt var skyldig. Nå har en annen norsk rett  gitt nettopp denne mannen samværsrett med datteren han begikk overgrep mot. Uten tilsyn.

Moren fortviler, men datteren er fremdeles glad i faren, hun er over tolv år og hun ønsker samvær med ham. Barn er lojale. Når overgriperen er i nær familie, er det ikke uvanlig at de er glad i personen som har forgrepet seg på dem. Faren er en overgriper, men ikke nødvendigvis ond. Han har kanskje også fulgt henne på treninger, skrytt av henne når hun har mestret, gitt henne gaver, sett henne ta det første smilet, lært henne å sykle. Slik skaper bindinger, slik skapes kjærlighet. En kjærlighet han deretter har utnyttet på det groveste, som han er dømt og har sonet for.

Etter kvinnedagen

Kvinnedagen, en dag stadig fler gir utrykk for at er utgått på dato, noen hevder endog at kvinnefrigjøringen har gått for langt. Andre snakker varmt om lønnskamp og styreverv, om kvinners rett til egen seksualitet og kvinners rett til å velge å kle av seg, eller til å dekke seg til.
Og ja, lik lønn for likt arbeid, kvinner inn i styrer, og like muligheter uansett kjønn er viktig og riktig. Og ja, seksuell nytelse og frihet for begge kjønn er bra. Og, i mine øyne, bør det være en selvskreven rett for enhver kvinne å velge sin egen påkledning. Enten det innebærer mer, eller mindre, klær.
Men til de som hevder at kvinnedagen er ugåttt på dato? At kvinnefrigjøringen allerede har gått for langt, eller at alt allerede er oppnådd?
For å ikke gjøre innlegget alt for langt, skal jeg ta meg skylappene og prøve å fokusere på bare Norge. «Verdens mest likestilte land», og selv her er det nok steder å begynne…

Jeg hadde ikke annet valg enn å drepe henne!

Nå har det skjedd igjen, en ny familietragedie. En mann dreper nesten hele sin familie. Denne gangen var det i Vestfold. Forrige gang i Sandvika.  En mann dreper kone og barn. Og i begge disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. Og dette er langt fra enestående. Hver eneste uke kan man lese om slikt i avisa.

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Kan vi leve med å ha det slik?

I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, og etniske nordmenn er da ikke oppvokst i en kultur hvor det å drepe noen har noe om helst med ære å gjøre? Men allikevel blir altså kvinner drept…

Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?

Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og at det også finnes kvinner som slår. Og som dreper.

Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at  kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor "hjemmets trygge arne" De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige.

Vi er flinke til å fordømme hvis det er en med mørkere hudfarge som har begått et overgrep mot en kvinne. Og det skal vi selvfølgelig også gjøre. Alle overgrep bør fordømmes! Men i Norge er det faktisk flest norske menn, og den eneste måten vi kan få bukt med problemet på, er å rope høyt og klart at dette er noe vi tar avstand fra. Og det bør ikke bare være en kvinnekamp, der har faktisk også menn som ikke slår et ansvar!

Snakk om det på arbeidsplassen, med venner og kollegaer. Har du en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Ikke lukk øynene, det er ikke noen privatsak, det er et lovbrudd og samfunnsproblem! Vis at dere tar avstand, vis at dere synes det er uakseptabelt! Slik at det kanskje tar mer enn en uke før vi igjen kan lese artikler som dette i avisene:

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Og dette er bare noen av mange, mange fler…

Er det bedre at kvinner blir mishandlet, enn at rotter blir det?

Jeg blir litt forundret når jeg ser responsen på bloggen min. Jeg skrev en historie om en rottefamilies seksuelle aktivitet og sørgelige endelikt, og fikk mange kommentarer, endog ønske om straff og pinsel… Mens mitt innlegg om menn som slår og dreper, ikke har fått en eneste kommentar?

All ære til de som reagerte på rottenes vegne, man skal selvfølgelig behandle de dyra man har ansvar for, pent. Men at en forsøksvis morsom historie om feilbehandling av dyr, engasjerer mer enn et seriøst innlegg om drap på kvinner, det forundrer meg allikevel…

Er det virkelig ingen andre enn jeg som synes det er ille med menn som slår? Ingen andre enn meg som lar seg opprøre når man altfor ofte leser i avisene at kvinner som blir forfulgt og i noen tilfeller drept av egne menn?  Etter responsen på denne bloggen å dømme, så er det visst ikke det? Aksepterer vi det stilltiende, sånn er det bare? I så fall er det ikke rart at vold i samliv ( begge veier ) er et stadig økende problem…

 

Linker til drap den siste tiden:

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Og dette er bare noen av mange, mange fler…

Slår du kjerringa di fremdeles? Eller har du sluttet?

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… Dette er bare noen av overskriftene den siste tiden. Kan vi leve med å ha det slik?

I følge en avisoverskrift tidligere i uken, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

I tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?