Jeg pleier å hevde at Stella Polaris også er en kjærlighetsroman. En roman om en mors kamp for å få tilbake sønnen sin, og en manns kamp for å få tilbake kvinnen han elsker. Så når bokanmelder Jon Terje Grønli i Gjengangeren kaller Stella Polaris for en «Samlivsroman fra skyggenes dal», liker jeg det faktisk ganske godt.
Resten av anmeldelsen er også både grundig og god, selv om jeg kanskje synes den kanskje røper litt for mye av handlingen. Men Grønli har tydelig både akseptert premissene romanen bygger på og funnet problemstillingene og personene interessante.
Han skriver blant annet: «løsningsmodellene på alle spørsmålene er kreative og direkte overraskende. Her gjøres resolutte veivalg hos Stella, veivalg vi i utgangspunktet syntes var utenkelige. Mennene i denne storyen, ja, det blir etter hvert flere interessante personer enn Daniel og Aleksander, må lide for sine «kreative» problemløsninger – løsninger som absolutt gjør Stellas livssituasjon enklere.»
Til slutt konkluderer han med: » En noe dyster roman som samtidig er både enkel og kreativ – og som stiller nærgående spørsmål rundt foreldrerett og samboerproblematikk.
Så hvis du vil ha noe overraskende OG dystert, enkelt OG kreativt – samt en dose kjærlighet og drap – til påske-egget; kjøp Stella Polaris 🙂 (For ordens skyld: Den siste setningen er min, ikke anmelderens 🙂 )
