Ny oversatt bok utgitt: Emma sier nei!

Det er lite som opprører meg så mye som når voksne er slemme mot små barn. Det gjelder enten det er snakk om fysisk eller psykisk mishandling, eller seksuelle overgrep. Jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan voksne mennesker kan være slemme mot hjelpeløse barn, ofte unger som ofte både er avhengige av og har tillit til dem. Det er meg helt uforståelig. Allikevel vet jeg jo at det skjer. Så hvordan kan vi unngå det? Er det noe JEG kan gjøre?

Jeg tror det er kunnskap som skal til for at det ikke skal skje fullt så ofte. Kunnskap hos voksne, slik at de blir flinkere til å se barn som er utsatt. Kunnskap hos de som begår overgrepene, slik at de kanskje blir i stand til å styre seg, enten det er temperament eller seksuelle lyster som driver dem.

Og ikke minst: Kunnskap hos barna.

Hvis barn VET at det som skjer med dem er galt, så er sjansen mye større for at de forteller det soms kjer. Og hvis den voksne VET at barna VET, så er det mindre sjanse for at de våger å skade dem. Det er jeg overbevist om. Derfor har jeg oversatt en bok som heter «Emma sier nei,»  som opprinnelig kom ut i Sverige og er skrevet av Marie Bosson Rydell.

Dette er omtalen fra forlaget:

Denne boken henvender seg til alle barn. Barn som vi bryr oss om, og som vi vil beskytte. Hensikten med boken er å lære små barn at kroppen er deres egen, og at det er lov å si nei dersom noen utsetter dem for krenkende handlinger. Enten det er snakk om grove krenkelser, eller den litt for kosete tanten i familieselskapet.

Boken vil gjøre barn klar over at de ikke trenger å akseptere at noen berører dem på måter de ikke ønsker eller forstår. Etter å ha lest denne boken, vil barnet være klar over rettighetene sine.

Boken starter med historien om lille Emma. Hun liker ikke å bli klemt på av den altfor klengete tanten, men enda verre blir det når venninnens storebror vil leke hemmelige leker med henne. Hvordan skal hun få slutt på det?

I tillegg består boken av to fagdeler.
Én med informasjon til barna, bl.a. om hvor de kan henvende seg dersom de har blitt utsatt for overgrep.
Og én beregnet for voksne som har med barn å gjøre, en brukerveiledning der de får forslag om hvordan de kan bruke boken, både hjemme, på skolen og i barnehagen.

Denne boken finnes i dag i de fleste svenske barnehager. Også norske barn bør ha tilgang til den.

Jeg har oversatt den på fritiden og har ikke tatt betalt for å gjøre det, men dersom ett eneste barn etter å ha lest boka skjønner at det kan si ifra, skjønner at det som noen prøver å gjøre mot dem er slikt det ikke trenger å finne seg i, da har jobben med å oversette boken til norsk vært verdt det. Men for at det skal skje, må flest mulig få vite om den. Derfor ble jeg veldig glad da den første anmeldelsen kom i dag.

Den er skrevet av en veldig dyktig bokblogger som heter Ann-Christin Berg på bokbloggen My Criminal Mind, Hun har lest boken sammen med sønnen sin på åtte år, og hun har gitt boken terningkast SEKS!!!!

Hun skriver:

Sakset fra bokbloggen My Criminal Mind:

Utrolig viktig bok som jeg håper ALLE leser for barna sine.

Jeg trodde først at denne boken ville være litt for barnslig for min 8 åring, men budskapet i boken overskygger det at det handler om barnehage barn.
Her hjemme har vi snakket om dette temaet, altså overgrep, mange ganger. Men slike viktige temaer kan vi ikke snakke for mye om.
Emma i boken har flere vonde opplevelser som hun etterhvert deler med foreldrene. Dette viser barna at det er feil om andre tar på kroppen deres uten lov. Og at det ved å fortelle dette til voksne, kan få hjelp til å komme ut av situasjonen.

Min 8 åring sier: » Den var litt flau, men jeg lærte at det er viktig at man sier ifra om noen gjør slemme ting, og at ingen får ta på kroppen min om jeg ikke vil det»

Boken har et enkelt språk, så det også er tilpasset de yngste barna.

Jeg liker godt at det i forordet er skrevet at boken er gjennomgått av professor i barne- og ungdomspsykiatri, en kriminalinspektør og en spesialpedagog og at alle stiller seg bak boken og dens budskap.

At boken fins i de fleste svenske barnehager er topp. Jeg håper den får innpass i norske barnehager også. Jeg har fått lov av forlaget å gi boken videre til min lokale barnehage. Så håper jeg at den blir tatt i bruk og at barna får opplæring i kropp og grenser.

Du kan lese hele denne anmeldelsen og en rekke andre anmeldelser ved å klikke på linken her.

Hvis du ønsker å kjøpe boken, så kan du enten bestille den i din lokale bokhandel, eller bestille den direkte fra forlaget ved å klikke på linken her.

Vi kan jo ikke belønne dem for at de er sleipe nok til å få unger?

Norsk politi henter barn med makt om natta og sender dem til land rammet av krig, terror og fattigdom. Hva sier det om dem? Om oss?

Norsk politi har gjort det før. I 1942 og 1943 ble 767 nordmenn med jødisk bakgrunn deportert til Tyskland. Kvinner, menn og barn ble samlet sammen og sendt ut av landet. Kun 30 kom tilbake.
– Vi gjorde bare som vi fikk beskjed om. Vi visste ikke hva vi sendte dem til, forsvarte de seg med i ettertid.

Norsk politi gjør fremdeles bare som de får beskjed om, men i 2015 vet de så altfor godt hva de sender dem til. Stadige nyhetsoppdateringer gjør at de ikke kan lukke øynene for fakta. De sender små barn til land rammet av krig, terror og fattigdom.

Hva sier disse politimennene når det første hjemsendte barnet dør?
At det selvfølgelig er trist, men at de bare gjorde jobben sin? At foreldrene burde spart dem for jobben og reist hjem frivillig?

Uansett, politiet kan skylde på at de bare gjør jobben sin, det er ikke de som lager reglene. Det gjør politikerne, våre folkevalgte. De som faktisk sitter med makt til å hjelpe. Men de velger isteden å ri prinsipper. Uansett partier, også partier som i følge partiprogrammet burde tenke annerledes, som for eksempel Kristelig folkeparti. Og ikke minst, «mitt eget parti» Venstre.

Hva sier Solberg, Hareide og Grande når det første hjemsendte barnet dør?
Hvem skal de skylde på, når vi alle vet at det er en kalkulert risiko? At tapte barneliv for dem er langt mindre viktig enn penger, partipolitisk spill og prinsipper?

Og hva med oss andre? Vi mange millioner som snur oss vekk, kanskje trykker likes under et trist bilde på Facebook for å vise at vi ikke liker? Hva sier vi når det første hjemsendte barnet dør? Gjør vi opprør, går vi i tog, stemmer vi på politikere som vi tror vil sørge for endring?
Eller trykker vi nok en gang på like for å vise at vi ikke liker, før vi spiser resten av tacoen vår og lar oss irritere eller begeistre over den nye og «hardtslående» Skavlan? Kanskje gjentar vi bare på ny, alle argumentene jeg stadig hører?

– Vi kan ikke belønne folk for at de ikke reiste hjem som de fikk beskjed om. Vi kan ikke belønne dem for at de er sleipe nok til å få unger? De får jo unger for å få lov til å bli, skjønner du ikke det?

Nei. Det er mulig jeg er blåøyd og naiv, men jeg skjønner ikke det.

Ifølge bibelen kan man straffe barn for fedrenes synder, men jeg trodde det var en tankegang vi hadde forlatt. Så selv om det skulle være sant, at det er derfor de får barn, så bør ikke barna straffes for det. Jeg tror også at det å ha seksuelt samkvem med kona eller mannen sin er naturlig, uansett hvilken fortvilet situasjon man befinner seg i. Jeg tenker at spesielt når alt annet er håpløst, så søker man de små lysglimtene av trøst der man finner dem. I dette tilfellet i favnen til noen man er glad i. Jeg er ikke i stand til å tenke at kjærlighet er galt, selv om det hender at det blir barn av det.

Jeg tror også at de fleste av oss vil gjøre mest mulig for å beskytte barna våre, vi ønsker ikke å ta dem med oss på ferie til utrygge land der man risikerer at hotellet blir bombet. Det er derfor mer enn forståelig at asylsøkerne – som langt bedre enn de fleste av oss vet hvordan utrygghet føles – gjør det de kan for å slippe å ta med barna sine tilbake til det det de har ofret alt for å rømme ifra.

– Så la ungene bli igjen da, men send foreldrene ut, sier andre.
Og jeg tenker igjen at man ikke skal straffe barn for foreldrenes synder, og det å ta fra dem foreldrene, i hvert fall i mine øyne, blir å anse som straff.

– Hjelp dem der de er, sier noen, – la nabolandene ta seg av dem. Vi kan ikke være hele verdens sosialkontor.

Og det er kanskje rett. Det aller beste – også for dem selv – hadde antagelig vært å hjelpe dem i deres egne nærområder. Og nabolandene, som virkelig ikke har overskudd til å leke noen som helst sitt sosialkontor, gjør om regel nettopp det. Noen av verdens fattigste land tar seg av millioner av flyktninger, prøver å hjelpe dem med det lille de har av ressurser, med begrenset hjelp utenfra. Men heller ikke de kan hjelpe alle, alene.

Vi er verdens rikeste land. Når de fattigste landene i verden gjør sitt for å hjelpe, er det vanskelig for oss å skylde på at vi ikke har råd til å i det minste hjelpe dem som allerede er her. Hos oss, i Norge. Barn som har vært her lenge. Som går på skole her, har fått seg venner, som kanskje leker og banner og roper på trøndersk.
Vi kan ikke skylde på at vi ikke har råd. Derfor rir vi isteden prinsipper. Sier at vi ikke kan belønne ulydighet og påpeker at hvis noen får bli, kommer vi til å bli oversvømmet av andre. Men tallene vise faktisk at antall asylsøknader minsker. Mens resten av vesten har ca. 40 % oppgang i antall asylsøknader, har Norge 4 % nedgang. Mange synes sikkert det er strålende, et bevis på at regjeringens strenge asylpolitikk nytter. Så gratulerer til de blå: Verdens rikeste land er blitt kjent som verdens kjipeste når det kommer til å hjelpe de svakeste.

Men også jeg, til tross for min mulige naivitet, ser at vi dessverre ikke kan hjelpe alle. Jeg har allikevel langt vanskeligere for å se at vi ikke kan hjelpe de barna som allerede er her. De – tross alt ganske få – som har vært her lenge. Politikerne bør- uansett parti – gi disse barna og familiene deres amnesti, samt lage regler som gjør at vi ikke havner i samme situasjon senere. Istedenfor å bruke tiden på å bortforklare hvorfor det er greit å sende unger som er vokst opp i Oslo, Bergen og Trondheim til krigssoner og elendige forhold i land hvor de aldri før har vært, ofte uten familie og venner til å ta imot dem, ofte til et folk som snakker et språk de ikke forstår. Det høres nesten menneskelig ut å sende dem «hjem.» Det er det ikke. Det er skammelig.

Og snart vil vi få høre at det første «hjemsendte» barnet er drept. Da hjelper det ikke, uansett hva vi sier. Da er skammen total.

Jeg skjønner det ikke!

Jeg prøver i de lengste å la være å forhåndsdømme, selv i saker hvor det meste tyder på at gjerningsmannen er skyldig. Et eksempel på dette er en viss ordfører fra Vågå, hvis (bort)forklaringer mer skader hans egen sak enn gagner den. En ordfører som i påkudd av ikke-ekisterende møter tar med seg en tretten – fjorten år gammel jente på hotelltur til Larvik og overnatter på felles rom for å spare penger? Det er vanskelig å tro, både på de politiske møtene ingen andre kan huske, og på at en ordførerlønn skal være så dårlig at han ikke hadde hatt råd til å spandere eget rom på sin unge følgesvenn. Men han påberoper seg et far og datter-forhold, og fyren er ennå ikke dømt. Det er teoretisk mulig at han forteller sannheten. Altså prøver jeg å holde på den tvilen den siktede har krav på inntil domstolen har sagt sitt, selv om magefølelsen gjør meg kvalm.

Men i denne saken jeg skriver om her, er faktisk gjerningsmannen dømt.  Han er dømt for seksuelt misbruk av datteren da hun var 11 år, samt for overgrep av en annen like ung jente. Han er også dømt for å ha tatt nakenbilder av datteren og flere andre unge barn, dette er en sak hvor mannen definitivt var skyldig. Nå har en annen norsk rett  gitt nettopp denne mannen samværsrett med datteren han begikk overgrep mot. Uten tilsyn.

Moren fortviler, men datteren er fremdeles glad i faren, hun er over tolv år og hun ønsker samvær med ham. Barn er lojale. Når overgriperen er i nær familie, er det ikke uvanlig at de er glad i personen som har forgrepet seg på dem. Faren er en overgriper, men ikke nødvendigvis ond. Han har kanskje også fulgt henne på treninger, skrytt av henne når hun har mestret, gitt henne gaver, sett henne ta det første smilet, lært henne å sykle. Slik skaper bindinger, slik skapes kjærlighet. En kjærlighet han deretter har utnyttet på det groveste, som han er dømt og har sonet for.

Bøker. Søppel.

***

Påvirket av et annet innlegg i en annen blogg vedr. brenning av bøker, kom jeg til å tenke på den siste gangen Jeg var på biblioteksalg. Dette var tur nummer to den dagen, jeg hadde allerede hamstret en diger kartong med diverse godbitet, som var trygt plassert i “skal lese-haugen” hjemme.

Men på tampen av dagen, fant jeg altså ut at jeg ville ta en tur til, i håp om at det var litt mindre mennesker der da, og dermed litt lettere å kikke. Og det stemte, vi var vel bare en ti, tolv mennesker som ruslet rundt blant de mange hundre, kanskje flere tusen, gjenværende bøkene. Prisen var satt ned til femti kroner posen, og det var ca. ti minutter til de skulle stenge. Jeg satt oppslukt foran dikthylla og prøvde å finne ut hvilke bøker jeg MÅTTE ha med i posen, og hvilke jeg kunne leve uten. Noen av diktbøkene er knapt åpnet før, Gro Dahle eller Helge Torvund? Torvund eller Øgland? Bak meg var det en gutt som lurte på hva bøkene kostet, den han ville ha kostet femten kroner, han hadde bare fem, så han satt den pent tilbake på plass og tuslet vekk. Jeg ser opp og skal til å si at han kan få en tier av meg, så roper en kvinne bak meg:

– Nå må dere bestemme dere, om fem minutter kommer søppelbilen!

Søppelbilen? Jeg snur meg, og ganske riktig, containerbilen er allerede i ferd med å rygge nedover mot plassen. Jeg stresser, Øgland? Dahle? Torvund? Blindt velger jeg den ene, det ble Helge Torvund, plasthankene holder på å ryke,  og posen har topp.

Den lille gutten, fremdeles uten bok, stopper og går til side slik at  containerbilen får rygget forbi ham, så blir den blå olakledde ryggen borte imellom bøketrærne.

Selv får jeg betalt posen min, og står og ser på synet jeg helst vil glemme. Hylle på hylle med bøker, mange av dem nesten som nye, blir tømt opp i søppelbilen. De ansatte på biblioteket ler og snakker sammen, for dem er dette slutten på en lang arbeidsdag. Jeg står med klumpen i halsen og har mest lyst til å grine. Alle de bøkene jeg ville ha hatt, men som ikke fikk plass i posen.  Gro Dahle. Finn Øgland. Barneboka den lille gutten ønsket seg, men som han ikke hadde råd til. Degradert til søppel.

Og det er mulig det er jeg som er for følelsesmessig engasjert i bøker, resten av familien lo i hvert fall av meg, da jeg nærmest på gråten kom hjem og fortalte om de uønskede bøkenes triste skjebne.

Men allikevel. kunne ikke resten av bøkene bli levert til noen som hadde hatt glede av dem, aldershjem, asylmottak, barnehager, skoler, fengsler? Kunne ikke damen ropt ut at alle kunne ta det de ville, gratis,  de siste minuttene? Og i det minste, kunne ikke den lille gutten fått kjøpt boken han ønsket seg for den ene femmeren han hadde…