© tekst og foto: Myriam H Bjerkli
Anne B. Ragde besøkte Larvik bibliotek i kveld, som eneste stopp under Litteraturuka. Publikum visste å sette pris på besøket, det var knapt en ledig stol i lokalet. Novemberkvelden var mørk på utsiden av vinduene, på bordet foran forfatteren brant det tre hvite lys, og som vanlig besto det bokelskende publikumet stort sett av relativt voksne kvinner. Samt som Ragde påpekte:
“en og annen mann som antagelig er dratt med hit av kona.”
Hun kunne allikevel fortelle at det er mange menn som leser bøkene hennes, at hun nok ikke er noen typisk “kvinnelig” forfatter, og at hun elsker å gestalte menn…
Det er uansett ingen tvil om at Ragde er en forfatter som byr av seg selv på scenen. Latteren satt løst i salen, etter hvert som forfatteren bød på mer eller mindre sanne historier fra eget liv og forfatterskap. Men Ragde er heller ikke redd for å komme med kontroversielle uttalelser, og hun var tydelig irritert over holdningen blant mange i den norske kultureliten; at bøker som selger godt pr. definisjon er dårlige.
– Kultureliten mangler respekt for leserne til forfattere som selger godt, De kaller jo rett og slett folk for dumme! Jeg selger bra i Frankrike, og for dem er en slik tankegang helt uforståelig. Jeg synes også det er en veldig undervurdering av leserne. Thomas Espedal sier at hvis han hadde skrevet en bok som solgte mye, så ville det vært hans dårligste bok. Jeg synes han er respektløs, han fornærmer jo de fleste lesende med slike uttalelser! Men i Norge deler mange en slik tankegang, i Frankrike ville de kalt ham for en klovn.
Ragde sukker. – For å være akseptert som forfatter i Norge, så skal man helst selge lite, være deprimert og tjene lite penger.
– Det er bare lottomillionærer og fotballspillere som har lov til å tjene penger i Norge…
Ragde rister oppgitt på hodet, og sier at hun faktisk er veldig glad i å tjene penger, og elsker at bøkene hennes selger. I tillegg så hater hun brevene hun tidvis får om at bøkene hennes skal “realiseres”.
– Realiseres, fnøs hun. – Det betyr bokbål! Eller i hvert fall at de brennes og går tapt. Jeg orker ikke tanken! Så med ujevne mellomrom sitter jeg bak et campingbord utenfor bokhandelen i et stort kjøpesenter i Trondheiim og selger de bøkene som forlaget har planer om å makulere. Kundene får bøker til halv pris, reklameeffekten gjør at bokhandleren selger flere av mine nye bøker og jeg tjener penger og slipper at bøkene mine blir brent.
Mangemillionæren Ragde smiler:
– Det er en vinn-vinn-situasjon for alle.
Hun kunne også fortelle at inntjeningen til tross, så er det dårlige mattekunnskaper som gjør at vi i dag kan glede oss over bøkene hennes.
– Egentlig skulle jeg bli dyrlege, og jeg jobbet en tid som veterinærassistent. Men jeg fikk 0 minus i matte, og derfor kunne jeg ikke bli veterinær. Jeg gikk til læreren og klaget, det er jo ikke noe som het 0 minus! Han innrømmet at hvis jeg hadde levert blankt, så hadde jeg sluppet med null. Men siden jeg hadde gjort noen hjelpesløse forsøk på å svare, så måtte han rett og slett putte på et minus…
Ragde fortalte at hun er veldig glad i dyr, og at hun virkelig elsket den jobben. – Jeg er halvt bonde, og har ingen romantiske forestillinger om hva det vil si å jobbe med dyr. Jeg har hatt hånda mi oppi både her og der, og det er ikke få dyr jeg har inseminert. Men dyrlegedrømmen ble grundig drept av mattelæreren den gangen. Jeg kunne selvfølgelig fortsatt som veterinærassistent, sa hun med et smil.
– Men jeg tror ikke jeg passer så godt til å være noens assistent…
De fleste vil nok være glad for at dyrlegedrømmen ble lagt på hyllen, for selv om det aller første manuset hun sendte til et forlag ble refusert og begynnelsen var vanskelig , har de så langt blitt 40 bøker fra hennes hånd. Som hun selv sa:
– Men da er smått og stort inkludert, også alle Max Mekker-barnebøkene.
Etter alle utgivelsene, fjernsynseriene, bøker som er oversatt til foreløpig 22 språk, samt minst 30 millioner tjente kroner siden 2004, burde hun egentlig sende takkebrev til mattelæreren. Men Anne B. Ragde har mer sansen for hevn når regnskap skal gjøres opp.
– Hevn er undervurdert, hevdet hun bestemt. – Både som motiv for spennende kriminalplott og for å få god nattesøvn. Istedenfor å ligge våken og irritere seg, og kanskje ende opp sint og bitter, er det mye bedre å ta igjen.
– Hevn skaper balanse i regnskapet.
Selv røpet forfatteren at hun for noen år siden brukte nøkkelen til å ripe opp en bil, og at hun absolutt ikke angrer.
– Jeg var ute og gikk tur på Flatåsen med Maja, hunden min som den gangen bare var en liten valp. Det var skumring, og idet vi rundet et hjørne gikk vi nesten på en kar. Vi skvatt like mye alle tre, men han ble i tillegg sint, og sparket så hardt til Maja at hun føk åtte, ti meter bortover. Heldigvis brakk hun ingenting, men jeg kunne nesten ikke løfte på henne på flere uker etterpå, så vondt hadde hun. Men jeg visste hvem fyren var, og jeg visste hva slags bil han hadde. Så fem, seks uker senere, tok jeg og ripet den grundig opp med en bilnøkkel. Det føltes deilig, og jeg tror Maja likte det også. Rettferdigheten ble oppfylt. Ragde smilte stort.
– Noen ganger må man bare ta loven i egne hender…
Men om hun er aldri så glad i hevn, så er hun desto mer engstelig med tanken på at hun nylig medvirket til at venninnen Unnli Lindell ble grundig lurt av Kompany Karlsen.
– Unni har sagt at hun kommer til å tenke ut en grusom hevn, men at det kan ta år før hun setter den ut i live. Og jeg vet at sønnen min også har litt å hevne. Så jeg frykter at de to skal rotte seg sammen. Det kan bli riktig ille og jeg er altfor lettlurt, fortalte Ragde og grøsset.
– Jeg lever i konstant angst.
Angst har hun også når hun er ombord i sin nykjøpte båt, forfatteren har nemlig vannskrekk. Den avhjelper hun litt ved sitt spesialkjøpte “James Bond”- armbåndsur, som blant annet inneholder nødpeilesender. Det samme uret bruker hun også når hun er på besøk på Svalbard. Etter en skremmende isbjørnepisode beveger hun seg aldri lenger utenfor allfarvei med mindre hun er utstyrt med både spesialklokken og pistol.
– På Svalbard er det helt normalt med våpen, forteller hun. – Det eneste stedet det ikke er lov å gå inn bevæpnet er banken. Hun ler. – Men jeg har nok vært noen besøk i minibanken med “gunner`n” på plass… Og jeg har gått kurs, så jeg kan absolutt skyte med den. Det er jo viktig å vite hva man skriver om, og jeg har jo skrevet ganske mange kriminalnoveller gjennom årene. Hun smiler blidt.
– Da er det nyttig å kjenne til forskjellige drapsmetoder.
Høstens utgivelse, “Aften rød, morgen død”, består nettopp av kriminalhistorier. Det er en samling av forfatterens tidligere novelelr, som hun skrev den gangen bankkontoen var langt mer slunken enn i dag.
– Når man skrive bok, så får man normalt ikke royalty før et år etter utgivelsen, forteller Ragde. – Derfor skrev jeg noveller, slik at jeg skulle overleve fram til bokroyaltyen kom. Og nå har jeg samlet alle novellene som jeg fikk utgitt i det gamle A-magasinet, fornyet språket litt, og samlet dem i en og samme bok. De står seg godt ennå, A-.Magasinet hadde et trangt nåløye for hva slags noveller de slapp til på trykk. Jeg lærte mye om plott og oppbygging av historier i den perioden der.
Hun leser en smakebit fra den ene novellen, om en mann som absolutt ikke hadde planlagt å drepe noen, før det brått allikevel skjedde.
– Og det er som regel slik det er, sier Ragde. – De fleste som dreper er som deg og meg, det er sjelden det er overlagt og planlagt. Hun ser utover salen.
– Og det synes ikke på utsiden…
Ragde kunne fortelle at suksessen med Berlinerpoplene, kom som en stor overraskelse.
– Jeg trodde jeg skrev en smal bok, og hadde aldri drømt om at den skulle bli så populær.
I den etterfølgende tv-serien har hun fått mye pepper fordi karakterene ikke snakker trøndersk.
– Vi prøvde virkelig, forteller hun. – Men vi fant ikke nok trønderske skuespillere, og de andre skuespillerne fikk det rett og slett ikke til. Trøndersk er lett å skjønne, men tydeligvis vanskelig å lære seg. Og jeg var livredd for at det skulle bli komisk, historien er jo på ingen måte noen komedie. Så vi måtte rett og slett gi opp hele trønderdialekten.
Mange forfattere trives langt bedre når de skriver, enn den tiden som følger etterpå, når de skal rundt og markedsføre bøkene. Anne B. Ragde har bakgrunn fra markedsføring og fortalte at hun liker begge periodene.
– Selv om jeg er alene, så føler jeg meg aldri alene når jeg skriver. Da lever jeg sammen med personene mine, for meg er de virkelige. Det er nesten som å være psykotisk, jeg lever meg helt inn i den virkeligheten jeg skaper. Jeg snakker med personene mine når jeg er ute og går tur om kvelden, og jeg vet mer om dem enn jeg gjør om mange av vennene mine. Når boka er ferdig og jeg må ta farvel med dem, går jeg nesten inn i en sorgprosess. Men når jeg senere skal rundt og snakke om bøkene, så møter jeg dem jo igjen, og det er godt.
Om tre dager får hun muligheten til å møte igjen karakterene fra fjorårets utgivelse, “Jeg skal gjøre deg så lykkelig”. Da skal hun til Danmark for å lansere den der.
– Og jeg fikk akkurat beskjed om at den ble anmeldt i Berlinske Tidende i dag. Hun smiler bredt.
– De ga den terningkast fem!
Ragde leste et stykke av “Jeg skal gjøre deg så lykkelig” som tar oss med tilbake til til 1965, der oppgang A i borettslaget Ungdommens Egen Heim litt utenfor Trondheim er en verden av frodig livslyst og sosial kontroll. Åtte familier lever tett på hverandre, og de hjemmeværende vurderer hverandres påkledning og livsvaner og serverer kritiske blikk og stikkende kommentarer. Her tilbys hjemmepermanent og sladder, posesuppe og barnepass – og er man riktig heldig, får man et glimt av damen i fjerde som utfører fredagsvasken splitter naken. Og en dag kommer en ung altmuligmann som tilbyr seg å installere kikkhull i dørene…
Tidsbilde i boken er presist presentert, og det er ikke uten en viss nostalgi forfatteren tenker tilbake.
– Det var en verden som på mange måter var enklere, folk hadde klart definerte roller, alle hadde samme referansene. Siden det bare var en fjernsynskanal så alle det samme på fjernsynet, vi ungene måtte stort sett passe oss selv, og den gangen skilte ingen seg med mindre man virkelig hadde en god grunn, Den tre ganger skilte Ragde, smiler skjevt.
– I dag må man heller ha en virkelig god grunn hvis man skal forbli gift.
Bokbader Merete Holtan hadde fått beskjed om at tre kvarter var passe lengde på et bokbad, men først etter en time og et kvarter valgte de to på scenen å runde av. Da var det tid for boksalg og signering. Men etter responsen fra publikum å dømme kunne de antagelig sittet der ennå…
Myriam H. Bjerkli 