Jeg får veldig ofte spørsmål om hvordan jeg skriver. Hvordan får jeg ideer, hvordan planlegger jeg, hvor mye vet jeg på forhånd? Det jeg tror de egentlig spør om er hva som er den rette måten å skrive på? Hva er riktig, lettest, hvordan bør DU gjøre det?
Vel … beklager, men det vet bare DU.
Jeg har hørt utallige forfattere svare på det spørsmålet, og hørt nesten like mange forskjellige svar. Jørn Lier Horst sverger til et Excell-ark der det meste er planlagt på forhånd, kapittel for kapittel, noen vet slutten, noen skriver seg ut fra starten, noen har bare en vag ide, noen har et tema de skriver rundt, noen har hver eneste detalj klart i hodet og kan bare skrive ned det de allerede ser for seg.
Det finnes ingen fasit, hver forfatter må finne sin egen vei.
Min vei er kanskje en av de mest kronglete, så jeg vet ikke engang om jeg burde nevne den. Men siden den tross alt har resultert i en del bøker, så er det kanskje en trøst til de av dere som er like retningsløse som meg, det KAN bli bøker også for de som skriver uten å vite hvor det går.
Jeg startet gjerne med en ide. En tanke. Et bilde, eller noen ganger, en liten filmsekvens. Når jeg skriver, er det som om jeg ser for meg en indre film, og selv om det sikkert kunne vært enklere å ha en helt klar plan – for det hender jeg må spole tilbake og skrive stykker av filmen om igjen – så tror jeg det er slik JEG må gjøre det. Og de fleste vil vel være enig med meg i at det er morsomst å se en film før man vet hvordan den ender …
Lille linerle startet med en scene der ei lita jente sto på toppen av en trapp. I bunnen av trappa lå det en kurv med kattunger. Hun gikk ned trappa, tok opp den ene kattungen. Idet hun oppdaget at kattungen var død, lukket luken seg over henne.
Punktum. Jeg hadde fått en scene i hodet, jeg hadde stengt ei lita jente inne i en mørk kjeller, hun plaget meg. Hva skjedde videre? Hvorfor var hun der? Hvem lukket luka? Hva hvis …
Det kunne gått mange veier. Hva hvis huset med denne kjelleren hadde begynt å brenne? Hva hvis det hadde dødd ei jente i denne kjelleren før henne, som nå spøkte der? Hva hvis hun blir holdt der nede i årevis? Hva hvis kjelleren allerede var full av andre jenter, ofre for menneskehandel? Hva hvis hun hadde en sykdom og var avhengig av medisiner for å overleve neste dag?
De som har lest Lille linerle vet hvilken vei jeg valgte, men HVA HVIS? er et veldig bra spørsmål når du føler at du står fast. I nesten hvilken som helst scene i løpet av en bok er det utallige veier videre. Er du i tvil, så len deg tilbake, lukk øynene og se det for deg. HVA HVIS …
I min neste krimbok, Stella Polaris, startet det også med en scene. Det står et par utenfor et gatekjøkken. Han er litt lurvete, litt langhåret, iført skinnjakke, han lukter røyk. Hun virker litt kuet, usikker, nesten redd. Han kysser henne, litt brutalt, litt deilig, hun er motvillig, men likevel, liker hun det? Hvordan kan hun like det? Døren bak dem går opp, en fyr i rullestol triller ut, han slipper henne, brått, så brått at hun nesten faller. Hun blir stående sammen med rullestolfyren, men jeg kan nesten kjenne lengselen hennes, hvor lyst hun har til å springe etter denne lurvete typen i skinnjakke.
Hvem er hun? Hvem er han? Har de en forhistorie? Hva hadde skjedd hvis hun sprang etter ham? Hva skjer hvis han kontakter henne igjen? Hvorfor sitter tredjemann i rullestol? Hvorfor virker hun både så fristet og så redd? Hva hvis mannen i skinnjakka bestemmer seg for å drepe fyren i rullestol? Eller omvendt? Hva hvis det er et barn involvert? Hva hvis …?
De som har lest bøkene mine, vet at ingen av disse to scenene havnet først i bøkene, tvert imot så kommer de først et godt stykke uti. Men like fullt, begge scenene er med og det var slik bøkene startet for meg. To korte scener som ikke slapp tak i meg, og som jeg bygget videre på.
Om to uker kommer min tredje bok, Djevelens yngel. De startet selvfølgelig også med HVA HVIS … Hva hvis personene fra Lille linerle og Stella Polaris møtes? Hvis de personene som fremdeles er i live plutselig må forholde seg til hverandre? Sissel, Eivind og Mari. Stella, Daniel og Hannah. Håkon og Anders. Hva skjer når en mengde mer eller mindre skadede personer finner hverandre? Gjør de hverandre godt, finner de sammen? Blir de venner? Eller skader de hverandre? Hater hverandre, dreper hverandre? Hva hvis …
I tillegg starter Djevelens yngel også med et stort HVA? For hva skjedde egentlig med Mari etter at hun tok med seg lille Eivind, satte seg i bilen og kjørte av gårde? HVA HVIS …
Står du fast i skriveprosessen, skjønner du ikke hvor veien går videre, så se for deg forskjellige scenario. Skap problemer, konflikter, drama. Se for deg hva som kan skje, gjør livet vanskelig for hovedpersonene dine, eller tvert om, la det skje noe helt fantastisk. Alt annet enn kjedelige hverdager. (Greier du å gjøre det dagligdagse til spennende litteratur, så er du du ikke lenger noen amatør, da trenger du ikke tipsene mine …)
Så len deg tilbake og lukk øynene. Hva er det verste som kan skje? Hva er det beste? Hva hvis …
Tagged: 100 skrivetips for amatører, skrivekurs, skrivelysten, skriveskole, SKRIVETIPS, skrivetips for amatører
Myriam H. Bjerkli 
Inspirerende å lese 🙂