Mange av dere er antagelig blitt refusert av forlag, de fleste som tar mot til seg og sender inn, blir som regel det. Personlig har jeg både refusert og blitt refusert, ingen av delene er spesielt hyggelig. I avslagsbrevet mange får, står det ofte at manuset er blitt avslått på grunn av manglende litterær kvalitet. Skal du bli medlem av Forfatterforeningen, så har de også det som krav; Minst en utgitt bok, av litterær kvalitet. Og det samme, skal du bli innkjøpt av Kulturrådet, så fordrer det det samme. Boken må ha litterær kvalitet.
Litterær kvalitet, altså. Men hva betyr egentlig det?
Først, slik at jeg ikke blir halshugget av dere: Min personlige mening er at ALL litteratur som gir leseren noe, har verdi. Være seg «seriøse» romaner, serielitteratur, halsbrekkende krim, eller for den saks skyld, tegneserier. Bli leseren på en eller annen måte berørt, trist, lei, sint, glad, begeistret, spent – så har boken verdi. Men det betyr ikke at boken nødvendigvis blir kjøpt inn av Kulturrådet. De ser etter litterær kvalitet.
Jeg får ofte spørsmålet fra refuserte forfattere og andre. Hva betyr nå egentlig det? Betyr det at boka mi ikke har verdi, at den rett og slett er for dårlig skrevet? Det er ikke bare enkelt å svare, men jeg skal gjøre et seriøst forsøk.
Her kommer et litt annerledes skrivetips, men som kanskje likevel er et av de viktigste jeg kan gi.
LES – LES – LES!
Og nå, i disse corona og karantenetider, har du kanskje litt ekstra tid til akkurat det?
Det hender jeg treffer skrivende som forteller at de ikke leser andres bøker i redsel for å bli påvirket. Eller av redsel for å «miste sin egen stemme.» Eller av redsel for å ubevisst stjele fra andres tekster.
Jeg er HELT uenig i den tankegangen, og vil faktisk si det så sterkt som at det er omtrent umulig å bli en dyktig forfatter, uten selv å lese.
Jeg får veldig ofte spørsmål om hvordan jeg skriver. Hvordan får jeg ideer, hvordan planlegger jeg, hvor mye vet jeg på forhånd? Det jeg tror de egentlig spør om er hva som er den rette måten å skrive på? Hva er riktig, lettest, hvordan bør DU gjøre det?
Vel … beklager, men det vet bare DU.
Jeg har hørt utallige forfattere svare på det spørsmålet, og hørt nesten like mange forskjellige svar. Jørn Lier Horst sverger til et Excell-ark der det meste er planlagt på forhånd, kapittel for kapittel, noen vet slutten, noen skriver seg ut fra starten, noen har bare en vag ide, noen har et tema de skriver rundt, noen har hver eneste detalj klart i hodet og kan bare skrive ned det de allerede ser for seg.
Det finnes ingen fasit, hver forfatter må finne sin egen vei.
Min vei er kanskje en av de mest kronglete, så jeg vet ikke engang om jeg burde nevne den. Men siden den tross alt har resultert i en del bøker, så er det kanskje en trøst til de av dere som er like retningsløse som meg, det KAN bli bøker også for de som skriver uten å vite hvor det går.
Jeg startet gjerne med en ide. En tanke. Et bilde, eller noen ganger, en liten filmsekvens. Når jeg skriver, er det som om jeg ser for meg en indre film, og selv om det sikkert kunne vært enklere å ha en helt klar plan – for det hender jeg må spole tilbake og skrive stykker av filmen om igjen – så tror jeg det er slik JEG må gjøre det. Og de fleste vil vel være enig med meg i at det er morsomst å se en film før man vet hvordan den ender …
Lille linerle startet med en scene der ei lita jente sto på toppen av en trapp. I bunnen av trappa lå det en kurv med kattunger. Hun gikk ned trappa, tok opp den ene kattungen. Idet hun oppdaget at kattungen var død, lukket luken seg over henne.
Punktum. Jeg hadde fått en scene i hodet, jeg hadde stengt ei lita jente inne i en mørk kjeller, hun plaget meg. Hva skjedde videre? Hvorfor var hun der? Hvem lukket luka? Hva hvis …
Det kunne gått mange veier. Hva hvis huset med denne kjelleren hadde begynt å brenne? Hva hvis det hadde dødd ei jente i denne kjelleren før henne, som nå spøkte der? Hva hvis hun blir holdt der nede i årevis? Hva hvis kjelleren allerede var full av andre jenter, ofre for menneskehandel? Hva hvis hun hadde en sykdom og var avhengig av medisiner for å overleve neste dag?
De som har lest Lille linerle vet hvilken vei jeg valgte, men HVA HVIS? er et veldig bra spørsmål når du føler at du står fast. I nesten hvilken som helst scene i løpet av en bok er det utallige veier videre. Er du i tvil, så len deg tilbake, lukk øynene og se det for deg. HVA HVIS …
I min neste krimbok, Stella Polaris, startet det også med en scene. Det står et par utenfor et gatekjøkken. Han er litt lurvete, litt langhåret, iført skinnjakke, han lukter røyk. Hun virker litt kuet, usikker, nesten redd. Han kysser henne, litt brutalt, litt deilig, hun er motvillig, men likevel, liker hun det? Hvordan kan hun like det? Døren bak dem går opp, en fyr i rullestol triller ut, han slipper henne, brått, så brått at hun nesten faller. Hun blir stående sammen med rullestolfyren, men jeg kan nesten kjenne lengselen hennes, hvor lyst hun har til å springe etter denne lurvete typen i skinnjakke.
Hvem er hun? Hvem er han? Har de en forhistorie? Hva hadde skjedd hvis hun sprang etter ham? Hva skjer hvis han kontakter henne igjen? Hvorfor sitter tredjemann i rullestol? Hvorfor virker hun både så fristet og så redd? Hva hvis mannen i skinnjakka bestemmer seg for å drepe fyren i rullestol? Eller omvendt? Hva hvis det er et barn involvert? Hva hvis …?
De som har lest bøkene mine, vet at ingen av disse to scenene havnet først i bøkene, tvert imot så kommer de først et godt stykke uti. Men like fullt, begge scenene er med og det var slik bøkene startet for meg. To korte scener som ikke slapp tak i meg, og som jeg bygget videre på.
Om to uker kommer min tredje bok, Djevelens yngel. De startet selvfølgelig også med HVA HVIS … Hva hvis personene fra Lille linerle og Stella Polaris møtes? Hvis de personene som fremdeles er i live plutselig må forholde seg til hverandre? Sissel, Eivind og Mari. Stella, Daniel og Hannah. Håkon og Anders. Hva skjer når en mengde mer eller mindre skadede personer finner hverandre? Gjør de hverandre godt, finner de sammen? Blir de venner? Eller skader de hverandre? Hater hverandre, dreper hverandre? Hva hvis …
I tillegg starter Djevelens yngel også med et stort HVA? For hva skjedde egentlig med Mari etter at hun tok med seg lille Eivind, satte seg i bilen og kjørte av gårde? HVA HVIS …
Står du fast i skriveprosessen, skjønner du ikke hvor veien går videre, så se for deg forskjellige scenario. Skap problemer, konflikter, drama. Se for deg hva som kan skje, gjør livet vanskelig for hovedpersonene dine, eller tvert om, la det skje noe helt fantastisk. Alt annet enn kjedelige hverdager. (Greier du å gjøre det dagligdagse til spennende litteratur, så er du du ikke lenger noen amatør, da trenger du ikke tipsene mine …)
Så len deg tilbake og lukk øynene. Hva er det verste som kan skje? Hva er det beste? Hva hvis …
Skal du på Krimfestivalen i Oslo 5 – 7 mars? Da kan du få høre mer om hva som skjedde med Mari og resten av personene i Djevelens yngel.
Det kan hende jeg en eller annen gang setter disse skrivetipsene i system. Da kommer dette tipset til å komme i en helt annen seksjon, siden dette ikke handler om selve håndverket, men mer om hvordan eller når man skriver. Eller hva som må til. Jeg hører nemlig veldig ofte to ting:
Jeg skal skrive en bok en gang, men jeg har ikke tid. Eller: Jeg greier ikke å skrive, hvis ikke, det og det er på plass … Vel, jeg hadde to hjemmeboende barn, mann, hus, katt og opptil flere jobber da jeg debuterte som forfatter på Gyldendal i 2007. Kunne jeg, kan du!
Artikkelen er hentet fra Nordlys
Nå går vi straks inn i et nytt år. Kanskje det er i år du faktisk skal komme i gang? Gjøre alvor av skriveprosjektet? Da har jeg noen velmente råd å komme med:
For å ta det første først. Du kommer antagelig aldri til å FÅ tid. Skal du skrive, så må du prioritere noe bort. Har du veldig små barn, så skjønner jeg deg, da bør du kanskje vente, småunger er vanskelig å prioritere vekk.
Furten og bortprioritert?
Men deretter? Du FÅR ikke tid. Du må TA den. Og da må du antagelig ofre noe annet …
MÅ du se på tv eller netflix? MÅ du være så mye på sosiale medier? MÅ du feste hver helg og være utslått hver søndag? MÅ du trene hver dag? Møte venninner, vaske kjøkkengulvet, kjøpe nye puter? Du vet selv hva du bruker tiden din på og hva som er viktigst for DEG, men hvis du VIRKELIG mener alvor med å skrive, så gjør en avtale med deg selv. Døgnet har ikke mer enn 24 timer, så bytt vekk noe av det du allerede gjør, med skrivetid. (Ikke gjør som jeg gjorde da jeg startet å skrive, IKKE bytt vekk søvn. Det fungerer noen måneder, kanskje et par år, men det straffer seg. Søvn er faktisk ikke så oppskrytt som jeg engang trodde 😉)
Og minst like viktig: Når du setter deg foran dataen for å skrive, så skriv. IKKE surr bort tiden med å surfe på sosiale medier eller sjekke mailen. SKRIV! Det er bedre å skrive noe helt elendig, enn å ikke skrive i det hele tatt. Skriving er som en muskel, den blir bedre med trening.
Og – når du skal sette deg ned for å skrive – ikke finn på en masse unødvendig dill.
Mange jeg møter – spesielt helt ferske forfattere – eller rettere sagt – oftest forfatterspirer som ikke har debutert enda – har en rekke romantiske ideer, om hva som skal til for at de skal kunne skrive.
De kan bare skrive om natten (Det trodde jeg selv også i mange år) Eller de kan bare skrive på cafe. Eller, de MÅ drikke rødvin mens de skriver. De må høre på den og den musikken. De må bruke den og den kulepennen eller den helt spesielle blyanten. (Gjerne en spesiell, jålete og dyr greie, noe Hemingway brukte natten før han tok livet av seg.)
Med all respekt, det er selvfølgelig bare tull. Det er noe man selv innbiller seg, noe som muligens gjør det lettere, fordi man setter hjernen i en tilstand, lager en ramme, en boble som gjør det enklere å sette seg ned å skrive. Men nødvendig? HEEEELT nødvendig? Selvfølgelig ikke. Se for deg Hamsun, da han gikk sulten rundt i Oslo, om han kunne bare skrive med den rette blyanten, på den rette cafeen, i det rette lyset? Det hadde ikke blitt mange bøker av det ….
Eller for å overføre det til et annet yrke. Se for deg en kirurg. Han kan BARE operere på det ENE sykehuset. Med den ENE skalpellen. Kommer han til et annet sykehus, så har han brått glemt alt han kunne fra før, han vet ikke lenger forskjell på en lunge og et hjerte! Det er krise!
Selvfølgelig er det ikke slik. Det kan hende han trenger litt ekstra tid for å finne fram i gangene, litt lenger tid for å orientere seg i det nye operasjonsrommet og til å hilse på de nye kollegaene, men når pasientene ligger der, sprettet åpen, klar til å kuttes i? Klart han vet hva han skal gjøre. Så når Wordarket ligger der foran deg, åpnet og blankt? Klart du vet hva du skal gjøre. Klart du kan skrive, uansett.
Så gjør deg selv en tjeneste. Ikke gjør som jeg gjorde en periode. Ikke gå deg inn i romantiske forestillinger om at du bare kan skrive mellom klokka tolv og fem om natta. Det blir vanvittig lite søvn av slikt, du blir trøtt hele døgnet, du blir ukonsentrert og feit. Ikke drikk rødvin mens du skriver, i hvert fall ikke mye. Det er mulig det er hyggelig, men teksten blir som regel ikke bedre. Du tror det kanskje der og da, et stykke ned i flaska, men du blir oftest skuffet når du leser den dagen etter. Og du blir trøtt og feit av det også …
Har du musikk du foretrekker, så for all del, putt den på øret og steng verden ute, selv lytter jeg oftest til Cohen. Ha gjerne et kontor eller en fast skriveplass hjemme, men gjør rutinene dine enklest mulig, slik at de får plass i hverdagen din. Slik at du kan ta dem med deg på ferier, på besøk til svigers, på en lang togtur, på en flyplass når flyet er forsinket. Da gir du deg selv en rekke med ekstra skrivelommer. En time her, en halvtime der … Det kan fort bli bøker av slikt 😊
I skrivetips nr. 6 skrev jeg om dialoger. Eller rettere sagt, om å kutte vekk unødvendige adverb og adjektiver og avslutninger som «skrek hun» og «ropte han.» Men dialoger er selvfølgelig mye mer enn det rent tekniske. Dialog er også ett av de viktigste instrumentene en forfatter har for å la leseren bli skikkelig kjent med karakterene.
Når vi får inn manus, ser vi veldig forskjell på hvordan folk skriver dialoger. Noen unngår dem nesten helt, det kan være side opp og side ned der forfatteren forteller hva folk har sagt, men aldri selv lar dem si det. Og det finnes flere hundre siders manus som nesten bare er dialog.
Mine første noveller var et godt – men dårlig – eksempel på det første. Jeg kunne skrive ti sider uten at personene snakket med hverandre i det hele tatt. De tenkte desto mer …
I dag er jeg forhåpentligvis blitt dyktigere, men fremdeles kan dialogene mine lide under at de er for stive og kunstige. Hvordan jeg prøver å unngå det, skal jeg komme tilbake til lenger ned.
Denne gangen skal jeg skrive om en feil jeg selv altfor ofte går i. Jeg gjentar meg selv. Om det er for å huske hva jeg selv skriver, om det er fordi jeg IKKE husker hva jeg selv akkurat har skrevet, eller om det er fordi jeg undervurderer leseren, skal jeg ikke spekulere i 😉 Men jeg – og veldig mange andre – går stadig i den fellen. Først lar vi karakteren vår tenke eller planlegge hva han skal gjøre eller si. Så lar vi ham gjøre eller si det. Og deretter, for sikkerhets skyld, forteller vi at han har gjort det.
Sukk …
Frank kom opp trappen, hun tenkte at hun skulle fortelle ham om det parfymeduftende brevet.
– Hei Frank, vet du hva som lå i posten i dag? Et brev fra Inga, en av elevene dine.
Han virket helt uinteressert, men tok imot brevet og kastet
det i søppelkassen på kjøkkenet, ulest.
Hun så på ham forundret, var han ikke det minste nysgjerrig?
– Er du ikke nysgjerrig?
Han ristet på hodet.
– Nei, hvis hun vil meg noe, så får hun si det på skolen.
Han var tydeligvis ikke interessert. Hun trakk på skuldrene,
nå hadde hun i hvert fall fortalt ham om det.
Denne gangen skal jeg dele ett tips om en helt unødvendig, men veldig vanlig «feil.» Og det er slett ikke bare i dårlige manus man finner den …
Mannen reiste seg opp og strøk hånden sin over håret sitt.
Ser du det unødvendige? Hva skal du med eiendomspronomenene sin og sitt her? Hvis de hadde manglet, ville du da sett for deg at mannen tar opp en avhugget hånd fra gulvet og stryker den gjennom håret ditt i stedet? Neppe. Du skjønner at han bruker sin egen hånd. Du skjønner at han stryker den gjennom sitt eget hår. Så hvorfor ikke bare skrive det?
Han reiste seg og strøk hånden over håret.
(Merk at jeg også har strøket opp. Har du noen gang hørt om noen som har reist seg ned? Neppe. Når folk reiser seg, så går det opp. Alltid. )
Her starter min nye serie, der jeg vil dele 100 skrivetips med dere. Som forlegger mottar jeg nesten 500 manus i året, og det er veldig ofte mange av de samme, ofte ganske banale feilene som går igjen, også blant forfattere som har gitt ut flere bøker tidligere. Og selv om jeg kaller denne serien «100 skrivetips for amatører», så kan det godt hende du har glede av flere av dem selv om du allerede er utgitt. En amatør er en som elsker det han/hun gjør, men som ikke er profesjonell / ikke lever av det, og i den gruppen passer vel de fleste skrivende inn. 😉 Selv har jeg utgitt seks bøker, men regner meg – heldigvis – fremdeles som en amatør i faget. Jeg har mye igjen å lære, og selv ting man har hørt mange ganger før, er det lett å glemme. Vi blir alle blinde for vår egen tekst. Derfor pleier jeg å gå igjennom manuset med nettopp slike feil for øye før jeg sender det fra meg. Det bør du også gjøre 🙂
Her kommer jeg til å dele 100 konkrete råd som jeg tenker alle forfatterspirer burde tenke over. Jeg begynner med de enkleste tipsene, de som er enklest å rette, og i mange tilfeller vil de alene heve manuset vesentlig. Etter hvert vil jeg dele mer dyptgående tips, samt si litt om prosessen rundt eventuell utgivelse, enten det er via et forlag eller som indieforfatter. Det vil antagelig også bli litt om motivasjon, skrivesperre, inspirasjon og skriveglede. Veien – dette kurset – blir til mens dere leser 🙂
Men la oss begynne med å plukke vekk de vanligste feilene først. Det enkle er ofte det beste 🙂 (Også er det selvfølgelig lov å være uenig, men da kan du i hvert fall ikke si at du ikke ble advart 😉 )
Myriam H. Bjerkli 